Publisert på bloggen Radical Dumpling på Substack 4. november 2026.
Om anklagene om at militære tjenestemenn blir holdt som fanger nær Kyiv, bevisene bak de virale innleggene og ukrainerne som alltid er fraværende i den campistiske analysen.
Den 2. november samla en folkemengde seg utafor et hus i Petropavlivska Borshchahivka, nær Kyiv, etter at det spredte seg meldinger om at ukrainske soldater ble holdt fanget og ble torturert inne i huset. Eiendommen ble brukt av ei avdeling i Ukrainas nasjonalgarde, som tilhører 1. Azov-korps. Fire tjenestemenn hadde skader og ble sendt til sykehus. Ukrainske myndigheter har åpna etterforskning.
Disse opplysningene aleine er nok til å kreve nærmere gransking. Jeg har ingen interesse av å forsvare undertrykking eller unnskylde overgrep begått av den ukrainske staten, særlig når overgrepene rammer mennesker som allerede har vært utsatt for krigens vold.
Men noen av innleggene som sirkulerer om denne hendelsen, går langt utover det som er fastslått, og beveger seg rett inn i åpenbar feilinformasjon. Ett innlegg hevder at en 14 år gammel gutt var blant flere titalls mennesker som ble fengsla og torturert av Azov. Et annet hevder at en høytstående ukrainsk tjenestemann innrømmet at landet har flere torturfengsler. Dette er alvorlige påstander. La oss derfor se på hvor de kommer fra, og hva de tilgjengelige bevisene faktisk viser.
Denne artikkelen bygger på opplysninger som var tilgjengelige per 4. november 2026. Etterforskningen pågår, og enkelte detaljer kan bli endra.
Sjølve sammenstøtet fant sted. Journalister på stedet beskrev en folkemengde på rundt 100–200 personer, sammenstøt med politiet og nasjonalgardister, skadde kjøretøy, tåregass og varselskudd avfyrt i luften. Noen i folkemengden angrep en buss med menn som var blitt ført ut av bygningen.
Var huset knytta til Azov?
Ja. 1. Azov-korps bekrefta at huset ble brukt som et midlertidig oppholdssted for nasjonalgardens militærenhet 3121, som tilhører korpset. Ifølge korpset huset det nylig mobiliserte menn som venta på å bli fordelt til avdelinger, samt tjenestemenn som var blitt pågrepet etter å ha forlatt avdelingene sine uten tillatelse.
Den siste gruppa blir ofte omtalt som «desertører» i innlegg på nettet. En mer presis beskrivelse er imidlertid at de hadde vært borte fra avdelingene sine uten tillatelse [AWOL- Absent without official leave]. De individuelle omstendighetene og den juridiske statusen deres er egne spørsmål. At noen anklages for å ha forlatt ei avdeling, fratar dem ikke retten til human behandling eller gjør bruk av makt mot dem legitimt.
Det finnes også motstridende tall for hvor mange som var der. Reuters meldte om 22 personer, hvorav fire trengte medisinsk hjelp. Andre tjenestemenn oppga andre tall, og tidlige innlegg i sosiale medier hevda at rundt 40 personer ble holdt i kjelleren. Tallene må avklares. Det høyeste tallet bør ikke presenteres som et fastslått faktum.
Noen har brukt uttrykket «Azov-bataljonen» som om det beskrev én liten, uforandra enhet. Azov starta som en frivilligbataljon i 2014, ble innlemma i nasjonalgarden og har siden vokst og blitt omorganisert. Enheten som er involvert i denne hendelsen, tilhører 1. Azov-korps. Denne forbindelsen er reell og bør omtales korrekt.
Vi trenger heller ikke å gå rundt grøten når det gjelder Azovs historie. Den opprinnelige kommandanten i 2014, Andriy Biletskyi, hadde tidligere ledet den nynazistiske organisasjonen Ukrainas Patrioter. Den bredere bevegelsen etablerte partiet National Corps i 2016 og den paramilitære gategruppa National Druzhyna, med medlemmer som raserte en romleir i Kyiv i juni 2018. Biletskyi ble kommandant for det separate 3. armékorps i 2025. Det understreker bevegelsens fortsatte innflytelse utover den opprinnelige bataljonen. Dette er etablerte fakta.
Ble menn skada, slått og nekta medisinsk hjelp?
Fire tjenestemenn ble skada og sendt til ei medisinsk avdeling i nasjonalgarden. Dette ble bekrefta av Azov. Myndighetene har ikke offentlig fastslått hvordan eller hvor mennene fikk skadene sine. At de hadde skader, gir i seg sjøl ikke svar på dette spørsmålet.
