Publisert på Aontacht Media, 19. september 2026. Av Oleksander Yurov [Dette et tilsvar til to tidligere artikler i Anotacht Media. Av Ilya Ulyanov. Linker til disse artiklene framkommer i denne artikkelen]
Det Uljanov legger fram er ikke bare kritikk av den ukrainske regjeringa. Det er en aksept av kjerna i russisk statspropaganda. Det er ikke en analyse. Det er en rettferdiggjøring av aggresjon forkledd som «antiimperialisme».

Nylig ble to artikler publisert på Aontacht Media, under navnet Ilya Ulyanov, som hevder å representere et «østukrainsk» og «venstreorientert» perspektiv:
1. Den vestlige venstresida må innse Ukrainas nynazistproblem https://aontachtmedia.ie/the-western-left-must-come-to-terms-with-ukraines-neo-nazi-problem
2. Den vestlige venstresidea må slutte å støtte Zelenskyjs vernepliktsmaskin https://aontachtmedia.ie/the-western-left-must-stop-backing-zelenskys-conscription-machine
Jeg er fra Donetsk. Jeg bodde der fram til 2014. Jeg deltok i Donetsk Euromaidan. Jeg sto på den samme plassen der Dmytro Tsjerniavskyj ble knivstukket og drept 13. mars 2014. Jeg så pro-russiske militante banke opp ubevæpna mennesker. Etter det ble jeg med i frivillige enheter og tjenestegjorde seinere i Ukrainas væpna styrker. Fra 2014 til 2018 kjempet jeg i Donbas. Jeg måtte gjenoppbygge livet mitt fra bunnen av, på regjeringskontrollert territorium. I 2022 kom den russiske hæren igjen – denne gangen med en fullskala invasjon. Jeg kjempet igjen.
I dag er jeg medlem av Sotsialnyi Rukh i Ukraina og Irish Labour Party. Jeg har kritisert Volodymyr Zelenskyj siden de første månedene av hans presidentskap. Jeg har åpent kritisert, og fortsetter å kritisere, regjeringa hans for nyliberale reformer, svekking av arbeidstakerrettigheter, oligarkisk innflytelse, korrupsjon og mye annet. Mine kamerater i Sotsialnyi Rukh gjør det samme. Vi er ikke «pro-Zelenskyj»-aktivister. Vi forsvarer ikke alle avgjørelser som tas [av regjeringa] i Kyiv.
Nettopp derfor ser jeg tydelig forskjellen mellom venstreorientert kritikk og det disse artiklene foreslår presenterer.
Det Uljanov legger fram er ikke bare kritikk av den ukrainske regjeringa. Det er en aksept av kjerna i den russiske statspropagandaen: at Ukraina ikke har rett til å ta sine egne politiske valg; at landet må forbli i Kremls interessesfære; at ethvert forsøk på å forlate russisk kontroll er et «vestlig prosjekt»; og at russisk væpna intervensjon bare er en «reaksjon». I hovedsak reduserer denne logikken ukrainere til ei befolkning som i stillhet må akseptere en status som ligner på Belarus, under Moskvas eksterne kontroll. Det er ikke en analyse. Det er en rettferdiggjøring av aggresjon forkledd som «antiimperialisme».
Personlig erfaring er ikke det eneste beviset her. Det er bare inngangspunktet til et verifiserbart argument. Dette er ikke en tekst om at Uljanov «tar feil som person». Det er en undersøkelse av to konkurrerende modeller for å forklare Ukraina.
Uljanovs modell: Vest → Maidan som et kupp → borgerkrig → Russland reagerer.
Verifiserbar modell: Masseukrainsk protest → politisk krise → russisk annektering av Krim → væpna russisk intervensjon i Donbas → påfølgende eskalering av konflikten.
Det som følger er ikke et forsvar av den ukrainske regjeringa som sådan. Det er en test av årsakssammenhengen.
