Publisert på Sianushka Writes,Subcstack 13. desember 2025. Av Sian Norris
De vinner ikke krigen. Og noen andre tanker om hvor vi er.
I over 11 år har Russland forsøkt å ta kontroll over Donbas-regionen i Ukraina. Først med sine små grønne menn i 2014. Og så, i 2022, med starten på sin fullskala-invasjon mot sin demokratiske nabo. 11 år, og det har mislyktes.
I løpet av det siste året har Russland lansert en offensiv mot Pokrovsk, vel vitende om at det å erobre og okkupere byen vil gjøre det lettere å erobre andre viktige byer i Donbas-regionen, som Kramatorsk. Det har tatt et år og titusenvis av tap. Et år med sin enorme hær og ressurser, styrka av støtte fra iranskproduserte våpen og nordkoreanske vernepliktige, og de har fortsatt ikke erobra byen fullstendig. Ukraina holder fortsatt stand, sjøl om vi må være realistiske når det gjelder byens framtid.
11 år, og i løpet av det siste året har Russland bare klart å erobre 0,77 % av ukrainsk territorium. Det er 0,77 % for mye, men det er en tydelig illustrasjon av hvor fastlåst Putins hær er i denne dystre, iskalde krigen. Han vinner ikke. Russland vinner ikke.
I går gikk videoopptak av Zelenskyj i Kupiansk , en by i Kharkiv-regionen, rundt på internett. Opptakene var viktige fordi Russland har fortalt sine innbyggere og verden for øvrig at de har erobra og okkupert Kupiansk. Det har de ikke, noe Zelenskyjs tilstedeværelse der viste.
På samme måte har Russland rutinemessig hevda at de har erobra Pokrovsk fullstendig, en desinformasjon som gjentas av velmenende (og mindre velmenende) journalister. Det har Russland ikke klart å gjøre .
At Russland vinner krigen er den største desinformasjonskampanjen Putins regime noensinne har lansert. Og han har retta den mot den amerikanske presidenten, som, som vanlig, har falt for løgnene.
Det er en desinformasjonskampanje som ligger bak de siste rundene med såkalte «fredsforhandlinger», og 28-punktsplanen, som faktisk er en plan for okkupasjon og framtidig konflikt. Russland sender et budskap til den amerikanske ledelsen om at dere seier i Ukraina er uunngåelig, at de vinner krigen, og at hvis Ukraina nekter å godta planen, er de dømt til å hardere gå på et enda verre nederlag. Det er, som sagt, det største desinformasjonskuppet Putin noensinne har gjennomført. Russland vinner, sier desinformasjonskampanjen. Så gi oss det vi vil ha. Nå.
Planen avslørte faktisk hvordan Russland ikke har klart å oppnå sine mål med militære midler, og det er usannsynlig at de vil gjøre det fordi de ikke vinner . De krevde hele Donbas, inkludert regionene som fortsatt er under ukrainsk kontroll, fordi Russland vet at de ikke har klart å erobre dette landet og kanskje aldri vil gjøre det. De ønsker å oppnå det gjennom manipulasjon av USA og deres nyttige idioter, det de ikke har klart med sin militære makt.
Ved å spre desinformasjon om at de vinner krigen og at full kontroll over Donbas er uunngåelig, forsøker Russland å overbevise verden om at kravene deres må godtas. De vil få det til å virke som om alternativet er mer krig, flere dødsfall, større ødeleggelser og høyere kostnader, fordi de uansett vil nå målene sine med militærmakt, flere dødsfall, mer ødeleggelse og flere kostnader
Vi trenger ikke å tro på dem. Og heldigvis har de fleste verdensledere avvist planen. I Europa erkjenner «Koalisjonen av de villige» (Coalition of the Willing) (beklager, til og med jeg grøsser av å skrive den frasen) at 28-punkts fredsplanen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og at de Google-oversatte ordene rett og slett er ei liste med russiske krav. Bekymringa er Trump, som med sin værhane-tilnærming til krigen for tida, heller over mot Putin. Trump er målet for Putins desinformasjonskampanje om at bare Russland kan vinne, og at fred bare kan oppnås ved å kapitulere for russiske krav. Russland vet at hvis de kan overtale Trump til å forlate Ukraina, vil et svakt og splitta Europa slite med å trå til med det nødvendige nivået av militærhjelp. Og på grunn av sitt skjøre ego og sin besettelse av en helt meningsløs utmerkelse, er Trump lett å påvirke.
Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien(NSS) avslører hvor vellykka Putins desinformasjonskampanje har vært. Strategien erklærer krig mot Europa, setter Russlands interesser over interessene til resten av regionen og sier at den ønsker å «gjenopprette strategisk stabilitet med Russland», noe som er helt i tråd med 28-punktsplanen. Kritikk er forbeholdt europeiske ledere og folk som driver med «undergraving av demokratiske prosesser», ved å nekte å gi etter for Russlands krav.
NSS gjenspeiler også en annen suksess med russisk desinformasjon: at Europa opplever en sivilisasjonskollaps. Russland har lenge pressa fram narrativer fra ytre høyre om at et dekadent Europa er svekka av sin støtte til LHBT+-rettigheter, innvandring og abort. Og både ytre venstre og ytre høyre er ivrige etter å gjenta putinistisk desinformasjon om at russisk aggresjon er kan forstås og er nødvendig på grunn av NATO og Vesten.
