Første verdenskrig, revolusjonær defaitisme og virkeligheten i Russlands krig mot Ukraina

Publisert på blogggen Radical Dumpling på Substack, 15. november 2026.

Om argumentene om stedfortrederkrig, klassesolidaritet og hva som skjer når revolusjonær teori mister kontakten med menneskene den angivelig skal frigjøre

.

27. april 2022 brukte russiske soldater tåregass og sjokkgranater mot mennesker som protesterte mot okkupasjonen av Kherson. Det var ikke første gang. En måned tidligere hadde de allerede skutt varselskudd i lufta under demonstrasjoner.

I åra som har gått siden, har vi fått se hva russisk okkupasjon faktisk innebærer for menneskene som tvinges til å leve under den. Innbyggerne er blitt pressa til å godta russiske pass. Tilgangen til helsetjenester, arbeid og sosiale ytelser er i stadig større grad blitt gjort avhengig av russisk statsborgerskap. De som mistenkes for å være motstandere av okkupasjonen, risikerer fengsling, tortur og tvungne forsvinninger.

I Mariupol har russiske myndigheter beslaglagt tusenvis av boliger som tilhører fordrevne ukrainere. Leilighetene er blitt overført til nye beboere, samtidig som russiske borgere aktivt oppfordres til å flytte til den okkuperte byen. Det er vanskelig å overse det kolonialistiske bosettingspreget ved en prosess der ukrainere drives bort fra hjemmene sine, nektes å vende tilbake og erstattes av mennesker fra okkupasjonsmakta.

Likevel virker teorien om at et ukrainsk militært nederlag skal bane vei for revolusjon, fullstendig uinteressert i alle disse realitetene. Hvordan skulle egentlig menneskene som protesterte i Kherson, bygge en solidaritetsbevegelse sammen med medlemmer av en invaderende hær som allerede slo brutalt ned på motstanden deres?

Første verdenskrig trekkes raskt inn i mange marxist-leninistiske argumenter om Ukraina, ofte før man har hørt særlig mye om Ukraina eller ukrainerne sjøl. Nå er vi blitt vant til slike utspill fra dem og ulike kommunistpartier. Men anarkister er heller ikke immune mot slike snevre eller selektive forståelser av den ukrainske virkeligheten.

I et essay fra september 2026 i Sardegna Anarchica tar den sardinske anarkisten Erika Canè opp striden om Kropotkin og Sekstenmanifestet fra 1916, da anarkister diskuterte om de skulle støtte ententemaktene. Canè framstiller anarkister som kjemper mot den russiske invasjonen som en del av Ukrainas væpna styrker, som arvtakere etter dette gamle sviket.

Det er en smart historisk sammenligning, forutsatt at man klarer å komme seg gjennom den uten å spørre hvilke alternativer disse ukrainske anarkistene har, eller hva som vil skje med dem og alle rundt dem dersom den russiske hæren vinner. Dette virker å være spørsmål som er helt irrelevante for Canè og andre som febrilsk viser til revolusjonær defaitisme som den eneste riktige løsninga på en imperialistisk invasjon.

Hva er det egentlig 1914 skal bevise?

I 2025 viste «Fight For a Future» (sammen med andre vestlige aktører på sosiale medier) til sammenbruddet i Den andre internasjonalens motstand mot krigen i 1914. De sammenlign støtta til Ukrainas motstandskamp med sosialistenes argumenter for å gå inn i første verdenskrig i 1914, og tok til orde for mytteri og uavhengige soldat- og arbeiderråd på begge sider.

Artikkelen anerkjenner riktignok Russlands fullskalainvasjon og kritiserer den campistiske tenkninga som støtter Kreml. Samtidig avfeier den spørsmålet om «hvem som starta krigen» som «moralisering» og omtaler krigen som en «objektiv nødvendighet» for begge lands herskende klasser.

En ukrainsk kapitalist kan tjene penger på en krig som Ukrainas egen regjering hadde all grunn til å slå tilbake. Det gir oss grunn til å undersøke krigsprofitt. Men for å forklare invasjonen må vi se på hvem som hadde makt til å beordre den, og hva de ønska å oppnå.

De som tok beslutninga, kunne sende en hær over ei landegrense og innsette sine egne myndigheter i byene den erobra. Å avfeie spørsmålet om hvem som gjorde dette, som moralisering, eller automatisk framstille partene som likeverdige, er en merkelig måte å skrive om klassemakt.

Lenins forsvar for revolusjonær defaitisme fra 1915 tok til orde for kamp mot ens egen regjering i en imperialistisk krig, også når denne kampen bidro til et militært nederlag for ens eget land. Han ønska at revolusjonære skulle bygge opp denne kampen ut fra de forholda de faktisk sto overfor. Han avviste tanken om at man skulle vente på en formell enighet om når alle skulle handle.

I Sosialisme og krig skilte Lenin og Grigorij Zinovjev mellom en krig mellom imperialistiske stormakter og en krig mot nasjonal undertrykking. Som eksempler på sistnevnte viste de til tenkte kriger der India kjempet mot Storbritannia og Persia mot Russland.