Ukraina må ikke velge mellom to imperialistiske regimer
Venstresidas kritikk begynner ofte med en korrekt tese: USA, EU, IMF og vestlige stater har sine egne geopolitiske og økonomiske interesser. Det er sant, og det kan og bør kritiseres. Men det følger ikke av dette at det ukrainske folket ikke har rett til å motstå russisk imperialisme.
En ukrainsk venstreorientert person kan samtidig kritisere NATO, IMF, EUs nyliberale politikk, oligarkene og den ukrainske regjeringa – og samtidig kreve en slutt på den russiske okkupasjonen. Antiimperialisme betyr ikke politisk blindhet for imperiet som står på den andre siden av grensa.
Jeg har kritisert Zelenskyj siden 2019. Det er alvorlige spørsmål knytta til forberedelsene til fullskalakrigen, til undervurderinga og den offentlige fornektelsen av trusselens omfang i 2021–tidlig 2022, og til prioriteringer i offentlige utgifter. Undersøkelser viste at i åra før fullskalainvasjonen ble store summer brukt på veibyggingsprogrammer, mens militæranskaffelser sakket etter. Dette er legitime temaer for venstreorientert og demokratisk kritikk. Men jeg gjør ikke den kritikken til en fornektelse av Ukrainas rett til å eksistere som et politisk subjekt.
Kilder om utgifter før krigen:
Ukraine spends over $7 billion on road repairs in 2 years, plans to keep tempo going
Dette er en imperialistisk erobringskrig – ikke en «borgerkrig»
Det som skjer er ikke en symmetrisk borgerkrig. Det er en imperialistisk erobringskrig, ført av et diktatorisk imperium. Russland forsøker å utslette ukrainsk politisk eksistens på territoriene de okkuperer.
På de okkuperte områdene blir identitet systematisk ødelagt: det ukrainske språket blir ekskludert fra skolens læreplan, historien blir omskrevet, og barn får høre at Ukraina ikke eksisterer. Russiske soldater går inn på skoler, viser fram våpen og holder timer om militæret og krig, noe som bidrar til å normalisere krig fra tidlig alder. Barn blir trukket inn i pro-russiske strukturer og isolert fra ukrainsk kultur og identitet.
Så kommer deportasjonene. Under dekke av «evakuering» eller «sommerleirer» blir barn tatt med til Russland. Mange av dem kommer aldri tilbake. De får russisk statsborgerskap, plasseres hos russiske familier, får nye navn og blir avskåret fra slektningene sine. Retur blir praktisk talt umulig – juridisk, fysisk og psykisk. Dette er ikke kaos. Dette er en flernivåstrategi: først viskes identiteten ut, deretter konsolideres dette utviskinga gjennom tvungen assimilering.
Dette er systemet: først knekker de barna, deretter fengsler de de som nekter å overgi seg.
Samla sett viser dette en politikk for imperialistisk folkemord: Russland erobrer territorium med makt og ødelegger det ukrainske samfunnslivet. Det oppretter filtreringsleirer og torturfengsler som Izolyatsia, omskriver historien i skolene og bortfører barn. Målet er å ødelegge ukrainere som et politisk og kulturelt folk og underlegge dem et diktatorisk styre.
Ukraina forsvarer seg ikke bare – de holder inne et imperialt system som truer hele kontinentet. Det Russland gjør er ikke en «territoriell tvist», men en bevisst politikk for å ødelegge et folk, inkludert deportasjon av barn, undertrykkelse og tvungen assimilering. Dette er folkemord – ikke skjult, men effektivt sanksjonert på høyeste nivå.
Disse møtene og offentlige uttalelsene er viktige fordi solidaritet ikke bare handler om ord. Det handler om å være villig til å kalle ting det de er – og handle. Det er spesielt viktig at det i Irland finnes mennesker og organisasjoner som forstår dette. Enhet må bevares, og Kreml må ikke få lov til å undergrave politisk støtte til Ukraina i kampen mot russisk imperialisme og folkemord som truer hele Europa.
