Publisert på nettstedet Meduza,1. Desember 2025 . Kilde: Meduza
Europa trapper opp forberedelsene til en mulig krig med Russland. Debatter om hvordan man kan styrke kontinentets forsvar intensiverte seg fra midten av september, da omtrent 20 russiske droner fløy inn i polsk luftrom . I de to påfølgende månedene dukket uidentifiserte droner gjentatte ganger opp over flyplasser og militære steder i Tyskland, Danmark, Belgia og Norge. Som svar kunngjorde Brussel i oktober planer om å bygge en «dronemur» for å beskytte europeisk luftrom, og systemet skal etter planen være ferdig innen 2027.
Meduza har snakka med den tyske militæreksperten Frank Sauer, forskningsleder ved Bundeswehr-universitetets Metis Strategy Institute i München. Om hvorfor «dronemur» er et misvisende begrep, hva Kreml håper å oppnå med sine luftromsinngrep, og hvorfor Tyskland fortsatt er et svakt ledd i det europeiske forsvaret.
– Hva er egentlig en «dronemur»?
– Tidlig i 2025 brukte europeiske politikere begrepet «dronemur» bokstavelig talt. De mente «en mur laget av droner». Tanken var å kjøpe mange droner av forskjellige typer og rette dem mot fienden. I teorien ville «dronemuren» tillate EU å raskt avskrekke aggresjon – for eksempel i tilfelle et russisk stridsvognangrep på Litauen. Men siden den gang har begrepet fått en ny betydning: en «mur mot droner». Nå mener folk med «dronemur» et system for å oppdage luftobjekter ,som bestemmer en drones type, hastighet og flyhøyde [for å kunne ødelegge den].
I virkeligheten gir ikke begrepet «dronemur» i betydningen «mur mot droner» mening og er misvisende. For det første er «drone» et upresist begrep. Det dekker alt fra små droner som flyr ikke høyere enn to meter til store droner med fast vinger – som de russiske Gerbera-dronene som entra polsk luftrom. Alle disse typene droner krever forskjellige forsvarsmetoder. For det andre skaper uttrykket «mur mot droner» inntrykk av at EU bygger en robotisert Maginot-linje . EU-landene trenger sjølsagt et lagdelt luftforsvarssystem. Men ideen om en beskyttende barriere som man kan være trygg bak, er feilaktig. Seier kan ikke oppnås gjennom forsvar alene.
– Antagelig forstår EUs forsvarsministre det. Så er forslaget deres mer en politisk gest?
– Denne typen uttalelser viser at EU er en struktur som ikke takler presserende sikkerhetskriser godt. Unionen leverer reelle resultater hovedsakelig i komplekse forhandlingsprosesser fordi den alltid streber etter kompromisser og bredest mulig enighet. Det er på mange måter EUs styrke – denne tilnærminga bidrar til å balansere interesser. Men den samme jakten på kompromisser begrenser EUs evne til å ta sikkerhetsbeslutninger.
– Likevel ønsker EU å integrere luftforsvaret til alle europeiske land. Ville et så stort skritt kreve en sentralisert operativ kommando, noe som mangler i dag?
– Det finnes – bare ikke på EU-nivå. Det finnes på NATO-nivå: NATOs integrerte luft- og missilforsvar. Man kan tvile på hvor godt den strukturen fungerer, men konseptet i seg sjøl eksisterer absolutt. Normalt sett oppretter ikke EU strukturer som NATO allerede har. Men på grunn av Trump-administrasjonens handlinger er det stor sannsynlighet for at EU – eller rettere sagt en koalisjon av visse europeiske land – vil ta styringa av luftforsvaret for hele Europa i egne hender.
– EU inkluderer også Ungarn og Slovakia, hvis ledere sympatiserer med Russland. Det ser ut til at disse landa vil være «svake ledd» i tilfelle et angrep fra russiske droner. Hvordan bør et land som Tyskland reagere, med utgangspunkt i at forsvaret deres er avhengig av luftrommet deres?
– Denne situasjonen gjør det veldig tydelig at Europas forsvar ikke bør håndteres av EU. Ungarn blokkerer for eksempel jevnlig ulike initiativer som tar sikte på å motvirke russisk aggresjon.
Men Europas hovedoppgave nå er å utplassere luftforsvarssystemer i de EU-landa som faktisk trenger dem, og denne prosessen har pågått lenge. For eksempel utplasserte NATO-landa flere jagerfly i Baltikum og Polen etter at Russland hadde krenka luftrommet deres. Nederlandske og italienske F-35-fly har bidratt til å avskjære droner i Polen og russiske MiG-fly over Estland.
— Å skyte ned billige droner med dyre jagerfly er neppe kostnadseffektivt, og det er derfor EU sier de vil lære av Ukrainas erfaringer, der droner knuser mobile luftforsvarsgrupper. Trenger EU denne typen enheter?
– Ja og nei. Ukraina skjøt tidligere ned russiske droner med improviserte midler – som småkalibervåpen montert på pickup-lastebiler. Men den taktikken fungerer knapt nå, fordi Russland har tilpassa sine Geran-2- og Gerbera-droner, og de flyr nå i høyere høyder.
Kraftigere bakkesystemer kan fortsatt skyte ned disse dronene uten å bruke dyre missiler. Men rekkevidden deres er bare noen få kilometer, så man kan rett og slett ikke dekke hele EU med dem. Som jeg allerede har sagt: det finnes ikke 100 prosent beskyttelse; ingen mur er ugjennomtrengelig.
– Så hvordan bør Europa forsvare seg?
