Publisert på nettstedet Sempre e per sempre dalla stessa parte, 20.oktober 2026. Av William Dowell, redaksjonssjef for internasjonal dekning hos WhoWhatWhy, fra WhoWhatWhy
Det er absolutt ingen hemmelighet at Donald Trump ikke har noen sympati for Ukraina. Spørsmålet er om Trump bare reagerer i affekt når han stenger Ukrainas tilgang til satellittbaserte varslingssystemer for mulige missilangrep og blokkerer landets internettforbindelser via Starshield. Eller varsler denne beslutninga om en varig endring i USAs politikk overfor både Ukraina og Europa?
Signalene fra Det hvite hus har vært blanda. Med mellomvalget som nærmer seg raskt og Trumps popularitet på et historisk lavmål, kan det hende Trump ikke har så mye valg. En katastrofe i Ukraina like før mellomvalget kan være den siste dårlige nyheten som definitivt kan knuse en allerede sliten politisk karriere.
Trump klamrer seg kanskje til håpet om at det å tvinge Ukraina til å stanse droneangrep mot oljeraffinerier i Russland på en eller annen måte vil redusere drivstoffprisene i USA. Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette kan skje, men Trump virker fortsatt fast bestemt på å presse Ukraina til å overgi seg.
På et nylig møte i Florida skal Steve Witkoff og Jared Kushner ha advart ukrainske tjenestemenn om at Trump kunne slutte å gi etterretningsinformasjon dersom angrepene på russiske raffinerier ikke stoppet. Og det var akkurat det som skjedde forrige uke. Konsekvensene var alvorlige, men trolig ramma dette Trump hardere enn Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Zelenskyj svarte umiddelbart og kalte Trumps handling et uttrykk for svakhet.
For en konspirasjonsteoretiker kan Trumps handlinger minne om John Frankenheimers klassiske film fra 1962, «The Manchurian Candidate». I den historien blir en presidentkandidat, hjernevaska og hypnotisert, manipulert av en fremmed makt til å oppnå presidentembetet, i håp om at han til slutt vil ødelegge landet sitt.
En mer plausibel forklaring er definitivt mindre dramatisk. Flere utenrikspolitiske analytikere har antyda at vi er vitne til en de facto omorganisering av global makt som deler verden inn i separate innflytelsessoner.
Ifølge dette scenariet unngås konflikt takket være en uformell forståelse av at den mest praktiske veien til fred er at hver global makt konsentrerer seg om sitt eget territorium og unngår å blande seg inn i andres anliggender.
I henhold til denne avtalen kan Kina gjøre hva de vil i Asia; USA har absolutt frihet til å handle som det ønsker i Nord- og Sør-Amerika; og Russland er fritt til å erobre det de vil i Europa, Midtøsten og Afrika. Så lenge alle holder seg i sin egen innflytelsessone, holdes klager på et minimum og konflikter mellom stormaktene unngås.
I denne hypotetiske byttehandelen ville Trump få frie hender til å styrte regimet i Venezuela og bruke landets oljeressurser til egne formål. Han ville kanskje også få mulighet til å ta kontroll over Cuba. Til gjengjeld skulle USA se en annen vei mens Russland ødelegger Ukraina og Xi Jinping forsøker å ta kontroll over Taiwan.
Avtalen virker kanskje ikke like tiltalende for mindre land, som Ukraina, som verdsetter sin uavhengighet, men i næringslivet, hvor makt skaper lov — en verden som Trump, Putin og Xi ser ut til å favorisere — gir den brutal mening.
Ironisk nok beskrev George Orwell nettopp en slik situasjon i sin roman 1984. I Orwells historie visste ingen sikkert om lederen, med kallenavnet Big Brother, virkelig eksisterte eller bare var en kunstig skapt figur. Men bildet hans var overalt, det perfekte objektet for en personkult.
Befolkningas avhengighet av regjeringa ble styrka ved å opprettholde en vag følelse av uløst internasjonal konflikt. Et massivt overvåkningssystem oppdaga umiddelbart ethvert avvik fra regjeringas linje. Alle som var uenige i systemet, ble gjort til å forsvinne umiddelbart. Historien ble stadig skrevet om, og folks ordforråd ble gradvis redusert og erstatta med et nytt språk kalt «Nyspråk». Tanken var at folk ville gjøre mindre motstand hvis de mangla ordene til å uttrykke seg.
