Publisert på nettstedet The Insider, 18. desember 2025. Av Daria Nilova
I slutten av oktober 2025 hørte den internasjonale domstolen i Haag vitnemålet fra Olena Yahupova, bosatt i byen Kamianka-Dniprovska i Ukrainas Zaporizjzja-region. Nylig delte Yahupova flere detaljer med The Insider, hvor hun beskrev hvordan hun ble bortført av russiske soldater og beskrev torturen og mishandlinga hun ble utsatt for.
«Folk begynte å forsvinne allerede fra begynnelsen»
Ei uke etter at fullskala-invasjonen hadde begynt, ble byen vår okkupert. Først kom de inn i Kherson-regionen via Chongar, og flere timer seinere var de allerede hos oss. Noen steder var det kamp — Mariupol var praktisk talt utsletta fra jordas overflate. Men det var stille der vi var. Kanskje fordi kjernekraftverket i Zaporizjzja ligger 15 kilometer unna — man måtte være fullstendig gal for å føre kraftige kamper der.
De innførte passkontroller og portforbud. De begynte å pågripe folk på gatene, og gikk deretter fra dør til dør. Dette kalte de å gjenopprette orden — å frigjøre oss.
Folk begynte å forsvinne umiddelbart, fordi russernes første prioritet var å sikre stillinga si. De trengte skyttergraver og befestninger, og hvem skulle bygge dem? Ikke dem sjøl, hvis det fantes folk rundt som kunne gjøre det gratis.
De tok tak i alle, inkludert de som jobba ved kjernekraftverket, fordi det måtte vedlikeholdes. De hadde lister over ansatte på fabrikken. Noen kan ha blitt frivillig, men de som gjemte seg og nekta å jobbe for russerne ble kastet i groper og torturert med elektrisitet. Noen orka det ikke og gikk med på å samarbeide. Andre ble tvunget til å grave befestninger. Blant mine bekjente kom noen aldri tilbake, og noen, vet jeg, er nå et sted i Mordovia, i varetekt — de ble transportert helt dit.
Vi hadde ingen kommunikasjonsmuligheter. Ukrainske teleoperatører var ikke lenger der, og tårn fra ukrainsk-kontrollert territorium nådde oss ikke. Det var ingen steder å få nyheter, men lokale innbyggere snakka seg imellom. Folk sa: «noen ble tatt hit, noen ble tatt dit, noen gikk ut av huset i fem minutter og ble umiddelbart tatt.» Av hvilken grunn? Ingen visste noe.
Noen prøvde å dra. Noen lyktes, men andre fikk ikke lov til å gå ut. Jeg prøvde ikke engang — jeg var redd, fordi mange som dro aldri nådde ukrainsk-kontrollert territorium og forsvant rett ved kontrollpunktet. Jeg forsto at hvis jeg forsvant på veien, ville ingen engang vite om det. Hvis de kom etter meg i hjemmet, ville i det minste naboene se hva som skjedde og fortelle det til slektningene mine.
«De kvalte oss med sekker, torturerte oss med elektrisitet, simulerte henrettinger»
De kom etter meg 6. oktober 2022. Min mann er i militæret, tjenestegjør i Ukrainas væpna styrker, og han var i tjeneste på den tida. Jeg sjøl har jobba hele livet i distriktsadministrasjonen. Det gjorde meg til en mistenkelig person for okkupantene.
De hadde ingen arrestordre eller anklager. Jeg reiste ingen steder, deltok ikke i noe, ga ikke uttrykk for meninger på nettet. Men det garanterer ingenting under okkupasjon — du kan unngå å gjøre noe som helt og likevel bli skutt. En representant fra FSB kom til meg, presenterte seg som Yan Vyacheslavovych Zanevsky, sammen med krigere fra den såkalte Donetsk «Folkerepublikken».
Zanevsky sa: «Dere overleveres alle til den andre siden, vi må ransake dere, og så settes dere i arbeid.» De lette gjennom huset, men ikke for å finne noe spesielt — de sjekka bare hva de kunne ta. Naturligvis tok de seinere med seg alt. De tok tingene med seg i mine kjøretøy – det var to biler, én som tilhørte mannen min og én som var min. Etterpå sto huset tomt.