Selektiv antiimperialisme, Trump og behovet for europeisk sjølstendighet
De delene av venstresida som krever et umiddelbart og ubetinga kutt i militærhjelpen til Ukraina mens russiske styrker fortsetter sin offensiv, støtter i praksis politikken som er fremma av Donald Trump og deler av den amerikanske høyresida. Trump har gjentatte ganger pressa Ukraina til ei rask løsning som fryser territoriale tap, behandler landet som et forhandlingskort mellom stormakter og åpner døra for å oppheve sanksjoner mot Putins regime. I hovedsak samsvarer Trumps tilnærming til Ukraina og Putins interesser: begge søker å avslutte krigen på vilkår som lar russiske territoriale gevinster være intakte og svekker Ukrainas evne til å gjøre motstand.
Når sjølerklærte venstreorienterte oppfordrer til å stoppe våpenhjelp og tvinge Ukraina inn i forhandlinger under trusselen om total isolasjon, motsetter de seg ikke «vestlig imperialisme» i noen som helst konsekvent forstand. De støtter objektivt sett det samme resultatet som Trump og Putin jobber mot – underordning av Ukraina og normalisering av imperialistisk erobring. Dette er selektiv antiimperialisme: den fokuserer nesten utelukkende på vestlig makt, samtidig som den behandler russisk imperialistisk aggresjon som sekundær eller til og med legitim. I praksis blir det et venstreorientert skalkeskjul for det sterkere imperiets politikk.
Europeiske progressive krefter står derfor overfor en strategisk oppgave: å bygge reell kapasitet for kollektivt forsvar og politisk uavhengighet, slik at Europa ikke blir avhengig av verken Washingtons eller Moskvas vilje. Målet må være å forbli samla, utvikle allianser og skape evnen til å forsvare demokratiske samfunn uten å bli gissel i Trumps eller Putins geopolitiske spill. Europa må kunne beskytte seg sjøl og sine verdier uten å stole på imperialistiske sentra som behandler mindre nasjoner som forhandlingskort.
Hva Ulyanovs artikler faktisk hevder
Den første artikkelen slår fast: «Framveksten av ytre høyre var langt fra en reaksjon på Russlands inngripen i Ukraina. Det var tvert imot Vestens bruk av etnonasjonalister som sin fortropp under Maidan-kuppet i 2013–2014 som førte til borgerkrigen i øst. Først da ble Russland trukket inn.»
Den andre setter inn undertittelen: «Ukraina er ikke et suverent land. Folket i Donbass … bør få være i fred; den virkelige oppgaven er å avkolonisere et Brussel-kontrollert Ukraina fra IMF/EU/USA-styre og dets ytre høyre-samarbeidspartnere.» Opplegget er derfor: Vest → Maidan som et «kupp» → borgerkrig → Russland «intervenerer» først seinere. Dette er opplegget som må undrersøkes.
Hva internasjonale institusjoner sier
Å redusere krigen i Donbas til en borgerkrig er å utelukke den avgjørende rolla til russisk militær, politisk og materiell intervensjon fra forklaringa.
I saken Ukraina og Nederland mot Russland slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen [EMD] fast at territoriene i Øst-Ukraina som var under separatistenes kontroll, var under Den russiske føderasjons jurisdiksjon fra ihvertfall 11. mai 2014. Domstolen konkluderte med at separatistoperasjonen som helhet allerede på denne datoen ble «styrt og koordinert» av Russland; at Russland utøvde effektiv kontroll; at russisk militært personell var til stede allerede fra april 2014; og at Russland utøvde avgjørende innflytelse på separatistenes militære strategi.
EMD-dom:
https://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-222889
Allerede høsten 2014 registrerte OHCHR (FNs høykommissær for menneskerettigheter) at de væpna gruppene i den såkalte «DPR» og «LPR» ble forsterka av utenlandske krigere, inkludert borgere fra Russland. De samme rapportene dokumenterte leveranser av tunge våpen over grensa.
