Publisert på nettstedet Rosa Luxemburg-Stiftung, 10. desember 2025. Av Oleksandr Kyselov. Oleksandr Kyselov har en mastergrad i europeiske studier fra Yerevan State University. Han har jobba som dataanalytiker ved Right to Protection Foundations kontor i Sloviansk og er for tida forskningsassistent ved Institutt for statsvitenskap ved Uppsala universitet.
Ukrainske venstreorienterte håper på en slutt på krigen, men er fortsatt skeptiske til «fredsavtalen» som tilbys.
For mange ukrainere har det siste året føltes litt som Groundhog Day . Nå og da bestemmer Washington seg for å åpne diskusjoner med Moskva om å få slutt på krigen i landet deres, et forferdelig «fredsforslag» dukker opp, presset på Kyiv for å inngå kompromisser øker, en rekke diplomatiske grep klarer å redusere krava som stilles til Ukraina, og så tar Putin opp sine såkalte «grunnårsaker» til krigen – før hele sirkuset starter på nytt.
Lekkasjen i midten av november av en hemmelig 28-punktsplan forhandlet fram mellom USA og Russland var den mest dramatiske innslaget i dette sirkuset så langt. Planen forutså at Kyiv skulle avstå hele Donetsk-regionen, begrense sine væpna styrker til 600 000 soldater, gi opp ethvert håp om NATO-medlemskap og forby NATO-styrker å være stasjonert på ukrainsk jord. Denne runden falt også sammen med Ukrainas mest alvorlige innenrikspolitiske krise og nærmest utmatting på slagmarken.
Beskjeden fremgang, grunnleggende problemer
Som Andrii Movchan, en ukrainsk venstreorientert aktivist i eksil og organisator av en solidaritetskampanje i Catalonia, erkjenner, er utkastet alikevel bedre enn tidligere forslag, til tross for at det inneholder flere betingelser som er uakseptable for Ukraina. Taket på Ukrainas væpna styrker er høyere, Russlands ikke-aggresjonsforpliktelser er anerkjent, formuleringa av ideologiske krav knytta til minoritetsrettigheter er mindre fremmedgjørende, sanksjoner mot Russland skal fjernes gradvis og fra sak til sak, og for første gang aksepterte Moskva at de kanskje må bidra med minst noen av sine frosne eiendeler til Ukrainas gjenoppbygging.
Et annet positivt tegn, ifølge Movchan, er at Ukraina også gikk med på å bruke dette reviderte utkastet som grunnlag for videre forhandlinger og er klare til å bevege seg mot kompromisser. Denne pragmatismen endrer imidlertid ikke innholdet i det nåværende forslaget. Utkastet kan fortsatt sees ut som en ubalansert løsning som i stor grad favoriserer Kreml og gir Moskva kontroll over Ukrainas utenrikspolitikk og et generelt amnesti for krigsforbrytelser.
Taras Bilous, medredaktør av det venstreorienterte ukrainske tidsskriftet Spilne/Commons og som for tida tjenestegjør i de ukrainske væpna styrkene, reagerte spesielt sterkt på de ensidige begrensningene på Ukrainas militære, som ser ut til å antyde at Ukraina på en eller annen måte var ansvarlig for krigen.
Sjøl om de avviser de russiske vilkåra, anser 74 prosent av ukrainerne nå det å fryse konflikten langs kontaktlinja, i varierende grad, som en suksess.
Konsultasjoner mellom Kyiv og Washington i Genève har siden redusert omfanget av rammeverket, men tre spørsmål er fortsatt uløste: størrelsen på Ukrainas hær, territoriale bosetninger og NATO-medlemskap for Ukraina.
Det er vanskelig å forestille seg at Russland går på akkord med disse punktene og aksepterer en avtale som ikke vil tillate dem å gjenoppta krigen etter eget forgodtbefinnende. Faktisk, uavhengig om Kyiv hadde nekta å forhandle, be om våpenhvile eller prøvde å komme til enighet, hadde det liten innflytelse på den russiske agendaen for å svekke Ukraina. Mange er nå overbevist om at så lenge Moskva fortsetter å lykkes på slagmarken, vil de presse på videre.
