Publisert på nettstedet «Against the Current», januar 2026. Av Vladyslav Starodubtsev, en ukrainsk venstreorientert aktivist og historiker som jobber med sentral- og østeuropa. Han er for tida soldat i de ukrainske væpna styrkene.
(Alle linkene i «brødteksten» er lagt til av oversetter. Fotnotene er sjølsagt lagt til av forfatteren, men oversetter har også lagt til forklarende linker til enkelte personnavn i fotnotene)
Ukraina var først blant likeverdige. Landet klarte å skape en sosialistisk og demokratisk republikk basert på et flertallsråd, og ga et eksempel på flerpartibasert, kooperativ og desentralisert sosialisme, som seinere ble beseira av Russland. Landet sto i forkant i et revolusjonært skifte – og ga en dristig visjon om hva politikk kunne være.
Nå er det et ideelt tidspunkt for venstreorienterte og progressive å lære om Ukraina, om de dristige, frigjørende og radikale prosjektene som ble leda av mennesker som er slavebundet av Russland, og føre disse erfaringene tilbake til sosialistisk historie.
Etter at februarrevolusjonen omsider gjorde ende på det russiske monarkiet, ble hele Russland dekket av revolusjonære handlinger. Selskapet av ukrainske progressive, en ikke-partisk organisasjon grunnlagt i 1908 for å forsvare seg mot De Svartehundre-aksjonen i Ukraina, tok initiativ til å innkalle til et møte for alle ukrainske partier og organisasjoner.
På et møte 17. mars 1917 grunnla deltakerne Sentralradaen [Sentralrådet]. Den starta med en liten gruppe venstreorienterte og liberale revolusjonære som okkuperte det pedagogiske museet i Kyiv, men utvida seg raskt til å representere millioner av ukrainere.
I de innledende debattene argumenterte moderate liberal-revolusjonære krefter for kulturell autonomi innafor et breiere russisk rammeverk, mens marxister og sosialrevolusjonære pressa på for politisk autonomi – eller til og med full uavhengighet – for Ukraina.
Den radikale venstresidas dristige holdning og den massive populariteten blant ukrainske bønder og arbeidere plasserte to partier i spissen for revolusjonen: Det ukrainske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (USDRP) og Det ukrainske partiet av sosialrevolusjonære (UPSR).
Da den sentrale Radaen vedtok målet om politisk autonomi, var det et presserende behov for å utvide sin base for å virkelig kunne representere det ukrainske folket. I løpet av de påfølgende månedene samla massive demonstrasjoner og kongresser av arbeidere, bønder, soldater og kooperativer seg bak Radaen – sammen med danninga av ukrainske råd og nasjonale organisasjoner.
Støtten befesta seg rundt den sentrale Radaen, som gjorde sitt beste for å gi stemme til alle deler av det ukrainske samfunnet. Støtten økte ved at påfølgende kongresser valgte og sendte sine delegater til Radaen. Fra en liten gruppe revolusjonære representerte den nå en bred legitim kraft, der alle deler av det ukrainske samfunnet fikk plass til sine representanter.
Arbeiderrepresentanter, soldatråd og representanter fra bondeforeninger og nasjonale minoriteter utgjorde den største delen av Radaen. De fikk selskap av representanter fra student- og kulturforeninger, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, representanter fra kommuner og partier.
I sammensetning fungerte Radaen som et sovjetisk (råds) flertallsparlament: omtrent 500 av de 800 representantene var representanter fra forskjellige sovjeter.
Oktoberrevolusjonen traff Ukraina med uro og spenning. Midt i kaoset under opprøret samarbeida den sentrale Radaen med bolsjevikene for å forhindre at kontrarevolusjonære krefter skulle reise seg på Ukrainas territorium.
Trusler om kontrarevolusjon, ustabilitet og russisk undertrykking av ukrainske organisasjoner fikk Sentralradaen til å gå videre med realiseringa av politisk autonomi for Ukraina og erklære Den ukrainske folkerepublikken. (1) Plattformen deres gjenspeilte mange av slagordene til de russiske bolsjevikene. (2)
Motsetninger fra 1917
November 1917 var en måned med konstant kamp, først mot kontrarevolusjonære krefter, deretter mot forsøkene fra de bolsjevikiske militsene på å styrte Sentralradaen. Bolsjevikene fikk ikke folkets støtte mot Sentralrada, og erklærte krig mot Ukraina i desember 1917.