OHCHR, 8. oktober 2014: Protracted conflict in eastern Ukraine continues to take heavy toll on civilians | OHCHR
Konklusjon. Beskrivelsen av Russland som ekstern deltaker, som kom innpå et seinere tidspunkt i konflikten, samsvarer ikke med bildet som er etablert av internasjonale institusjoner.
Russisk intervensjon i 2014: Ikke en «reaksjon», men en planlagt hybridoperasjon fra starten av
Russisk intervensjon var ikke en sein reaksjon på en allerede etablert borgerkrig. Detaljert undersøkelsesarbeid har blitt utført av det uavhengige russiske nyhetsbyrået Proekt, basert på uttalelser fra de som deltok i intervensjonen. Disse viser at den væpna fasen i Donbas ble utløst av en bevisst operasjon, organisert og forsynt fra Russland.
I april 2014 kryssa ei avdeling væpna menn leda av Igor Girkin (Strelkov) – en russisk statsborger og tidligere FSB-offiser – fra Krim til det ukrainske fastlandet og inntok byen Slovjansk. Girkin sjøl uttalte seinere åpent: «Det var jeg som trykka på avtrekkeren for krigen. Hadde ikke avdelinga vår kryssa grensa, ville alt ha endt som i Kharkiv eller Odessa. Det ville ha blitt noen dusin døde, brent, arrestert. Og det ville ha vært slutten på det. Men gruppa vår satte i gang svinghjulet til krigen, som fortsatt pågår.»
Operasjonen var ikke spontan. Ifølge de samme bevisene ble den finansiert og koordinert med involvering av den russiske forretningsmannen Konstantin Malofeev og Alexander Borodai (også russisk statsborger). Sistnevnte ble seinere den første «statsministeren» i den såkalte DPR. Borodai har erkjent at han sto bak starten av marsjen til Sloviansk og at han regelmessig overførte betydelige summer – hundretusenvis av dollar – for å støtte Girkins gruppe. Det uttalte strategiske formålet med Sloviansk-operasjonen, slik deltakerne sjøl beskrev den, var å skape et militært fotfeste som ville tvinge fram innføringa av regulære russiske tropper i Donbas.
Andre sentrale kommandører i de tidlige væpna formasjonene – inkludert Igor Bezler («Bes») og Arsen Pavlov («Motorola») – var også russiske statsborgere med militær bakgrunn. Lokale samarbeidspartnere eksisterte, men kjernekommandoen, våpnene, finansieringa, logistikken og den politiske ledelsen kom fra Russland. Dette var en klassisk hybridoperasjon: først benekting av involvering, deretter framveksten av «frivillige», og seinere stadig mer åpen militær støtte da «militsen» begynte å tape terreng.
Derfor tåler ikke påstanden om at Russland først ble en deltaker etter at en «borgerkrig» allerede var igang, gransking. Den væpna konflikten ble utløst av en organisert operasjon på tvers av grensa. Deltakerne innrømmet sjøl seinere at opprøret mest sannsynlig ville blitt slått ned uten denne operasjonen.
Kilde — Proekt-etterforskning (engelsk):
https://www.proekt.media/en/guide-en/putin-2014-en
Åpne russiske nynazister på slagmarken siden 2014
DShRG-gruppa «Rusich» er en russisk høyreekstrem og nynazistisk paramilitær formasjon som har deltatt i kampene i Donbas siden juni 2014. Grunnleggeren Alexey Milchakov har offentlig kalt seg nazist. Gruppa brukte nynazistiske symboler og opererte seinere med formasjoner knytta til Wagner. En av kommandørene, Yan Petrovsky, ble dømt til livsvarig fengsel i Finland for krigsforbrytelser begått i Ukraina i 2014. Når grupper med nynazistiske symboler åpent har kjempet på russisk side siden 2014, mister tesen om «avnazifisering av Ukraina» som hovedårsak til russisk intervensjon logisk konsistens.
