Publisert på bloggen Radical Dumpling, 21.september 2026, på Substack.
Francesca Albanese sa to ting i Parma nylig. Hun traff blink på det ene, men tok grundig feil om det andre. Forskjellen mellom de to peker på et gammelt tankemønster jeg stadig møter på venstresida når Russland kommer opp.
Hun påpekte at da Russland invaderte Ukraina, kom den internasjonale reaksjonen umiddelbart. Sanksjoner kom i løpet av dager, våpen i løpet av uker, og vestlige diplomater som vanligvis behandler folkeretten som en ettertanke, klarte plutselig ikke å slutte å snakke om FN-pakten. (Det er riktignok verdt å merke seg at Russland har begått grusomheter hele veien, og det er gode grunner til å mene at Ukraina fikk altfor lite, altfor seint. Men landet fikk noe.)
Så stilte hun spørsmålet nesten ingen med en diplomatisk tittel vil stille høyt: Hvorfor gjelder ingenting av dette noen gang Israel? Hvorfor blir sammenlignbar aggresjon mot palestinere behandla som en permanent regional konflikt, i stedet for den folkemordskrisa som den er? Hun sa at folk ble synlig irriterte bare av å trekke sammenligninga, og jeg tror på det, siden sammenligninga gjør mange feiginger ukomfortable. Begge tilfellene handler om okkupasjon og bruk av makt for å avgjøre spørsmål om suverenitet, som ikke skal avgjøres av maktbruk. Forskjellen handler derfor om hvem verdensmaktene, i det stille, har bestemt at det er verdt å legge merke til, og hvem som ikke fortjener det.
Jeg er enig med henne i alt dette. Det var da hun kom til Ukraina at hun mista meg. Hun sa at hun er enig med dem som vil at Vesten skal slutte å sende våpen og presse hele saken tilbake til politiske forhandlinger. Hun har ingen løsning på hvordan krigen skal avsluttes, la hun til, noe som er rimelig, siden ingen har det fullt ut.
Men hun sa også at krigen brukes til å rettferdiggjøre ei fortelling som sprer seg over hele Europa, om at kontinentet allerede lever i en hybridkrig, og at beregningen bak dette i mindre grad kommer fra Europa enn fra NATO, leda av Washington. Et svakt Europa kan være praktisk for noen, antydet hun. Derfor holdes denne fronten åpen, til en enorm menneskelig kostnad – først og fremst for ukrainere.
I denne framstillinga er ukrainere ofre for andres strategiske vurderinger. De er et pressmiddel, en kostnad som tas for en strategi som ikke engang er deres egen. Det er ikke plass i dette bildet for et land som forsvarer sitt eget territorium og sjøl bestemmer hvordan det skal gjøre motstand mot en invasjon og okkupasjon.
Hun kalte riktignok invasjonen illegitim og sa at krig er krig, uansett hva som leda fram til den, så hun benekter ikke at dette var en klar aggresjonshandling. Men når hun kommer til hvorfor kampene fortsetter, handler nesten hele analysen om NATO og Washington. . Når det gjelder spørsmåla om hvem som tjener på det, hvem som gjør de strategiske vurderingene, og hvem som holder fronten åpen, klarer alle å unngå å nevne Russland.
Det er det som skjer når man ser på en krig bare som noe som involverer stormakter. Washingtons planer, NATOs planer, Moskvas planer, alt ligger spredt utover som brikker på et kart, mens menneskene som bor der kampene foregår, bare dukker opp som ofre eller retoriske virkemidler i en debatt.
NATO fortjener mye kritikk, og vestlige regjeringer er like opportunistiske som alle andre. Men missilene som treffer sovende sivile, er russiske, og Russland velger fortsatt å føre denne krigen. På en eller annen måte blir hovedspørsmålet [til Albanese] hvorfor Vesten fortsetter å sende våpen. Hvorfor Russland fortsetter å bruke sine egne våpen, fortsetter å okkupere ukrainsk land og ikke vil dra seg til helvete ut, blir det på en eller annen måte ikke spurt om. Hun ville aldri behandla Israel på denne måten, og det burde ingen andre heller gjøre. Hun ville heller ikke sagt at okkupasjonen av Palestina fortsetter utelukkende på grunn av en eller annen vestlig politisk vurdering, og samtidig utelatt Israel fra setninga. Det ville vært fornærmende, uærlig og det samme som å benekte grusomheter. Det er nettopp det som skjer når Russland får det samme frikortet.