Rykter om at USA ensidig ville anerkjenne russiske krav for å komme seg ut av en fastlåst situasjon begynte å sirkulere i slutten av november. Innsikt fra samtaler i Florida bekrefta det mange hadde mistanke om: avtalen som tar for seg Russlands bekymringer rundt NATO-medlemskap og ukrainske territorier, vil bli inngått mellom Washington og Moskva. Dialogen mellom amerikanske og russiske representanter i Kreml tidlig i desember var « nyttig », men førte ikke til noen gjennombrudd.
Tidligere øverstkommanderende for de ukrainske væpna styrkene, Valerij Zaluzhny, bemerka nylig at sjøl om det er umulig å oppnå pålitelige sikkerhetsgarantier under nåværende forhold, kan sjøl en midlertidig våpenhvile i påvente av neste krig åpne et vindu for politiske endringer, dyptgående reformer og økonomisk gjenoppretting for Ukraina. Vitaliy Dudin, en av stifterne og hovedpersonene bak den venstreorienterte gruppa Sotsialnyi Rukh, var enig i at det er en sjanse for at Russlands drapsmaskin vil roe seg ned i nær framtid, mens Ukraina i det minste kan få pusten tilbake og gjenvinne styrken hvis krigen stopper. Han er imidlertid fortsatt skeptisk til at det å signere et nytt dokument vil få Moskva til å legge ned våpnene.
Slike forbehold virker velbegrunna, med utgangspunkt i at vennskapsavtalen mellom Russland og Ukraina, som ble undertegna i 1997, som inkluderte gjensidige forpliktelser til ikke-aggresjon og respekt for territoriell integritet, ikke forhindra Russland fra å invadere 17 år seinere, og deretter igjen i 2022.
Elefanten i rommet er skjebnen til de delene av Donetsk-regionen som Ukraina fortsatt kontrollerer. Som Putin understreket i en tale i Bisjkek nylig: «Ukrainske tropper må trekke seg tilbake fra territoriene de holder, og deretter vil kampene opphøre. Hvis de ikke drar, skal vi oppnå dette med væpna midler.» For Kyiv ville det å overgi byer som Kramatorsk eller Sloviansk uten kamp utgjøre en rød linje. Bilous advarer om at det ville destabilisere det ukrainske samfunnet og oppmuntre til ytterligere russisk aggresjon. Det ville tross alt fortsatt stå igjen to omstridte regioner.
Krise og handlingsrom
En rekke faktorer påvirker Ukrainas forhandlingsposisjon. For det første begrenser krigen rommet for offentlig gransking av den ukrainske regjeringa. Derfor, som Dudin sa tidligere, er det tvil om i hvilken grad nåværende politiske skikkelser har rett til å ta slike viktige avgjørelser for landet i dette øyeblikket av historisk betydning.
Nylig ble en korrupsjonsplan til 100 millioner dollar avslørt hos det statseide kjernekraftselskapet Energoatom, som impliserte en tidligere visestatsminister og tvang to sittende ministre til å trekke seg. Denne krisa kom samtidig som Russlands systematiske angrep har redusert Ukrainas energisektor til bare å operere med en tredjedel av kapasiteten før krigen, med gjenoppbyggingskostnader anslått til 67,78 milliarder amerikanske dollar . For ei uke siden, midt i en pågående etterforskning, raida antikorrupsjonsbyråer hjemmet til Andrij Jermak, Zelenskijs stabssjef som i praksis var ansvarlig for fredsforhandlingene, og tvang ham til å trekke seg.
Mens 76 prosent av ukrainerne er ivrige etter å fortsette kampen, sjøl om USA skulle trekke tilbake sin støtte, er landet i en svært sårbar posisjon, og står overfor et finansieringsgap på 63 milliarder dollar for de kommende regnskapsåra 2026 og 2027. EU har på sin side ennå ikke funnet en måte å utstede et «reparasjonslån» til Ukraina uten å legge all risiko på Belgia. Dette har fått lederen av Verkhovna Rada[det ukrainske parlamentet] sin komité for finans, beskatning og tollpolitikk, Danylo Hetmantsev, til å understreke at det ikke finnes noe alternativ til å etterkomme IMFs krav – som som vanlig er et kodeord for innstramminger.