Donetsk, 13. mars 2014: Angrepet på den fredelige marsjen for et samla Ukraina
Kvelden 13. mars 2014 ble det holdt en fredelig demonstrasjon med navnet «For et samla Ukraina» på Leninplassen i sentrum av Donetsk. Deltakerne – vanlige innbyggere, aktivister og studenter – kom ubevæpna for å uttrykke støtte til landets territoriale integritet og protestere mot den russiske militære overtakelsen av Krim. Ei parallell pro-russisk samling fant sted i nærheten.
Da den pro-ukrainske demonstrasjonen begynte å oppløses, brøt organiserte grupper av pro-russiske militante gjennom den bekjedne politiavsperringa og angrep de andre demonstrantene, som var på vei hjem. De [fra den pro-russisk demoen] kasta egg, flasker, brustein og røykbomber, slo folk med batonger og knyttnever, og brukte kniver. 22 år gamle Dmytro Cherniavskyi – pressesekretær for den lokale Svoboda-organisasjonen og deltaker i selvforsvaret til Donetsk Euromaidan – ble knivstukket i magen mens han hjalp til med å dekke tilbaketrekninga av ubevæpna personer. Han døde av skadene i en ambulanse. Dette var det første blodsutgytelsen i Donetsk. Jeg var der som deltaker på den demonstrasjonen.
Samtidig engelskspråklig rapportering viser at den pro-russiske sida satte igang volden. Journalister som var til stede, så prorussiske demonstranter knuse vinduene på en politibuss med medlemmer av sjølforsvarsstyrkene og kaste gass og fyrverkeri inn i bussen. Den nyutnevnte guvernøren i Donetsk-regionen uttalte dagen etter at russerne sto bak sammenstøtene. Ukrainske tjenestemenn og lokale journalister rapporterte at organiserte grupper, inkludert folk som ble brakt over grensa, hadde blitt brukt til å eskalere situasjonen – et mønster som allerede er synlig i andre østlige byer den våren.
Engelskspråklige kilder:
https://www.cbsnews.com/news/russia-building-a-pretext-to-push-deeper-into-ukraine
https://iwpr.net/global-voices/eastern-ukraine-two-deaths-reported-donetsk-clashes
Etter 13. mars starta en systematisk kampanje med bortføringer og drap på ukrainske aktivister. Folk ble tatt på gatene, hjemme og på jernbanestasjoner. De ble slått, torturert og kasta i kjellere. Volodymyr Rybak, en bystyrerepresentant fra Horlivka, som prøvde å fjerne et pro-russisk flagg, ble bortført, torturert og drept. Amnesty International, Human Rights Watch og OHCHR dokumenterte hundrevis av bortføringssaker i april–juli 2014. Målet var klart: å skremme, å ødelegge enhver pro-ukrainsk motstand og å skape en atmosfære av terror. Mange av dem jeg sto sammen med på torget, enten dro, ble tvunget til å tie eller forsvant.
Izolyatsia: En konsentrasjonsleir organisert av okkupasjonsadministrasjonen siden 2014
Den 9. juni 2014 tok væpna grupperinger over det tidligere kunstsenteret og fabrikk-området Izolyatsia i Donetsk og gjorde det om til et hemmelig fengsel. Fra det øyeblikket fungerte stedet som en de facto konsentrasjonsleir under kontroll av okkupasjonsadministrasjonen i den såkalte «Folkerepublikken Donetsk», som sjøl ble leda og beskytta av Den russiske føderasjon. Den ble brukt til å holde og undertrykke politiske fanger – personer som ble arrestert for sine pro-ukrainske standpunkter, journalister, aktivister og alle som var mistenkt for illojalitet mot okkupasjonsregimet.