Lenin og Zinovjev fordømte også uttrykkelig Russlands imperialistiske ambisjoner under første verdenskrig. De viste til tsar-regjeringas planer om å erobre Galicia og knuse ukrainernes frihet. Sjøl da de forsvarte revolusjonær defaitisme, anerkjente de altså Russlands langvarige forsøk på å undertrykke ukrainerne.

«Fight For a Future» trekker en parallell til Belgia under første verdenskrig. De hevder at venstreorienterte som støtter Ukrainas motstandskamp i dag, gjentar argumentene britiske sosialister brukte for å rettferdiggjøre krigen mot Tyskland i 1914.

Men denne sammenligninga overser et viktig skille som Lenin og Zinovjev sjøl trakk. De anerkjente at sosialister kunne ha sympati for en krig som hadde som mål å frigjøre Belgia fra tysk okkupasjon, – samtidig som de motsatte seg Storbritannias og Frankrikes deltakelse i den større krigen fordi disse landene forfulgte sine egne imperialistiske ambisjoner, blant annet gjennom å skaffe seg tyske kolonier.

Med andre ord anerkjente de at et okkupert lands frigjøringskamp kunne være legitim, sjøl når mektige land som støtta kampen, hadde andre motiver. Analysen deres krevde at man undersøkte de faktiske måla til de ulike partene, i stedet for å gå ut fra at alle som kjempet på samme side, gjorde det av de samme grunnene.

Hvem snakker på vegne av Donbas?

Noe av det mest frustrerende ved debatten om revolusjonær defaitisme er hvor ofte den bygger på en sterkt forvrengt framstilling av det som faktisk skjedde i Øst-Ukraina før februar 2022.

Man møter stadig den velkjente historien om en borgerkrig som brøt ut etter Maidan, en angivelig forfulgt russisktalende befolkning som kjempet for uavhengighet, og ei ukrainsk regjering som angivelig førte krig mot sitt eget folk. Noen ganger går framstillinga enda lenger og bygger på Kremls påstander om folkemord i Donbas.

Disse påstandene kommer ikke alle fra tilhengere av revolusjonær defaitisme, og mange på den antikrigsorienterte venstresida avviser Russlands begrunnelse for invasjonen. Men fortellinga om en borgerkrig har fått et bemerkelsesverdig godt fotfeste i enkelte marxist-leninistiske argumenter for hvorfor ukrainske arbeidere bør nekte å kjempe.

I en uttalelse fra mars 2022 beskrev Den internasjonale marxistiske tendensen (IMT) de tidligere kampene som en «borgerkrig mellom den russisktalende befolkninga i Donbas og det høyre-nasjonalistiske regimet i Kyiv».

De anerkjente at Russland deltok militært, men framstilte først og fremst konflikten som en konfrontasjon mellom den ukrainske regjeringa og ei russisktalende befolkning som angivelig hadde utvikla en felles politisk interesse i å bekjempe den.

Det er en usedvanlig vidtrekkende påstand om en region med flere millioner innbyggere, særlig når man tar i betraktning hvor lite den tilgjengelige dokumentasjonen støtter en så kategorisk framstilling.

Ja, det fantes motstand mot regjeringa som kom til makta etter Maidan i deler av Øst-Ukraina. Noen ønska løsriving fra Ukraina, andre ønska større regionalt sjølstyre, og mange hadde et sammensatt forhold til både Kyiv og Moskva. Nettopp disse forskjellene er grunnen til at påstanden om at Donbas var ei samla russisk befolkning som kjempet for uavhengighet, fortjener nærmere gransking.

Ifølge folketellinga i Ukraina fra 2001 utgjorde etniske ukrainere 56,9 prosent av befolkninga i Donetsk oblast og 58 prosent i Luhansk oblast. Etniske russere utgjorde henholdsvis rundt 38,2 og 39,1 prosent.

Dette er de siste omfattende folketellings-tallene som finnes fra før krigen. Befolkningssammensetninga har siden endra seg dramatisk som følge av fordrivelse, migrasjon og dødsfall.

Men tallene viser noe viktig om befolkninga før den russiske intervensjonen: Selv i de to regionene som oftest framstilles som iboende russiske, var etniske ukrainere i flertall.

Og etnisitet forteller oss i seg sjøl svært lite om hva folk ønska politisk.

En meningsmåling fra Rating Group i mars 2014 viste at omtrent en tredel av de spurte i Donetsk og Luhansk ønska at Donbas skulle løsrive seg fra Ukraina, mens 56 prosent var imot. Den samme undersøkelsen viste at 59 prosent i Donbas ønska føderalisering, som ville gitt regionen større sjølstyre samtidig som den forble en del av Ukraina.

Dette var delte politiske standpunkter, ikke noe overveldende mandat for løsriving.

En separat undersøkelse fra Pew Research Center, gjennomført i april 2014, viste at 70 prosent av de spurte i hele Øst-Ukraina ønska at landet skulle forbli samla. Undersøkelsen omfatta et større område enn Donbas aleine, men den støtter ikke fortellinga om ei østlig befolkning som sto samla bak løsriving.