Kart over verden som illustrerer mulige fremtidige påvirkningsområder. Fotokreditter: CIA/Wikimedia (PD)
Orwell hadde ingen reell anelse om kunstig intelligens eller det sofistikerte overvåkningssystemet utvikla i dag av Palantir, men han var framsynt nok til å gjette hvilken retning framtida ville ta.
Sjøl om ideen om global sammensvergelse for å dele verdens befolkning i lett håndterbare sektorer kan virke absurd, ligner den sterkt på en tidligere avtale i februar 1945, i de siste dagene av andre verdenskrig. Ironisk nok ble den internasjonale konferansen som besegla avtalen deretter holdt i Ukraina, nær Jalta, på den sørlige kysten av Krim. Franklin Roosevelt, Winston Churchill og Joseph Stalin deltok, og fokuset var på hvordan man skulle dele Europa, og mer spesifikt Tyskland, når krigen var over.
Roosevelt var feilaktig overbevist om at han fortsatt trengte Russlands hjelp for å beseire den keiserlige japanske hæren i Asia. Det var umulig for Roosevelt å vite på dette tidspunktet at atombomben effektivt ville avslutte Japans deltakelse i krigen. Han var alvorlig syk og døde 12. april, litt over to måneder seinere.
Allerede i 1942 hadde han godkjent utviklinga av atombomben, men han kunne ikke forutsi at den faktisk ville fungere, og uansett var bomben ikke klar for testing før tre måneder etter hans død i juli 1945. I mellomtida så det ut til at Stalin, en skarp politisk strateg, hadde de kortene på hånda som skulle avgjøre om det skulle ende med seier eller nederlag for de allierte i Stillehavet.
Den endelige erklæringa fra Jaltakonferansen fastslo at når krigen var over, skulle hvert europeisk land få etablere sin egen regjering.
De allierte holdt sitt ord. Stalin gjorde det ikke. Innen tre eller fire år hadde Stalin tatt Øst-Europa som gissel og gjorde sitt beste for å erobre Vest-Europa. Stalin hadde tre ganger så mange tropper til rådighet som de allierte i felten, og lite kunne gjøres for å stoppe ham. Den kalde krigen var nå offisielt i gang. I 1955 var landa i Øst-Europa i praksis stengt inne bak et dødelig grensegjerde av piggtråd. Churchill hadde gitt denne grensa navnet «Jernteppet».
I 1961 reiste den østtyske regjeringa, under russisk kontroll, raskt Berlinmuren for å hindre at innbyggerne i hopetall deserterte til Vest-Tyskland. Nesten tretti år seinere, i november 1989, ble Berlinmuren revet ned av sinte borgere. Mindre enn to år seinere brøt også Sovjetimperiet sammen. Stalin hadde i stor grad bygget opp dette imperiet. Sammenbruddet skyldtes ikke først og fremst reformene til Mikhail Gorbatsjov, kjent som perestrojka («omstrukturering»). Det skyldtes først og fremst at den sovjetiske økonomien ikke fungerte i lengden.
Russlands virkelige problem var ikke så mye kommunismen som totalitarismen, som hindra de endringene og tilpasningene som trengtes for å møte utfordringene i den moderne verden.
I mellomtida hadde Vladimir Putin, en karriereoffiser i etterretningstjenesten, steget til graden oberstløytnant i KGB. Han hadde blitt sendt undercover til Øst-Berlin, tilsynelatende som tolk. Hans egentlige jobb var å samarbeide med det frykta østtyske hemmelige politiet, Stasi, som hadde erstatta Hitlers Gestapo. Forskjellen var at Stasis politiske orientering var «kommunistisk», mens Gestapos var fascistisk. Operasjonene og taktikkene var de samme. Putin var der for å sørge for at apparatet forsto at det var Moskva som satte loven.
Med systemets gradvise sammenbrudd forlot Putin KGB, hvor han allerede hadde arbeida i 16 år. Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han rådgiver i internasjonale relasjoner for byens ordfører, Anatolij Sobtsjak, som også hadde utarbeidet grunnloven for den nye Russland.
På begynnelsen av 1990-tallet var den russiske økonomien i en så kritisk tilstand at Putin seinere innrømmet at han av og til ble tvunget til å kjøre taxi om natta for å supplere inntekten.
Putin steg gradvis i gradene i St. Petersburg-administrasjonen inntil ordfører Sobchak ble avsatt i 1996. Etter nederlaget flytta Putin til Moskva og begynte å arbeide for Boris Jeltsin, som vant valget i 1991 og ble den første presidenten i det nyoppretta Russland og, for øvrig, den første demokratisk valgte statsoverhodet i Russlands historie.
