Publisert på nettstedet LINKS, 22.oktober 2026. Av Alfons Bech og Dick Nichols
Den katalanske fagforeningsaktivisten Alfons Bech ble fengsla under Francos diktatur i Spania i 1939–75. Under borgerkrigen i Jugoslavia på 1990-tallet var han involvert i å organisere hjelpekonvoier til Bosnia og deretter i samarbeid med fagforeninger i Bosnia, Makedonia, Kosovo og Serbia.
Bech er nå fagforeningskoordinator for International Network for Solidarity with Ukraine (INSU) og medlem av koordineringsgruppa til den internasjonale solidaritetskonvoien til Ukraina , som organiserer den sørlige ruten fra Barcelona til Kyiv. Han har snakka med Dick Nichols for LINKS International Journal of Socialist Renewal om konvoiens mål og organisering.
Hvor kom ideen om den internasjonale solidaritetskonvoien til Ukraina fra?
Den kom på toårsdagen for Russlands fullskala invasjon (22. februar 2024), da Det europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina (ENSU, nå INSU) foreslo å organisere en stor internasjonal delegasjon av fagforeninger og fagforeningsfolk til et arrangement i Kyiv. Dette var et arrangement som Føderasjonen av fagforeninger i Ukraina (FPU) og Konføderasjonen av frie fagforeninger i Ukraina (KVPU) forberedte med støtte fra Det europeiske fagforbundet (ETUC).
Vi i Catalonia ønska at så mange europeiske fagforeninger som mulig skulle sende delegasjoner for å synliggjøre sin solidaritet.
Hva skjedde?
Fagforeninger deltok i svært stort antall, men på nett. Bare én delegasjon dro til Kyiv, som representerte den katalanske filialen av den allspanske generalforbundet for arbeidere (UGT).
UGT-delegasjonen ble svært sjokkert over det de opplevde, men svært fornøyde med å ha vært der personlig. De så ødeleggelsene Russland hadde forårsaket i Bucha og i nabolagene i Kyiv, deltok i utdelingen av materiell hjelp og ble litt kjent med ukrainsk kultur.
Fra dette har det utvikla seg et slags vennskapssamarbeid mellom UGT og ukrainske fagforeninger, noe som har vært nøkkelen til vår forståelse av denne krigen og til hjelpeinnsatsen for Ukraina i Catalonia.
Mange hjelpekonvoier har allerede dratt til Ukraina, inkludert fra fagbevegelsen. Hva gjør denne annerledes?
Denne konvoien bygger på det som allerede er gjort på grasrotnivå når det gjelder bistand til Ukraina.
Ukraina Solidarity Campaign (USC) i England og Wales har kjørt mange konvoier til Ukraina, og fagforeninger i mange europeiske land har sjøl kjørt konvoier, ofte støtta av lokale ukrainske solidaritetskomiteer.
Det har også vært arbeidernes hjelpekonvoier organisert av «Internasjonalt nettverk for faglig solidaritet og kamp» , med deltakelse fra forskjellige europeiske land og Brasil. Norske og svenske fagforeninger opprettholder forsendelser av kjøretøy og materiell hver måned.
I Catalonia har søster Lucia Caram fra Santa Clara-klosterets stiftelse allerede organisert 45 konvoier. Det har vært, og er fortsatt, omfattende solidaritet med Ukraina i Catalonia. Så vi tar utgangspunkt i denne virkeligheten og den oppsamla erfaringa den representerer.
Likevel finner denne konvoien sted på et avgjørende tidspunkt for Ukraina og Europa. Vi går inn i det femte året av en brutal krig, og det er ikke klart hvor hvor mange omfattede angrep landets allerede sterkt skada infrastruktur kan tåle.
Erfaringene fra de siste fire åra viser at ukrainske arbeidere vil fortsette å slite sterkt, mens de stadig må reparere infrastruktur, under ild fra fienden. Russland, som er helt bevisst på denne situasjonen, forbereder seg på å i enda sterkere grad, angripe det som er avgjørende for at befolkninga skal overleve: energi, byer, sykehus, skoler, bruene i Kyiv, vannforsyning og kloakksystemet.
Det er en folkemordsplan. Men den blir ikke implementert fordi Russland gjør det bra i krigen eller på det økonomiske området; tvert imot, dette er et tilfelle av å «drepe mens man dør». Putins regime står overfor mange vanskeligheter, og disse fører til brutale angrep på Ukrainas sivilbefolkning og mer undertrykking i Russland.
I denne situasjonen med ekstremt behov vet vi sjølsagt at all hjelp konvoien kan gi, sjøl om den er nyttig, vil være en dråpe i havet.