Ei meningsmåling fra september 2014 viste at større sjølstyre innafor Ukraina var det vanligste standpunktet blant de spurte i Donetsk. Kampene gjorde det umulig å gjennomføre en tilsvarende undersøkelse i Luhansk.

Disse ønskene fortjente å bli tatt på alvor. Krav om lokalt selvstyre, kritikk av Kyiv, støtte til tospråklighet og motstand mot en bestemt regjering er legitime politiske standpunkter. Men heller ikke dette betyr automatisk støtte til annektering.

Det væpna maktovertakelsen hadde dessuten en russisk organisator helt fra starten av.

12. april 2014 tok ei gruppe leda av Igor Girkin, en tidligere offiser i Russlands sikkerhetstjeneste FSB, kontroll over offentlige bygninger og politistasjoner i Slovjansk. Lokale separatister deltok, men Den europeiske menneskerettsdomstolen slo fast at Russland hadde effektiv kontroll over separatistkontrollerte områder i Donetsk og Luhansk fra 11. mai 2014. Denne kontrollen ble opprettholdt gjennom russisk militær tilstedeværelse og avgjørende militær, politisk og økonomisk støtte.

I dommen fra 2025 beskrev domstolen de russiske operasjonene som ble satt i gang den våren, som planlagt og koordinert av russiske myndigheter.

Det er fortsatt fullt mulig å diskutere reelle lokale klagemål og motsetninger. Men det blir langt vanskeligere å framstille kampene som en spontan borgerkrig der Russland bare sto og så på fra den andre siden av grensa.

Og det bringer oss til den vedvarende tendensen til å behandle russisktalende som om de utgjør ei egen befolkningsgruppe med en naturlig tilknytning til Moskva.

Russisk snakkes i store deler av Sør- og Øst-Ukraina, også blant mennesker som uten forbehold identifiserer seg som ukrainere. Mange ukrainere er tospråklige, og millioner vokste opp med russisk som hjemmespråk, samtidig som de betrakter Ukraina som sitt hjemland.

Sjøl blant de spurte i Øst-Ukraina som oppga at de bare snakka russisk, var holdningene til Moskva delte. Pew fant at 41 prosent så positivt på Russlands innflytelse, mens 44 prosent så negativt på den. Nesten seks av ti av dem som bare snakka russisk i den østlige delen av undersøkelsesområdet, ønsket at Ukraina skulle forbli samla.

Tenk på Kharkiv og Mariupol, to overveiende russisktalende byer som ble viktige sentre for motstand mot russisk aggresjon og okkupasjon.

Selv den opprinnelige Azov-bataljonen rekrutterte mange av sine første medlemmer fra Øst-Ukraina og brukte russisk som hovedspråk.

Det er en ganske upraktisk detalj for alle som insisterer på at russisktalende ukrainere naturlig identifiserer seg som «russere».

Det er også verdt å spørre hvorfor russisk er så utbredt i Ukraina i utgangspunktet.

Landets språklige sammensetning oppsto ikke i et historisk tomrom. Den ble forma av århundrer med imperialistisk ekspansjon, befolkningsforflytninger, urbanisering og politikk som favoriserte russisk og undertrykte ukrainsk språk og kultur.

Det russiske imperiets Valuev-sirkulære fra 1863 begrena utgivelsen av tekster på ukrainsk. I 1876 ble det innførte ytterligere restriksjoner på ukrainske publikasjoner og kulturelle aktiviteter.

Sovjetunionens språkpolitikk varierte over tid. Den omfattet blant annet en tidlig periode med ukrainisering. Seinere politikk favoriserte imidlertid russisk i utdanning, administrasjon og arbeidsliv, noe som bidro til assimileringa av ukrainskspråklige miljøer.

Den ukrainske forfatteren og forskeren Milena Khomchenko, som vokste opp i Donetsk oblast, har skrevet om hvordan denne politikken forma regionens språklige identitet, og hvordan Russland seinere utnytta denne historien til å hevde en særskilt rett til å bestemme over russisktalende ukrainere.

Tendensen til å betrakte russisktalende ukrainere som ei befolkning som naturlig hører til Russland, bidrar også til å forklare hvordan en annen del av Kremls propaganda fikk gjennomslag: påstanden om at Ukraina begikk folkemord i Donbas.

Moskva framstilte seg i årevis som beskytter av en forfulgt russisktalende befolkning. Til slutt brukte de påstandene om folkemord som begrunnelse for fullskalainvasjonen i februar 2022.

Anklagen har siden spredt seg langt utenfor de åpent prorussiske miljøene, også til deler av den vestlige venstresida som beskriver kampene i Donbas som ei ukrainsk regjerings krig mot sin egen befolkning.

Men i sin kjennelse om midlertidige tiltak 16. mars 2022 slo Den internasjonale domstolen fast at den ikke hadde fått framlagt noen beviser som underbygget Russlands påstand om folkemord på ukrainsk territorium. Domstolen uttrykte også tvil om hvorvidt folkemordkonvensjonen kunne gi en stat rett til ensidig å invadere en annen stat med den begrunnelsen at den ville forhindre folkemord.