Argumentet «stopp våpnene og gå tilbake til forhandlingsbordet» hopper også over hva Russland faktisk tilbyr ved bordet. Moskva har vært tydelig, og krava har knapt endra seg i løpet av de mer enn fire(+) siste åra . Ukraina må trekke seg ut av de fire regionene Moskva hevder å ha annektert (noen av dem kontrollerer Russland ikke engang fullt ut), Ukraina må gi opp NATO-ambisjonene sine, endre grunnloven og godta begrensninger på militæret sitt. Så seint som i juni 2026 sa Kreml at Russlands posisjon ikke hadde endra seg fra de vilkåra Putin la fram i 2024, og Putins talsperson Dmitrij Peskov fortsetter å si at Russland må nå sine opprinnelige mål.
Forhandlinger er allerede forsøkt. Midlertidige våpenhviler og humanitære pauser er også forsøkt, gjentatte ganger, og har brutt sammen etter russiske brudd, blant annet under de humanitære korridorene rundt Mariupol og andre steder i mars 2022.
I 2025 kom Russland og Ukraina fram til en begrensa avtale om å stanse angrep på energi-infrastruktur, mens Ukraina rapporterte 2 935 russiske brudd på Russlands egen påskevåpenhvile. Abu Dhabi- og Genève-rundene førte til ei fangeutveksling og noen diskusjoner om hvordan en våpenhvile kan gjennomføres. Men det ble ingen våpenhvile eller løsning, fordi spørsmålene om territorium og Ukrainas framtidige sikkerhet fortsatt var uavklart.
Å kutte våpenleveransene ville endre maktbalansen ved forhandlingsbordet og la Russlands krav stå akkurat der de er. Det er menneskene som bor i Kharkiv, Kherson og Zaporizjzja som må leve med resultatet, og ingen av dem satt i panelet i Parma. Det er deres land og deres liv som forhandles bort av misfornøyde tredjeparter.
Min kritikk må heller ikke forveksles med blind støtte til den ukrainske staten. Ukrainas regjering har hatt reelle skandaler, landet styres under krigslov, den problematiske mobiliseringspraksisen har fått berettiga kritikk, og regjeringa ivaretar sine egne interesser, slik alle andre stater gjør. Ukritisk hyllest i deler av vestlig dekning, eller å kalle all reell kritikk for «russisk propaganda», gjør ikke ukrainere noen tjeneste.
Men ei regjering og et folk er to forskjellige ting. En som flykta fra Mariupol, en familie i det okkuperte Kherson som ser barna sine bli pressa til å skaffe seg russiske pass, eller en person som må sove på en T-banestasjon under angrepene, valgte ikke denne krigen. Og de opplever den på en helt annen måte enn mennesker som er beskytta av posisjoner med makt. Alle regjeringene i denne historien har sine egne interesser, mens menneskene som søker tilflukt i kjellere, begraver sine kjære eller velger å ta til våpen mot en okkupant, ikke er de som gjør prioriteringene eller tar de diplomatiske beslutningene.
Du kan kritisere Zelenskyj slik du ville kritisert enhver leder, og samtidig mene at menneskene som lever under missilene fortjener oppmerksomhet. Det samme gjelder palestinere. Du trenger ikke beundre Den palestinske sjølstyremyndigheten eller noen av fraksjonene for å bry deg om hva som skjer med mennesker i Gaza og på Vestbredden.
Og jeg synes jeg bør nevne at jeg ikke tror Albanese er en russisk agent. Jeg er skeptisk til folk som griper til den merkelappen av intellektuell latskap. Jeg tror faktisk hun mener hvert ord hun sa, og det bekymrer meg mer, fordi hun ikke er aleine. En stor del av den internasjonale venstresida kan se palestinske barn som blir drept i Gaza og se det helt klart. Døde barn, familier som er ødelagt, og en israelsk stat, et militær og ledere som må stå til ansvar for folkemordshandlinger.
Så ser de på russiske styrker i Ukraina, og analysen skifter spor. Plutselig handler det om NATO-utvidelse, amerikansk strategi og et stakkars Russland som «forsvarer» seg. Ukrainske sivile forsvinner i bakgrunnen, og det blir vanskeligere å sette navn på de ansvarlige. Butsja, der sivile ble bevisst henretta under russisk okkupasjon, blir stadig forklart bort med henvisning til sammenhengen rundt det som skjedde.
Flere tiår med å se på amerikansk makt som den eneste makta det er verdt å granske, har gjort at folk ikke klarer å se russisk aggresjon som det som driver utviklinga på bakken.