I sin tematiske rapport om vilkårlig fengsling, tortur og mishandling i Øst-Ukraina (2014–2021) gjorde FNs høykommissær for menneskerettigheter Izolyatsia til en egen casestudie. Rapporten og vitnesbyrdene fra tidligere fanger dokumenterer følgende: systematisk vilkårlig og isolert fengsling; tortur inkludert slag med metallrør, spader og batonger, elektrisk støt, kvelning, kaldt vann og langvarige stress-stillinger; simulerte henrettinger; seksuell vold, tvungen nakenhet og voldtekt; trusler mot slektninger; og tilstedeværelsen av personell som ga råd til avhørerne om hvordan de kunne påføre maksimal smerte uten å drepe offeret umiddelbart.
Internasjonale observatører ble nekta adgang i årevis. Tidligere fanger, blant dem journalisten Stanislav Aseyev (holdt i 28 måneder, mesteparten av tida i Izolyatsia), beskrev forhold som ligna sterkt på en konsentrasjonsleir: sult, nekting av medisinsk behandling, tvangsarbeid, konstant vold og psykisk terror. Seinere undersøkelser konkluderte med at forbrytelsene begått i Izolyatsia kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten. Anlegget fortsatte å operere i årevis som et av de sentrale instrumentene for politisk undertrykking på det okkuperte territoriet.
Viktige engelskspråklige kilder:
https://ukraine.ohchr.org/en/arbitrary-detention-torture-and-ill-treatment-context-armed-conflict-EN
https://fpa.org/the-izoliatsiia-grinder-in-russia-controlled-donetsk
https://en.wikipedia.org/wiki/Izolyatsia_prison
Dette er ikke retorikken om en «borgerlig konflikt mellom likeverdige sider». Dette er et dokumentert system for politisk undertrykking og tortur organisert av en okkupasjonsadministrasjon på territorium som en internasjonal domstol seinere etablerte Russlands effektive kontroll over.
Utsida av det tidligere Izolyatsia kunstsenter og fabrikk før beslaget i 2014 Inngang til det tidligere Izolyatsia kunstsenter og fabrikk før beslaget i 2014
Maidan var ikke organisert av én enkelt politisk kraft
Maidan kan kritiseres for sammensetninga av deltakerne, ytre høyres rolle, innflytelsen| fra vestlige stater, vold og de påfølgende beslutningene fra de nye myndighetene. Dette er et legitimt felt for venstreorientert kritikk.
Men Maidan var ikke én politisk kraft, med én organisasjonen. Studenter, fagforeningsaktivister, liberale, venstreorienterte, nasjonalister, sivile organisasjoner og vanlige borgere med ulike politiske synspunkter deltok i den. Det faktum at høyreekstreme grupper var til stede, gjør ikke hele Maidan til et høyreekstremt prosjekt. På samme måte beviser ikke vestlig politisk støtte at millioner av ukrainere bare var et instrument for vestlige stater.
Maidan starta som en masseprotest mot Janukovitsjs plutselige avvisning av assosiasjonsavtalen med EU og mot den voldelige spredningen av demonstrerende studenter. Det vokste til et breiere opprør mot korrupsjon og autoritært styre. Russland svarte med å erobre Krim og deretter organisere den væpna erobringa av deler av Donbas. Man kan diskutere den juridiske siden ved maktovertakelsen. Man kan ikke automatisk utlede av dette tesen om at ukrainere ikke hadde noe eget politisk handlekraft, og at Russland bare var en reaktiv kraft.
Sjøl under krigsrett fortsetter ukrainerne å forsvare demokratiet
I juli 2025 gikk tusenvis av mennesker ut i gatene i Kyiv og andre byer med hjemmelagde pappskilt. Det skjedde etter at det raskt ble vedtatt lovendringer som la Det nasjonale antikorrupsjonsbyrået (NABU) og Påtalemyndighetens spesialenhet for antikorrupsjon (SAPO) under riksadvokaten.Disse protestene – ofte kalt «Pappmaidan» – var de første store politiske demonstrasjonene etter fullskala-invasjonen. Under offentlig og internasjonalt press ble de mest skadelige bestemmelsene seinere reversert. Sjøl under fullskala krig fortsetter det ukrainske samfunnet å kjempe for demokratiske institusjoner.
