Publisert på nettstedet The Insider 10. november 2025. Av Viktorija Ponomareva
Desertering fra den russiske hæren blir stadig mer utbredt. For halvannet år siden åpna Russland rundt 8000 saker mot desertører. Per nå har militære garnisondomstoler avsagt minst 18 000 domfellelser – og det faktiske antallet soldater som har flykta kan være flere ganger høyere .
Som The Insider tidligere har rapport , er det mulig å rømme fra fronten for de som virkelig er fast bestemt på å gjøre det, noe desertørene sjøl har bekrefta . Russiske myndigheter er klar over dette og har bygd et helt system som jobber for å returnere soldater til frontlinjene i Ukraina. Sjøl om det er effektivt i mange tilfeller, fungerer det ikke perfekt.
The Insider har snakka med tre desertører som ble tvangsinnført tilbake til fronten og seinere klarte å rømme igjen. De beskriver hvordan militærpolitiet sporer opp flyktninger og hvilke trusler og manipulerende taktikker som brukes for å få dem tilbake i tjeneste.(Navna i intervjuene er blitt endra)
«Tre menn satte håndjern på mannen min, satte ham i en bil og kjørte av gårde. Ingen skulle kunne vite hvor vi gjemte oss. Det var et nytt sted – vi hadde aldri bodd der før. Men noen fortalte dem hvor han hadde fått jobb og ga dem adressa vår. Tydeligvis hadde folk sett ham gå inn i en butikk», forklarte Yevgenia, og fortalte historien om sin 30 år gamle ektemann Alexander, som prøvde å flykte fra fronten flere ganger, men som mislyktes hver gang. Systemet for å spore opp og returnere desertører blir mer sofistikert, men det sliter fortsatt med å takle den økende bølgen av rømlinger.
Siden starten av fullskala-invasjonen av Ukraina har russiske militære garnisondomstoler avsagt minst 18 000 dommer i tilfeller av desertering og uautorisert fravær, ifølge estimater fra analytiker Kirill Parubets’ forskningssenter. Disse estimatene tar kun utgangspunkt i summerte dommer som kunne finnes i åpne databaser (noe som betyr at det reelle antallet soldater som flykta kan være flere ganger høyere). Ifølge Important Stories var nesten 50 000 soldater etterlyst for et år sida, og det tallet har åpenbart økt betydelig siden den gang.
Data fra Get Lost-prosjektet viser at andelen mennesker som bestemmer seg for å flykte øker hvert år: i 2023 utgjorde desertører 8,8 % av alle forespørsler prosjektet mottok; i 2024 var det 19 %; og innen juni 2025 hadde det steget til 22 %. Mellom oktober 2022 og oktober 2025 hjalp prosjektet 1001 desertører med å forlate landet, mens ytterligere 1501 fortsatt gjemmer seg i Russland.
Desertering medfører en fengselsstraff på opptil 15 år (i henhold til artikkel 338 i den russiske straffeloven), men hærførere foretrekker ofte å ikke stille rømlinger for retten. I stedet prøver de med alle nødvendige midler å fylle hullene i rekkene sine og få soldatene tilbake i tjeneste – ved hjelp av trusler, juling og psykisk utpressing.
«De skrek til mannen min at han svikta alle, og trua ham med rettssak.»
Jevgenia husker at mannen hennes, Aleksander, først prøvde å flykte fra fronten etter å ha blitt alvorlig såra – han innså at han kanskje ikke ville komme hjem i live neste gang.
«Mannen min sa at de gjemte seg i et forlatt hus da en granat traff det, og bare noen få overlevde», minnes Yevgenia. «Han fikk hjernerystelse og en skade i kjeven. Legene sa at de måtte skjære den opp for å fjerne et fragment, men det gjorde de ikke – det var for risikabelt.»