Tusenvis av sivile døde i konflikten mellom 2014 og 2021.

Ifølge FNs menneskerettighetskontor ble minst 3404 sivile drept. Dette tallet omfatter de 298 passasjerene og besetningsmedlemmene om bord på fly MH17, som ble skutt ned av russiskstøtta styrker.

Disse dødsfallene var reelle. Brudd på folkeretten begått av ukrainske styrker fortjente å bli undersøkt og stilt til ansvar for, på samme måte som overgrep begått av russiskstøtta væpna grupper.

Men sivile tap i en væpna konflikt er ikke i seg sjøl bevis på folkemord.

Og det blir langt vanskeligere å ta Kremls påståtte humanitære bekymring for Donbas på alvor når svaret deres var å invadere Ukraina, forsøke å styrte landets regjering og gjøre ytterligere ukrainske områder til russisk territorium.

Denne historien har direkte betydning for argumentene til dem som forsvarer revolusjonær defaitisme.

Hvis man starter med en angivelig spontan «borgerkrig» mot en forfulgt russisktalende befolkning og behandler Russlands intervensjon som en detalj i etterkant, overser man hvem som allerede hadde kontroll over separatistmyndighetene, og hva en russisk seier ville bety for ukrainske arbeidere.

Menneskene som fikk sitt politiske handlingsrom stadig mer begrensa av Russlands intervensjon, kan ikke uten videre tildeles en revolusjonær framtid av noen som argumenterer fra utlandet.

Hva ville «ingen krig, bare klassekrig» kreve i praksis?

En uttalelse fra februar 2022, undertegna av flere anarkistiske grupper, blant dem Anarchist Communist Group i Storbritannia, svarte på invasjonen med slagordet «ingen krig, bare klassekrig».

Prinsippet om internasjonalistisk klassekamp er helt gyldig. Arbeidere bør organisere seg på tvers av landegrenser mot utbytting, militarisme og regjeringene som tjener de herskende klassene.

Men å bruke det samme slagordet på begge sider i denne krigen, innebærer å overse hva et militært nederlag faktisk ville bety for ukrainske arbeidere.

Hvis russiske soldater trekker seg tilbake eller nekter å kjempe, vil det svekke Kremls evne til å okkupere ukrainsk territorium. Hvis ukrainske soldater gjør det samme, kan flere arbeidere og lokalsamfunn bli overlatt til russisk okkupasjon, der uavhengig organisering, politisk opposisjon og faglige rettigheter blir møtt med kraftig undertrykking.

Sjøl en vellykka arbeiderrevolusjon mot regjeringa i Kyiv måtte fortsatt forholde seg til den russiske hæren som rykket inn på ukrainsk territorium, også soldater som oppriktig tror på Kremls imperialistiske ambisjoner.

Canè nevner total desertering, revolusjonær defaitisme og sabotasje som mulige handlingsformer for anarkister som står overfor krig, okkupasjon eller kolonial dominans.

Hun anser væpna revolusjonær kamp som legitim. Dette er altså ikke ei oppfordring til at alle skal legge ned våpnene og håpe på fred.

Likevel kommer hun aldri særlig nærmere et svar på det praktiske spørsmålet.

Desertering fra Russlands invaderende hær og desertering fra Ukrainas forsvarshær kan få svært ulike konsekvenser for menneskene som bor i den neste byen på den russiske framrykningsruta.

Sabotasje kan svekke den militærmakta som gjennomfører erobringa, eller den militærmakta som forsøker å stanse den.

Da jeg delte meningsmålinger om russernes syn på krigen og på ukrainere, ble jeg beskyldt for å være mot internasjonalisme. Det var som om det å erkjenne de faktiske politiske holdningene i en befolkning på en eller annen måte var uforenlig med trua på internasjonal solidaritet.

Jeg ville vite hvor denne bemerkelsesverdige overbevisninga kom fra. Hvor kom ideen fra om at russiske og ukrainske soldater, som i en Disney-film, bare skulle legge forskjellene sine til side, omfavne hverandre og marsjere av gårde sammen for å styrte offiserene sine?

Støtten har variert gjennom krigen, men den har holdt seg på et høyt nivå til tross for flere år med tap av menneskeliv, sanksjoner, økonomiske forstyrrelser og stadig mer direkte konsekvenser for det russiske samfunnet.

I januar 2026 hadde 64 prosent av de spurte et negativt syn på Ukraina, mens bare 16 prosent så positivt på landet.

Det stemmer at stadig flere russere har uttrykt ønske om fredsforhandlinger. Men hva de mener med fred, fortjener langt grundigere undersøkelser.

I oktober 2026 fant Levada at 65 prosent ønska at man skulle gå videre med forhandlinger, samtidig som 69 prosent fortsatt støtta de militære operasjonene.

I en separat undersøkelse med ulike scenarioer fra september 2026 svarte 81 prosent at de ville støtte Putins beslutning om å avslutte krigen umiddelbart.

Men da de ble presentert for muligheten av å avslutte krigen samtidig som annekterte ukrainske områder ble levert tilbake, falt støtta til 35 prosent.