Styrken i Albaneses argument om Palestina er at det er konsekvent. Men kobler man det med en framstilling som fratar ukrainere handlingsrom og gjør Russlands krig til et vestlig komplott, får kritikerne hennes akkurat det våpenet de ønska seg.
Hele greia begynner å ligne på en refleksmessig campistisk politikk som bruker menneskerettighetsspråk når det passer. Samtidig jubler den mest Kreml-vennlige delen av den kronisk nettbaserte venstresida, fordi en FN-rapportør med høy troverdighet i Palestina-spørsmålet nettopp sa noe som høres ut som deres desinformasjons-befengte påstander om NATO-komplott og ukrainske ofre. Når den gjengen er enige med deg, er det verdt å tenke over hva du faktisk har bidratt med.
Det er én faktor til jeg ikke synes får nok oppmerksomhet, og jeg vet ikke om Albanese sjøl har tenkt på den. Oil Change Internationals rapport Behind the Barrel fulgte mer enn 21 millioner tonn råolje og raffinert drivstoff som ble levert til Israel mellom november 2023 og oktober 2025, og Russland var den største leverandøren av raffinerte produkter og sto for nesten halvparten av dem. 70 til 80 prosent av Israels hveteimport kommer fra Russland. En undersøkelse i Haaretz denne våren fant at minst fire forsendelser med korn stjålet fra okkupert territorium allerede var lossa i Israel i år, og en annen rapport fulgte et russisk-flagga skip fra den okkuperte Krim-havna Kertsj til Haifa.
Dette er materiell støtte fra Russland til den staten som står bak folkemordet i Gaza, og det ødelegger bildet av Russland som en motvekt til Israel.
Når folk diskuterer dette, ender de ofte med å tro at man må velge side. Enten tar man Ukraina på alvor og overser Palestina, eller så gjør man det motsatt. Det passer godt for dem som heller vil ha deg på laget enn å stille krav til deg.
De to tilfellene har samme grunnstruktur. En sterkere stat bestemte at et nabolands land og rett til å eksistere kunne forhandles om, og tok i bruk brutal makt i stedet for politikk for å avgjøre spørsmålet. Det ene tilfellet utløste umiddelbare konsekvenser, eller i det minste bekymring. Det andre utløste flere tiår med svake, indirekte uttalelser eller taushet.
Palestinere og ukrainere opplever det samme: En større stat overkjører et mindre folks rett til å eksistere og styre seg sjøl. Det samme prinsippet gjelder for begge: Det er ikke legitimt å erobre land med makt, uansett hvilket flagg som vaier over det. Gir du avkall på dette [prinsippet] for å beskytte Russland, kan du ikke påberope deg det mot Israel. Gir du avkall på det for å beskytte Israel, kan du ikke påberope deg det mot Russland.
Stater som bestemmer seg for at ei befolkning står i veien, tyr ofte til de samme virkemidlene. Når man legger de israelske og russiske handlingene ved siden av hverandre, er likhetene ubehagelig tydelige.
Israel formaliserte annekteringa av Øst-Jerusalem i 1980 og har drevet fram ei de facto-annektering på Vestbredden gjennom bosettinger, militære soner, konfiskering av land og et rettssystem som deler palestinsk territorium opp i biter. Ledende tjenestemenn tar nå åpent til orde for å gjøre dette formelt. Russland holdt ei folkeavstemning på Krim i 2014 under okkupasjon, uten noe alternativ til å beholde status quo. Deretter gjennomførte Russland det samme i Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson i 2022, midt under en krig, hvor det rapporteres om væpna personer som gikk fra dør til dør, sammen med stemmegivninga.
I Gaza har evakueringsordrer og ødelegging av boliger pressa det meste av befolkninga ut av hjemmene sine, mange av dem mer enn én gang. Russland erklærer hjemmene til fordrevne ukrainere som «eierløse», knytter tilgang til tjenester til russisk statsborgerskap og bringer inn russiske tjenestemenn, lærere og familier. Etter å ha ødelagt Mariupol begynte Russland å konfiskere og rive leiligheter, og utbyggere bygde nye som ble markedsført til russiske kjøpere.
Russland har i årevis angrepet Ukrainas elektrisitet, oppvarming og vannforsyning i en kampanje FN kaller omfattende og systematisk. I løpet av én vinter dokumenterte FN minst 423 angrep på elektrisitets-infrastruktur, noe som etterlot hundretusener uten varme i temperaturer under minus 20 grader. Russiske angrep har også gjentatte ganger ramma sykehus, blant annet barnesykehuset Okhmatdyt. Etter oktober 2023 kutta Israels beleiring av Gaza av elektrisitet, mat, vann og drivstoff. Amnesty og Human Rights Watch kalte dette kollektiv avstraffing, og innen midten av 2025 rapporterte UNRWA [FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten] om at rundt ni av ti hjem, helseinstitusjoner, skoler og anlegg for vann og sanitær var skada eller ødelagt.