Russiske røde styrker demonterte kooperativer, (3) innførte partikontroll over ukrainske sovjeter, (4) forfulgte ukrainere på nasjonalt grunnlag og utnytta landet økonomisk. (5)
Sjøl under disse forholdene sto ukrainske arbeidere, bønder, studenter og sosialister i frontlinja av motstanden mot den russiske invasjonen, mens regjeringa pressa på og lovfesta progressive reformer til tross for knappe ressurser.
Etter invasjonen forlot ukrainske styrker ideen om politisk autonomi som en del av Russland og erklærte en uavhengig bonde-arbeiderrepublikk.
«Dessuten utsetter den samme Petrograd-regjeringa freden og oppfordrer til en ny krig, og stempler den som en «hellig» krig. Blod vil bli utgytt igjen; nok en gang vil de lidende arbeiderne bli tvunget til å gi sine liv.»
«Vi, den ukrainske sentralradaen, valgt av kongressene til bøndene, arbeiderne og soldatene i Ukraina, kan ikke gå med på det. Vi vil ikke støtte ytterligere kriger, fordi det ukrainske folket ønsker fred. En demokratisk fred bør inngås så snart som mulig.»
«For at verken den russiske regjeringa eller noen annen skal hindre Ukraina i å etablere denne ønskede freden, og for å lede landet vårt mot orden, kreativt arbeid og styrking av vår revolusjon og frihet, erklærer vi, den ukrainske sentralradanen, til alle Ukrainas borgere: «Fra denne dagen av blir Den ukrainske folkerepublikken en uavhengig, fri og suveren stat for det ukrainske folket, ikke avhengig av noen.» «[…] Inntil da oppfordrer vi alle borgere i den uavhengige ukrainske folkerepublikken til standhaftig å verne om friheten og rettighetene som vårt folk har oppnådd, og til å forsvare deres skjebne med all sin styrke mot alle fiender av den uavhengige bonde- og arbeiderrepublikken.» (6)
Et uavhengig Ukraina
Dermed ble den første moderne ukrainske staten født. Til tross for utfordringene den sto overfor, lyktes den likevel med å gjennomføre mange store sosialistiske reformer. For eksempel etablerte den et sterkt rammeverk for en samarbeidende (7) og statsdrevet økonomi.
På den tida ble mesteparten av den økonomiske aktiviteten i Ukraina utført av kooperativer, mens statseide foretak fokuserte på umiddelbare saker som å føre krigen og møte sosiale behov.
Ukraina tok i bruk en proto-keynesiansk økonomisk tilnærming og utnevnte den berømte økonomen Tuhan-Baranovskyi til finansminister, som var en av John Maynard Keynes’ inspirasjonskilder da han utvikla sin økonomiske teori. (8)
Den nye ukrainske regjeringa gjennomførte også desentraliseringsreformer, styrka kommunenes og lokale råds myndighet i styringa, fremma likestilling mellom kjønnene og vedtok en lenge etterlengta jordreform.
Nasjonal representasjon ble ivaretatt som et middel for å sikre samhold og realisering av retten til sjølråderettt for polske, russiske, jødiske og ukrainske borgere. Deretter ble den sentrale Rada det første styringsorganet i verden som satte ut i livet prinsippet om nasjonal-personlig autonomi, ved å etablere egne nasjonale territorier og forvaltningsorganer for å ivareta behovene til ulike nasjonale grupper.
Politisk var det den første staten der bøndene og arbeiderklassen hadde all politisk autoritet. I de seinere stadiene av den ukrainske revolusjonen ga bonde- og arbeiderregjeringa ytterligere myndighet til det de kalte «demokratiske klasser» og forankra deres rolle som viktige verktøy for lokalt sjølstyre i sitt rettssystem.