Mens han var i sykepermisjon forsøkte Alexander å fortsette å leve lovlig, i det sivile livet. Han samla inn medisinsk dokumentasjon og gjennomgikk undersøkelser, men ifølge Yevgenia begynte likevel truslene snart: «De skrev, ringte, de ropte til ham og sa at han var en drittsekk og en feiging som svikta alle. De trua med å sende ham til en angrepsenhet og sa at de allerede hadde anmeldt ham fordi han ikke ville komme tilbake.»
Skremt av truslene fra kommandanten sin, returnerte Aleksander til enheten sin. «Der satte de ham sammen med soldater som var anklaga for å ha forlatt enhetene sine, og tok ham inn til avhør. I flere måneder venta han – enten på en rettssak eller på å bli sendt tilbake til Ukraina.»
Ifølge Jevgenia hadde hun og mannen kontakt så ofte som mulig, og hun besøkte ham flere ganger. Det virka som om han bare hadde to alternativer: fengsel eller død.
Det virka som om mannen hennes bare hadde to alternativer: fengsel eller død
Men plutselig kom Alexander hjem. «Jeg spurte ham hva som hadde skjedd, men han bare avfeide det. Seinere sa han at han hadde inngått en slags avtale med noen fra enheten og at han ville dra tilbake til enheten når de begynte å laste opp for forflytning.» I virkeligheten hadde Alexander ingen intensjon om å dra tilbake, og han og kona begynte febrilsk å tenke på et sted de kunne gjemme seg.
De flytta til en landsby, endra telefonnumre og så ut til å ha tatt alle nødvendige forholdsregler. Likevel, noen måneder seinere, kom militærpolitiet igjen for å hente Alexander.
Etter å ha blitt holdt fanga i enheten sin, ble han sendt tilbake til frontlinja, til territoriet til «Folkerepublikken Donetsk». Det eneste han klarte å si til Jevgenia var at «de har full kontroll på oss. Hvis jeg får sjansen, skal jeg skrive til deg.» Og siden da – «ingenting», sier Jevgenia stille.
I en kommentar til Alexanders historie bemerker Ivan Chuvilyaev fra Get Lost-prosjektet at jakten på en desertør ikke slutter med en enkelt sjekk. Overvåkinga er kontinuerlig, så man må alltid være på vakt. Sporingssystemet er ganske forutsigbart: telefonfaktureringsdata, kontroller på den registrerte adressen og bakholdsangrep i nærheten av hjemmene til venner eller slektninger. «Vi fraråder å bruke bankkort», sier Chuvilyaev, «og å vise passet ditt – ikke kjøp SIM-kort eller lei bolig i eget navn.»
Ifølge Chuvilyaev følger ikke de fleste desertører opp grunnleggende sikkerhetstiltak, og militærpolitiet venter bare på en tabbe. Å ikke bo på sin registrerte adresse, unngå bankkort og holde telefonen avslått er de grunnleggende reglene.
Å ikke bo på sin registrerte adresse, ikke bruke bankkort og holde telefonen av – det er de grunnleggende reglene for desertører
Men også når man følger dem, bør man ta ekstra forholdsregler for å holde seg trygg. For eksempel, endre livsstil og bosted fullstendig – ikke bare flytte til en annen gate, men til en annen region. Det er også viktig å innføre nye kommunikasjonsrutiner med slektninger og venner. «Ikke kontakt familie direkte – bare gjennom mellomledd», råder Chuvilyaev. «Og sjølsagt, ikke kjør bil, for trafikkpolitiet kan stoppe deg og gjennomføre en kontroll.»
«Jeg betalte mer enn en halv million, og de fant meg likevel»
Sergei er rundt 40 år. Før han ble sendt i krig, jobba han som trikkefører. Han hadde akkurat begynt å ta vanlige ruter da Putin annonserte mobiliseringa i september 2022.
«Det er min egen feil – jeg lagde ikke noe oppstyr eller spurte om utsettelser. Da depotlederen kom inn med innkallingsvarselet i hendene, spurte jeg ham: ‘Kanskje det finnes et unntak?’ Men han ga meg varselet og mumla: ‘Jeg håper de ikke tar deg,’» minnes Sergei.
