«De venter på at jeg skal dø.» Politiske fange fra Krim ble løslatt på grunn av kreft – og ble deretter returnert til fengselet

Publisert på nettstedet Mediazona, 2. oktober 2026. Redaktør: Dmitry Tkachev

Lenur Khalilov. Foto: Krimsolidaritet

Lenur Khalilov, den 58 år gamle tidligere lederen for det uavhengige muslimske samfunnet «Alushta» – dømt til 18 års fengsel for angivelig involvering med Hizb ut-Tahrir – har tilbrakt flere måneder i kritisk tilstand på et fengselssykehus i Arkhangelsk-regionen. [Hizb ut-Tahrir er en muslimsk organisasjon som er lovlig i Ukraina, men ulovlig i Russland,]

Til tross for diagnosen metastatisk leverkreft [kreft i leveren med spredning] nekter myndighetene å løslate ham fra varetekt, sjøl om en domstol hadde beordra ham løslatt på medisinske grunnlag, for ett år siden. Etter å ha tilbrakt to og en halv måned ute, ble Krim-beboeren returnert til straffekolonien, hvor tilstanden hans forverra seg ytterligere.

Mediazona har snakka med Khalilovs kone og rekonstruerte hendelsene fra det siste året basert på det hun fortalte.

20. august 2025

På denne dagen løslot Isakogorsky distriktsdomstol i Arkhangelsk Lenur Khalilov fra straffekolonien på grunn av leverkreft; stadium IV onkologi er inkludert i lista over diagnoser som utelukker soning av straff. Ifølge menneskerettighetsbevegelsen Krimsolidaritet baserte domstolen sin avgjørelse på lovartikkelen om «løslating fra straff på grunn av sykdom».

Ifølge Khalilovs kone, Umida Khudoyberdieva, kjøpte ansatte i den føderale fengselsmyndigheten (FSIN) en togbillett til mannen hennes til det annekterte Krim etter rettens avgjørelse. Reisen gikk via Moskva.Han reiste hjem aleine, uten følge.

23. august 2025

Umida hadde ikke sett ektemannen sin på sju år. På perrongen ble Khalilov møtt av brødrene sine, mens hun venta hjemme. Khalilov dukket opp på dørstokken med en fargerik bukett blomster—kvinnen beholder den fortsatt, sjøl om den har tørka ut for lenge siden.

«Jeg trodde ikke mannen min kom,» sier hun. «Jeg trodde det først da han sto i døra.»

24. august 2025

Neste dag ankom flere hundre mennesker Khalilov-familiens hjem for å ønske den tidligere imamen velkommen tilbake.

«Det var som et bryllup,» sier Khudoyberdieva. «En stor feiring—folk kom fra hele Krim. Vi satte opp bord i gata og lagde pilaff i en stor gryte. Alle her kjenner ham; alle muslimene kjenner ham. Og hit kom de, kvinner med blomster, menn med gaver. Alle var der—de eldre, de unge…»

Mot kvelden la kvinnen merke til at ektemannen var utslitt.

«Han hadde alltid vært en veldig aktiv mann, alltid prøvd å holde seg i aktivitet,» minnes Umida. «Men når jeg så ham bare ligge der spurte jeg spurte: ‘Hva er galt?’ Han sa: ‘Leveren min gjør vondt, hele kroppen min gjør vondt—jeg har ingen styrke igjen.’»

September 2025

Khalilovs familie insisterte på at han skulle legges inn på sykehus. Han fikk diagnosen leverkreft i stadium II. I løpet av en måned gjennomgikk han to runder med cellegift og «begynte å komme seg litt», ifølge kona hans.

Hjemme fortalte Khalilov sin kone at han hadde fått diagnosen hepatitt C mens han var i en straffekoloni noen år tidligere.

«Det var dem [FSIN-offiserene] som smitta ham på et sykehus i Rostov i 2022,» insisterer Khudoyberdieva. «Han sa det sjøl. Han hadde tannverk; De trakk ut tanna på sykehuset og smitta ham. Det visste jeg ikke; Han holder mye skjult for meg. Jeg gråter og lider for ham.»

Etter en undersøkelse i Simferopol ble Khalilov tildelt «gruppe tre» (moderat) funksjonshemmings-status.

Oktober 2025

Til tross for sykdommen fulgte Khalilov alle tilsynskrav og sjekka jamnlig inn hos kriminaltilsynet.

Familien hans hadde håpet at han ville gjennomgå operasjon i oktober. Det skjedde ikke.

Den 14. oktober beordra Arkhangelsk regionale domstol Khalilovs tilbakeføring til varetekt, etter en begjæring fra påtalemyndigheten. Som hans advokat Emil Kurbedinov fortalte, argumenterte aktor blant annet for at Khalilov var en «spesielt farlig kriminell.»

November 2025

Det hadde gått nesten en måned uten at sikkerhetsstyrkene hadde vist tegn til å hente Khalilov.

«Jeg har blitt omtrent ti år eldre, tror jeg,» sier Khudoyberdieva og gråter. «Hver gang en bil kjørte forbi, trodde jeg de hadde kommet for å hente ham. Jeg levde i konstant frykt; Jeg kunne ikke dra noe sted—jeg var alltid ved min manns side…»

Om morgenen 6. november ankom tre menn i sivil og beordra Khalilov til å komme ned med eiendelene sine og sette seg i bilen deres. Mannen støtta seg på en stokk og hadde problemer med å følge etter dem.

Mars 2026

Ifølge Umida Khudoyberdieva, tilbrakte Khalilov tre måneder uten terapi eller smertestillende etter å ha returnert til straffekoloni nr. 1 i Arkhangelsk. Han ble innlagt på fengselssykehuset til Arkhangelsk-regionens føderale fengselstjeneste først etter at, som den politiske fangens kone uttrykker det, «han sannsynligvis hadde skrevet hundre forespørsler.»

Mai 2026

Den målretta terapimedisinen som ble foreskrevet til Khalilov virka ikke, og ektemannens tilstand forverra seg dag for dag, sier Khudoyberdieva. Dessuten var medisinen noen ganger rett og slett utilgjengelig.

«[Fengselssykehuset] gikk tom for smertestillende, og han måtte vente i en måned,» forteller hun. «Han sa han mista synet og at andre plager begynte å sette inn. Han gikk ned 23 kilo. Han fortalte meg over telefonen at han hadde kreft i stadium IV, med metastaser.»

Juli 2026

Den krimske menneskerettighetsaktivisten og journalisten Lutfiye Zudieva rapporterte at Khalilovs helse raskt forverres.

«Han forsvinner bokstavelig talt. I dag klarer Lenur Khalilov knapt å bevege seg på egenhånd: han blir transportert på ei båre, og hvis han må gå, kan han bare gjøre det med hjelp fra andre eller ved å lene seg på gjenstander rundt seg,» sa Zudieva.

September 2026

Den 15. september sendte Khalilovs advokat inn en forespørsel om å få ham overført fra fengselssykehuset til en spesialisert medisinsk institusjon med sikkerhetsrestriksjoner. Ifølge menneskerettighetsprosjektet APUS ville dette gjøre det mulig for ham å «tilbringe resten av sitt liv med sine kjære.»

Umida Khudoyberdieva sier at under en av deres nylige telefonsamtaler hørtes ektemannen svak og nedstemt ut.

«Han sier de venter på noe,» sier hun, gråtende. «De venter sikkert på at jeg skal dø. Det blir verre for hver dag.»