Å ønske at krigen skal ta slutt og å ønske at Russland gir tilbake det landet har tatt med makt, er to helt forskjellige ting.

Krava russerne forbinder med fred, sier også sitt.

En undersøkelse fra Russian Field i februar 2026 viste at 75 prosent mente at en anerkjenning av de sjølerklærte republikkene Donetsk og Luhansk som russisk territorium var et ufravikelig krav i en fredsavtale.

Ytterligere 71 prosent krevde at Ukraina skulle oppgi ambisjonene om å bli medlem av NATO, mens 70 prosent ønsket at de vestlige sanksjonene skulle oppheves.

I en separat Levada-undersøkelse fra februar 2025 mente 73 prosent at det var ønskelig å få innsatt ei Russland-vennlig regjering i Kyiv som del av en fredsavtale. 70 prosent ønska at Ukrainas væpna styrker skulle reduseres eller demilitariseres.

Dette er politiske holdninger som må tas på alvor.

Ei befolkning kan være utslitt av en krig, mislike kostnadene og ønske at kampene skal ta slutt, samtidig som den mener at landet har rett til å bestemme over en annen nasjons grenser, regjering og militære kapasitet.

Krigstrøtthet fører ikke automatisk til motstand mot imperialisme, langt mindre til revolusjonær bevissthet.

Meningsmålinger i et autoritært land har naturligvis sine begrensninger. Folk har gode grunner til å gi svar de tror er trygge, og uttrykt støtte til militære operasjoner forteller oss ikke hvor entusiastisk noen støtter dem, eller hva de faktisk er villige til å ofre.

En studie fra 2022 av Chapkovski og Schaub viste at støtta til invasjonen var lavere når den ble målt indirekte enn når folk ble spurt direkte. Det tyder på at den offentlig uttrykte støtta til en viss grad kan være overdrevet.

Men å erkjenne disse begrensningene er noe helt annet enn å anta at det må finnes en enorm mengde revolusjonær internasjonalisme under overflaten, bare ventende på at ukrainske arbeidere skal komme i kontakt med den.

Forskjellene i politiske holdninger er også synlige innad i familier.

En kvinne fra Kharkiv fortalte Meduza i mars 2022 at hun og søsteren i Russland hadde snakka regelmessig sammen før invasjonen.

Da hun sendte søsteren videoer fra byen, svarte søsteren at Ukraina fikk som fortjent.

Kvinnen trygla henne om å sammenligne videoene med det hun så på russisk fjernsyn.

Her var altså en kvinne som kjempet for å få sin egen søster til å tro på det hun fortalte om ødeleggingene i hjembyen. Samtidig satt enkelte vestlige venstreorienterte med stor sjølsikkerhet og framhevet den hypotetiske, spontane forbrødringen mellom russiske og ukrainske soldater som en realistisk revolusjonær strategi.

Alt dette betyr ikke at russiske arbeidere er ute av stand til å vise solidaritet med ukrainere.

Det finnes russere som motsetter seg krigen, blant dem anarkister, sosialister, feminister, uavhengige journalister og vanlige mennesker som har risikert friheten sin for aktivt å gjøre motstand.

Erfaringene deres fortjener langt mer oppmerksomhet enn de vanligvis får i debatten om revolusjonær defaitisme.

Men internasjonalisme krever at vi forstår de politiske forholdene som faktisk kan gjøre solidaritet mulig. Det innebærer også å ta hensyn til innflytelsen fra nasjonalistisk propaganda og de materielle fordelene som følger med militærtjeneste.

I Canès framstilling er tvungen mobilisering, høyreradikale soldater og begrensninger i sivile rettigheter under krigsrett nok til å avvise beskrivelsen av Ukrainas motstand som en folkekamp.

Dette er alvorlige problemer, og ukrainske venstreorienterte har all grunn til å ta dem opp.

Men tvungen mobilisering betyr ikke at de frivillige ikke finnes. Og tilstedeværelsen av ytre høyre forteller oss ikke hva alle ukrainere som kjemper mot Russland, mener, eller hvorfor de grep til våpen.

Man kan være mot tvungen mobilisering, kreve at sivile rettigheter gjenopprettes og erkjenne faren ved organisering på ytre høyre, samtidig som man nekter å overlate byene og lokalsamfunnene sine til en okkupasjonshær.

Jeg kan ikke se hvordan situasjonen deres blir lettere å forstå ved å insistere på at de må velge mellom å motsette seg sin egen stat og å gjøre motstand mot staten som invaderer dem.

Canès behandling av Anarchist Black Cross Belarus i essayet hennes er også verdt å nevne.

I 2026 ble kollektivet nekta både standplass og taletid på den anarkistiske bokmessa i Bremgarten i Sveits. Arrangørene sa at de ikke klarte å bli enige om hvorvidt de skulle slippe til ei gruppe som støtter anti-autoritære som tjenestegjør i den ukrainske hæren.

Canè framstiller de belarusiske anarkistenes standpunkt som virkelighetsfjernt og reaksjonen deres på utestengelsen som sjølmedlidenhet.