Den sosiale og egalitære holdninga til de ukrainske republikanske styrkene bidro til å skape en enestående folkelig mobilisering. I løpet av bare et år hadde Ukraina plassert seg på kartet, organisert sine statlige institusjoner og hær, gjennomført de mest innovative politiske, økonomiske og sosiale reformene, beskyttet landet mot sult og kald vinter – alt mens de møtte fiendtligheter fra både det russiske revolusjonære og kontrarevolusjonære byråkratiske apparatet, fabrikkeiere og godseiere, og hvor majoriteten av befolkninga [fortsatt var] analfabeter.
Omfanget, entusiasmen og prestasjonene til den ukrainske revolusjonen kan ved første øyekast virke som et mirakel, men i virkeligheten var de en konsekvens av den nyvunne makta til folket, som er forent mot alle former for undertrykking.
Fraksjoner i republikken
Den desidert mest innflytelsesrike politiske krafta i landet var Det ukrainske partiet av sosialistiske revolusjonære (UPSR) , et ikke-marxistisk radikalt parti som gikk inn for desentralisering og sosialisering av økonomien.
Til forskjell fra marxistiske fraksjoner introduserte partiet konseptet om «arbeidende folk» – en koalisjon av bønder, arbeidere og den arbeidende intelligentsiaen – ansett som like progressive som historisk undertrykte under både kapitalistiske og føydale systemer. Fra 1918 og utover omfavna partiet en plattform basert på sovjetbasert (rådsbasert) styring.
Mens Det ukrainske partiet av sosialrevolusjonære var den største politiske organisasjonen, var den mest innflytelsesrike Det ukrainske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (USDRP) . Sjøl om dette partiet var mindre og ikke på langt nær så populært som UPSR, bestod rekkene av erfarne revolusjonære som hadde spilt en sentral rolle i organiseringa av de første sovjetene under revolusjonen i 1905.
I motsetning til mange av sine samtidige hadde de allerede mye revolusjonær erfaring. Ideologisk i tråd med ortodoks marxisme, forfekta partiet et dobbelt system med parlamentarisk og rådsbasert styre – de så for seg en struktur der nasjonal styring ville bli overvåka av et parlament, mens lokale saker ville bli administrert av råd, og dermed i realiteten plassert parlamentet høyere enn rådene.
Revolusjonens moderate tilhengere samla seg rundt Det ukrainske partiet av sosialistføderalister , som hadde en relativt liten plass i regjeringa sammenligna med de to radikale venstrepartiene. I ettertid har de sosialist-føderalistiske blitt omtalt som «New Dealers», på grunn av likheter med plattformen til den seinere amerikanske presidenten – men med den avgjørende forskjellen at partiet la vekt på desentralisering og sterk støtte til å overføre makt til kommunene.
Seinere begynte også nye fraksjoner å dukke opp. Særlig bemerkelsesverdige var de kommunistiske uavhengighetstilhengerne, en kommunistisk blokk forplikta til internasjonalisme og retten til sjølråderett, som enten tok avstand fra bolsjevikenes koloniale politikk eller seinere brøt med den
Mot slutten av 1918 tok venstrefløyene i USDRP [«sosialdemokratene»] og UPSR [sosialrevolusjonære] tydeligere form. Disse hadde et mer anarkistisk og maksimalistisk syn på sosialisme, og var uenige i partiets standpunkter angående reformhastigheten, balansen mellom forhandlinger og konsensus på den ene sida og revolusjonær endring på den andre, samt om styreformen.
De kommunistiske uavhengighets-tilhengerne støtta i utgangspunktet den ukrainske folkerepublikken mot bolsjevikene, ettersom de mente at bolsjevikene førte en angrepskrig. Men da den ukrainske folkerepublikkens regjering var blitt svekka av militære nederlag mot overveldende militære styrker, prøvde de å opprette et «tredje sentrum» bestående av de to ukrainske kommunistpartiene og de anarkistiske makhnovistene.
Først da dette alternativet viste seg å være ustabilt, valgte de nølende å forhandle med bolsjevikene, som fullstendig ignorerte krava deres og seinere forbød dem.
Hva gikk galt?
Både den provisoriske og seinere den bolsjevikiske regjeringa var fiendtlig innstilt til den ukrainske republikken, og andre nasjonale republikker, som følge av sin storrussiske sjåvinisme og sin ambisjon om å holde det russiske imperiet samla og udelelig, om enn i en ny form. Bolsjevikene ble med rette oppfatta som en imperialistisk makt i Ukraina.
