Åtte flyktninger forteller om livet i lokalsamfunn under russisk okkupasjon. Om å flykte fra de okkuperte områdene i Ukraina.
Forfatter Isabel Koshiw. Publisert i OpenDemocracy, 7. desember 2023 ( Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se. Oversatt fra engelsk til svensk av Jan Czajkowski. Oversetters merknad)
Det snødde kraftig da Yulia krysset den eneste åpne grensa mellom Ukraina og Russland i forrige måned. Hun bar med seg de to kattene sine og dro en stor koffert etter seg. 24 timer tidligere hadde hun forlatt landsbyen sin i utkanten av russisk-okkuperte Melitopol, en by i Zaporizjzjaregionen i Ukraina. Hun hadde betalt en russisk «transportør» med en minibuss rundt 250 dollar for å ta henne til grenseovergangen i Sumyregionen i nordlige Ukraina. Den to kilometer lange turen til fots gjennom ingenmannsland var det siste steget i en lang og ikke risikofri reise. Bare to måneder tidligere hadde en russisk frivillig, som transporterte ukrainere til grenseovergangen i Sumy, blitt arrestert og torturert av russisk sikkerhetspersonell. Dette var Yulias andre forsøk på å krysse grensa. Første gang tidlig på høsten måtte hun snu fordi hun ikke hadde russisk pass, og navnet hennes var registrert i en russisk statlig database. Dette skyldtes at hun hadde blitt forhørt av sikkerhetstjenesten to ganger: først for å ha revet ned russiske propagandaplakater, og deretter for å ha krangla med en nabo om livet under tida med Sovjetunionen. Denne gangen, etter å ha skaffet seg et russisk pass, hadde hun endelig klart å komme til et område under ukrainsk kontroll. Der dro hun fram et ukrainsk flagg som hun hadde sydd fast i bunnen av ryggsekken sin og svøpte seg nå i det.
I samtaler med openDemocracy om avgjørelsen om å forlate de okkuperte områdene, sa Yulia: «Det var mange mennesker i landsbyen min som ønsket det som skjedde velkommen.» Hun la til at pensjonister overleverte informasjon om folk som henne til myndighetene. «Det var vanskelig følelsesmessig. Man ser konstant ut gjennom gardinene for å se hvilken bil som kjører langs gata, og rensker innholdet på telefonen sin i tilfelle den skulle bli sjekka.» Yulia la til at hun hadde «ønsket å dra da [krigen] begynte, men jeg tenkte at jeg i det minste kunne hjelpe ved å rapportere om russiske stillinger». I løpet av et år sendte hun posisjonene om russiske tropper til en av de ukrainske militærens boter på Telegram, helt til motstandsnettverket brøt sammen i sommer da russerne fant den lokale lederen av nettverket.
Ingen framtid under okkupasjon.
Yulia er en av de 33 000 ukrainerne som har returnert til landet, fra Russland, etter at landets styrker trakk seg tilbake fra Nord-Ukraina våren året før. Den overveldende majoriteten kommer via samme grenseovergang som henne i Sumyregionen, fordi Russland og Hviterussland ikke tillater kryssing ved noen andre punkter, ifølge Andriy Demtjenko, Ukrainas talsmann for grensestyrkene.
Ved grenseovergangen i Sumy snakket openDemocracy med Yulia og syv andre personer som hadde reist fra områder som er okkupert av Russland. Stedene de kom fra er stort sett avskåret fra verden; de er ikke internasjonalt anerkjente, så reiser og handel kan bare skje via Russland – begge deler har vært begrenset av Vestens sanksjoner siden 2022. De åtte personenes erfaringer var forskjellige, avhengig av deres involvering i politiske aktiviteter og om hjemstedene deres ble okkupert første gang i 2014 eller 2022. I områdene i Ukraina som har vært okkupert siden 2014, har de økonomiske og administrative systemene vært forferdelige dårlige, men likevel noenlunde fungerende sammenligna med områdene som ble okkupert under den russiske invasjonen i 2022. Alle sa at de ikke kunne forestille seg en framtid i de okkuperte områdene og hadde valgt å forlate husene og eiendelene sine for å prøve å returnere til Ukraina. Dette er vanlig, mente de. Millioner har reist til Russland for å fortsette reisen til Europa, hvor mange har returnert til Ukraina.
