Publisert på nettstedet Ukraine War Environmental Consequences Work Group (UWEC) , 23. oktober 2026. Av Eugene Simonov
Russlands fullskala invasjon av Ukraina får katastrofale konsekvenser for oljeinfrastruktur og tankskip, spesielt i form av store oljeutslipp som fører til massedød blant fisk og delfiner. Overvåkingsdata og internasjonale eksperter viser at moderne krigsregler til sjøs er utdaterte. Det finnes alternativer for å beskytte det marine miljøet, fra oppretting av økologiske sikkerhetssoner til det akutte behovet for en spesiell konvensjon om beskyttelse av det marine miljøet mot miljøkonsekvensene av militære aktiviteter.
Grensene for tillatte «legitime militære mål» utvides stadig, samtidig som risikoen for storskala og langvarig forurensning av marine områder og kystlinjer øker. Dette medfører risiko for betydelige negative konsekvenser både for økosystemene som helhet og for spesifikke arter.
Den farligste formen for marin forurensning skyldes petroleumsprodukter og olje som følge av ødeleggelse av tankskip, havneanlegg og offshore oljeplattformer. Utilsikta utslipp av marint drivstoff fra andre militære og sivile fartøy er også svært farlige. UWECs pågående dekning av utslippet forårsaka av de to tankskipsulykkene i desember 2024 fremhever disse miljøkonsekvensene.
UWEC arbeidsgruppe har også undersøkt navigasjonsregler som kan bidra til å forhindre utslipp og legge til rette for rask opprydding av utslipp. I dag byr utslipp forårsaket av militære operasjoner på nye utfordringer og krever spesialiserte tilnærminger for forebygging og opprydding.
Spørsmålet om miljøskader kan reduseres er på ingen måte trivielt, og løsningene ligger ikke bare hos begge parter i konflikten, men også innafor ansvarsområdet til deltakerne i et komplekst system av internasjonale institusjoner som både former reglene for maritim navigasjon og påvirker sanksjonsmekanismer.
De første fire åra av krigen
Mellom 2022 og 2024 kunne antallet hendinger med skader på skip og kyststrukturer med potensial for storskala marin forurensning telles på én hånd.
Den 24. februar 2022 traff et ukrainsk missil den russiske oljetankeren SGV-Flot, og dagen etter skada russiske styrker det moldovske fartøyet Millennial Spirit, som seilte fra Odesa med 600 tonn diesel. Ingen betydelige oljeutslipp ble rapportert.
Det første godt dokumenterte tilfellet av en lekkasje av petroleumsprodukter som følge av militær aksjon involverte den russiske krysseren Moskva, som ble senka i april 2022. Den ukrainske siden rapporterte om en lekkasje av marint drivstoff i området der skipet sank, men lekkasjen var kortvarig. Det russiske forsvarsdepartementet svarte ikke på henvendelser fra russiske miljøorganisasjoner (NGOer) angående den totale mengden drivstoff om bord på det enorme fartøyet på tidspunktet for forliset.
En annen risikofaktor har vært eksponentiell vekst—drevet av krigen og sanksjonene mot Russland—i antall tankskip i Russlands «skyggeflåte». Disse skipene mangler ansvarlige eiere og riktig forsikring, og er i de fleste tilfeller gamle fartøy i dårlig stand. Potensialet for miljøkatastrofer ved ulykker med disse tankskipene har blitt mareritt for tjenestemenn i europeiske og andre land hvor russisk olje eksporteres gjennom kystfarvannene.
Mellom februar 2022 og tidlig juli 2026 ble omtrent 60 militære angrep som potensielt kan føre til oljeutslipp til sjøs, rapportert av en rekke pålitelige kilder. Av disse var ti angrep retta mot olje- og gassproduksjons-plattformer, 18 retta mot havneinfrastruktur og 32 mot tankskip og ferger. I omtrent en tredjedel av disse hendingene fant eksperter fra UWEC Work Group bevis på oljeutslipp til sjøs som følge av angrepene. I de fleste rapporter kan disse utslippene karakteriseres som «mindre». Denne analysen inkluderer ikke statistikk knytta til angrep på terminaler eller fartøy som frakter planteolje og som har lignende miljøkonsekvenser, diskutert tidligere—«Russlands angrep på vegetabilske oljeanlegg åpner en ny front i krigen mot Ukraina».