Israels nasjonalstatslov fra 2018 forbeholder nasjonal sjølråderett for jøder og gir arabisk en lavere status. Nakba-loven straffer institusjoner som markerer Nakba. [Nakba betyr «katastrofen» og viser til massefordrivelsen av palestinerne i 1948.] Flere store palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner er også blitt stempla som terrororganisasjoner. I det okkuperte Ukraina har Russland fjerna ukrainsk fra språkene som tilbys i skolene, erstatta læreplanene med propaganda og, ifølge en FN-rapport fra 2026, vurderer ukrainske flagg, patriotiske sanger og til og med markeringer av Holodomor som ekstremisme. [linken er lagt til av oversetter]
Russland har deportert og tvangsflytta ukrainske barn fra okkupert territorium. Det er grunnen til at ICC [International Criminal Court – Den internasjonale straffedomstolen]. utstedte arrestordre på Putin og Maria Lvova-Belova. Barn som blir igjen, blir pressa til å ta russisk statsborgerskap og får militærpatriotisk opplæring fra 3 års alder. UNICEF rapporterte i 2026 at nesten 350 barn fra Vestbredden satt i israelsk militær varetekt, og nesten halvparten av dem var fengsla uten tiltale eller rettssak. ICC har også utstedt arrestordre knytta til Israels handlinger.
Folk oppfører seg ofte som om man må velge mellom å ta Ukraina på alvor og å ta Palestina på alvor, som om det å bry seg om det ene på en eller annen måte krever at man ser bort fra det andre. Det er et fullstendig falskt valg. Historiene er forskjellige, omstendighetene er forskjellige og formene for vold er forskjellige, men det finnes en klar felles tråd.
I begge tilfellene har en mektigere stat forsøkt å bestemme et annet folks framtid med makt, og behandla landet deres, suvereniteten deres og retten til å eksistere som et eget folk som noe som kan settes til side.
Den autoritære venstresida trenger at du tror at solidaritet med begge er umulig, fordi hele verdensbildet deres bygger på en todeling mellom en anti-imperialistisk leir og en vestligorientert leir, der hvert land plasseres etter hvem det er i konflikt med. Det er en måte å heie på stater på, og stater tar imot all lojalitet du gir dem. Russland slipper automatisk gjennom som anti-imperialistisk fordi motstanderen er USA, mens Ukrainas erfaring med invasjon blir en upraktisk detalj som må bortforklares eller rett og slett benektes.
Palestinere vinner ingenting på at Ukraina blir okkupert og ødelagt, og ukrainere vinner ingenting på at Gaza blir utsletta. Ingen av folkene er ansvarlige for handlingene til ei regjering eller en politisk aktør som hevder å snakke på deres vegne. En person i Jenin eller Gaza by skylder ingen å ha et standpunkt til NATO eller Russland, og deres krav på frihet og sjølråderett blir ikke mindre gyldig fordi noen som forsvarer palestinere tok feil i en annen konflikt. Det samme gjelder i Kharkiv eller Kyiv. Ukrainere skylder ingen å ha et bestemt syn på Israel eller vestlig hegemoni, og retten deres til å leve fritt fra russisk okkupasjon blir ikke mindre legitim fordi noen som snakker på deres vegne, har en blind flekk når det gjelder Gaza, enten det er bevisst eller ikke.
Solidaritet som bare gjelder folk som mener det samme som deg, eller som har de samme fiendene som deg, er ikke ekte solidaritet. Da handler det bare om hvem som er nyttig for deg akkurat nå.
Folk fortjener solidaritet på grunn av det som blir gjort mot dem. Å rasjonere solidaritet ut fra om mennesker som lever under bomber er enige med deg eller ikke, er en målestokk som er forbeholdt fascister og «campister» som aldri kommer seg ut av internett.
Albanese satte ord på dobbeltstandarden overfor Palestina bedre enn de fleste med hennes posisjon tør å gjøre. Det poenget står fortsatt.
Alle krigene og okkupasjonene i denne historien starta med en beslutning fra ei regjering som kunne ha valgt annerledes. Folk som lever under disse krigene og okkupasjonene, fortjener mer enn et skuldertrekk og ei forklaring basert på ferdigtygde standardargumenter.