Publisert på The Irish Times, 2. november 2025. i Kyiv
En av de som starta opp av protest- og performancekunstgruppa Pussy Riot beskriver Russlands nedtur under Putin, til diktatur og krig.
I februar 2012 skrek fem russiske kvinner i fargerike kjoler og balaklavaer ut en «punkbønn» fra alteret i en katedral i Moskva, og bønnfalt Jomfru Maria om å «forvise» landets stadig mer undertrykkende president, Vladimir Putin .
Et tiår seinere starta Putin en total invasjon av Ukraina , og hevda at det pro-vestlige demokratiet ble styrt av nazister som samarbeida med NATO for å ødelegge Russland.
Maria Aljokhina, som ble fengsla i to år for sin deltakelse i den såkalte «punkbønnen», lytta til Putin fra ei celle i Moskva. Hun var blitt arrestert for n’te gang for å ha protestert mot regimet som nå var i ferd med å starte Europas største krig siden 1945.
«Ti år», reflekterer medgründeren av protest- og performancekunstgruppen Pussy Riot i sin nye bok, Political Girl: Life and Fate in Russia. «Jomfru Maria, forvis Putin. Vel, hvor er du nå?»
Aljokhina kunne velge å beklage fraværet av guddommelig inngripen i Russland, eller spørre seg sjøl og sine likesinnede landsmenn om hva de hadde oppnådd etter et tiår med smertefull og stort sett resultatløs motstand. Eller kanskje en kritikk av Vesten for å ha unnlatt å stanse Putins systematiske oppbygging av et brutalt diktatur og en krigsmaskin.
Boka er ei levende dagbok om hvordan hun og vennene hennes kjempet mot systemet på nært hold og så at det ble sterkere og merkeligere etter hvert som det bygde seg på grunnlag av paranoia og vold, helt til mange ble tvunget til å flykte og fortsette kampen sin i utlandet.
«Jeg hadde ingen klar anelse om hvem jeg skrev for», sier Aljokhina på en videosamtale fra Berlin. «For alle som kjemper, antar jeg. Det er alt jeg kan gi. Det er min opplevelse av det jeg så med mine egne øyne, alt som skjedde med meg og med de som kjempet – og fortsetter å kjempe – for dette landet, for å gjøre en forskjell.»
«Jeg hører spørsmål om hvorfor russerne ikke protesterer – vel, bruk en dag på å lese dette. Vi protesterte. Men ting ble verre og verre for hvert år, og ingen brydde seg.»
Likevel er Aljokhina tydelig når det gjelder hvilket ansvar av hennes eget folk har for Putins framvekst. Om hvordan det overveldende flertallet av russere valgte å tie mens rettighetene deres ble fratatt dem, hvordan kritikk av Kreml og krigen ble forbudt, og hvordan en feberaktig stolthet over militærmakt og aggresjon overdøvet all snakk om fattigdom, korrupsjon eller noen av landets andre utallige feil og mangler.
I 2020, da opposisjonsleder Aleksej Navalnyj nesten døde etter å ha blitt forgifta av ei statlig attentatgruppe i Sibir, og Putin endra grunnloven for å tillate at hans styre skulle fortsette til 2036, protesterte Aljokhina i det sentrale Moskva nær Lubjanka, hovedkvarteret til de sovjetiske og russiske sikkerhetstjenestene i over et århundre.
«På den andre siden av veien – ved inngangen til Lubjankas hovedbygning – blir folk arrestert. Ikke mange, 10, kanskje 20. Hvorfor er det så få av oss?» skriver hun.
«De forgifta nettopp en mann fordi han fortalte sannheten, grunnloven har blitt endra – hvor er alle? Hva har skjedd med oss? Når starta det? For lenge sida. Hvem sin feil er det? Det virker som om det er vår feil.»
Aljokhina, nå 37 år, har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv med å kjempe mot den økende bølgen av undertrykking i Russland. Hun har tilbrakt hundrevis av netter i fengselsceller og i husarrest, ofte adskilt fra sønnen Filipp, som bare var fem år da hun ble fengsla for punk-bønnen med to andre medlemmer av Pussy Riot.
Under vinter-OL i Sotsji i Sør-Russland i 2014 ble Aljokhina og andre medlemmer av gruppen arrestert flere ganger og angrepet av kosakkmenn med pisker og tåregass.
Det er en merkelig følelse: å være i fengsel, lytte til rapporter fra fronten og ønske at landet ditt skal tape.