I Ukraina var lokale avdelinger av det russiske kommunistpartiet aktive, men de russiske lederne var sterkt imot et eget ukrainsk bolsjevikparti. Russiske bolsjeviker var avhengige av russiske kadrer for å styre ukrainerne.
Dette gjaldt imidlertid ikke for alle bolsjeviker: Kommunistiske uavhengige eksisterte også i bolsjevikpartiet. Det var en betydelig fraksjon, ledet av de ukrainske bolsjevikene S. Mazalkh og Vasyl Shakhray, som var svært kritiske til Lenins autoritarisme og russiske imperialistiske styre.
«Som eneste militære støtte for vår kamp mot den sentrale Radaen har vi bare hæren som Antonov-Ovseenko brakte til Ukraina, som anser alt ukrainsk som noe fiendtlig og kontrarevolusjonært. Hva slags ukrainsk regjering er dette, når medlemmene absolutt ikke kjenner og ikke vil lære det ukrainske språket? … Hva slags ‘krigsminister’ er jeg når jeg må avvæpne alle ukrainske enheter i Kharkiv fordi de nekter å følge meg for å forsvare sovjeternes makt?» – Vasyl Shakhray, fra Yuriy Lapchynskyis memoarer
«Vi vet ikke hvem som har størst rett til å si om seg sjøl: ‘Jeg er staten!’: Ludvig XIV i Frankrike, eller du [Lenin] i Sovjet-Russland. Uansett, i ditt bolsjevikparti kunne du ha sagt alt dette på forhånd, før revolusjonen i oktober 1917. (…)»
«Ja, vi elsker Ukraina – vi elsker det som en levende historisk individualitet. Vi «bekjenner oss» til dette. For oss er Ukraina ikke bare et geografisk begrep, ikke bare et «ord» eller et «navn» som skal erstatte «Sør-Russland». (….) «
«Kamerat Lenin! Vi ber deg svare på disse spørsmåla som er av ‘personlig’ interesse for oss:»
«Er det mulig å forbli medlem av det russiske kommunistpartiet og forsvare Ukrainas uavhengighet? Hvis det ikke er mulig, hvorfor ikke? Er det fordi det å forsvare Ukrainas uavhengighet generelt ikke er mulig eller ikke akseptabelt? Eller fordi det er umulig å forsvare Ukrainas uavhengighet slik vi forsvarer den?»
«Hvis det ikke er mulig å forsvare Ukrainas uavhengighet på samme måte som vi forsvarer den, fortell meg da: hvordan kan Ukrainas uavhengighet forsvares for å kunne forbli medlem av det russiske kommunistpartiet?» – Vasyl Shakhray, «Spørsmål til kamerat Lenin»
Russisk aggresjon
Med den bolsjevikiske regjeringa på plass i Petrograd, førte den ukrainske sentralradaen en samarbeidspolitikk, basert på deres forståelse av at dette var en ideologiske allianse. Dette samarbeidet tok imidlertid en rask slutt da de russiske bolsjevikene bestemte seg for å invadere Ukraina.
«Vi kan ikke klare oss uten petroleum fra Aserbajdsjan eller bomull fra Turkestan. Vi tar disse produktene som er nødvendige for oss, ikke som tidligere utbyttere, men som eldre brødre som bærer sivilisasjonens fakkel.» – Grigorij Zinovjev sitert i Michael Rywkins «Russland i Sentral-Asia»
I desember 1917 stilte den nyoppretta russiske regjeringa et ultimatum til Ukraina, som den seinere brukte som et påskudd for invasjon – og dermed antente den første væpna konflikten mellom to sosialistiske stater.
På den tida manglet Ukraina både industriell kapasitet og institusjonell infrastruktur til å kunne sette iverk et effektivt forsvar. Landet manglet kritisk ammunisjon, kjøretøy, medisinsk utstyr og logistiske ressurser, og det gryende statlige apparatet var for svakt organisert til å kunne gjennomføre mobilisering i stor skala.
Bolsjevikene kunne derimot trekke på restene av det russiske keiserlige byråkratiet og hadde allerede begynt å etablere de sentraliserte styringsstrukturene som seinere skulle vise seg å være avgjørende for militær organisering.