De tok meg med til nærmeste politistasjon, i samme gate. De tok meg med inn på et kontor, bandt meg til en stol og begynte å torturere meg. De slo meg i hodet med en toliters flaske, kvalte meg med plastposer og ledninger. De brukte elektrisitet og simulerte henrettinger— alt etter boka, alt hadde de i arsenalet sitt. De knuste hodet mitt. Jeg fikk en traumatisk hjerneskade, og to skiver i nakkeryggraden ble slått ut av posisjon. De ville at jeg skulle røpe meg sjøl eller tyste på noen andre. Jeg visste ikke engang hvem jeg skulle velge.
De slo meg i hodet med ei toliters flaske, kvalte meg med ledninger, simulerte henrettinger— alt etter boka
De prøvde egentlig ikke å finne ut noe spesifikt. Deres hovedmål var at jeg skulle tilstå noe jeg ikke hadde gjort — for eksempel å veilede angrep for ukrainsk artilleriild, eller være leder for ei gruppe som utførte sabotasje, eller delta i en annen aktivitet, eller delta i ei slik gruppe.
Torturen varte i to dager. Deretter tilbrakte jeg fire måneder i varetekt, hvor jeg måtte sove på et kaldt gulv med rotter. Jeg ble bare holdt fanga der, uten noen anklager. De sa ingenting. En vakt meg ei bok å lese. «Les den,» sa han, «den vil komme til nytte — Nürnbergprosessene.» Tilsynelatende anser de oss som nazister. Men den boka handler om dem. Forresten, jeg leste den. Og fra det øyeblikket trodde jeg at kriminelle ville bli straffa.
I varetekt er målet ditt å overleve én dag av gangen. Det finnes ingen planer om «når jeg kommer ut». Morgenen starter — du kommer til kvelden. Klarte du det? Det er ikke sikkert at du overlever til neste morgen. God morgen, du våkner…
I varetekt er målet ditt å overleve én dag av gangen
Først var jeg aleine i ei celle. Omtrent ei uke seinere ble jeg overført til ei celle med tre køyer, men det var 10, noen ganger 15 personer der. Nesten alle av oss sov på gulvet. Det var kaldt — november, desember. I desember var det -20°C. Ingen medisiner, hodet mitt var skada, alt gjør vondt, blodtrykket stiger. Man vet aldri — kanskje de skyter deg i dag.
Vekking var rundt klokka seks om morgenen. Men de tok oss ikke ut — vi ble værende i cella hele tida. Men de tok oss ikke ut – vi ble værende i cellen hele tiden. Vi fikk mat én gang om dagen, en slags sørpe av bløtlagt hvetegrøt. Det var ikke noe vann, verken til vask eller å drikke – av og til fikk vi litt, etter faste tider, men svært lite.
De elsket å tvinge oss til å synge den russiske nasjonalsangen om natta, noen ganger i to eller tre timer i strekk. Du måtte synge stående, og samtidig ble cellene åpna én etter én, og alle ble slått med batonger.
I cella min var det beboere fra nærliggende bo-områder. Det var ingen politiske fanger der — bare vanlige folk. Noen hadde gått ut fem minutter for tidlig eller for seint under portforbudet, noen ble utsatt for [falsk] tysting fra andre. Vi var samla bare for seinere å bli sendt til arbeidsleirer. De trua oss, og sa at vi ennå ikke var i Russland — at dette fortsatt var okkupert territorium, men når vi først kom dit, til Kolyma, ville vi aldri komme tilbake.
Antallet fanger i cella varierte fra 10 til 15. Folk ble tatt bort, vi visste ikke hvor de ble av — kanskje ble de transportert videre gjennom systemet. Fengselsplassen er begrensa — for å få inn nye folk, måtte de fjerne de gamle.
«De tvang oss til å grave skyttergraver og rydde minefelt»
Den 18. januar 2023 ble jeg sendt fra varetekt til en arbeidsleir. Før det filma de videoer som viste at personen angivelig ble løslatt — slik at pårørende ikke skulle søke etter dem, og for å fjerne ansvaret fra seg sjøl. Det finnes mange slike videoer på nettet. Etter at jeg ble fri, samla jeg dem – om meg sjøl og om alle som var i leiren med oss.