De første meldingene inneholdt påstander om alvorlige mishandlinger, brukket rygg og vevsnekrose [betyr at vev i kroppen dør. Det skjer når cellene blir så skada at de ikke lenger kan overleve.] Innlegget jeg så, tilskrev disse opplysningene den tidligere ukrainske parlamentsrepresentanten Oleg Tsaryov, som uttalte seg til RT [Russia Today]. Tsaryov er en tidligere ukrainsk parlamentariker som støtta russiskstøtta separatister og ble en framtredende forkjemper for Russlands krig mot Ukraina. I 2014 fungerte han som den såkalte parlamentslederen for «Novorossija», en foreslått union av de russiskkontrollerte områdene i Donetsk og Luhansk. En ukrainsk domstol dømte ham seinere in absentia til 12 års fengsel.
Det er vanskelig å si om denne informasjonen bevisst ble utelatt, eller om det bare er enda et eksempel på den campistiske venstresidas store mangel på lokalkunnskap. Ukrainske medier meldte også at en kvinne på stedet, som så ut til å være kledd i ambulanseklær, kom med påstander om brukket rygg og nekrose. Babels omtale gjengir disse påstandene som hennes.
Skadene og de konkrete diagnosene er to forskjellige spørsmål. Jeg har ikke funnet uavhengig bekrefta medisinske journaler som dokumenterer brukket rygg eller nekrose i denne saken, eller som viser at de fire mennene ble slått i huset. En talsperson for nasjonalgarden avviste påstanden om brukket rygg, men ei avvisning fra institusjonen som er involvert, kan heller ikke erstatte en uavhengig medisinsk vurdering.
Det er legitime spørsmål om mennene fikk den hjelpen de trengte før folkemengden samla seg. Da nasjonalgardens kommandant Oleksandr Pivnenko ble spurt om hvorfor skadde menn befant seg i huset i stedet for på ei medisinsk avdeling, svarte han at enheten hadde sitt eget medisinske senter, og at han ville undersøke om det var begått en feil. UNIAN gjenga svaret hans. Etterforskerne bør fastslå når skadene oppsto, hvilken behandling mennene fikk, og om noen forsinket eller hindra behandlinga.
Påstanden om at politiet først nekta å gå inn på eiendommen, trenger også bedre dokumentasjon. Hromadske meldte at politiet sa de var blitt kontakta av personer som presenterte seg som ansatte i en privat ambulansetjeneste, og som klaga over at de ikke fikk komme fram til noen inne i bygningen. Det gjør dette til en påstand om at tilgangen til medisinsk hjelp ble hindret. Pårørende og andre personer fikk senere komme inn, men det avgjør ikke hva som skjedde før det.
Det er også et annet problem knyttet til kvinnen som slo alarm. Journalister fra Slidstvo.Info og Babel kontaktet eieren av ambulanseselskapet hun hevda å representere. Han sa at selskapet hadde sluttet å drive i 2023 og solgt kjøretøyet. Dette reiser spørsmål om hennes tilknytning til selskapet og hvor hun hadde opplysningene om de medisinske forholdene fra.
Ble en 14-åring holdt fanga og torturert der?
Gutten på det virale bildet er ekte. Påstanden om at han var en fange som ble torturert inne i huset, støttes ikke av det som hittil er kommet fram i mediene.
Francis Farrell, Kyiv Independent-journalisten som var på stedet, beskrev hvordan han så tenåringen klatre opp i et tre ved eiendommen, stille seg på gjerdet og kaste murstein under sammenstøtet. Artikkelen inneholder en video som viser ham kaste murstein. Farrell så deretter at han falt ned i gårdsplassen. Seinere ble den samme tenåringen ført ut, pakka inn i et teppe og tydelig opprørt. Bildet spredte seg på nettet som angivelig bevis på at et barn hadde vært holdt fanga i bygningen.
Sjefen for presidentkontoret, Kyrylo Budanov, snakka med ham, og tenåringen sa at han hadde kommet til stedet sammen med venner. Budanov kontakta søsteren hans. Hromadske meldte at det ikke fantes bekrefta bevis for at han hadde vært holdt tilbake i bygningen.
Noen innlegg hevder at han ble slått med en spade. Jeg har ikke funnet uavhengig bekreftelse på denne påstanden eller en pålitelig redegjørelse som fastslår nøyaktig hvordan eventuelle skader han kan ha hatt, oppsto. Hvis det ble brukt makt mot et barn under sammenstøtet, bør også det etterforskes. Det mediedekningen som foreligger, viser imidlertid at han kom til stedet under sammenstøtet. Den fastslår ikke at han var blant de militære tjenestemennene som allerede var blitt holdt der.