Neste dag dro Sergei til vernekontoret. «De sa at det ikke ville vare lenge – maksimalt seks måneder. De tok passet mitt, lot meg ikke pakke ordentlig, og den kvelden satt jeg allerede på en buss på vei ut.» Til slutt satt Sergei, som mange andre, «fast» i krigen i tre år. Først gjennomgikk han trening på Patriot Park-basen, deretter gravde han skyttergraver og flytta fra en landsby i Zaporizjzja-regionen til en annen.
Mens han var på fronten, holdt Sergei på å dø – han ble såra og nesten tatt til fange. Hele tida ble tanken på å desertere sterkere. Mens han var i permisjon, eller på sykehuset, eller på sanatoriet. «Jeg tenkte stadig på å ikke dra tilbake. Men jeg var redd – jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle dra, eller hvor jeg ville ende opp. Så jeg dro tilbake.»
Det som til slutt fikk ham til å flykte, var erkjennelsen av at krigen aldri ville ta slutt for ham.
«Jeg så at det ikke ville bli noen demobilisering, at jeg var der for godt. Og på det tidspunktet hadde jeg forstått at vi aldri burde ha starta dette», forklarer han.
Ifølge Sergei gjorde regimentssjefen hans bare ting verre. «Han sa at vi alle skulle dø. Eller han sa ting som: ‘Her bestemmer jeg hvem som lever og hvem som dør.’ Han ga ikke alltid permisjon, som om han med vilje dro det ut for å hindre at alle dro. Og på det tidspunktet var mer enn halvparten av kompaniet mitt allerede borte.»
Sergei husker fortsatt tida si ved fronten, nær Robotyne, med gru. Ifølge ham hadde gruppa deres blitt sendt dit som et evakueringsteam for å hente de såra og døde, men i virkeligheten ble de satt i gang med en ryddeoperasjon for å erstatte de drepte.
«De lurte oss. Da vi kom dit, ble vi nesten umiddelbart angrepet med håndvåpen – ukrainske rekognoseringsgrupper var allerede på stillingene sine. Maskinskytteren vår begynte å skyte tilbake. Folk sendte ham granater, og han kasta dem. Jeg bare skjøt opp i himmelen, inn i trærne, fordi jeg ikke kunne se noe eller forsto noe», sier Sergei.
De klarte ikke å evakuere de såra soldatene. «Alle skyttergravene var blokkert av falne trær – de var for grunne til å gjemme seg i. En av de såra var veldig tung, og vi klarte ikke å trekke ham ut. Det var da jeg ble truffet av granatsplinter fra en bombekaster», minnes han.
Skaden var ikke alvorlig, men det var ingen hjelp å få. «Et fragment traff meg i beinet, gjennom treplanker i skyttergraven. De satte en turniquet på meg og løp av gårde. De sa at de skulle komme tilbake for å hente oss klokka seks om kvelden. Til slutt ble jeg, og fire andre som var med meg, værende i den grøfta i fire dager.»
Ukrainske tropper fant dem til slutt gjemt der. «Jeg gjorde ikke motstand – jeg var klar til å overgi meg – men noen begynte å skyte på dem, og de løp vekk. Evakueringskjøretøyet forlot oss også – det kom ikke på grunn av beskytninga. Så vi bestemte oss for å komme oss ut på egenhånd. Alle forlot oss – både våre egne og de andre.»
Sergei brukte to dager på å komme seg tilbake til enheten sin. Derfra ble han sendt til et sykehus. Mens han venta på å bli sendt til den medisinske kommisjonen, gjorde han sitt første forsøk på å rømme. «Jeg klarte å komme meg til neste by, og det var der militærpolitiet tok meg. De tok meg tilbake, men de slo meg ikke. To dager seinere ga de meg reisepapirer og sendte meg på permisjon – jeg vet ikke hva som fikk dem til å ombestemme seg.»