Ukraina, derimot, møtte intern motstand fra reaksjonære og russiske, så vel som polske nasjonalistiske krefter, og ble tvunget til å bygge opp staten sin fra grunnen av. Landet var i stor grad avhengig av samarbeidende aktivister – ofte de eneste personene med administrativ erfaring – som var uerfarne i å håndtere de krava som stilles til styring i ei krigstid.
Da de ukrainske styrkene stod overfor overlegen makt, både i ressurser og organisering, endte det til slutt med nederlag.
«Muravjovs hær trengte ikke å bli oppmuntra av ordre om å ødelegge ‘revolusjonens fiender’: den besto av elementer som burde ha blitt hindra mot å drepe og plyndre. Etter å ha erobra Kyiv, utførte bolsjevikene en blodig massakre der, uten like siden Andrii Bogoljubskys tid.[ Andrii Bogoljubsky var en russisk fyrste i middelalderen] Antallet ofre er uklart: det ligger mellom 2000 til 5000. Til sammen ble minst 3000 mennesker skutt av bolsjevikene den første dagen.» (9)
Den russisk-ukrainske krigen varte fram til 1922, og Ukraina ble utsatt for invasjoner fra både «røde» og «hvite» styrker, et tysk kupp, Polens ekspansjonskrig, rumensk okkupasjon og en fransk marineinvasjon. Krigens kaos, en influensapandemi, økonomisk kollaps og en de facto femfrontskrig svekket alle den ukrainske regjeringas kontroll.
Med betydelige tap på slagmarken begynte hæren å gå i oppløsning i forskjellige fraksjoner med krigsherrer, med lite tilsyn. Da autoriteten til Den ukrainske folkerepublikken og den sentraliserte hærkommandoen ble svekka, sto Ukraina overfor en massiv bølge av pogromer mot den jødiske befolkninga.
Sjøl om den ukrainske overkommandoen henretta de som sto bak pogromer der den kunne, og organiserte sjølforsvar for jødiske samfunn, hadde den ikke nok kapasitet til å forhindre vold. (10) Den ukrainske folkerepublikken hadde ikke lenger kapasitet til å sikre orden, og i møte med militære nederlag havna koalisjonen av revolusjonære styrker i intern konflikt.
Regjeringen sjøl, i stedet for å være stasjonær, ble ei regjering på hjul, mer i tog enn i én regjeringssal. Dessuten innførte Ententen (den vestlige alliansen under første verdenskrig) en embargo mot Ukraina, inkludert på våpen, mat og medisiner.
Under slike ugunstige forhold klarte Ukraina likevel å skape sterke og fruktbare forbindelser med andre sosialistiske eller progressive republikker, inkludert Den hviterussiske (belarusiske) folkerepublikken, Tsjekkoslovakia, Estland, Latvia, Litauen, Den georgiske demokratiske republikken, Krim, Alash og andre. [Alash var et forsøk på etablere en autonom republikk i det som seinere ble Khazakstan. Oversetters merknad)
Men etter år med russisk og russisk bolsjevikisk nybyggerkolonialisme møtte bevegelsene for sjølråderett og demokratisk sosialisme store hindringer og ble til slutt beseira. Imperiet, om enn i ny form, vant denne kampen, men ikke fullstendig.
Gjenopprette arven
Arven levde likevel videre. Kommunistiske uavhengighets-tilhengere gjorde en enorm innsats for å fortsette den ukrainske revolusjonen «innafra» bolsjevikregimet. Ved hardt arbeid og solidaritet klarte de å få til en ekte ukrainisering og utgjorde til slutt en alvorlig intern opposisjon, som seinere ble beskrevet som «den største trusselen mot Sovjetunionen» av Stalin sjøl. (11)
Styrkene i Den ukrainske folkerepublikken, anarkister og uavhengige kommunister som ikke inngikk kompromisser med bolsjevikene, valgte en strategi med væpna motstand. I perioden 1917–1923 møtte bolsjevikene mer enn 300 000 opprørske bønder og en rekke sosialistiske bonderepublikker organisert av bøndenes sjølforsvars-enheter.
Den underjordiske motstandsbevegelsen vokste også, med 1435 opprørsenheter, aktive fra 1917 til 1932. Det var også en massiv økning i opprør, spesielt de som ble leda av uavhengige kommunister, under Holodomor-folkemordet (hungersnøden) tidlig på 1930-tallet.