ABC Belarus forklarte på sin side at tapet av tilgang til slike arrangementer gjorde det vanskeligere å samle inn penger til belarusiske politiske fanger. På det tidspunktet ga organisasjonen støtte til 15 slike fanger.

Dette er mennesker med erfaringer med statlig undertrykking som handler om noe langt mer enn en diskusjon om den riktige teoretiske definisjonen av den.

Les ABC Belarus’ egen uttalelse om invasjonen, så finner du kritikk av den ukrainske staten, en advarsel mot framveksten av nasjonalisme og en tydelig bekymring for at en russisk seier vil styrke diktaturene som knuser anarkistiske bevegelser i Belarus og Russland.

Støtta deres til væpna motstand er et vanskelig og midlertidig valg som de beskriver grundig.

Canè kan være uenig i dette valget, akkurat som alle andre. Men å avfeie det som et svik mot anarkistiske prinsipper er en bekvem måte å slippe å forholde seg til argumentet deres om hva et nederlag faktisk vil bety for bevegelser som forsøker å overleve i regionen.

Den russiske antikrigs-bevegelsen gir oss også en påminnelse om virkeligheten.

Meningsmålingene viser bred støtte til den militære kampanjen. Men de som forsøker å organisere motstand mot den, risikerer alvorlige konsekvenser.

En rapport fra CrimethInc fra september 2026, basert på et foredrag av den finske anarkisten Antti Rautiainen, dokumenterer undertrykkinga av russiske anarkister og antifascister.

Rapporten omtaler blant annet sakene til Aleksandr Snezhkov og Ljubov Lizunova, som bare var henholdsvis 19 og 16 år gamle da de ble arrestert i 2022. De ble anklaga for å ha laget graffiti mot regimet og for anarkistisk aktivitet på Telegram.

De fikk fengselsstraffer på henholdsvis seks og tre og et halvt år.

Rapporten beskriver også hvordan Anarchist Black Cross Moscow, som støtta 23 anarkistiske og antifascistiske politiske fanger, i praksis ble tvunget til å flytte virksomheten sin til utlandet etter at russiske myndigheter erklærte organisasjonen «uønska» i 2025. Dermed kunne sjøl det å gi organisasjonen penger føre til fengselsstraff.

Disse menneskene forsøker å utfordre den russiske staten under forhold der motstanden kan koste dem flere år av livet.

Internasjonal solidaritet betyr å støtte dem, familiene deres og organisasjonene som gir dem juridisk hjelp.

Og hvis revolusjonær defaitisme er avhengig av at en uavhengig antikrigsbevegelse blir sterk nok til å stanse Kremls krigsmaskin, må tilhengerne ta denne undertrykkinga på alvor. De kan ikke bare be ukrainske arbeidere om å sette livet på spill i håp om et opprør som ennå ikke har materialisert seg.

Hvem sin imperialistiske krig er dette egentlig?

Når deler av den vestlige venstresida omsider kommer så langt at de beskriver Russlands invasjon av Ukraina som en «interimperialistisk krig», har de som regel allerede bestemt seg for hva svaret på alle praktiske spørsmål skal være.

Begge sider er kapitalistiske. Begge regjeringene tjener sine respektive herskende klasser. NATO har utvida seg østover, og USA har i flere tiår ført sin egen imperialistiske politikk.

Alt dette er temaer som kan diskuteres, og mye av det vil jeg sannsynligvis være enig i.

Men å identifisere interessene til kapitalistiske regjeringer er langt fra det samme som å forklare en krig. Jeg begynner å bli grundig lei av å se folk opptre som om ei oppramsing av alt NATO har gjort galt gjennom tidene, utgjør en seriøs analyse av russisk imperialisme.

I den klassiske marxistiske forståelsen innebærer en interimperialistisk krig at konkurrerende imperialistiske stormakter kjemper om territorium, markeder, ressurser og interessesfærer.

Det finnes utvilsomt konkurrerende interesser rundt Ukraina. Russland ønsker å dominere nabolandene sine, mens regjeringene i Washington og Europa har sine egne strategiske og økonomiske mål.

Militær bistand skaper avhengighetsforhold, og investorer står klare til å tjene penger på gjenoppbyggingen av Ukraina.

Men sjøl om vi identifiserer disse interessene, gjenstår oppgaven med å forklare sjølve invasjonen.

Ukraina er en kapitalistisk stat med en oligarkisk arv, store ulikheter og ei regjering som har svekka arbeidstakernes rettigheter under krigen.

Ukrainske arbeidere har all grunn til å kjempe mot denne politikken.

De har også all grunn til å motsette seg ei utenlandsk regjering som åpent utfordrer landets suverenitet og har vist hva som skjer med politisk opposisjon i områder den kontrollerer.

At Ukraina er et kapitalistisk land, opphever ikke russisk imperialisme. Jeg skjønner ikke hvorfor dette tilsynelatende må forklares om og om igjen til mennesker som er så stolte av sin sofistikerte forståelse av makt.

Det greske kommunistpartiets resolusjon fra 2022 er et særlig frustrerende eksempel.

