Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 8. januar 2026. Av Halya Coynash
Byer som Russland nådeløst bomba i 2022 befinner seg fortsatt i en kritisk tilstand. Russland har til og med slutta å lage propagandavideoer der de tar æren for renoveringer som ble utført før invasjonen.
Russland trengte bare måneder i 2022 på å forårsake ødeleggelser og blodbad i store områder, blant annet i Luhansk oblast. Gjenoppbygging er en helt annen sak, og er åpenbart ikke er av interesse for aggressorstaten. Det er nesten fire år siden den invaderende hæren tok kontroll over de nærliggende byene Rubizhne (okkupert siden 12. mai 2022), Sievierodonetsk (siden 25. juni 2022) og Lysychansk (siden 3. juli 2022) i Luhansk oblast. Sjøl om Russland lovet at byene raskt skulle gjenoppbygges, har ikke dette skjedd. Byenes innbyggere prøver å overleve, med lite eller ingen oppvarming, strøm og drikkevann, og er bevisst isolert.
Det siste året har Russland systematisk blokkert kommunikasjonsformer (spesielt WhatsApp og Telegram) som de ikke kan kontrollere, og har påtvunget sin egen MAX-app for å sikre total overvåking. Situasjonen i okkuperte Rubizjne, Sievierodonetsk og Lysytsjansk er imidlertid enda verre, ettersom okkupantene blokkerer all mobilkommunikasjon og internett. De hevder at dette er nødvendig på grunn av nærheten til fronten og innrømmer at blokkeringa skjer etter krav fra FSB og det russiske militæret. Sjøl i Rubizjne, som er blant de mest isolerte områdene, finnes det tilgang «for de utvalgte». Det tyder på at Moskva ikke tror på sine egne løgner. De regner med at ukrainere vil videreformidle informasjon om den invaderende hærens bevegelser og lignende til Ukrainas militære etterretning.
Oleksiy Kharchenko, lederen for Luhansk regionale administrasjon, rapporterte 5. januar 2026 at innbyggerne i Lysytsjansk, til tross for alle de storslåtte løftene om forbedringer, nok en gang har blitt stående uten oppvarming, med temperaturer som for tida er godt under null om natten. Noen av boligområdene er også uten drikkevann eller strøm. I naboområdet Sievierodonetsk, som ble ødelagt av russisk bombing og beskytning i 2022, har de fleste bygningene som angivelig har blitt reparert, fortsatt tak som lekker.
Donbas Realities granska nylig innlegg på sosiale medier om situasjonen i området. I alle tre byene ser det ut til at den største bekymringa er mangelen på mobilkommunikasjon og internett.
Det første innlegget krever å vite når de endelig vil kunne få fungerende mobilkommunikasjon i Sievierodonetsk og Lysytjansk. « Dere har ingen samvittighet; folk kan ikke ringe etter ambulanse eller brannbil. Eldre mennesker dør uten å få øyeblikkelig hjelp. Hvis du går ut av byen blant vanlige trær, har du signal og internett, men her er vi som utstøtte, uten signal. Gjennom hele LPR [den såkalte ‘Folkerepublikken Luhansk’] er det mobilkommunikasjon, men vi har ikke blitt ansett som verdige til det. Det er interessant, -hvorfor? Hvis det er av sikkerhetshensyn, og så slå det av for hele LPR! Hvorfor bare i byene våre? Ha litt samvittighet, slå på signalet. Vi kan ikke engang ringe etter ambulanse for barna.»
Lignende klager høres fra en person i Rubizhne. Folk skriver om en brann der hele bygningen brant ned før brannvesenet dukka opp, og da ei ung jente ble voldtatt, tok det tre timer før politiet var på plass. En annen kvinne krevde også å få vite når kommunikasjon ville bli installert på grunn av eldre foreldre. Faren hennes hadde dødd fordi det tok seks timer før en ambulanse kom.
Det er svært få som har råd til satellittinternett, og det er vanligvis pensjonister som ble værende i byene etter den russiske invasjonen. Satellittterminalene fra Starlink som dukker opp, er brakt inn av russiske soldater eller deltakere i russiske byggebrigader. Ifølge Valeria Melnyk, journalist for den uavhengige ukrainske publikasjonen Tribune som overvåker situasjonen i det okkuperte Luhansk-oblast, er det bare disse russerne som har råd til en slik luksus.
Okkupasjonsregimet har installert noen telefonkiosker, men det er altfor få for det aktuelle området. Viktigst av alt, disse er fortsatt bare for samtaler til andre i samme by.
