Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 3. november 2026. Av Halya Coynash
Russland har forårsaket dødsfallene til et stort antall ukrainske krigsfanger og politiske fanger. Enten gjennom tortur eller ved å unnlate å gi dem nødvendig medisinsk behandling. Dette ser ut til å være en del av statens politikk.
Ruslan Romanov er den siste ukraineren som har dødd under uklare omstendigheter i russisk fangenskap. At dødsfallet ble kjent er nærmest en tilfeldighet.
Nyheten om at enda en ukrainsk krigsfange ikke hadde overlevd fangenskapet i Russland, kom samtidig med Russlands formelle uttrekning fra Den europeiske konvensjonen til forebygging av tortur. Dermed fjerner Russland en av de siste mekanismene for å undersøke meldinger om tortur og mishandling i russiske fengsler.
Disse mekanismene har riktignok alltid blitt tilsidesatt når det gjelder ukrainske krigsfanger og sivile gisler. Men Russlands uttrekning fra konvensjonen bekrefter utvilsomt at den utbredte bruken av tortur, manglende tilgang på mat og medisinsk behandling og andre former for mishandling er en del av statens politikk.
Russland skjuler i stadig større grad sjøl navna på de ukrainske krigsfangene som landet ulovlig stiller for retten. Heldigvis la nettstedet Mediazona merke til at en pågående «rettssak» ved den sørlige distriktsmilitærdomstolen i Rostov var blitt avslutta, fordi den tiltalte var død. De klarte også å finne ut at den avdøde var Ruslan Romanovych Romanov, en ukrainsk krigsfange.
Det finnes ingen opplysninger om hvor gammel han var, eller hvor lenge han hadde vært i fangenskap. Anklagene mot ham gir imidlertid trolig en pekepinn.
Russland har tatt politisk motiverte avgjørelser som erklærer Azov-regimentet, Aidar-bataljonen og flere andre avdelinger i Ukrainas væpna styrker som «terrororganisasjoner». Disse avgjørelsene brukes deretter som påskudd for å reise absurde terroranklager mot krigsfanger som har forsvart Ukraina som medlemmer av disse avdelingene, da de ble tatt til fange.
Romanov ble anklaga for «deltakelse i en terrororganisasjon» (paragraf 2 i artikkel 205.4 i den russiske straffeloven), «deltakelse i virksomheten til en organisasjon som er erklært som terrorist på Den russiske føderasjonens territorium» (paragraf 2 i artikkel 205.5) og «opplæring i terrorvirksomhet» (artikkel 205.3).
Tillegget av artikkel 205.5 ser ut til å være ganske nytt. Den kan godt ha blitt lagt til for å begrunne enda lengre fengselsstraffer.
Russland bryter åpenbart Genèvekonvensjonen om behandling av krigsfanger med disse absurde «rettssakene» mot ukrainske soldater som har forsvart landet sitt mot den russiske invasjonen. Russland er fortsatt bundet av konvensjonen.
Tiltalen ble oversendt domstolen først i august 2026. Saken skulle behandles av «dommer» Denis Vasiljevitsj Stepanov.
Dette er ikke reelle rettssaker. En skyldig dom er garantert, og det samme gjelder en vanvittig lang fengselsstraff.
Etter det innledende rettsmøtet, som dreier seg om prosessuelle spørsmål, ble et nytt rettsmøte utsatt. Det ser ut til at dette møtet faktisk ble holdt 22. september 2026. Det neste møtet, 15. oktober, ble avslutta fordi den tiltalte var død.
Det er ikke sikkert at Romanov var til stede under rettsmøtet 22. september.
Under den første bølgen av russiske «rettssaker» mot ukrainske krigsfanger produserte FSB [den russiske sikkerhetstjenesten] eller den russiske etterforskningskomiteen rutinemessig «videoopptak av tilståelser». Disse var med stor sikkerhet framtvunget gjennom tortur.
Det er uklart om Russland fortsatt bryr seg med å offentliggjøre slike «videoopptak av tilståelser» i saker der «rettssakene» mot krigsfangene utelukkende bygger på hvilken militæravdeling mennene tilhørte.
Tortur kan imidlertid ikke utelukkes som en metode for å tvinge fram «tilståelser» som fangene ikke trekker tilbake i retten. Ruslan Romanov ville ikke vært den første ukraineren som døde fordi den såkalte «etterforskeren» eller medtorturistene lot seg rive med.
I sin omtale av Russlands formelle uttrekning fra konvensjonen 1. november 2026 påpekte Europarådet at Den europeiske torturkomiteen hadde mottatt «tallrike beretninger om påståtte tilfeller av tortur og mishandling utført av russiske tjenestemenn på steder der mennesker holdes fengsla». Dette gjaldt både i de okkuperte områdene og i Russland. Komiteen var imidlertid blitt hindra i å gjennomføre inspeksjonsbesøk.