Bare noen få angrep på oljetankere og ferger ble fulgt opp med rapporter om marin forurensning. Dette skyldes delvis fraværet av systematisk overvåking, men også delvis relatert til kamp-taktikk. Med fokus på å deaktivere fiendens flåte, retter ukrainske droner og missiler seg primært mot maskinrom og propell-ror. Disse komponentene er adskilt fra drivstofftankene og plassert så langt som mulig fra lastetanker som inneholder petroleumsprodukter (hvis fartøyet er en tankbåt). Fram til juli 2026 angrep ukrainske styrker hovedsakelig tomme tankskip, hvor den eneste kilden til utslipp var skipets egne drivstoffreserver. Sjøl da representerer drivstoffreservene på et stort tomt fartøy en svært betydelig potensiell kilde til forurensning.
Antallet angrep på tankskip økte år for år: det var bare seks slike angrep i hele perioden fra 2022 til 2024, men ni i 2025. Og i første halvdel av 2026 ble minst 15 tankskip påkjørt, hvorav minst syv fraktet oljelast og ett flytende naturgass (LNG). Den potensielle risikoen for katastrofale konsekvenser av slike angrep har økt mange ganger.
. At angrepene på oljetankere og oljeterminaler hovedsakelig ble utført av Ukraina, skyldes ikke bare at disse anleggene er viktige for å forsyne den russiske krigsmaskinen med drivstoff. Det skyldes også at Ukraina knapt har slike anlegg sjøl. Det russiske militæret, i strid med sjøloven, angrep jamnlig alle typer sivile fartøy og havneanlegg i Ukraina. På den 137. sesjonen i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) råd 6. juli 2026 rapporterte Ukrainas visestatsminister Oleksiy Kuleba at det russiske militæret i første halvår 2026 gjennomførte over 70 angrep på handelsskip tilknytta Ukraina. Han bemerka: «Hvert ustraffa angrep på et handels- eller redningsskip undergraver internasjonal lov og setter en farlig presedens for hele verden.»
Utslipp fra landbaserte anlegg
I 2025–26 ble det også klart at omfattende, kroniske utslipp fant sted som følge av gjentatte angrep på kystnær oljeinfrastruktur. Konsekvensene avhenger imidlertid i stor grad av hvor godt beredskapsplanene for oljeutslipp (OSRP) er utforma.
UWEC-eksperter har tidligere skrevet om dette i forbindelse med oljeutslippene i Odesa. Et lagringsanlegg med konstruerte fyllinger kan beskytte et vannområde mot katastrofer uansett hvor kraftig det bombes. OSRP-er er enda mer relevante for petroleumsprodukter.
Som et eksempel har de ukrainske væpna styrkene gjentatte ganger angrepet oljelasteterminalen i Primorsk ved Ersjøen, men brannene ble begrensa og de påfølgende utslippene langs kysten var nesten umerkelige. Dette skyldes trolig at det er god avstand mellom lagertankene, og at hver tank er omgitt av en oppsamlingsvoll som skal fange opp hele innholdet dersom det skulle oppstå en lekkasje eller et utslipp. Oljelekkasjer kan derfor bare oppstå ved kaianleggene der oljen lastes om bord i skip.
Situasjonen er noe annerledes ved Tuapse oljeraffineri, hvor lagringstanker er tilfeldig spredt langs en elv og boligområder, og har minimaleoppsamlingsvoller. Det er nettopp disse strukturelle feilene som har gjort Tuapse oljeraffineri til det mest sårbare raffineriet for angrep.
Likevel har også Rosnefts raffineri i Tuapse en beredskapsplan for oljeutslipp, ifølge den kjente miljøvernforkjemperen Yevgenij Vitishko fra Krasnodar. Det sa han i et intervju med Forbes. Planen er imidlertid bare dimensjonert for utslipp på opptil … ett tonn.
Raffineriet har en daglig kapasitet på 24 000 tonn. De 47 drivstofftankene har hver en kapasitet på mellom 10 000 og 50 000 tonn. Ifølge Vitishkos beregninger lekka rundt 20 000 tonn ut i miljøet. Det var langt mer enn kapasiteten til det eksisterende oppsamlingssystemet.
«Volumene var rett og slett så store at hele systemet svikta,» forklarer Vitishko. Som et resultat havna en betydelig del av oljelekkasjen i Tuapse-elva. Sjøl da kunne en betydelig del av olje-lekkasjen ha blitt pumpa ut av elva dersom selskapet hadde hatt en realistisk omfattende OSRP [beredskapsplaner for oljeutslipp ] samt ressursene til å gjennomføre den. Slik gikk det ikke. Lense-barrierene som ble lagt ut for å hindre oljesølet i å spre seg, hadde for liten kapasitet. Kort tid etter utslippet begynte det å regne kraftig, og all oljen som var samla opp innafor barrierene, ble skylt ut i havet.