Mens han var i permisjon, prøvde Sergei å bli dimittert av medisinske årsaker, men mislyktes og ble returnert. Sju måneder seinere, etter å ha slutta seg til enheten sin igjen, bestemte han seg omsider for å desertere. «Jeg dro ut i en ny permisjon og innså at jeg ikke kom tilbake. En fyr fra arbeidsplassen min ga meg en advokatkontakt som kunne hjelpe med papirarbeidet. Jeg betalte ham mer enn 500 000 rubler (6150 dollar) slik at jeg kunne leve fritt i Russland – men de fant meg likevel.»
Sergei sier han ville flykte «lovlig» – for å få falske dokumenter som erklærte ham uskikket til tjeneste, slik at han kunne bli utskrevet. Men advokaten viste seg å være en svindler. «Militærpolitibetjenter kom til stedet der jeg bodde. Jeg prøvde å gjemme meg, men det hjalp ikke. Jeg gjorde ikke motstand – jeg håpet fortsatt at dokumentene ville fungere. Men de fortalte meg at alt var falskt. Og de plasserte meg sammen med soldatene som er anklaga for å ha forlatt enhetene sine.»
Sergei ble plassert i militærenhet 61899 i Mosrentgen, hvor personer som er anklaga for uautorisert fravær, samt de som nylig er returnert gjennom fangeutvekslinger, ofte holdes.
«Jeg tilbrakte tre måneder der. Det stedet er som en erstatning for et interneringssenter. De prøvde stadig å bryte oss ned. De tok fra oss telefonene våre og fortalte oss hvor verdiløse vi var fordi vi ikke dro tilbake. Representanter fra andre enheter – Luhansk og Donetsk – kom og tilbød kontrakter. I virkeligheten var det rekruttering til angrepsenheter. De trua oss og sa at vi ville råtne i fengselet», minnes Sergei.
«De trua oss og sa at vi ville råtne i fengselet»
Til slutt bestemte Sergei seg for å rømme for tredje gang. «Da hadde jeg klart å forlate basen et par ganger i bytte mot penger. Jeg inngikk en avtale med noen, og vi gikk ut gjennom portene sammen. Jeg bestemte meg for å ta den samme risikoen en siste gang. Etter planen skulle jeg komme tilbake om morgenen, men i stedet fant jeg skyss gjennom BlaBlaCar og dro – først til Belarus, deretter til Armenia.»
«Jeg trodde hæren ville forandre meg som person – at jeg ville bli mer sjølsikker, sterkere moralsk. Jeg ville at foreldrene mine skulle være stolte av meg. Jeg ville betale ned lånet mitt. Men til slutt innså jeg at denne krigen er fullstendig tull», konkluderte han.
«Jeg ble redd, for min egen og mine foreldres skyld, og dro tilbake»
Mikhail dro til krig som frivillig etter å ha signert en kontrakt i september 2024. «Jeg vet ikke engang hvorfor jeg gjorde det», sier han. «Jeg gikk gjennom en tøff periode i livet, og midt oppe i alle de mørke tankene kom ideen til meg. Det viste seg å være en av de største feilene jeg noen gang har gjort.»
Den feilen førte til at han ble utplassert som angrepsssoldat. «Treninga var mer eller mindre grei, men da jeg kom til kampsonen, innså jeg at den ikke var god nok. Den største faren er droner, og ingen har noen gang fortalt oss hvordan vi skal forsvare oss mot dem», sier Mikhail.
På det tidspunktet hadde ukrainske styrker allerede kommet inn i Kursk-regionen, og kontraktsoldater forsto at de sannsynligvis ville bli sendt dit. Men som Mikhail husker, redda tilfeldighetene ham: «Det var flere KamAZ-lastebiler klare til å ta oss til Kursk, og jeg satt allerede der, fullt utstyrt, da sjefen for personalavdelinga løp inn og sa: ‘Ta med deg tingene dine, du skal ingen steder. Du blir omplassert til et treningssenter for droner.’»
Sammenligna med kameratene sine var Mikhail heldig. Han endte opp med å tjenestegjøre ved enhetens hovedkvarter, hvor han hjalp kommandanten med papirarbeid. «Kommandanten sa til meg med en gang: ‘Ingen kommer til å trene deg, sjølsagt.’ En av assistentene hans hadde nettopp forsvunnet – enten overført eller drept – og jeg tok plassen hans.»