— Maria Aljokhina
I de påfølgende månedene okkuperte Putin Krim og oppretta tungt bevæpna militser for å erobre territorium i Øst-Ukraina, og sende Russland på en kurs fra autokrati til diktatur – og mot fullskala krig med naboen.
I 2015 ble opposisjonsleder Boris Nemtsov skutt og drept på ei bru nær Kreml. I fjor døde Navalnyj i en fangeleir i russisk Arktis. I mellomtida ble demonstrasjoner i praksis forbudt, og opprørspoliti slo og arresterte alle som våget å protestere. Nå kan kritikere av krigen bli fengsla i 15 år for å «miskreditere hæren», og fengselsstraffer deles ut for innlegg på sosiale medier som fornærmer myndighetene.
Men Pussy Riot fortsatte å provosere Putin og tråkke på hans visjon om Russland som et patriarkalsk samfunn forma av den ortodokse kirkens «tradisjonelle verdier» – der kvinner skulle være lydige husmødre som ikke burde bry seg for mye om politikk, sjøl da regimet hans myket opp lovene mot vold i hjemmet for åtte år siden.
Aljokinas forfatterskap fanger ytterpunktene i livet som fiende av Putins stat: øyeblikk av glede og triumf – en vellykka protest, en hjemkomst fra fengselet, et triks som overlister politiet – og lange dager og netter bak murene, kjedsomheten og absurditeten i rettsmøter der dommen er forhåndsbestemt, og angrep fra Kreml-støtta kjeltringer.
Presset økte kraftig etter fullskala invasjonen av Ukraina: flere trusler, utsikter til lengre fengselsstraffer, og den daglige avskjeden med nære venner og allierte som nå var for redde – eller so rett og slett ikke orket mentalt å bli i et stadig mer nasjonalistisk Russland.
Aljokhina er fortsatt ambivalent når det gjelder sin egen bemerkelsesverdige flukt fra Moskva, deretter fra Russland og til slutt fra det autoritære Belarus. Dette fant sted rett foran nesa på et politiovervåkningsteam og involverte forkledning som matbud og bruk av et EU-reisedokument, utstedt av et ikke navngitt land.
«Jeg føler ikke at jeg valgte det», sier hun nå. «Alle de menneskene som ville redde meg, som ville at jeg skulle hjelpe Ukraina, som ville at jeg skulle fortsette med det jeg gjør nå – de hjalp meg. Uten dem ville jeg sannsynligvis sittet i fengsel nå, fordi jeg ville gjøre en antikrigsforestilling i rettssalen.»
Kort tid etter at hun ankom Litauen fra Belarus i mai 2022, dro Alyokhina på turné rundt i Europa med et sceneshow basert på hennes første bok, Riot Days, som hun bruker til å samle inn penger til Ukraina. Hun reiser nå med pass og førerkort fra Island.
«Jeg kjørte varebilen med alle artistene våre i da vi spilte på Edinburgh Fringe i sommer. Nå er jeg ganske sikker på at jeg kan levere humanitær hjelp til Ukraina med bil. Det er en av hovedgrunnene til at jeg ville ta førerprøven og få førerkort.»
Pussy Riot besøkte Ukraina flere ganger etter Maidan-revolusjonen i 2014, da store gateprotester avsatte landets daværende Kreml-støtta president og vred landet bort fra Moskva og mot Vesten. Dette var en inspirasjon for reformvennlige russere og en advarsel til Putin om hva folkemakt og solidaritet kan klare.
Aljokhina besøkte Ukraina i desember i fjor og i to måneder i år, hvor hun tilbrakte tid på Ohmatdyt-klinikken i Kyiv. Landets største barnesykehus behandler mange hardt sårede ofre for russisk beskytning, inkludert de som har mistet lemmer. I juli 2024 ble det hardt skada i et direkte angrep fra et cruisemissil.
«Første gang jeg var på Ohmatdyt, gråt jeg i to timer etterpå. Jeg hadde med noen gaver til barna, og mens jeg hørte på historiene deres, prøvde jeg å ikke gråte, men etterpå … Det er én ting å se dette på nyhetene i tre år, men noe annet når du er sammen med dem og de ser deg inn i øynene. Det er ubeskrivelig.»
Mange russiske opposisjonsfigurer har fordømt Putins invasjon, men er motvillige til å si åpent at de ønsker at hjemlandet deres skal bli slått – men ikke Aljokhina.