Russland forsøkte å hindre FN i å undersøke nedskytinga av passasjerflyet MH17 17. juli 2014. Flyet ble skutt ned med et russisk BUK-missil. Russland forsøkte også å hindre undersøkelser av drapet på 50 ukrainske krigsfanger i det okkuperte Olenivka 29. juli 2022. Målet var åpenbart å hindre FN i å legge fram rapporter som kunne holde Russland ansvarlig.
Når det gjelder behandlinga av ukrainske krigsfanger i russisk fangenskap, fungerer ikke slike metoder like godt. Russland må nemlig løslate noen av fangene gjennom fangeutvekslinger.
Vitnemålene fra tidligere krigsfanger har fått både internasjonale og ukrainske etterforskere til å konkludere med at Russland torturerer 90, kanskje så mye som 95 prosent, av de ukrainske krigsfangene.
Nesten fem år etter fullskalainvasjonen av Ukraina har Russland fortsatt ikke oppretta en offisiell krigsfangeleir. Dette er et direkte brudd på Genèvekonvensjonen. I stedet holder Russland ukrainske forsvarere fengsla på opptil 300 forskjellige steder, uten at internasjonale observatører får tilgang.
At tortur og mishandling av både krigsfanger og sivile gisler er en del av russisk statlig politikk, ble allerede i september 2023 bekrefa av Dr. Alice Edwards, FNs spesialrapportør for tortur.
Hun hadde snakka med mange tidligere krigsfanger og viste til gjentatte beskrivelser av de samme torturmetodene. Hun pekte også på at mishandlinga så ut til å være systematisk.
Hun måtte konkludere med at torturtilfellene ikke dreide seg om enkeltstående hendinger, men var en del av en politikk som den russiske staten står bak.
Dette er seinere blitt gjentatt flere ganger av FNs uavhengige internasjonale undersøkelseskommisjon for Ukraina.
I november 2024 konkluderte kommisjonen med at Russland fører en samordna statlig politikk for å torturere ukrainske krigsfanger og sivile gisler. Dette utgjør en forbrytelse mot menneskeheten.
Det er fortsatt svært vanskelig å få oversikt over enkeltpersonene som ikke har overlevd torturen og mishandlingen.
Russland venter lenge med å gi ut noen form for informasjon. Det tok flere måneder før landet utleverte liket av den 27 år gamle journalisten Victoria Roshchyna. Hun antas å ha dødd både som følge av grusom tortur og avmagring.
Ordføreren i Dniprorudne, Yevhen Matvieiev, døde av torturen han ble utsatt for etter å ha blitt ført til et av de russiske fengslene.
Enda mindre er kjent om andre dødsfall.
I mai 2026 opplyste Bohdan Okhrimenko, leder for Ukrainas koordineringshovedkvarter for behandling av krigsfanger, at Russland hadde returnert likene av 375 ukrainske krigsfanger og sivile som hadde dødd i russisk fangenskap.
Obduksjonene avdekket tegn på tortur og avmagring, eller tegn på at fangene var blitt nekta nødvendig medisinsk behandling.
For 145 av disse personene hadde Den internasjonale Røde Kors-komiteen bekrefta at de var i fangenskap. For de øvrige kom bekreftelsen fra andre kilder, blant annet tidligere fanger som kunne fortelle at de hadde sett vedkommende i live i et russisk fengsel.
Memorial Support for Political Prisoners Project har nylig lagt fram en rapport om 69 dødsfall i fangenskap blant personer som har vært utsatt for politisk forfølgelse siden 2022. Blant dem er ukrainske politiske fanger som den krimtatarske samfunnsaktivisten Dzhemil Gafarov, Kostiantyn Shyrinh, de to svært unge guttene Danylo Dakhov og Pavlo Hrymak, Vasyl Stetsenko, Oleksandr Ishchenko og flere andre.
Et så høyt antall dødsfall er ille nok i seg sjøl. Men oversikten er på ingen måte fullstendig.
Det er også viktig å skille mellom dem som aldri burde ha vært politiske fanger, og dem som aldri burde ha blitt satt i fengsel på grunn av helsetilstanden sin.
Blant de førstnevnte finner vi personer som Kostiantyn Shyrinh, Oleksandr Markov og Victor Demchenko. De fikk ikke den medisinske behandlinga de trengte.
Blant dem som aldri burde ha blitt fengsla på grunn av helsetilstanden sin, finner vi Dzhemil Gafarov.
Russland holder for tida minst to krimtatariske politiske fanger, Lenur Khalilov og Amet Suleimanov. Begge har sykdommer som gjør at de ikke skal fengsles, sjøl etter russisk lov.
Likevel blir de i praksis overlatt til seg sjøl. I Khalilovs tilfelle er det svært sannsynlig at han ligger i store smerter.
I henhold til den tredje Genèvekonvensjonen har Russland ansvar for livet og helsa til alle som holdes i landets varetekt.
Det fulle omfanget av bruddene er fortsatt ukjent. Russland fortsetter å holde tilbake opplysninger om hvor mange av de sivile gislene som ble tatt til fange fra 2022 og framover, befinner seg.