Det er en viktig grunn til at konvoien må ha en ekstra, politisk, dimensjon, som et offentlig og synlig tegn på støtte fra arbeiderne i resten av Europa til deres søstre og brødre i Ukraina. Det gjentar kampropet fra den spanske borgerkrigen, ¡No pasarán! (De skal ikke slippe gjennom), retta mot dagens fiender av menneske- og demokratiske rettigheter og deres viktigste motkraft: det store flertallet av vanlige arbeidsfolk.
Vi i Catalonia kan ikke tåle å se en gjentakelse av den spanske republikkens skjebne i Ukraina, som ble ofra i møte med internasjonal fascisme. Dette forræderiet fra store «siviliserte» makter som var fast bestemt på å blidgjøre [Adolf] Hitler og [Benito] Mussolini kosta folket i den spanske staten førti år med fascisme.
Det står med andre ord utrolig mye på spill …
Det er derfor vi i INSU ser behovet for den type kraftige utviding av solidaritetsaksjoner som konvoien representerer – det er ikke nok for oss å bare fortsette med det vi har gjort fram til nå.
Det konvoien tilbyr er ikke bare humanitær eller materiell hjelp, sjøl om det er viktig at den blir så omfattende som mulig. Det er også et måte for å vise at økt solidaritet med Ukraina starter nedenfra og opp. Vi vet at mye mer kan gjøres enn det som gjøres, og at det er på tide å gjøre det nå.
Dette er ikke bare et budskap om å få flere og større donasjoner, men om å øke bevisstheten om hva den samla +solidaritetsinnsatsen med Ukraina må innebære. Et kritisk viktig eksempel: det haster med at Ukraina mottar de 210 milliarder euro i frosne russiske eiendeler som holdes av vestlige finansinstitusjoner, som Euroclear, for å finansiere sin forsvarsinnsats.
Jeg er imot økninga i militærbudsjetter fra vesteuropeiske regjeringer, noe som vil gå på bekostning av sosialbudsjettet. Men folk i Europa må være klar over at mens de fleste europeiske regjeringer leter etter måter å kutte i velferdsutgiftene og øke militærutgiftene på, nøler de samtidig med å føre den typen økonomisk krig mot Kreml som det ville innebære å frigjøre disse midlene til Ukraina. Solidaritetkonvoien skal være en plattform for å fremme dette og andre viktige budskap.
Mange nettverk, komiteer og enkeltpersoner har gjort et svært verdifullt arbeid for å hjelpe Ukraina. Men det er fortsatt mange aktivister i sosiale bevegelser, fagforeningsfolk eller folk som er bekymra for hva som skjer i Ukraina, som gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Tilhengere av Ukraina må fortsette å prøve å finne prosjekter som kan bidra til å dra flere med i støttearbeidet.
I Catalonia har for eksempel den lokale komiteen av INSU klart å bringe tre viktige og svært forskjellige organisasjoner inn i kjerna av organisering av konvoien; en stor fagforeningskonføderasjon (UGT); en pasifistisk, ikke-voldelig aksjonsforening (NOVACT, International Institute for Nonviolent Action), som også utfører arbeid i Ukraina; og en humanitær NGO som har jobba i Ukraina siden før masseprotesten på Maidan i 2014 (Help to Ukraine).
Konvoien er derfor ikke et resultat av et enkelt nettverk, men av et konglomerat av foreninger og nettverk, slik det kan sees på nettsida deres.
Hvilke organisasjoner støtter konvoien? Og hvor internasjonal er den egentlig?
Fra begynnelsen av oktober har et økende antall fagforeningsorganisasjoner, sosiale bevegelser og folkevalgte fra 20 land offisielt støtta konvoien.
Fagforeningsstøtten omfatter FPU , de sveitsiske fagforeningafødersjonen, den brasilianske fagforeningen og populærsenteret Conlutas, Belgias generalforbund for arbeidere, den belgiske kristne fagforeningsføderasjonen, UGT i Catalonia, den irske sykepleier- og jordmødreorganisasjonen, universitets- og høyskoleforbundet i Storbritannia og teater- og utøvende kunstfagforbundet i Norge.