Jeg tror på folk. Noen ganger gjør de noe uforutsigbart og kult.
— Maria Aljokhina
Hun skriver om den dype skammen og avsky hun følte over invasjonen og de grusomhetene russiske soldater begikk i steder som Butsja – og om hvordan hun fulgte radiosendingene om krigens første dager fra cella si. «Det er en merkelig følelse: å være i fengsel, lytte til rapporter fra fronten og ønske at landet ditt skal tape.»
I Berlin beskriver Aljokhina en seier for Ukraina som «det viktigste» for Russlands framtid. «Det er nummer én», fordi det ville ødelegge Putins forsøk på å bygge en «seierskult» og få russerne til å fokusere på sitt eget daglige liv. «Livsforholdene for mange mennesker i Russland [er] forferdelige.»
«Ukraina må vinne. Landet kjemper ikke bare for ukrainsk uavhengighet, men også for europeiske verdier», sier hun. «Det står mellom Putins såkalte imperium og vestlige land som bare slapper av og later som om denne krigen er langt unna – men det er den ikke.»
Det var irriterende for Aljokhina å høre Vesten gjenta svake uttrykk for «bekymring» mens Putins regime terroriserte sine innenlandske motstandere og angrep naboene, førte krig mot Georgia i 2008 og deretter Ukraina fra 2014.
«Når dere, etter okkupasjonen av Krim, fortsetter å invitere denne såkalte presidenten til fester og konferanser og håndhilse på ham, når det ikke er noen skikkelige sanksjoner mot olja og gassen hans eller mot de som er ansvarlige for okkupasjonen, da gir dere grønt lys til denne aktiviteten», sier hun.
«Eller så har du gode økonomiske forbindelser med russiske oligarker … eller så er du rett og slett redd for å bruke budsjettet ditt på militære ting, redd for ikke å bli valgt igjen. Man kan trygt si at du er «dypt bekymra» hele tida.»
Aljokhina ser på Putin som «en idé å prøve å stenge ned Vesten» – og ødelegge respekten for demokrati, menneskerettigheter og internasjonal lov – og frykter at USAs president Donald Trump har en lignende agenda.
Hun oppfordra nylig amerikanere til å bli med i No Kings-protestene mot Trump, som tiltrakk seg millioner av mennesker over hele landet, og advarte om at hans demonisering av kritikere og skremselpropaganda om minoriteter og motstandere, noe som minner om Putins Russland.
«Det finnes definitivt likheter», sier hun. «Å kalle fiendene sine for «terrorister» – det har vi faktisk hørt et sted før.»
Aljokhina rømte fra Russland med bare noen få eiendeler og lever fortsatt i noen kofferter. Hun har «tilbrakt en dag eller ei uke eller en måned på hvert sted, besøkte Riot Days og støtta Ukraina».
Hun avfeier spørsmål om sin egen sikkerhet og den lange rekkevidden til Putins sikkerhetstjenester, men de har tydeligvis ikke glemt Pussy Riot.
I mai ransaket russisk politi hjemmene til slektninger til flere medlemmer av Pussy Riot -kollektivet, inkludert Aljokhinas mor, og i september ble fem kvinner i gruppa dømt til fengsel, in absentia, for sine protester mot krigen. Aljokhina fikk den lengste straffen, 13 år og 15 dager. I mellomtida utstedte det russiske militæret innkallingspapirer for sønnen Filipp, som nå er 18 år og bor i utlandet.
Regimet har også fått seg nye målskiver, som den 18 år gamle sangeren Diana Loginova og andre medlemmer av gatebandet Stoptime i St. Petersburg. De har blitt arrestert for å ha framført antikrigssanger av populære russiske artister som er svartelista som «utenlandske agenter».
«Hun er utrolig», sier Alyokhina. «Jeg ser på videoene deres hele tida. Disse flinke, fantastiske barna er en del av en ny bølge eller noe sånt. De annonserer ikke at de protesterer, de bare synger.»
De legemliggjør håpet – og avvisninga av den lammende fortvilelsen – som har holdt Pussy Riot oppe gjennom over ti år med kamp mot Putins politistat.
«Jeg vil tro», sier Aljokhina om hvorvidt hun en dag vil returnere til Russland.
«La oss se hva som skjer. Jeg tror på folk. Noen ganger gjør de noe uforutsigbart og kult.»