I videoen, ved Vasylivka-kontrollpunktet, leste de opp en dom som sier at etter beslutning fra lederen for Zaporizjzja-regionen, Jevhen Balytskyj, blir du utvist til utafor grensene til Zaporizjzja-regionen og vil aldri vende tilbake til Russland. De skal angivelig overlevere personens dokumenter, og personen går sin vei. [Russisk statskontrollert nyhetskanal] RIA Novosti-journalisten Rostislav Zhuravlyov, som var der 18. januar, kommenterte i videoen: «Du skjønner, vi lar dem dra til ukrainsk territorium, og hvordan de vil bli mottatt der, vet vi ikke.» Så de viser at folk ble løslatt — men folket kom ikke til Ukraina. Og slektninger tror de ble drept et sted på veien. Men for oss var det å bli dytta inn i bagasjerommet og på vei til en arbeidsleir.
Jeg og to andre menn ble overlevert til kommandanten for en russisk militærenhet i Krasnodar kraj. Han ga oss spader og sa at det var på tide å arbeide for Den russiske føderasjonens beste — han sa det rett ut, at vi var slaver. Vi sov alle i et forlatt skur på gulvet, i en haug, menn og kvinner sammen. Vi ble vokta av soldater med automatvåpen.
Våkne klokka fem. Klokka halv seks ankommer vaktene. De tar oss med til stedet og forteller oss hva vi skal gjøre — for eksempel grave et visst antall meter grøft på en time. Hvis du gjør mindre, blir du skutt.
Slik var det hele dagen— noen ganger til åtte eller ni om kvelden. Når jeg tenker meg om, noen ganger varte det til to om natta, en gang til seks om morgenen. Det kom an på hvor mye arbeid de trengte å få gjort.
Vi gravde nye skyttergraver, reparerte gamle, bygde underjordiske rom. Deres tilfluktsrom der er flerroms — hele underjordiske byer ble lagd av våre hender. Vi rydda minefelt. De gir deg en metallstang – du går ut, stikker den i bakken og fjerner det du finner.
De ga oss ingen klær, sjøl om det var vinter. De hadde uansett ingenting å gi, bortsett fra kanskje de gamle frakkene sine. De mata oss med pasta, hvor det ble helt kokende vann over.
Arbeidet var ekstremt hardt. Sterke menn brakk ryggen fordi bakken var frossen. De kunne ikke grave — de kunne ikke engang puste. Noen hadde allerede vært der i seks måneder. De sa: ‘éi uke til med dette arbeidet, så ber jeg dem skyte meg.’
Noen av dem som allerede hadde vært der i seks måneder sa: ‘éi uke til med dette arbeidet, så skal jeg be dem skyte meg’
«Han sa: hvis du ikke adlyder, skyter jeg deg. Hvis du oppfører deg bra, gir jeg deg pølse»
Hvis du er i arbeidsslaveri, er seksuelt slaveri en uatskillelig del av det. Du kan ikke si til en mann med pistol: «Jeg vil ikke» eller «Jeg nekter.» Det er rett og slett voldtekt.
Du må lage mat, vaske klær og vaske i husene de har beslaglagt. Du må også oppfylle deres seksuelle innfall. Det skjedde med meg også. En offiser sa: «Nå skal du bli her.» Jeg spurte: «Hvorfor?» Han svarte: «Du skal bo her sammen med meg.»
Han sa: «Hvis du ikke adlyder, skyter jeg deg. Hvis du oppfører deg bra, gir jeg deg pølse.» Som om jeg aldri hadde spist pølse. Så noen kommer, tar landet ditt, hjemmet ditt, og gjør også krav på retten til å ta livet ditt. Men han kan gi deg pølse.
Det var en annen — jeg bodde ikke sammen med ham. Han ville at jeg skulle bli, men jeg fikk et sammenbrudd. Jeg trygla dem om å ta meg tilbake til fengselet, fordi jeg trengte å være sammen med mine egne, der på gulvet.