Fagforeningstøtten omfatter FPU [Ukrainia], Swiss Trade Union Federation, Brazilian Trade Union and Popular Centre Conlutas, General Labour Federation of Belgium, Belgian Confederation of Christian Trade Unions, UGT of Catalonia, Irish Nurses and Midwives Organisation, University and College Union of the United Kingdom og Fagforbundet Teater og Scene [the Theatre and Performing Arts Trade Union of Norway] [den siste linken er lagt til av oversetter]
Den støttes også av mer enn 20 politiske organisasjoner og partier i Europa, Amerika, Asia og Oseania, og mer enn 40 parlamentsmedlemmer og offentlige representanter, inkludert 18 medlemmer av Europaparlamentet, samt nasjonale parlamentsmedlemmer og regionale og lokale bystyrerepresentanter.
Mer enn 50 solidaritetsforeninger, frivillige organisasjoner og uavhengige medier har også uttrykt støtte. Alt dette finner du på konvoiens nettside, som vi oppdaterer ukentlig etter hvert som antallet organisasjoner og frivillige vokser.
I Catalonia har konvoipartnerne også søkt institusjonell støtte. De har for eksempel sendt inn et forslag til det katalanske parlamentet om en formell støtteerklæring, som skal legges fram for et parlamentarisk møte i midten av oktober. De har også sendt forslag til flere kommunestyrer i storbyområdet Barcelona med samme mål. Noen byer har allerede godkjent dem.
Dette initiativet har gjort det mulig for støttespillere av konvoien å holde arrangementer med støtte fra lokale myndigheter, samle inn penger og informere om konvoien til nye målgrupper. Det er også et skritt mot å oppmuntre kommuner til å gjennomføre langsiktige prosjekter med ukrainske motparter, ved å anvende samme by-til-by-tilnærming som ble utvikla under Bosnia-krigen mellom Barcelonas bystyre og Sarajevos bystyre (et forhold som fortsetter den dag i dag).
Dette er en annen nødvendig dimensjon av solidaritet: å etablere langsiktige relasjoner og forbindelser mellom fagforeninger, frivillige organisasjoner, feministiske og LHBT-foreninger, og kommuner i Ukraina og resten av Europa. Det er praktisk, menneskelig internasjonalisme som blir politisk fordi den har et langsiktig perspektiv, er forplikta til en rettferdig fred for Ukraina og, håper vi, vil tillate sivilsamfunnets involvering i framtidig gjenoppbyggingsarbeid.
Kan du forklare hvordan konvoien vil fungere? For eksempel har den lansert sin egen innsamlingsaksjon .
Initiativtakerne til konvoien mente at prosjektet i seg sjøl ville åpne nye muligheter for innsamling som ikke ville «presse ut» innsamlinger som allerede var i gang, noe av det fra INSU-tilknytta organisasjoner.
Det ser absolutt ut til å være tilfelle, for innsamlingsaksjonene til INSU-tilknytta organisasjoner i Belgia, Italia og Skottland nærmer seg allerede måla sine, mens den sentrale fondsinnsamlinga «Generatorer og ovner til Ukraina» nå (per 19. oktober) nærmer seg 30 % av målet på 100 000 euro etter litt over en måned med seriøs innsats. Dette viser at initiativet når et bredere publikum av mennesker som ønsker å gjøre noe for Ukraina.
Tross alt er det å bidra til innsamlingsaksjonen det minste noen kan gjøre. Hvis folk ikke kan gjøre noe annet, vær så snill å gi en donasjon.
Hvilke erfaringer har folkene på konvoien med forholda i Ukraina?
Det er variert. Noen, som våre italienske kolleger fra Sinistra per l’Ucraina («Venstre til Ukraina») og de engelske og walisiske kollegene fra USC, har brakt bistand til Ukraina i mange år, men for mange deltakere vil det være første gang.
Jeg har sjøl vært i Ukraina tre ganger under krigen, men ikke med konvoi. Som du kan tenke deg, vil konvoien bli organisert med størst mulig vekt på sikkerhet, og med klare regler for oppførsel og opplæring gitt av konvoitilhengere med erfaring fra ukrainske forhold, inkludert ukrainske støttespillere.
Hva planlegger konvoien å ta med til Ukraina?
Hovedlasten vil være generatorer, vedovner, medisinsk utstyr, elektrisk utstyr som ikke kan skaffes i Ukraina og kjøretøy. Vi vil yte humanitær hjelp og imøtekomme det vi kan av forespørsler mottatt fra ukrainske organisasjoner.
Hvilke stopp vil konvoien gjøre underveis?
Vi vil holde arrangementer i ulike hovedsteder og viktige byer der det finnes europeiske og internasjonale institusjoner, for å få dem til å lytte til dette initiativet som kommer fra grasrota.