Et annet svært sårbart anlegg var Taman Transshipment Complex (TTC) for flytende hydrokarboner (LHC), råolje og petroleumsprodukter, drevet av Tamanneftegaz LLC. Under angrep på den (desember 2025, januar, februar, mai–juni, juli 2026 og andre) angrep ukrainske droner lagringstanker, rørledninger, kaier, fortøyningsposter og fartøy. Skader på oljefylte rørledninger og spesielt på avstengningsventiler og portventiler ved kaier og lagringstanker førte til vedvarende lekkasjer av petroleumsprodukter under trykk eller av tyngdekraft.
Angrepene på tankfly intensiveres fra og med juli 2026
De siste månedene har droneangrep mot skip økt kraftig. I juli 2026 ble for eksempel over 200 skip truffet, i august over 50 og i september over 30. Omtrent halvparten av målene var trolig tankskip.
Opptrappinga i juli var en del av Ukrainas kunngjorte «40-dagers forsøk på å tvinge Russland til å inngå fred.» Hovedmålet var å stanse forsendelser til Krim og blokkere skipsfarten, først i Azovhavet og deretter i Svartehavet.
De fleste av de over 100 tankskipene som ble angrepet under operasjonen, har en maksimal dødvekt på 7 000 tonn. De frakter først og fremst fyringsolje og andre petroleumsprodukter fra Volga- og Don-bassengene gjennom Azovhavet til dypvannsterminaler i Svartehavet. Der blir lasten lasta over til større eksportskip i skyggeflåten.
Husk at i desember 2024 forårsaka senkinga av to slike tankskip under stormfulle forhold den største miljøkatastrofen i Kerchstredet, et utslipp som fortsatt pågår den dag i dag.
Robert «Madyar» Brovdi, sjef for Ukrainas dronevåpen, ga flere detaljer om hvordan operasjonen utvikla seg på sine sosiale medier i juli. 17. juli 2026 beskrev han kort måla for operasjonen slik:
«Å lamme olje-, drivstoff- og godstransporten som er underlagt sanksjoner, for godt. Gjøre hvert eneste sjølgående fartøy til en drivende lekter – blind og døv. Målet er ikke å forurense havet med olje. Derfor må skrogene ikke få hull. Vi skal stå fast. Moskva skal falle, …»
Da russiske skip helt slutta å passere gjennom Kertsjstredet i midten av juli, tok beskytninga av skip i Azovhavet nesten slutt. Det var rett og slett ikke flere mål å angripe. I Svartehavet ble derimot ett til to russiske skip fra «skyggeflåten» angrepet hver dag.
Samtidig trappa Russland opp angrepene mot alle skip som frakta ukrainsk last, og mot ukrainske havner.
Angrep fra begge sider har nærmest stansa ukrainsk og russisk eksport av landbruksprodukter via Svartehavet. Den 16. september 2026 utstedte Joint War Committee (JCW) et rundskriv (JWLA-035) som utvida lista over farlige områder i Svartehavet fra kystfarvannene i Russland og Ukraina til hele Svartehavet, med unntak av territorialfarvannene til Tyrkia, Romania, Bulgaria og Georgia. Sjøl om dette er et rådgivende dokument, vil det likevel føre til betydelige økninger i forsikringskostnadene samt avslag på dekning, tiltak som ytterligere vil hindre kommersiell skipsfart.
Omfang av oljeutslipp
I Azovhavet, under en operasjon fra de ukrainske væpna styrkene i juni–august 2026, ble både tomme og oljelasta tankskip mål for beskytning. Sjøl om de fleste angrep var retta mot skipsbroer og maskinrom, førte den omfattende beskytninga av fartøy likevel til mange oljeutslipp i Azov- og Kerchstredet. Spesielt er store og vedvarende overflateoljeflekker synlige på offentlig tilgjengelige satellittbilder i Taganrog-bukta, nær landsbyen Kuchugury, munningen av Akhtarsky Limans, Chushka Spit og andre nærliggende områder.