Det vanskeligste var i starten — å akseptere at det ikke bare ville være én gang, at det ville fortsette. At du er i slaveri. Det var få kvinner der, for det meste menn. Og ingen snakka om det. Det var allerede så vanskelig at ingen ville snakke om noe som helst. Først seinere, etter at jeg kom ut, fikk jeg vite at det også ble utført seksuell vold mot menn.
Frigiving
De tenkte ikke på konsekvensene. De kunne ikke forestille seg at vi skulle ende opp frie og i live. De var sikre på at vi var på en enveiskjørt vei, uten muligheter for retur. Men etter at en av fangene klarte å ringe slektninger, og slektningene begynte å ringe Moskva, ble situasjonen offentlig, og de måtte tilsynelatende løslate oss. Her også, vet du, kan folk forsvinne underveis, men de måtte slippe oss fri.
Den 14. mars 2023 ankom folk og sa at de var representanter for det russiske innenriksdepartementets kriminaletterforskningsavdeling. De lastet oss inn i et kjøretøy og tok oss til Melitopol, til en militærbase.
Der ble vi avhørt i to dager: om hva vi gjorde i den leiren, hvilken kommandør som ga hvilke ordre. Og to dager seinere, 16. mars 2023, tok de oss med til Melitopol busstasjon — en vanlig bybusstasjon. De satte oss inn i minibusser. Det var folk fra forskjellige retninger, fra hele regionen. De advarte oss mot å fortelle noen — verken innbyggere eller politiet — hvor vi hadde vært og hva vi hadde gjort.
Jeg fant en telefon for å kontakte slektningene mine, for å si at jeg var i live og at jeg trengte penger for å finne transport og for å dra. Jeg dro via Novoazovsk-distriktet i Donetsk-regionen, deretter gjennom hele Russland, Estland, Latvia, Litauen, Polen, og dro til Ukraina. Jeg dro 21. april og kom inn i Ukraina 28. april.
Leting etter gjerningspersonene
Jeg gikk sjøl til politiet for å anmelde og vitne. Jeg navnga FSB-offiseren — Yan Nikolayevich Zanevsky — og de hadde allerede lett etter ham i omtrent tre måneder. Det var en forhåndsundersøkelse, deretter ble saken overført til retten, som varte i halvannet år.
Nå er rettssaken over. Det var in absentia, siden Zanevsky er på russisk territorium. I Ukraina ble han dømt in absentia og idømt 12 års fengsel etter artikkel 438.
I videoen hvor de simulerte løslatelse av fanger før de ble sendt til arbeidsleiren, er det også en mann med kallesignalet «Batman» — en menneskehandler som alltid hadde på seg balaklava. Men vi fant ham. Jeg søkte over hele internett i et halvt år. Suspilne-mediet gjennomførte sin egen etterforskning i fjor sommer — jeg hjalp dem — og vi identifiserte ham og vet nå hvem han er og hvor han kommer fra. Hans virkelige navn — Roman Vnukov. Det finnes en film på YouTube som heter Call Sign Batman. Mysteriet rundt Vasylivka-kontrollpunktet.
Han er en betydningsfull skikkelse — som flytter folk fra varetekt til leirer. Han inviterer journalister, har sin egen kanal, legger ut alt der, og resten går til RIA Novosti. Kort sagt er han tilsynelatende en mislykka filmskaper.
For meg ville ukrainsk seier bety at disse kriminelle blir straffa i en domstol. Ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag har de allerede begynt å samle bevis på forbrytelser begått av den russiske hæren.
For meg ville ukrainsk seier bety en domstol hvor disse kriminelle blir straffa
Disse menneskene fratok meg alt — fullstendig. Et knust hode, traumatisk hjerneskade og skadde nakkevirvler — jeg kan ikke lenger utføre det arbeidet jeg pleide å gjøre, jeg har fått fysiske skader. Jeg må jobbe bare for å betale for medisinen. Staten hjelper ikke med medisiner. Jeg betaler for behandlinga sjøl. En kommisjon bekrefta fangenskapet, og jeg fikk kompensasjon — det er ikke mye penger, men det er i det minste noe.