Konvoien vil legge ut på tre ruter som krysser Europa – en nordisk, en sentral og en sørlig rute, hvor sistnevnte har to grener (én starter fra Barcelona, den andre fra Sør-Italia). Denne tilnærmingen lar oss organisere arrangementer i Genève, hjemsted for ILO [International Labor Organization] og FN; i Strasbourg, hjemsted for Europaparlamentet; og i Brussel, Berlin, Warszawa, Krakow og andre byer før den går inn i Ukraina.
Den fullstendige reiseruten for konvoien før innreise i Ukraina vil bli offentliggjort når den er ferdigstilt.
Hvordan reagerer organisasjoner eller andre initiativer som allerede er involvert i solidaritet med Ukraina, og har organisert andre hjelpeleveranser, på konvoien?
De fleste komiteene og organisasjonene i INSU i Europa er involvert, og knytter sine egne pågående prosjekter i en eller annen grad til konvoien.
Det er imidlertid svært interessant at konvoien har vekket entusiasme hos organisasjoner og aktivister som INSU har hatt liten eller ingen kontakt med fram til nå. Dette skjer både i Europa og i Ukraina sjøl, så vel som på andre kontinenter som Nord- og Sør-Amerika og Australia.
Det bekrefter at hvis man jobber med en åpen og generell idé om solidaritet, kan en svært bred samla front dannes for å hjelpe Ukraina, dets arbeidende befolkning og deres sosiale og demokratiske organisasjoner. Denne typen enhet er essensiell, og det at den synes styrker igjen grunnlaget for sosial støtte til det ukrainske folkets motstand.
Sjøl om oppfordringa til støtte for konvoien legger fram klare og konkrete punkter, finnes det organisasjoner som støtter konvoien fra svært forskjellige ideologiske synspunkter – fra tradisjonell arbeiderbevegelse til anarkisme. Hvordan vil konvoiens koordineringsgruppe forene slike forskjeller?
Delvis ved å være i forkant av dem. Da vi begynte å utforme støtteappellen for konvoien, bestemte vi oss for å lage et dokument som skulle formulere de grunnleggende standpunktene som samler dem som støtter Ukrainas nasjonale og sosiale rettigheter.
Dette kom ned til tre mål: å levere den hjelpen som ukrainske mottakere har bedt om; bygge varige bånd mellom progressive organisasjoner fra hele Europa og Ukraina; og forsvare prinsippene om demokrati, menneskerettigheter og folkeretten.
Dette betyr sjølsagt at konvoien ikke sier noe om svært viktige spørsmål som Russlands fullskala invasjon har reist, som behovet for NATO eller ikke, og vurdering av Zelenskyj-regjeringa.
Debatt om slike spørsmål er uunngåelig, pågående og nødvendig. Som konvoiens medieuttalelse om sitt politiske grunnlag forklarer: «Som et bredt solidaritetsinitiativ ønsker konvoien velkommen den nødvendige diskusjonen om slike spørsmål, men tar ikke standpunkt til dem, men begrenser sine offentlige uttalelser til prinsippene som den er lansert på.»
Konvoien er allerede et møtested for mange forskjellige mennesker og tankesett. For eksempel er det ikke alle som ønsker å «drive med politikk». Mange aktivister er der for å bringe humanitær hjelp; for dem er konvoien en mulighet til å gjøre noe de anser som nyttig og essensielt.
Men det hindrer ikke oss som mener at konvoien, i tillegg til å bringe denne humanitære hjelpen, må forsøke å bidra til å styrke Ukrainas fagforeninger og sivile organisasjoner. For noen er dette like viktig for å forberede en rettferdig gjenoppbygging av Ukraina, som å sikre bistand og økonomisk støtte fra bedrifter og myndigheter.
For eksempel har ukrainske fagforeninger oppfordra europeiske fagforeninger til å støtte en gjenoppbygging av Ukraina med full rett til fagorganisasjoner, forhandlinger og sosial dialog, der arbeidsfolk har en stemme og deltar i beslutninger, for å beskytte seg mot oligarkenes grådighet.
I forslaget til ei erklæring fra Catalonias parlament som jeg nevnte, innlemmet konvoiorganisatorene noen punkter som FPU og KVPU hadde bedt om angående «konseptet om en rettferdig gjenoppbygging». Forhåpentligvis vil erklærina bli godkjent av et stort flertall av de katalanske politiske kreftene.
I Ukraina er ikke fagforeningene fornøyde med den nyliberale politikken som implementeres, eller med arbeidsreformer som vil svekke rettigheter. Det er også bred folkelig misnøye med korrupsjon, sjøl på gatene midt i krigen. Hvilken innvirkning, om noen, forventer du at konvoien vil ha?