Innrømmet myndighetene at det finnes torturfengsler over hele Ukraina?
Denne påstanden tar noe Budanov faktisk sa, og legger til en konklusjon han ikke trakk.
På stedet sa Budanov at det fantes mange slike bygninger, og at spørsmål om hvorfor de eksisterte og hva som foregikk der, ville bli undersøkt. UNIAN gjenga uttalelsene hans. Ukrainske medier beskriver bruken av leide eiendommer som midlertidige militære oppholdssteder. Budanov sa ikke at Ukraina hadde et nettverk av torturfengsler, og uttalelsen hans bør ikke gjengis som en innrømmelse av at det hadde det.
Dette etterlater likevel et helt legitimt spørsmål: Hvilken kontroll finnes med disse stedene, og kan menneskene som holdes eller oppholder seg der, kommunisere med pårørende, få medisinsk hjelp og klage på ulovlig behandling? Å omtale et sted som et midlertidig oppholdssted for militære styrker, gir ikke svar på disse spørsmåla. En etterforskning må undersøke de faktiske forholda og det juridiske grunnlaget, ikke bare gjenta militærets foretrukne beskrivelse av bygningen.
Det statlige etterforskningsbyrået har åpna straffesak om mulig maktmisbruk fra militære tjenestemenn. Det opplyser at det vil undersøke forholda i huset, mulig tvang og sjølve sammenstøtet. Også militærombudets kontor er blitt involvert. En etterforskning er nødvendig, men det at den er kunngjort, er ikke i seg sjøl en konstatering av skyld, eller en garanti for at noen blir stilt til ansvar.
Hva sa Azovs kommandant?
Azov-kommandant Denys Prokopenko omtalte reaksjonene på hendinga som en provokasjon som sverta militæret og tjente russiske interesser. Han sa at Russland ønsket å skape splittelse mellom det ukrainske samfunnet og de væpna styrkene, og hevda at informasjonen som sirkulerte om hendinga, bidro til å oppnå dette.
Russiske medier og prorussiske kontoer har åpenbart interesse av å spre historier som skader Ukraina. Men det betyr ikke at enhver som uttrykker bekymring for hvordan en tjenestemann blir behandla, er en russisk agent. Det gjør heller ikke kritisk gransking av en militær enhet illegitim. Mennene i huset har rettigheter, uavhengig av hvem som deler historien deres på nettet. Myndighetene bør forventes å svare på spørsmål om skadene deres, ikke behandle det at spørsmålene stilles, som illojalitet.
Det er også forskjell på å vise at russiskvennlige kontoer har spredt en historie, og å bevise at Russland organiserte sjølve sammenstøtet. I sin rapport fra 3. november skrev Kyiv Independent at det ikke fantes verifisert offentlig informasjon som beskrev hvordan Moskva eller prorussiske styrker eventuelt hadde arrangert sammenstøtene. Dette spørsmålet står fortsatt åpent.
Hvem blir behandla som et offer det er verdt å bry seg om?
Jeg ønsker en uavhengig etterforskning av hva som skjedde i dette huset. Jeg vil vite hvordan menneskene der ble skada, hvilke forhold de ble holdt under, om de ble nekta medisinsk behandling, og hvem som var ansvarlig. Hvis ukrainske tjenestemenn mishandla soldater, holdt noen ulovlig tilbake eller forsømte deres medisinske behov, bør det få konsekvenser for de ansvarlige.
Jeg bryr meg ikke spesielt om hvor politisk ubeleilige funnene måtte være. Ukrainske soldater har rettigheter, og det å forsvare Ukraina mot russisk imperialisme krever ikke at vi unnskylder overgrep begått av landets egne institusjoner.
Det jeg derimot finner fullstendig motbydelig, er å se hvordan enkelte deler av den vestlige campistiske venstresida plutselig oppdager sin omsorg for ukrainske menneskerettigheter i det øyeblikket en historie kan brukes til å diskreditere den ukrainske motstanden.
Dette er mennesker som i årevis har avvist ukrainske vitnesbyrd, bagatellisert russiske grusomheter og behandla en hel befolkning som er blitt invadert, som lite mer enn brikker i sin ideologiske feide med Washington. Men gi dem en anklage som involverer Azov, helst ledsaga av noen tilstrekkelig urovekkende bilder, og plutselig er de lidenskapelige forsvarere av ukrainske menn. Så jævlig beleilig.