Den nye kommandanten krevde stadig at Mikhail skulle kjøpe ting for egen regning. «Først turte jeg ikke å nekte, fordi jeg var redd han kunne gjøre noe mot meg. Seinere prøvde jeg å si fra, men han svarte hissig: ‘Ikke prøv å være smart med meg — bare gjør som jeg sier.’»
Det var da Mikhail først tenkte på å rømme, og bestemte seg for at det var bedre å komme seg så langt unna hæren, korrupsjonen og krigen som mulig. «Når jeg veier alle fordeler og ulemper opp mot hverandre, tror jeg det var feil avgjørelse», sier han. «Jeg deltok ikke i kamp, men jeg syntes fortsatt det var riktig å rømme.»
Rett før en helg forlot han basen. Han kom seg til Tunisia, hvor han planla å kjøpe en billett til Istanbul med mellomlanding i Frankrike, i håp om å kunne søke asyl. Men, sier desertøren, gikk ikke ting som planlagt: han gikk tom for penger, og kommandanten begynte å utnytte følelsene hans.
«Det ble oppstyr på basen, og kommandanten begynte å ringe meg via Telegram. Jeg bestemte meg for å snakke med ham for å finne ut hva han ville. Han sa at foreldrene mine var døende, at det var min avreise som hadde drevet dem til det, og at hvis jeg ikke kom tilbake, ville de lide enda mer. Så sa han at jeg enten ville bli fengsla eller drept. Jeg ble redd – for meg sjøl og for foreldrene mine.»
Mikhail sier han ble lovet at hvis han kom tilbake, ville han bare få en disiplinærstraff. Kommandanten snakka rolig og overbevisende.
«Jeg spurte til og med: «Gir du meg ditt ord på at ingenting vil skje med meg hvis jeg kommer tilbake nå?» Han ga meg sitt ord, sa at han ville møte meg på flyplassen. Jeg kom tilbake, og han sa umiddelbart: «Vi må dra til enheten.» Det var da jeg innså at han hadde løyet og at forferdelige ting var i ferd med å skje.»
Da Mikhail ankom enheten, ble han plassert blant vernepliktige for å avvente sin skjebne. I to uker kom nestkommanderende for politiske saker for å se ham – han ropte og trua med å sende ham til frontlinja. Til slutt, forteller desertøren, ble han sendt tilbake til sin forrige stilling.
«Stabssjefen syntes synd på meg og ba en av eskortesoldatene om å gi en beskjed: ‘Han er en bra fyr – slike ting skjer, ikke send ham til krigssonen, la ham tjenestegjøre på basen.’ Men eskortesoldatene fortalte det sjølsagt ikke til noen, og da jeg kom dit, sendte de meg umiddelbart til Kursk-regionen.»
I løpet av noen måneder i Kursk-regionen så Mikhail hauger med lik, flykta fra FPV-droner og unnslapp så vidt døden.
«Vi ble værende på ett sted mens angrepstroppene rykka fram og ble drept», minnes han. «Kroppene deres så ut som de hadde ligget der i et år – bare bein i uniformer. Noen av likene var ferske. Lukta var uutholdelig, ubeskrivelig. Når du først har kjent den lukta, vil du aldri glemme den.»
Mikhail sier han syntes synd på menneskene, men prøvde å ikke dvele ved det mens han ble tvunget til å samle levningene deres. «Vi plukka også opp kroppsdeler – men bare de større, la oss si det sånn. For eksempel, hvis beina til noen hadde blitt blåst av, tok de bare overkroppen – ingen gadd å lete etter beina.»
Han begynte å tenke på å rømme igjen etter å ha tilbrakt en måned som assisterende droneoperatør.
«Den vanskeligste og mest ubehagelige delen er å bevege seg til og fra posisjonen», sier han. «Det er spesielt tøft på veien dit, fordi du er tungt lasta – 20 liter drivstoff til dronen og 20 kilo mat – og det er droner overalt og konstant granatkasterild.»