Midt i en pågående lekkasje av fyringsolje fra to tankskip som sank i desember 2024 («Volgoneft-212» og «Volgoneft-239»), ble det rapportert om en rekke ytterligere oljeutslipp som følge av militære operasjoner i Svartehavet i 2026. Disse var hovedsakelig lekkasjer fra kystnære oljelasteterminaler og andre oljeanlegg: Kavkaz havn (Tsjusjka Spit), Taman havn (Taman oljekompleks (TNK)), byene Tuapse og Novorossijsk (ved Sheskharis terminal) og nær Caspian Pipeline Consortiums oljelasteanlegg. Det har blitt praktisk talt umulig for Russlands maritime redningstjeneste å reagere på eventuelle utslipp på grunn av trusselen om angrep på deres fartøy, inkludert redningsoljegjenvinningsfartøy.
Mens 14 tankskip truffet av de ukrainske væpna styrkene (UAF) i Svartehavet ble identifisert ved navn i første halvdel av 2026, nevner rapporter fra UAF-enheter for juli–september 2026 mange titalls fartøy. Siden midten av juli har den ukrainske siden slutta å offentliggjøre typene, navnene og plasseringa av de skadde fartøyene. Den russiske siden har nesten fullstendig holdt tilbake informasjon om spesifikke angrep på fartøy, for ikke å snakke om å offentliggjøre de påfølgende oljeutslippene. For eksempel rapporterte de 11. august om et angrep på en navnløs tankbåt «som frakta drivstoff for de ukrainske væpna styrkene» i havnen i Odesa. Ingenting mer ble rapportert.
Likevel identifiserte og verifiserte UWEC Work Group bare i juli og august informasjon om 13 spesifikke ytterligere skadde tankskip. Det bør bemerkes at, i motsetning til de grunne vannene i Azovhavet, blir store oljetankere (som Yasa Polaris, Louise 1, Nordic Zenith og Skiros) designa for å transportere råolje og tunge petroleumsprodukter på åpent hav angrepet i Svartehavet.
Observasjoner fra uavhengige fjernmålingseksperter, som Transparent World og Fleetwatch, har avslørt «urapporterte» oljeutslipp som følge av skader på fartøy og har dokumentert store oljeflak fra ukjente kilder, hvor opprinnelsen ikke er bekrefta av noen av de stridende partene.
For eksempel, den 7. april 2026, sør for Kertsjstredet nær «skyggeflåte»-tankskipet Sofia—som ikke var rapportert skadd—oppdaga Sentinel-1-satellitten en 12,5 km lang U-forma oljeflak. Ifølge foreløpige estimater kan mer enn 300–350 tonn petroleumsprodukter ha blitt lekka ut i havet. Den 11. april ble et massivt oljeflak visuelt oppdaga flere kilometer utafor kysten av Vityazevo og Anapa. Et av de første tegnene på utslippet var fugler som hadde dødd av oljesøl.
Etter hvert som krigen til sjøs tilspissa seg, kom det flere rapporter om store oljeflak, sannsynligvis som følge av beskytning av uidentifiserte tankskip.
UWEC Arbeidsgruppe identifiserte et stor, tett oljeutslipp som dekker minst 100 kvadratkilometer 11. juli 2026, midt i havet mellom Alushta (Krim) og Sinop (Tyrkia) ved bruk av åpen tilgang satellittbilder; Utslippet er tydelig synlig både på optiske og radarbilder. UWEC klarte ikke å fastslå kilden til utslippet. Et lignende uidentifisert utslipp på et bilde fra 9. juli er beskrevet i RACH-artikkelen.
Ei uke seinere oppdaga eksperter på Pixel Planet to store flekker av lignende art. Den 17. juli registrerte satellitten Sentinel-1 den første, som dekket et område på omtrent 263 kvadratkilometer i det sentrale Svartehavet. Dagen etter ble et nytt område på omtrent 35,5 kvadratkilometer oppdaga i den sørøstlige delen av havet. Ifølge eksperter fra Pixel Planet er dette mest sannsynlig spor av drivstoff og smøremidler som ble etterlatt etter angrep på russiske skyggeflåtefartøy. Medieoppslag indikerer at ukrainske droner natt til 17. juli angrep 12 russiske fartøy, inkludert tankskip. Tre dager seinere identifiserte de samme ekspertene et tredje område som dekket et område på 114 kvadratkilometer.