Hvis Ukraina holder stand, vil det være mulig å avholde valg og endre regjeringa med demokratiske midler. Hvis Ukraina ikke klarer å holder stand, vil praksisen som allerede er synlig på de okkuperte områdene bli framtida til hele landet.
Zelensky’s Anti-Corruption Missteps: Experts Respond | Ukrainian Research Institute
Press på aktivister og saken om Aslan Khakimov
Det reelle presset på folk som hjelper Ukraina fortsetter. Et illustrerende tilfelle er Aslan Khakimov (også kjent som Ruslan Puptaiev), som utvikla og leverte bakkebaserte robotsystemer, brukt av de ukrainske væpna styrkene. Til tross for dokumentert bistand til forsvarsarbeidet, sto han overfor deportasjonsprosesser som kunne ha returnert ham til Russland, hvor han hadde blitt dømt in absentia. Ukrainske veteraner, menneskerettighetsorganisasjoner, parlamentsmedlemmer og store deler av sivilsamfunnet har forsvart ham offentlig. Domstolene grep seniere inn. Saken viser både presset er der, og det ukrainske samfunnets og progressive krefters evne til å motstå det.
Det største problemet med Ulyanovs framstilling– den fratar nesten fullstendig ukrainerne muligheten til å bestemme sjøl
I Uljanovs konstruksjon er ukrainere nesten aldri politiske subjekter. De er enten et instrument for Vesten, eller ofre for Kyiv, eller ei befolkning som må få «være i fred». Det er nesten ikke plass til et enkelt ukrainsk «vi»: vi kan sjøl ønske oss Europa eller ikke ønske det; vi kan protestere mot vår egen regjering; vi kan være venstreorienterte, høyreorienterte, liberale eller konservative; vi kan gjøre feil; vi kan endre myndighetene; og vi kan sjøl bestemme om vi vil forbli en del av vår egen stat. Det er nettopp retten til slik politisk handlekraft som den imperialistiske politikken søker å nekte oss.
«Ukraina er ikke et suverent land» blander sammen to forskjellige ting
Uttrykket «Ukraina er ikke et suverent land» forveksler ekstern påvirkning med fravær av suverenitet. Avhengighet av internasjonale kreditorer, EU eller militærhjelp betyr ikke automatisk at ukrainere slutter å være et politisk subjekt. Dusinvis av stater i det globale sør har i årevis vært avhengige av IMF- og Verdensbankprogrammer. Ingen seriøs person hevder på dette grunnlaget at deres folk ikke har rett til politisk handlekraft.
Hvis man anvender denne logikken konsekvent, mister mesteparten av det globale sør retten til å bli kalt suverene stater. Det er absurd. Uttalelsen «avkoloniser Ukraina fra Brussel» fjerner den russiske imperialistiske intervensjonen fra sentrum av bildet og tilbyr ukrainere et enkelt «alternativ» – å forbli under Moskvas eksterne kontroll, som Belarus. Dette er ikke avkolonisering. Dette er rettferdiggjøring av imperialistisk underordning.
«La Donbas være i fred» – hvem egentlig, og fra hva?
«La Donbas være i fred» høres bare humant ut inntil man spør: hvem er det egentlig man snakker om og fra hva? Innbyggerne i Donbas har rett til sikkerhet, liv, bolig og politisk representasjon. Men dette betyr ikke å la de væpna strukturene som som tok makta der slippe unna kritikk, eller å anerkjenne disse strukturene som det legitime uttrykket for viljen til alle regionens innbyggere. Innbyggere i Donbas er ikke det samme som «DPR/LPR». Å redusere regionen til væpna strukturer, oppretta med avgjørende russisk støtte, er nok en gang å frata innbyggerne handlefrihet.
