Publisert på FB-sida til International Network in Solidarity with Ukraine, 24.september 2026. Kilde: Echo FM
«Jeg heter Veronika. Jeg går i 11. klasse i en veldig liten by. […] Dag etter dag går jeg på skolen, og lærerne har blitt mitt personlige helvete. Før, når jeg hørte propagandaen fra dem, kunne jeg bare ignorere det. Det fantes sjølsagt lærere som åpent ga uttrykk for sine politiske meninger, men det var til å holde ut. For hvert år har det imidlertid blitt verre.
Lærerne jeg virkelig respekterte for kunnskapen og menneskeligheten sin, støtter nå krigen og kaller soldatene «helter og forsvarere». Skuffelsen min over lærerne har nådd toppen, fordi det ikke lenger er noen på skolen som ikke har uttalt seg [til støtte for invasjonen].
Og sjøl om jeg klarer å skille denne propagandaen fra den øvrige informasjonsstrømmen, klarer ikke yngre barn det. Når jeg ser andreklassinger velge navn som «Russlands stjerne» og «Russiske garde» på lagene sine i skolekonkurranser, i stedet for navn som er normale for barn, gjør det vondt. Og når de snakker om «den spesielle militæroperasjonen» som om det skulle være noe helt normalt, vokser det fram noe ubeskrivelig inni meg som river meg i stykker.
Jeg forstår ikke hvordan […] man skal unngå å miste kontrollen når kontaktlæreren min igjen begynner å ønske livet av et annet folk [ukrainere], og klassekameratene mine nikker samtykkende. […] Jeg har så utrolig lyst til å reise meg og skrike til henne. […] Før krevde det ingen anstrengelse å holde munn. Nå blir det vanskeligere og vanskeligere. Sinnet bryter gjennom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å tie når jeg hører sånne uttalelser. Jeg knytter bokstavelig talt nevene under pulten for å holde meg tilbake.
Alle rundt meg blant jevnaldrende har godtatt krigen som noe naturlig. Guttene spøker helt uformelt om å dra i krigen etter skolen, og når jeg spør om de mener alvor, svarer de uten å spøke at de vil dra hvis de får beskjed om det, som om det ikke fantes noe annet valg.
Sjøl de som tidligere var i tvil, er nå dypt involvert i å flette kamuflasjenett og samle inn penger [til den russiske hæren]. Jeg har aldri deltatt i noe slikt. […] Nylig ble jeg invitert til å jobbe som leirleder på skolens sommerleir. […] Da jeg fylte ut papirene, oppdaget jeg at leiren het «Droneoperatør – framtidas yrke».
Det eneste som hjelper meg med å holde munn, er støtten fra moren min […] og tanken på at jeg om et par år skal studere i Europa – et sted uten propaganda og fengselsstraffer for å si feil ting. […] Jeg burde ikke hate lærerne mine, myndighetene eller klassekameratene mine, som blindt overser alt som har med politikk å gjøre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene.»