Den mest spektakulære episoden var de ukrainske væpna styrkers bruk av ubemanna båter for å angripe den 100 000 tonn tunge Aframax Rio-tankeren – en annen del av skyggeflåten – rett i havneområdet nær den russiske feriebyen Sotsji 6. oktober 2026. Tankskipet frakta opptil 100 000 tonn råolje fra Novorossijsk til India. Angrepet førte til en massiv brann, inkludert brann direkte på havets oljeinfiserte overflate, og evakuering av hele mannskapet. Rolige forhold betydde at så mye som 95 % av olja som lekket ut fra de skadde tankene brant opp, noe som betydelig reduserte det totale mengden forurensning. Derfor ble det meste av den forbrente olja sluppet ut i lufta i stedet for i havet. Russiske myndigheter opplyste at det ikke var vann- eller luftforurensning, men rapporterte at oljelenser var satt ut rundt tankskipet. Mens tankskipet ble slept mot Novorossijsk, viste satellittbilder et forurensningsspor på mer enn 20 km som dekket et område på omtrent 25 kvadratkilometer. I Abrau-Dyurso og flere andre kystlandsbyer ble små mengder olje observert som skylte i land i enkelte områder. Eksperter som snakka med UWEC på betingelse av anonymitet mener at en mindre del av lasten (fra 7 000 til 30 000 metriske tonn, ifølge ulike estimater) sølte ut og brant, og at angrepet, takket være en heldig hending, ikke resulterte i en stor miljøkatastrofe.
Gitt omfanget av sjøangrep og mot bakteppet av kronisk oljeforurensning i fredstid, mottar Svartehavet stadig økende mengder krigsforurensning som følge av beskyting av skip og kystoljeanlegg. Denne olja sprer seg over havet og beveger seg også under påvirkning av vind og strøm.
Svartehavet har en vedvarende vannstrøm mot klokka. De to tankskipkatastrofene i Kerchstredet i desember 2024 bekrefter at uansett hvor et stort oljeutslipp skjer utenfor kysten av Den russiske føderasjon, vil Svartehavets sirkulasjon uunngåelig føre de resulterende oljeflekkene mot okkuperte områder i Ukraina og steder lenger vest.
Potensielle miljøpåvirkninger på marine økosystemer
UWEC analyserte miljøkonsekvensene av oljeutslipp ved å bruke eksempelet med det største utslippet som fant sted i Kerchstredet i 2024.
Azovhavet er et virkelig unikt vann. Ifølge Pavel Goldin, biolog ved Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi, er Azovhavet «det dypeste punktet hvor Atlanterhavet går inn på fastlandet i den gamle verden mellom Europa, Asia og Afrika. På grunn av denne svært spesifikke beliggenheten har den historisk vært ekstremt rik på biologisk mangfold, spesielt i fiskebestander.»
Geografien gjør imidlertid dette økosystemet svært sårbart. Som Marta Litinskaya, forsker på vannrensing ved Ukrainas nasjonale tekniske universitet, forklarer, er Azovhavet særlig utsatt for ytre trusler på grunn av sin begrensa størrelse, grunne vann og halvveis innelukkede beliggenhet:
«Azovhavet er bare forbundet med Svartehavet gjennom det smale Kertsjstredet. Det gjør at forurensa stoffer fjernes svært langsomt fra vannet.»
Denne sårbarheten har allerede ført til en merkbar nedgang i regionens biologiske mangfold. Ifølge det sørlige vitenskapelige senteret ved det russiske vitenskapsakademiet: «Gjennom forskningshistorien har mer enn 140 arter av fisk og lamprey blitt registrert i Azovhavets basseng. I dag har mangfoldet av havets fiskearter sunket til omtrent 80 arter, hvorav seks er relativt nylige introduksjoner eller akklimatiserte arter. Forskerne peker på overfiske, menneskeskapt forurensning av vannet og innføring av nye fiskearter, i tillegg til økt saltholdighet i havet og andre medvirkende faktorer, som årsaker til denne nedgangen.»
En av de største truslene de siste åra har vært oljeutslipp, som direkte påvirker næringskjedene. I Krasnodar kraj sendte Kuban TV-kanalen en rapport som opplyste at det i slutten av juli 2026 ble observert en massiv fiskedød langs Azovhavskysten nær Kuchugury i Slavyansky-distriktet, inkludert den russiske støren som er rødlistet. Dette er mest sannsynlig knytta til oljeutslipp som følge av angrep på tankskip, ettersom oljeflekker blokkerer oksygen fra å nå vannet, noe som fører til at fisk og annet akvatisk liv dør av oksygenmangel.