– Det beste forsvaret er å nøytralisere kilden til trusselen. Ukraina demonstrerer dette tydelig – det er ingen tilfeldighet at de er avhengige av presisjonsangrep dypt inne i Russland. Så EU-landa bør ikke bare tenke på hvordan de skal avverge droneangrep, men også stille andre spørsmål: Hvor skyter russiske styrker opp dronene sine fra? Hvor er fabrikkene som produserer dem?
– Så Europa burde fokusere mindre på å forsvare seg mot droner og mer på å angripe stedene der de produseres?
– Eksperter har lenge diskutert begge alternativene. Det finnes til og med et europeisk forsvarsprosjekt for å utvikle langtrekkende presisjonsvåpen – og det er langt fra det eneste programmet i den stilen. Men det er et annet spørsmål: forstår offentligheten hvor viktige slike angrep er?
Hvis EU begrenser seg til forsvar, vil de tape krigen – sjøl om et perfekt, 100 prosent effektivt forsvar var mulig. Forsvar er alltid dyrere enn å angripe med et stort antall engangssystemer. Så å stole på forsvar aleine er en oppskrift på økonomisk ruin. Dessuten er EUs mål å forhindre et angrep i utgangspunktet. Hele poenget med disse tiltaka [for å motvirke russisk luftaggresjon] er å signalisere til Russland at Europa ikke lenger er sårbart.
EU ønsker at Kremls imperialistiske ambisjoner skal opphøre ved NATOs grenser. For å oppnå det er det ikke nok å beskytte luftrommet. Europa må også – som et neste skritt – kunne ødelegge oppskytningsplattformene. Det er den eneste måten å endre Kremls beregning av kostnader og fordeler på.
– Kunne Kremls inngrep også ha hatt et psykologisk mål? For eksempel å skremme EU og distrahere den fra å forsvare Ukraina?
– Absolutt. Kreml ønsker å så splid mellom Ukraina og dets allierte. De ønsker også å skape splid mellom de vestlige land. Da russiske jagerfly krenka estisk luftrom, utløste det en intens debatt om hvorvidt de skulle skytes ned.
Noen stater ville sannsynligvis støtta nedskyting av jetflyene hvis det skjedde igjen. Det ville utløse en heftig diskusjon i NATO om risikoen for å starte en tredje verdenskrig. Så fra Kremls perspektiv gir slike provokasjoner meningsfulle: de framhever hvor splitta NATO er. Europas hovedproblem er ikke mangel på dronedetektorer. Det er et politisk problem – Europa er ikke samla nok.
— Hvordan kan samholdet i NATO og EU styrkes?
– Da russiske jagerfly krenka estisk luftrom, var jeg i Finland på Helsinki Security Forum. Der sa sjefen for de finske væpna styrkene at russiske jagerfly under ingen omstendigheter skulle skytes ned. Og Finland har en svært tøff linje overfor Russland. De er så godt forberedt på konflikt at de ikke trenger å bevise sin forsvarsevne.
Det er nettopp derfor finnene er rolige: de vet at de kan forsvare seg hvis de blir angrepet, og de nekter å falle for Kremls provokasjoner. Tyskland, derimot, har blitt vant til å tro at deres væpna styrker er dårlig utstyrt. Det gir dem flere grunner til bekymring – og Russland kan utnytte det. Jeg skulle ønske at hele Europa kunne forsvare seg, for det skaper tillit.
– Noen politikere sier at Europa må være klar til å avverge et russisk angrep innen 2029. Men sjefen for den tyske utenriksetterretningstjenesten, Martin Jäger, mener at Europa allerede er i fare. Er du enig med ham, eller tror du Europa har tid til å styrke forsvaret sitt?
– Jeg er enig med Jäger. Helt siden russisk militært utstyr kom inn i europeisk luftrom, har konflikten nådd et nytt nivå – utover rein sabotasje og desinformasjon. Dessuten vil ikke problemet med EU-landas manglende beredskap bli alvorlig i 2029, men tvert imot, det vil være spesielt akutt før det. Tross alt vil Donald Trump være president i USA fram til 2029, og Europa vil ikke ha hatt nok tid til å styrke forsvaret sitt tilstrekkelig.
Det europeiske stater frykter er ikke en fullskala tredje verdenskrig, men snarere en slags «test» fra Kreml – et trekk som er utforma for å avsløre EUs interne splittelser. Og før 2029 har Russland absolutt muligheten til å iscenesette en slik «test».
– Jäger har også advart om dette. Han sier at Russland ønsker å skremme Europa og tvinge det til å «gi opp for tidlig». Tror du Europa virkelig er klar til å overgi seg uten kamp?
– Definitivt ikke. Forsvarskapasiteten forbedres ikke så raskt som vi skulle ønske, men den forbedres, og på mange nivåer. Man kan se dette sjøl i Tyskland – sjøl om Tyskland er et av de mest nølende EU-landa med hensyn til Russland, og derfor et hovedmål for russisk desinformasjon.
– Hvorfor er Tyskland så nølende?
– Fordi tyskerne i flere tiår førte en politikk overfor Russland som ikke stemte overens med virkeligheten. Vårt syn på Russland var altfor lenge basert på et blindt håp om at Vladimir Putin var en venn av Europa som ønsket fred.
Men det var aldri sant. For eksempel, tidlig på 2000-tallet talte Putin til det tyske parlamentet på tysk og snakka om fred – kort tid etter at han jevna Grozny med jorda. Likevel ble tanken om at Putin søkte fred dypt forankra i tysk politisk kultur. Vi lurte oss sjøl om Russland og fredelig sameksistens i Europa altfor lenge.