Partiet fordømmer Russlands invasjon og erkjenner til og med at forsvar av territoriell integritet mot utenlandsk okkupasjon kan være en rettferdig kamp.

Likevel beskriver det krigen som en konflikt mellom imperialistiske blokker og motsetter seg å forsyne Ukraina med militært utstyr.

Så hva er det egentlig ukrainerne skal gjøre når en invaderende hær dukker opp?

De har i prinsippet rett til å gjøre motstand mot okkupasjonen, men de praktiske mulighetene for å gjøre det blir uakseptable når våpnene kommer fra NATO-land.

Jeg skulle virkelig gjerne visst hvilket alternativ partiet ser for seg. Den russiske hæren kommer neppe til å stanse framrykninga mens ukrainske arbeidere forsøker å finne ut hvordan de skal forene sin egen umiddelbare overlevelse med andres tolkning av Lenin.

Og våpnene i seg sjøl ser ut til å utløse en merkelig intellektuell kortslutning.

I det øyeblikket vestlige regjeringer gir Ukraina militær støtte, begynner enkelte venstreorienterte å behandle den ukrainske motstandskampen som om den fullstendig er blitt underlagt Washingtons geopolitiske mål.

Sjølsagt gir denne støtten vestlige regjeringer innflytelse. Og sjølsagt finnes det risiko for eskalering og økonomisk avhengighet.

Men det å ta imot amerikanske eller europeiske våpen gjør ikke på magisk vis en ukrainer som forsvarer lokalsamfunnet sitt, til en amerikansk imperialist.

Mennesker kan forfølge sine egne mål samtidig som de tar imot støtte fra regjeringer med helt andre motiver.

Det har skjedd gjennom hele historien. Det burde virkelig ikke være så vanskelig å forstå.

Ukrainske og russiske sosialister har fremma disse argumentene helt siden fullskalainvasjonen begynte. Likevel ser det ut til at bidragene deres får langt mindre oppmerksomhet i enkelte vestlige venstreorienterte miljøer enn enda en anledning til å sitere døde sovjetiske teoretikere overfor hverandre.

Jeg har personlig delt utallige artikler og uttalelser fra ukrainske og russiske venstreorienterte, sammen med anarkister og sosialister fra hele Sentral- og Øst-Europa, med folk som forsvarer revolusjonær defaitisme.

Svarene er deprimerende forutsigbare.

De latterliggjør forfatterne, nekter å lese det de har skrevet eller trekker seg tilbake til den bekvemme konstateringen om at «venstresida ikke er noen ensarta gruppe».

Nei, sjølsagt er den ikke det. Ingen har påstått noe annet.

Poenget er at mennesker med direkte erfaring fra russisk okkupasjon fremmer argumenter som fortjener å bli tatt på alvor. Særlig når disse argumentene utfordrer forestillingene til vestlige venstreorienterte som allerede har bestemt seg for at de forstår konflikten til fulle, bare fordi de har scrollet nok på nettet og holdt nok små mikrofonforedrag.

De snakker gjerne om internasjonal solidaritet i arbeiderklassen, helt fram til arbeidere fra Ukraina, Russland eller andre steder i Sentral- og Øst-Europa våger å være uenige med dem.

Da er plutselig erfaringene deres irrelevante, den politiske dømmekraften deres mistenkelig og argumentene deres ikke engang verdt å lese.

Det er en imponerende oppvisning i intellektuell arroganse fra mennesker som bruker så mye tid på å kritisere vestlig imperialisme, samtidig som de tilsynelatende er ute av stand til å se verden fra noe annet ståsted enn sin egen vestlige komfortsone.

I 2022 kom Den russiske sosialistbevegelsen og Ukrainas Sotsialnyi Rukh med en felles uttalelse der de utfordra beskrivelsen av krigen som en interimperialistisk konflikt.

De argumenterte for at russisk imperialisme ikke kan forstås utelukkende som økonomisk konkurranse med Vesten. Den handler også om en ekspansjonistisk russisk nasjonal identitet som benekter at Ukraina og Belarus eksisterer som sjølstendige nasjoner.

Det virker som en ganske viktig faktor å ta med når man diskuterer ei regjering der presidenten i årevis har kommet med historiske argumenter for at Ukraina ikke burde eksistere som en sjølstendig politisk enhet.

Likevel utelater enkelte analyser fullstendig Kremls egne imperialistiske ambisjoner.

Den ukrainske sosialisten Taras Bilous gir et svært nyttig perspektiv i et intervju fra februar 2026, opprinnelig publisert i Jacobin, nesten fire år etter at han slutta seg til den ukrainske hæren.

Bilous er på ingen måte en ukritisk forsvarer av regjeringa si, og han romantiserer heller ikke krigen.

Han snakker om utmattelsen blant ukrainske soldater, svikten i den ukrainske militære og politiske ledelsen og den økende erkjennelsen av at en våpenhvile kan bli nødvendig, sjøl om den innebærer at ukrainske områder forblir under russisk okkupasjon.

Han forklarer også hva krigen har betydd for den allerede svake ukrainske venstresida.