Arven etter Den ukrainske folkerepublikken er fortsatt et eksempel på motstand mot russisk imperialisme, en stat der autentisk «sovjetdemokrati» eksisterte, og der de grunnleggende prinsippene for demokratisk, arbeiderorientert og kooperativ sosialisme ble satt på prøve.
Denne republikken, med sin klare desentralisering og satsing på lokalt sjølstyre og sin enorme kooperative bevegelse, bestående av millioner av mennesker, inspirerer fortsatt ukrainere til å tenke på hvordan ei progressiv framtid kan se ut.
Dessverre har Sovjetunionen og seinere Den russiske føderasjon gjort alt i sin makt for å kontrollere ukrainsk historie, håndheve sine egne narrativer, fremme fremmedfrykt og, viktigst av alt, fornekte og skjule en viktig, progressiv side av historien som krever å bli gjenoppretta.
Notater
- https://static.rada.gov.ua/site/const/universal-3.html
- https://www.istpravda.com.ua/articles/2020/02/5/ 156989/
- Illya Vytanovychs «krønike» om den ukrainske kooperativbevegelsen siterer den russiske bolsjeviken I. Sammary, som beskriver en av de største hindringene i erobringa av Ukraina og sier: «I Ukraina må vi regne med en kooperativ stat.» I Illyas Vytanovychs «Historien om den ukrainske kooperativbevegelsen» beskrev han i detalj ideologien til den ukrainske kooperativbevegelsen, bolsjevikenes kamp mot den, og underordninga av den ukrainske kooperativbevegelsen under partistatens kontroll.
- I Ukraina varte [et reelt] sovjetisk demokrati lenger enn i Sovjet-Russland, på grunn av mangel på kontroll fra bolsjevikiske eller hvite[reaksjonære] styrker. Ulike former for sovjetisk makt eksisterte i Den ukrainske folkerepublikken. Makhnos anarkistiske styrker og mange opprørske arbeiderrepublikker alliert med Den ukrainske folkerepublikken var basert på sovjetisk demokrati. Sovjetunionens rolle ble nedfelt i Den ukrainske folkerepublikkens rettssystem etterpå.
- https://suspilne.media/amp/51507-golod-v-ukraini-1921-1923-rokiv-hronika/
- 4. universal av Central Rada, oversettelsen er min https://zakon.rada.gov.ua/laws/show/n0001300-18#Tekst
- Ifølge Vytanovych var 60 % av den ukrainske befolkninga en del av kooperativbevegelsen i 1920. Det var mer enn 22 000 aktive kooperativer. Se Encyclopedia of Ukraine.
- Lopukh, K. (2014). MI Tugan-Baranovskys innovative ideer i utviklinga av pengeteorien. Ukrainian Society, 2014(4), 122–129. https://doi.org/10.15407/socium2014.04.122
- Д. Дорошенко, Історія України 1917-1923 Том 1. 213 ст.
- Historien om hvordan den ukrainske regjeringa, som innførte de mest progressive reformene når det gjaldt jødiske rettigheter, samtidig ble møtt med en av de største periodene med pogromistisk vold, er best fortalt og undersøkt av historikeren Henry Abramson i boka hans *Prayer for Government. Ukrainians and Jews in Revolutionary Times, 1917–1920*.
- «Det viktigste nå er Ukraina. Situasjonen i Ukraina er fullstendig ille (…) Hvis vi ikke jobber nå for å rette opp situasjonen i Ukraina, kan vi miste Ukraina. Husk at Pilsudski ikke sover, og spionene hans i Ukraina er mye sterkere enn Redens eller Kosior tror. Husk at i det ukrainske kommunistpartiet (500 000 medlemmer!) er det mange (ja, mange!) råtne elementer, bevisste og ubevisste petlyurister, til slutt – direkte agenter for Pilsudski. Så snart ting blir verre, vil ikke disse elementene vike unna for å åpne fronten innafor (og utafor) partiet, mot partiet.» Stalins brev til Kaganovich, 11.08.1932 https://www.alexanderyakovlev.org/fond/issues-doc/1024676 .