Konvoien støtter Ukrainas rett og generelt, men ønsker også å bidra til å styrke fagforeninger og organisasjoner i sivilsamfunnet i Ukraina og gjøre dem mer synlige i resten av Europa. Målet er at ukrainske arbeidere skal ha de samme forholda og mulighetene som vi har tilkjempa oss.
Derfor står vi sammen med arbeiderforeninger, studentforeninger, sykepleierforeninger og jernbaneforeninger når den ukrainske regjeringa angriper rettighetene deres.
Ukrainas arbeid for å bli medlem av EU bør føre til sterkere garantier for arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter, og bedre muligheter for hele befolkninga til å skape seg ei framtid. Det kan ikke være slik at familier som måtte flykte fra krigen, velger å ikke vende tilbake fordi det ikke finnes boliger de har råd til, fordi jobbene er for dårlig betalt, eller fordi skolene er så ødelagt at barn og unge ikke får gått på skolen.
Familier bør kunne velge om mennene skal reise ut for å gjenforenes med konene og barna som oppholder seg i utlandet, eller om hele familien skal vende tilbake fordi forholda ligger til rette for et anstendig liv i Ukraina. En demografisk kollaps etter krigen vil være en katastrofe av enorme dimensjoner for Ukraina.
Det er en viktig grunn til at vi håper at konvoiens ankomst vil ha ei innvirkning i Ukraina, for alle, inkludert lokale oligarker og vestlige investorer – den vil vise at det er støtte fra arbeidere i resten av Europa for ukrainske arbeidere og fagforeninger. At alle er forent i perspektivet av en rettferdig fred og en gjenoppbygging med rettigheter og garantier.
Med samtykke fra de ukrainske fagforeningene og organisasjonene ønsker vi å holde et samlingsarrangement i Kyiv om dette livsviktige temaet.
Kan solidaritet med Palestina, som har enorm støtte i store deler av Europa, gå hånd i hånd med solidaritet med Ukraina?
Konvoien krever ikke at deltakerne tar stilling til Palestina, men mitt personlige svar er: «Ja, det burde det.» Begge disse befolkningene er ofre for nådeløse angrep fra aggressive kolonialmakter som ønsker å ta over rikdommen deres og dessuten utrydde sjølve kulturen deres.
Hovedforskjellen er at Ukraina har en reell stat, mens Palestina ikke har det. Det er derfor Ukraina kan forsvare seg mye bedre enn palestinerne. Men det underliggende problemet, som er retten til sjølråderett for nasjoner, er identisk.
Noen på venstresida kjemper for et fritt Palestina, men avviser Ukrainas frihet. Perspektivet deres er fordreid fordi de bare vil se én farlig imperialisme. De er så kortsynte at de ikke vil se det som skjer rett foran øynene deres: Når [Donald] Trump ruller ut den røde løperen for Putin og samarbeider med ham for å hindre Ukraina i å forsvare seg fullt ut, nekter de å erkjenne det kyniske samarbeidet mellom imperialistmaktene.
Denne delen av venstresida ville omfavne en avtale mellom mektige aktører mot Ukrainas suverenitet, territorium og ressurser i «fredens» navn. Men en imperialistisk fred, avtalt ovenfra mellom mafiosos som ignorerer den invaderte nasjonen, kan aldri være rettferdig.
Som ukrainerne sier: «Ingenting om Ukraina, uten Ukraina.» Å forsvare Palestina, men å unnlate å være solidariske mot Ukraina, slik noen er, er å falle i den fella Putin har satt opp. Ved å være passiv eller likegyldig overfor en av de undertrykte nasjonene, tilbyr du effektivt støtte til deres undertrykker.
Derfor drar vi i INSU til demonstrasjoner for både Ukraina og Palestina med et banner som sier: «Fra Ukraina til Palestina er okkupasjon en forbrytelse.»
Hvilket siste budskap vil du gi til alle som leser dette intervjuet? Hvorfor bør de støtte denne konvoien?
Denne konvoien er en mulighet for alle som ønsker å gjøre noe for å få slutt på en fryktelig grusom invasjon på rettferdige vilkår. For alle som ikke har problemer med å innse at denne aggresjonen ble startet av Putin, ikke NATO, og som ønsker å gjøre noe for å støtte ukrainernes rettferdige motstand. For alle som ikke ønsker å være på feil side av historien eller få samvittigheten sin arrret av tanken på å ikke ha gjort noe før krigen var over.
Lesere av LINKS kan bidra til den internasjonale solidaritetskonvoien til Ukraina-fondet her .