Erfarne aktivister er blitt drept, andre tjenestegjør i militæret, og organisasjoner som forsøker å bygge seg opp igjen, møter hindringer som spenner fra krigsrett til fornya trusler og trakassering fra ytre høyre.

Han advarer om at et nederlag kan styrke ytre høyre og samtidig potensielt ødelegge den organiserte venstresida fullstendig. Da vil en ny generasjon ukrainske sosialister måtte begynne helt på nytt.

Tenk nå på denne advarselen opp mot den sjølsikkerheten enkelte vestlige venstreorienterte viser når de snakker om revolusjonær defaitisme.

Bilous vurderer om ukrainske sosialister i det hele tatt vil ha mennesker og politisk handlingsrom nok til å organisere seg etter krigen.

Samtidig er kritikere som befinner seg langt unna konsekvensene, mer opptatt av om beslutninga hans om å kjempe oppfyller deres ideologiske kriterier. De behandler en krig som truer Ukrainas eksistens, som en utmerket anledning til en hypotetisk debattklubb.

Jeg støtter internasjonalistisk klassekamp og ville ønska uavhengige arbeiderråd velkommen dersom de kunne utfordre regjeringene som står bak utbytting og krig.

Men det å ønske slike bevegelser fram, gir dem ikke automatisk organisasjonen, folkelige støtten eller militære kapasiteten som trengs for å stanse den russiske hæren.

Man kan bruke hele dagen på å forklare at begge regjeringene tjener kapitalistiske interesser. Men arbeidere som lever under russisk okkupasjon, må fortsatt forholde seg til sikkerhetstjenestene, fengslene og de politiske begrensningene til okkupasjonsmakta.

Ukrainske arbeidere har all grunn til å utfordre sin egen regjerings arbeidslivspolitikk, gjøre motstand mot tvungen mobilisering og kjempe om hvem som skal kontrollere gjenoppbygginga av landet.

Men slike kamper forutsetter at man har en viss frihet til å organisere seg.

Per juli 2026 hadde OVD-Info dokumentert minst 1715 politiske fanger i Russland, opp fra 997 året før.

Det burde være en ganske alvorlig advarsel om hva som venter ukrainske venstreorienterte under en permanent russisk okkupasjon.

Så hvis du velger revolusjonær defaitisme, bør du forklare hvem som skal beskytte disse menneskene når det ukrainske forsvaret bryter sammen og russiske styrker rykker inn for godt.

Å fortelle dem at både Kyiv og Moskva er kapitalistiske, vil ikke holde én eneste organisator ute av et russisk fengsel.

Etter flere år med denne debatten har jeg fått nok av mennesker som behandler hundre år med revolusjonær teori som en erstatning for å forstå krigen de er så ivrige etter å belære alle andre om – også dem som faktisk lever gjennom den.

Den enorme arrogansen i å kreve at ukrainere skal sette hjemmene sine, de politiske bevegelsene sine og livene sine på spill i håp om et hypotetisk arbeideropprør, er svimlende.

Særlig når dette kommer fra mennesker som fortsetter å trekke en falsk parallell mellom den invaderende hæren og befolkninga som gjør motstand mot den.

Dette er mennesker som kan skrive endeløse tekster om NATOs utvidelse, Vestens dobbeltmoral og svakhetene ved ukrainsk kapitalisme, men som på en eller annen måte har forbausende lite å si om systematisk russisk tortur og bruk av seksualisert vold som våpen, massegraver, tvangsdeportasjoner, bortførte barn eller den systematiske undertrykkinga av mennesker som lever under okkupasjon.

Og så har de frekkhet nok til å belære ukrainerne om hvordan ekte frigjøring skal se ut.

De kan gratulere seg selv med sin ideologiske konsekvens fra tryggheten i sine egne hjem, mens ukrainske arbeidere blir sittende igjen med konsekvensene av en revolusjonær strategi som nesten utelukkende eksisterer i fantasien deres.

Hvis strategien mislykkes, er det ikke de som skal leve under okkupasjon.

De kommer sannsynligvis fortsatt til å sitere Parenti, Rockhill eller andre revisjonistiske svindlere i lesesirklene sine et eller annet sted i den kollektive Vesten, mens ukrainske anarkister og sosialister sitter i russiske fengsler eller har møtt en enda verre skjebne.

Hvis du vil foreskrive revolusjonær defaitisme for mennesker som står overfor en invaderende hær, må du forklare hvordan strategien din skal beskytte dem. Og hvis du ikke engang klarer å begynne å svare på det spørsmålet, så finn deg et annet jævla prestisjeprosjekt.

Ukrainske arbeidere har mer enn nok å stri med uten å måtte ofre livet sitt for at en vestlig venstreorientert skal få nyte lyden av sin egen stemme mens vedkommende resiterer revolusjonær teori som han eller hun ikke engang har forstått hvordan skal settes ut i praksis.

Det ligger mye arbeid bak disse artiklene. Jeg bruker mye tid på research, på å dobbeltsjekke påstander og på å imøtegå feilinformasjon som stadig blir gjentatt som fakta.

Hvis du vil støtte dette arbeidet, kan du gjerne spandere en kaffe på meg.

Takk for at du leser!