I tillegg til fisk er også fuglene hardt ramma. Den viktigste måten oljesøl skader vannfugler på, er ved å ødelegge fjærdraktens isolerende og vannavstøtende egenskaper. Dette kan føre til at fuglene dør av nedkjøling eller mister oppdriftsevnen.
Også fiskespisende delfiner rammes av oljesøl. Veterinærmyndighetene beslaglegger imidlertid kadavrene av døde delfiner og gir ingen opplysninger om dødsårsakene.
Miljømediet «Kedr» viser til overvåkingsdata: i første halvdel av 2026 ble 630 hvaler (inkludert to arter av delfiner og azov-niser) registrert som døde i Krasnodar kraj, mens kun 688 slike dødsfall ble registrert for hele året før.
Ifølge eksperter intervjuet av den Kuban-baserte publikasjonen «Argumenty i Fakty», kan den betydelige økninga i delfindødelighet være knytta til effektene av oljeforurensning i Svartehavet utafor kysten av Anapa og Tuapse. Alle de døde dyrene som har blitt undersøkt, viste alvorlig, irreversibel skade på lever, bukspyttkjertel og nyrer, noe som kan indikere tidligere eksponering for giftstoffer.
Den russiske avisa rapporterer RG.ru at det i mai–juni 2026 ble registrert et epidemisk sykdomsutbrudd blant flaskehalsdelfiner (33 døde dyr), antakelig på grunn av svekka immunforsvar etter oljeforurensning i deres habitat.
Hva kan gjøres for å beskytte havene våre?
Den katastrofale situasjonen med oljeutslipp i Azov-Svartehavsbassenget er en del av en alarmerende global trend med økende miljøkostnader som følge av kriger til sjøs. Etter å ha analysert miljøkonsekvensene av moderne maritime konflikter både utafor Svartehavskysten og i Midtøsten (Rødehavet og Persiabukta), konkluderte forskere ved den nederlandske organisasjonen PAX med at internasjonale regler som begrenser krigføringsmetoder har falt håpløst bakpå i møte med realitetene i moderne krigføring. Ny teknologi, som bruk av maritime droner og angrep mot gamle skyggeflåtetankskip med AI-styrte UAV-er, forårsaker uopprettelig skade på økosystemer.
PAX foreslår flere viktige tiltak for å beskytte det marine miljøet:
- Etablering av økologiske sikkerhetssoner. Unike naturlige vannforekomster, naturreservater og hekkeområder for sårbare arter (som hvaler) bør utpekes som fullt demilitariserte soner (Azovhavet nevnes som et eksempel på et verdifullt og sårbart område). Kampoperasjoner, bruk av sonar og minelegging i slike farvann må strengt forbys eller begrenses.
- Vurdering av miljørisikoene ved militære operasjoner. Når man planlegger angrep med overflatedroner og kunstig intelligens, må militæret vurdere miljøkonsekvensene. Målet er å unngå angrep som med stor sannsynlighet vil føre til store lekkasjer av giftige stoffer. (Videre, ifølge UWEC, medfører angrep mot lasta tankskip høy risikoer);
- Transparens i forurensningsdata. Delstatene må slutte å skjule det reelle omfanget av forurensning. Åpen utveksling av satellittdata og tilgang for miljøvernere er avgjørende for rask opprydding av oljesøl og redning av dyr;
- Uunngåelig straff. Storskala og langvarig ødelegging av det marine miljøet må utvetydig klassifiseres som en internasjonal krigsforbrytelse, og de ansvarlige må holdes reelt ansvarlige. PAX gir en detaljert begrunnelse for forbedringer av et dusin spesifikke internasjonale rettsinstrumenter som fastsetter ansvar og straff for ansvarlige parter.
En ekspert på marine miljøspørsmål, intervjua av UWEC på betingelse av anonymitet, foreslo å legge til PAXs «svært rimelige og velbegrunna» anbefalinger om å utvikle en separat, spesialisert konvensjon for å beskytte havene mot de negative konsekvensene av militære aktiviteter. Ifølge eksperten kan de ønskede endringene ikke oppnås utelukkende ved å forbedre eksisterende juridiske mekanismer.
Men sjøl de aller beste anbefalingene vil forbli ikke annet enn ord på papir uten politisk vilje. Å redde havene krever at det internasjonale samfunnet erkjenner et enkelt faktum: naturen må ikke forbli et stille og maktesløst offer for krig.
Hovedbildekilde: ponomaroleg.com