Ingenting kan garantere evig fred for en nabo av et såra annenrangs imperium.
Det finnes også en annen type avhengighet. Siden krigen starta har årlige militære donasjoner i natura i gjennomsnitt vært over 40 milliarder dollar. Problemet her går utover behovet for å skaffe midler til å kjøpe dem på markedet. Ukraina er fortsatt kritisk avhengig av USA: rakettartilleri, langtrekkende luftvernsystemer, etterretningsdeling og satellittbilder er vanskelige å erstatte. Samtidig er til og med Ukrainas berømte droneindustri sterkt avhengig av kinesiske komponenter, hvor nesten 97 prosent av produsentene har Kina som en primær importkilde.
I mellomtida er krigstrøttheten i det ukrainske samfunnet svært reell: Selv om 74 prosent av ukrainerne avviser de russiske vilkåra, anser de nå det å fryse konflikten langs kontaktlinja, i varierende grad, som en suksess, sjøl om over halvparten av dem er overbevist om at Russland vil gjenoppta fiendtlighetene en gang i framtida. I de ukrainske væpna styrkene ble det i mellomtiden registrert over 183 000 tilfeller av AWOL[ulovlig fravær, for korter og lengre tid] og desertering bare fra januar til oktober 2025 – mer enn i hele 2022–2024 til sammen.
Sjøl om det er urettferdig og moralsk forkastelig at Washington tvinger Kyiv inn i avtalen med Moskva, er det uklart om Ukraina kan tåle presset aleine, med utgangspunkt i at Europa ikke klarer å tilby mye mer enn trøstende ord.
Forbereder seg på det verste, kjemper for det beste
Etter hvert som Russland rykker fram på slagmarken og etterlater seg ødeleggelser, og internasjonal støtte blir viktigere enn noensinne, sliter mange ukrainere med å forstå den europeiske venstresidas holdning. Under oppheta debatter i Europaparlamentet forrige måned om fredsplanen for Ukraina, avsto Venstregruppa, med unntak av sine nordiske parlamentsmedlemmer, fra å stemme eller stemte mot resolusjonen. Sjøl om ingen av dem rettferdiggjør invasjonen, har de en tendens til å fokusere på å fordømme hauker, understreke sikkerhetsbekymringene til begge sider og skylde på Europa for å sabotere diplomatiske anstrengelser.
Ingenting kan garantere evig fred for en nabo av et såra annenrangs imperium. Militærets rolle er derfor ikke å føre krig, men å være klar dersom alt annet skulle mislykkes. Sjøl om Europa allerede bruker mer på forsvar enn ved slutten av den kalde krigen, er det uklart om det er i stand til å motstå et mulig russisk angrep. Likevel, i stedet for å slå alarm om manglende beredskap, begrenser venstresida seg i stor grad til å fordømme militarisme sjøl om aggressoren fortsetter sitt angrep ved Europas dørstokk. Ikke alle land er kanskje direkte trua, men NATO og EUs gjensidige forsvarsklausuler – og, noen vil si, solidaritet – fremmer forpliktelser som overskrider landegrenser.
Den ukrainske venstresida mener ikke at diplomati er nok til å sikre slutten på krigen eller utelukke at den kommer tilbake. De er derfor utvetydige: å få til en meningsfull avtale krever økende press på Russland. Andrii Movchan advarer om at ellers «må Ukraina akseptere enda verre vilkår». Taras Bilous konkluderer med at sjøl om en rettferdig fred kanskje ikke lenger er mulig, «må vi kjempe for de minst urettferdige og tryggeste forholda som realistisk sett kan oppnås i dag, slik at krigen ikke starter på nytt i morgen». Hva disse vil være, avhenger helt av Ukrainas evne til å overleve, hente seg inn igjen og gjøre motstand. Jo sterkere Ukrianas militære kapasitet, økonomiske motstandskraft og internasjonale støtte er, desto bedre er løsninga landet kan forvente, og desto lenger vil den vare.