Om klasse, kritikk av regjeringa og retten til å gjøre motstand
Ingen seriøs ukrainsk venstreorientert benekter eksistensen av høyreekstreme grupper eller problemene med militarisering, korrupsjon og klassebasert urettferdighet under krigsforhold. Det er legitime spørsmål om mobiliseringspraksis og om hvordan krigens byrde fordeles. Kritikk av oligarki, nyliberale reformer og korrupsjon er fortsatt nødvendig. Jeg kritiserer sjøl Zelenskyj og hans regjering for mange av disse tingene.
Krigen ble imidlertid starta av Putin i 2014. Det er alvorlige spørsmål som må stilles om forberedelsene til fullskala-invasjonen og om utgiftsprioriteringer før 2022. Men ett grunnleggende politisk faktum gjenstår: hvis Ukraina holder stand, vil det bli valg, og Zelenskyj kan erstattes med demokratiske midler. Hvis Ukraina ikke holder stand, vil det som allerede skjer på de okkuperte områdene bli utvida [til hele landet]. De som i praksis krever nedrustning av Ukraina mens imperiet fortsetter sin erobringskrig, krever dette resultatet.
Sotsialnyi Rukh bryter det største falske dilemmaet
Uljanovs artikler konstruerer et falskt alternativ: enten støtter du den ukrainske staten/Vesten, eller så er du en «ekte venstreorientert». Den ukrainske demokratiske venstresida avviser dette dilemmaet. kombinerer forsvaret av Ukraina, motstand mot russisk aggresjon, uavhengighet og demokrati, kritikk av nyliberalisme, forsvaret av arbeiderne og sosialt orientert gjenoppbygging. Dette er en venstreposisjon som nekter å rettferdiggjøre russisk intervensjon.
Jeg er medlem av Sosialnyi Rukh og Irish Labour Party. For meg betyr disse medlemskapene det samme: Ei konsekvent venstreside kan ikke forsvare et imperium som prøver å ødelegge et annet folks rett til å eksistere.
Ulyanovs artikler hevder at Maidan forårsaka en borgerkrig og først deretter «trakk til seg» Russland. OHCHR registrerte allerede i 2014 tilstrømninga av utenlandske krigere over grensa, inkludert russiske statsborgere. EMD slo fast eksistensen av russisk jurisdiksjon og avgjørende innflytelse fra mai 2014. Deltakerne i den tidlige væpna aksjonen innrømmet seinere sjøl at uten støtte fra den andre sida av grensa ville opprøret mest sannsynlig ha blitt slått ned. Derfor består ikke beskrivelsen av Russland som en sein ekstern deltaker i konflikten kritisk gransking.
Jeg var i Donetsk da det første blodet ble utgytt. Jeg kjempet i 2014–2018 og igjen i 2022. Jeg har kritisert Zelenskyj siden begynnelsen av hans styre. Men jeg vil ikke tillate at denne opplevelsen blir omskrevet som en «borgerkrig» som rettferdiggjør aggressoren, og jeg vil ikke tillate at ukrainernes rett til politisk valg reduseres til et «vestlig prosjekt» eller til nødvendigheten av å forbli i Kremls interessesfære.
Vi trenger ikke å forsvare alle avgjørelser Kyiv tar for å forsvare Ukrainas rett til å eksistere. Hvis Ukraina holder stand, vil vi kunne endre regjeringa vår. Hvis ikke, vil den imperialistiske praksisen som allerede er synlige på de okkuperte områdene – fjerninga av identitet, bortføring av barn, tortur, ødelegging av det politiske livet – bli hele landets framtid. De som krever Ukrainas nedrustning mens dette skjer, krever i praksis denne framtida.
Dette er den prinsipielle posisjonen til den ukrainske demokratiske venstresida: kritikk av egen stat uten å fornekte eget folk; antiimperialisme uten selektivitet; sosialisme uten retten til en sterkere stat til å bestemme skjebnen til en svakere. Denne posisjonen eksisterer allerede. Den må bli hørt.