En drone oppdaga Mikhails gruppe mens de gikk langs det soldatene kalte «dødens vei» – en åpen strekning med minefelt langs begge sider.
«Det er noen trær her og der, men problemet er at det også er miner under trærne. Å gå fire kilometer i det fri, uten noe sted å gjemme seg, er skremmende», minnes Mikhail. «Vi hørte en drone og prøvde å dukke ned i buskene langs veikanten – så mye vi kunne, uten å tråkke på miner. Passasjen inn i buskene var smal, og det var ikke nok plass til meg. Dronen fløy forbi oss først, så snudde den tilbake. Jeg klarte å komme lengre inn i buskene, og den kunne ikke fly inn – den traff greinene og kræsja. Heldigvis ble ingen truffet av granatsplinter. Hvis jeg hadde blitt værende utafor, ville den ha gått av rett i ryggen min.»
Men det som skremte ham mest, sier desertøren, var å se for første gang hvor sakte og smertefullt folk dør av alvorlige skader.
Da en drone fra et nærliggende dronebesetning gikk tom for batteri og krasjet inn i busker i nærheten, dro de for å hente den, i frykt for kommandørens vrede. «Den første operatøren tråkka på en mine – beina hans ble blåst av. Den andre fikk alvorlige bein- og mageskader, og et fragment traff den tredje i hodet», sier Mikhail.
En måned seinere kom hans andre oppdrag. I løpet av det oppdraget ble Mikhail forgifta– tilsynelatende forårsaket av vann fra en bekk.
«Vi drakk litt, og dagen etter begynte jeg å kaste opp, jeg fikk vondt i magen, og jeg følte meg svimmel. Jeg led i ei uke. Seinere testa de vannet og fant ut at det hadde vært forgifta med kvikksølv. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde.»
Den hendinga ble dråpen som fikk begeret flyte over, sier Mikhail. Han begynte seriøst å planlegge en ny flukt.
«I baktroppen er alt tungt bevokta, så det er umulig å stikke av – man blir alltid overvåket. Det eneste realistiske alternativet var å komme seg til Rylsk. Jeg fortalte kommandanten min at jeg hadde problemer med mobilbankappen min og måtte gjenopprette tilgangen. Først nekta han, men så hinta han om penger, og jeg sa at jeg skulle betale.»
Ifølge Mikhail planla han å flykte i Rylsk så snart kommandanten ble distrahert. Men det gikk mye bedre enn forventa. Han fant ut at kommandanten planla en tur til Orjol for å kjøpe en bil, og spurte om han kunne bli med. I den byen, mens kommandanten tok ut kontanter i banken, rømte Mikhail.
«Jeg var begeistra, ringte en taxi til Brjansk, og overtalte deretter den samme sjåføren til å kjøre meg helt til Smolensk. Det var militære kontrollposter ved inn- og utgangene, men jeg håpet vi ikke ville bli stoppa. Jeg hadde to telefoner, passet mitt og 300 000 rubler (3700 dollar) i kontanter i lomma. Hvis de hadde stoppa meg og sendt meg tilbake, ville jeg blitt sendt til angrepsenhetene igjen.»
Mikhail sier han så med egne øyne hvordan soldater ble straffa – ikke for desertering, men bare for de minste overtredelser.
«En fyr kom tilbake berusa fra permisjon. De slo ham i en halv dag, og ved natt gravde de ham ned i bakken, opp til halsen. Han satt der i fire timer mens de tvang ham til å memorere artikkel 337 i Russlands straffelov. Han lærte den ikke, så de gravde ham opp, slo ham igjen og sendte ham til angrepstroppene.»
Mikhail hadde flaks. Taxien ble stopps, men de sota vinduene hindra ham i å bli sett. Han kom seg trygt til Smolensk og fløy deretter til Minsk [i Belarus]. Han sier at han ikke har noen planer om å returnere til Russland før regimet skifter og krigen er over.