Og sjøl da gidder de knapt å undersøke det de deler [på nett].
Dette er mennesker som bruker en enorm mengde tid på å snakke om Ukraina, samtidig som de viser nesten ingen interesse for hva ukrainerne sjøl har å si. I stedet sprer de påstander fra RT [Russia Today], anonyme kontoer og hverandre, helt til gjentakelser begynner å bli tatt for bekreftelser.
Samtidig etterforsker ukrainske journalister faktisk hendinga, gransker den angivelige ambulansetjenesten og rapporterer om påstått tortur inne i Skelya. Rapporteringa deres er ofte svært kritisk til ukrainske tjenestemenn og militære kommandanter. Mye av den er tilgjengelig på engelsk. Så hva er egentlig unnskyldninga for å nekte å forholde seg til den, eller til og med kommunisere med ukrainere?
Den samme fortellinga nådde til og med Alice Weidel, lederen for det tyske ytre høyre-partiet AfD, som delte bildene av tenåringen og krevde at Berlin skulle ta opp hendinga. Man skulle tro at mennesker som aldri slutter å gratulere seg sjøl med sin prinsippfaste antifascisme, ville utvise en viss skepsis når de oppdager at de sprer den samme villedende fortellinga som det tyske ytre høyre.
Forakten for ukrainske perspektiver strekker seg også til den ukrainske venstresida sjøl. I brevet sitt fra Kyiv i februar 2022 kritiserte sosialisten Taras Bilous vestlige venstreorienterte for å overdrive ytre høyres innflytelse i Ukraina, samtidig som de overser Putins autoritære nasjonalisme. Bilous har sjøl kritisert Azov. Han mener helt tydelig at det å motarbeide hjemlige reaksjonære krefter og å stå imot russisk imperialisme er fullt forenlige standpunkter. Likevel avviser vestlige campister rutinemessig at mennesker som Bilous finnes.
Og her er det jeg finner særlig motbydelig ved denne selektive omsorgen.
Den 2. november bomba russiske styrker en skole som ble brukt til å dele ut humanitær hjelp i Komyshuvakha, i Zaporizjzja-regionen. Innen 4. november hadde det meldte dødstallet steget til minst 40. Redningsarbeidere var blant de drepte, og man frykta at flere mennesker var fanga under ruinene. FNs menneskerettighetsovervåkere sa at angrepet så ut til å bryte grunnleggende prinsipper i internasjonal humanitærrett.
Likevel hadde kontoene jeg så, som uttrykte størst harme over huset, absolutt ingenting å si om disse ukrainerne.
Jeg har heller ikke sett dem vise noe i nærheten av den samme bekymringa for ukrainske krigsfanger og sivile som utsettes for systematisk russisk tortur. En FN-kommisjon har fastslått at denne torturen ble utført som ledd i en koordinert russisk statlig politikk.
Sjølsagt er ingen forplikta til å skrive om hver eneste grusomhet. Men når de samme menneskene gjentatte ganger sprer anklager mot ukrainere, samtidig som de ignorerer omfattende dokumenterte russiske forbrytelser, blir mønsteret umulig å overse. Harme deres ser ut til å avhenge mindre av hva som har skjedd med ukrainere, enn av om lidelsene deres tjener en bestemt politisk fortelling.
Og helt ærlig, jeg synes det er forkastelig.
Det er noe dypt narsissistisk ved vestlige mennesker som hevder å kjempe for frigjøring, samtidig som de behandler en invadert befolkning som en plage for sine egne ideologiske overbevisninger. Hele deres forståelse av imperialisme dreier seg om Washington og deres egne erfaringer.
De er så intellektuelt investert i dette verdensbildet at det nærmest er umulig for dem å erkjenne russisk imperialisme. Derfor avviser de ukrainske vitnesbyrd, overser ukrainske antifascister og utnytter ukrainske lidelser selektivt, samtidig som de belærer alle andre om solidaritet.
Hvis du bare bryr deg om ukrainske ofre når du kan skylde på andre ukrainere for lidelsene deres, så spar oss for de jævla forelesningene om menneskerettigheter, antifascisme og frigjøring. Den selektive harmen din sier langt mer om politikken din og din egen narsissisme enn om den ukrainske arbeiderklassen, som du ikke ser på som noe annet enn et retorisk virkemiddel i internettkrangler.
Dette er ren feighet som de forsøker å framstille som politiske prinsipper, forsterka av en nesten kolonial arroganse overfor menneskene med liv de så lettvint teoretiserer om og bagatelliserer.