I 1998 utnevnte Jeltsin Putin til direktør for FSB, organet som erstatta KGB. Dette trekket ga Putin tilgang til makta i det nye Russland. Kort tid etter ble han leder for det russiske sikkerhetsrådet og ble seinere utnevnt til statsminister.
Jeltsin, en alkoholiker som havna i økende press etter en rekke finansielle kriser, trakk seg fra presidentembetet i 1999, og Putin ble midlertidig president. Tre måneder seinere, i mars 2000, ble han valgt til president. Siden den gang har han vært de facto leder for Den russiske føderasjon, og veksler noen ganger mellom posisjonene som president og statsminister.
Før han tiltrådte i 1999, fordømte Putin kommunismen som en «blindvei». Han avviste også vestlige ideer om demokrati, og forklarte at Russland trengte ei regjering som var mer i tråd med landets historie og forhold.
«Kompromisset», noen ganger kalt «demokrati», lar ham styre som han vil. I ånden til tsarene som gikk foran ham, ønsker han å gjenskape imperiet som forsvant under Gorbatsjov og perestrojka. Russlands totalitære tendenser tas opp igjen under Putin.
Donald Trump foretok sin første reise til Moskva i juli 1987, angivelig for å finne et sted for et luksushotell han hadde tenkt å kalle Trump Tower Moscow. Etter å ha returnert til USA begynte han å kjøpe hele annonsesider i New York Times og Washington Post som kritiserte USAs utenrikspolitikk og NATO-allierte.
Trumps ideer om regjeringa er tydelig i tråd med Putins. Trumps problem er at hans tilnærming er i strid med amerikansk historie og det amerikanske systemet som har blitt etablert gjennom de siste to århundrene. Russlands ambisjoner er historisk og filosofisk i konflikt med USAs.
Trumps gjentatte forsøk på å gjøre seg populær hos myndighetene i Moskva har økt mistanker om mulig rekruttering av KGB. Ei grundig etterforskning, leda av tidligere FBI-direktør Robert Mueller, fant ingen bevis for noen formell forbindelse mellom Trump og Russland. Det var likevel tydelig at Trump hadde tjent godt på russiske oligarker som kjøpte og solgte luksus-eiendommer. Dette er en kjent måte å hvitvaske russiske rubler på og gjøre dem om til utenlandsk valuta.
Trump og familien hans skal ha tjent nesten 2 milliarder dollar i løpet av hans andre presidentperiode. Derfor er det lite sannsynlig at han fortsatt trenger penger fra Russland. Det virker mer sannsynlig at Trump oppriktig tror at utenlandske ledere som Putin og Xi respekterer ham, og at de holder det de lover. Men historien viser at det sjelden er slik.
Russerne trengte ikke å rekruttere Trump. Målet deres var å få USA ned fra pidestallen som «den frie verdens leder». De innså at Trump sannsynligvis ville klare dette på egen hånd, uten noen innblanding utenfra.
Tidligere utenriksminister Madeleine Albright påpekte at Trump passet perfekt inn i Moskvas definisjon av en «nyttig idiot». Faktisk en uvitende ressurs, lett å kontrollere med en god dose smiger til rett tid og sted.
Så langt virker den russiske analysen korrekt. Men fra et globalt perspektiv kan USAs tilbakegang som supermakt ikke være så ille som det ser ut. USAs dominerende rolle i verdenspolitikken de siste 80 åra skyldes i stor grad deres historiske særstilling. Andre verdenskrig etterlot USA som den siste gjenværende økonomiske stormakta, og dette ga landet uforholdsmessig stor innflytelse over den internasjonale utviklinga.
Til tross for skadene Trump har forårsaket, er USA fortsatt i en relativt god økonomisk situasjon. I stedet for å være «det ledende landet i den frie verden», ville det kanskje vært bedre for dem å bli betrakta som den første blant likemenn.
Den praktiske løsninga på problemet med den høye dieselprisen er å løse uenighetene med Iran gjennom forhandlinger. Noe som er ganske vanskelig så lenge Trump og hans indre krets av MAGA-tilhengere sitter ved makta.
Noen ganger er det nok med ei ny regjering for å løse et problem som virker uløselig. I Russland og Kina sitter sterke, autoritære ledere ved makta. Der er det ikke like enkelt å skifte ut regjeringa. Resultatet kan bli en endeløs stillstand, som Putins meningsløse krig mot Ukraina eller Trumps kostbare galskap i Iran. Heldigvis kan demokratier endre kurs. I et demokrati er det nok å stemme ved valg.