Noe som bringer meg til neste del av mine refleksjoner: Putins nyttige idioter på venstresida. Enten det er Sultana[fra Your Pary, GB] som totalt overhører stemmene til den ukrainske venstresida, som ofrer livet for å forsvare demokrati, frihet og arbeiderrettigheter. EllerIsjtsjenko som forteller Owen Jones at Russland vil ha fred, men det må bare være deres egen versjon av fred. Eller aldrende akademikere og «de moralsk selvtilfredse» på sosiale medier som fortsatt insisterer på å kalle det en «stedfortrederkrig» uten å kunne formulere hvem Russland er en stedfortreder for og hvem Ukraina er en stedfortreder for.
På min side av det politiske spekteret er det stor mottakelighet for desinformasjonen om at Russland vinner, og at fred kun kan skapes på Russlands vilkår. De uttrykker sine synspunkter i bekymring for det ukrainske folket som dør på frontlinja og i hjemmene sine, sykehusene og skolene sine.
Men de ser aldri ut til å være i stand til å utvide denne bekymringa til å forstå realitetene ved en russisk okkupasjon: voldtekt, mord, tortur, sult, bortføringer og død. De behandler okkupasjon som om det bare handler om territorium, ikke mennesker.
Og de vil aldri høre stemmene til venstreorienterte aktivister i Ukraina, de som er kritiske til Zelenkyj for eksempel, men som også erkjenner det presserende behovet for å forsvare Ukraina og Europa mot russisk aggresjon. Dette er mennesker som forstår den eksistensielle trusselen de står overfor hvis Russland vinner, inkludert konsekvensene for arbeidernes rettigheter. De er kanskje uenige med regjeringa, men er fast bestemt på å kjempe for en mer rettferdig og likestilt framtid. Men hvorfor lytte til dem, når du i stedet bare kan falle ned i det trøstende og varme badet av desinfo.
(Jeg er sjøl interessert i hva ukrainske venstreorienterte har å si, og det er derfor jeg dro for å intervjue dem i Ukraina ).
De samme kreftene forsøker ofte å redusere Storbritannias rolle i krigen til slagordet «velferd, ikke våpen». Sultana snakker for eksempel om hvordan de eneste som tjener på krigen er våpenhandlere – som om det ukrainske folket ikke tjener på å få våpna de trenger for å forsvare seg mot russiske bomber og okkupanter.
Men ideen om at vi står overfor et valg mellom to alternativer; velferd, ikke krigføring, er falsk.
For det første fordi det er en trist, men nødvendig realitet å investere i forsvar når det pågår en regulær krig i vår region, samtidig som den samme angriperen fører en hybridkrig i Storbritannia. Ingen ønsker krig. Derfor må vi investere i forsvar! Å bygge en avskrekking, å la Russland få vite at vi mener alvor, er en måte å forhindre eskalering på.
For det andre fordi
hvis det blir krig, vil det ikke bli mye velferd.
Og for det tredje, fordi hvis vi ønsker å bevare de frihetene og de demokratiske normene som betyr at vi kan investere i velferd, ønsker vi absolutt ikke at Russland skal bli mer aggressivt og mektig og følge opp truslene om å invadere andre deler av Europa. Fordi som nylig nevnt; hvis det blir krig, vil det ikke bli ressurser igjen til velferd.
Jeg er frustrert over at Labour ikke formulerer dette ordentlig (Kanskje formulerer de noe ordentlig akkurat nå? -Nei). De må gjøre en mye bedre jobb med å forklare den britiske offentligheten hvorfor vi må investere i forsvar og hva den nasjonale sikkerhetstrusselen er.
Til tross for avvikende stemmer på ytterste høyre og ytterste venstre, har det britiske folket på overveldende vis støtta Ukraina i landets kamp for å forsvare seg mot Russlands voldelige imperialistiske aggresjon. Men vi har fortsatt et gap i vår forståelse av denne krigen. Vi ser den fortsatt, for å sitere Chamberlain, som noe som skjer i et lite land langt borte, for et folk vi ikke vet noe om. Vi har ennå regna med, som et samfunn, at Ukraina ikke bare kjemper for å forsvare seg sjøl, men for å forsvare Europa. Vi støtter ikke Ukraina, Ukraina støtter oss. Som Kharkivs politisjef sa til meg tilbake i 2023: hvis Ukraina taper denne krigen, vil hele Europa brenne .
Derfor er det ikke et valg om vi gir militær og humanitær hjelp til Ukraina eller ikke. Det er en nødvendighet. Hvis vi ikke står sammen med Ukraina, og hvis vi ikke gir Ukraina det landet trenger for å vinne denne krigen, er vi alle i mye større trøbbel enn mange ser ut til å innse.
Derfor er jeg så bekymra for Putins desinformasjonskampanje som har smitta både ytre høyre og ytre venstre over hele verden, fra Det hvite hus til et podkaststudio i London. Han bruker desinformasjonen om at Russland vinner til å manipulere politikere og offentligheten til å gi opp Ukraina og gi ham det han vil ha – og når han får det han vil ha, vil han gå etter mer og mer og mer. Akkurat som i 2008. Akkurat som i 2014. Akkurat som i 2022.