Flere fortalte om folk som ble tvunget til å skaffe seg russiske pass eller betale den russiske regjeringen for lokale offentlige tjenester, og at okkupasjonsregjeringa har oppretta et nettverk av informanter. Alle åtte sa at de hadde vært i jamnlig kontakt med slektningene sine i Ukraina, og at mange i de tidligere lokalsamfunnene deres fortsatt fulgte med på ukrainske nyhetsmedier via telefoner og parabolantenner. Ifølge dem vi snakka med, har ukrainske banker blitt erstatta av russiske, og dette skaper problemer fordi det ikke er mulig å overføre penger til russiske bankkontoer fra ukrainske. De som er arbeidsledige eller nekter å motta russiske pensjoner i de okkuperte områdene, kan ikke stole på pengeoverføringer fra slektninger i områder under ukrainsk kontroll. Svartmarkedet har etablert seg og tar 10-15 prosent som fortjeneste av hver transaksjon. De som har penger kan få tak i varer fra vest, fra tidligere sesonger, på det svarte markedet, fortalte noen av de hjemvendte. Men de sa at de varene som blir levert, spesielt mat, er av lavere kvalitet enn det folk var vant til før invasjonen i 2022, og la til at prisen på mat og medisiner i de nylig okkuperte områdene har skutt i været. Tre av dem openDemocracy snakka med, sa at bare de som aksepterer å benytte russiske pass, har tilgang til leger og sykehus. De sa at det gjøres unntak for akutte tilfeller, men i slike tilfeller tildeles de som ikke har russiske pass mindre kvalifiserte sykehus, leger og omsorg. De fleste av dem vi snakka med sa at de hadde levd et liv i relativ ensomhet; de gikk ikke ut om kveldene og var forsiktige med hva de sa og til hvem. Alle klaget over den russiske byråkratiet og sa at det ble gitt lite eller ingen hjelp når folk stod overfor problemer. De sa at i de nylig okkuperte områdene trues de som klager, eller ikke gir etter, med et besøk fra den russiske sikkerhetstjenesten.
«Sjelen min ble knust»
Ivan og Ludmilla, 60 og 70 år gamle, har kommet fra en liten by ved grensa til Luhansk, som hadde vært okkupert siden 2014. De forteller openDemocracy at livet var levelig der; bedrifter og tjenester fungerte, det ukrainske språket ble ikke undertrykt, og både ukrainske og russiske sanger ble fortsatt sunget ved sammenkomster i byen.
Men politiske meninger var ikke velkomne, og byen hadde bokstavelig talt blitt tråkket i stykker siden den ble gjennomfartsvei for Russlands tunge militære utstyr. «Jeg fikk nylig leiligheten min pusset opp, og det var sprekker i taket som jeg ikke kan beskrive. Veiene er helt ødelagte,» sier Ludmilla og legger til at støy og vibrasjoner fra det militære utstyret var øredøvende og holdt på dag og natt. Ivan sa at rundt 20-30 prosent av byens innbyggere hadde forlatt stedet – de fleste til Russland – men at strømmen ut av mennesker var verre i andre byer og landsbyer. Han sa at hans «sjel ble knust» da han og en venn i sommer kjørte til området der han hadde vokst opp og innså at hele gater hadde forsvunnet. «Folk hadde flytta og solgt husene sine som byggematerialer.»
Til slutt bestemte både Ivan og Ludmilla seg for å forlate byen for å bli gjenforent med familiene sine i Ukraina. Ivan fortalte at han ble «virkelig rystet» over en kirkegård med uidentifiserte ukrainske soldater fra krigen 2014-2022, merket med nummer, i utkanten av byen. «Vi i den eldre generasjonen opplever alt dette som veldig vanskelig og smertefullt,» sa han. «Vi vokste opp da alt var ett [land]. Det er vanskelig for oss alle i dag å forstå hvordan dette kunne ha skjedd.»
«Hva slags liv er dette?»
Et annet par som openDemocracy snakket med, Daryna og Yuriy, begge i sekstiårene, hadde kommet til Sumy fra en by i Luhanskregionen som ble okkupert i mars 2022. Siden den gang, sa de, har den lokale økonomien brutt helt sammen, få lokale tjenester fungerer, og det normale dagliglivet har forsvunnet.
«Det er ingen butikker eller bedrifter, bare markeder for soldater som kommer inn fra slagmarken. Alle handler med dem,» sier Yuryi og forklarer at dette er det eneste tilgjengelige arbeidet for ungdommer. De nye myndighetene, som ofte ikke har nødvendig kompetanse for stillingene sine, behandler innbyggerne med forakt, sier de. «Det virker som om hvem som helst kan få hvilken som helst stilling,» sa Daryna, «En jobba som renholder, og nå er hen sjefrevisor [for byen].» Yuriy stilte et spørsmål til den lokale administrasjonen og ble oppfordra til å «dra til helvete», mens Daryna ble tvunget til å skaffe et russisk pass til sin blinde, eldre bror for at han skulle få tilgang til helsehjelp. Til tross for dette, sa hun, ble han nødt til å reise til en annen by fordi det lokale sykehuset deres ble stengt. Daryna sa at paret så på ukrainsk TV og prøvde å unngå å betale kommunale avgifter i flere måneder – fordi de ikke ville betale penger til de nye myndighetene – men ga opp da de ble truet med besøk fra den lokale sikkerhetstjenesten. «Vi gikk ikke ut noe sted. Bare satt hjemme,» sa Daryna om de 20 månedene under okkupasjonen og spør: «Hva slags liv er dette?»
Alle navn og noen stedsnavn er endra for å beskytte de intervjuede som fortsatt har slektninger som bor i de okkuperte områdene.