Leonid Pasechnyk, den russiskutnevnte «sjefen» for den okkuperte Luhansk oblast, kunngjorde 2. desember 2025 planer om å teste lokal mobilkommunikasjon. Men nok en gang skal det bare tilbys samtaler innafor en bestemt by, og det er ingen informasjon om når dette vil starte.
Det andre viktige problemet gjelder oppvarming, eller mangelen på dette, i alle tre byene. Folk skriver at det i de fleste boligblokker ikke har vært oppvarming siden begynnelsen av Russlands fullskala-invasjon av Ukraina, med oppvarming bare i omtrent 10 % av boligene. Heller ikke i barnehager og skoler var det oppvarming, og barna ble nødt til å sitte i vintertøy inne.
Det finnes heller ingen belysning, noe som utgjør en stor fare. Dette er særlig alvorlig om vinteren, når det blir mørkt tidlig, og når det hvert år later som om det forberedes en «fyringssesong». Slike «forberedelser» ender alltid i ingenting, men først etter at det er gravd grøfter for varmerør. Folk er med rette bekymret for å falle ned i disse gropene, som står igjen uten sikring og i mørket, samtidig som det ikke er varme. I en video fra en lokal blogger sa en pensjonist fra Sievierodonetsk at hun og sønnen hennes sover i fullt påkledd i sengene sine på grunn av kulda, og at mannen hennes i realiteten hadde dødd av kulde.
Valeria Melnyk rapporterer at lokale innbyggere reagerte på et innlegg fra okkupasjonsmyndighetene som hevda at oppvarminga var gjenoppretta i Sievierodonetsk. De skrev at arbeiderne hadde drevet med gravearbeid i omtrent et halvt år, men hadde ikke klart å bli ferdig. Det var fortsatt ingen oppvarming, og reparasjonsarbeidet var ikke ferdig, -det var blitt forlatt, fortalte de.
I deler av Lysytsjansk er det heller ikke vann. Folk må stå i kø for å fylle flasker fra tanker som blir kjørt inn.
Sjøl om sykehus og klinikker offisielt er åpne i alle tre byene, er det en kritisk mangel på leger og spesialister av alle slag. Man må stå i kø fra de tidlige morgentimer for å ha noen sjanse til å treffe noen medisinske fagfolk, og dette kan føre til trøbbel ettersom portforbudet på okkupert territorium fortsatt er gjeldende.
Oleksiy Kharenko bemerker at situasjonen har forverra seg. Tidligere ble leger fra Russland betalt for å jobbe på okkupert territorium, nå har Russland slutta å betale. Oleksiy Artiukh, en journalist opprinnelig fra Rubizhne og nå sjefredaktør i Tribune, bemerker i et intervju med Realna Gazeta at Russland nå ikke engang har penger til propagandavideoene de lagde tidligere. Han mintes hvordan russerne i 2022 stadig vekk dukket opp med kameraene sine på steder der det hadde blitt utført renoveringer før Russlands invasjon og tok æren for dette. De kunne bytte ei lyspære eller en flis for å vise at de hadde gjort noe, men ville prøve å framstille all den tidligere renoveringa som om den var utført av russiske brigader.
« Nå har russerne i bunn og grunn ikke engang penger til å vise slike propagandavideoer. Byggmesterne som kom, har reist hjem .» Artiukh og kollegene hans prøver å overvåke hva folk sier på sosiale medier, sjøl om dette er begrensa av problemene nevnt ovenfor. Han bekrefter for eksempel at Rubizhne er fullstendig avskåret fra omverdenen.
Også dette må imidlertid nyanseres. Ifølge Artiukh finnes det «internett for de utvalgte», men det er svært kostbart å få tilgang.« Alt er konstant jammet, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. De sier det, slik at folk ikke gir informasjon videre til den ukrainske siden.»
De samme plyndringsmetodene brukes her som i andre okkuperte områder. Russiske okkupanter har for eksempel erklært en hel del av en boligblokk – rundt 20 leiligheter – som «eierløs» for å kunne overta dem. De vet, legger han til, at personer med proukrainske holdninger ikke vil vende tilbake for å forsøke å stanse slike overgrep. Han nevner også et tilfelle på Sjeremetjevo-flyplassen i Moskva, den eneste mulige veien for ukrainere som håper å komme hjem til okkupert Ukraina. Der ble en kvinne utestengt i 50 år fordi hun i 2014 hadde «likt» et bilde på sosiale medier av en ukrainsk soldat – som ikke engang var i uniform på bildet. (Se: Putin gives green light to expropriation of Ukrainians’ homes on occupied territory)
Artiukh har hørt forslag om at Rubizhne skal gjøres om til en militærby. Han kan ikke si hvor sannsynlig dette er, men tror det er fullt mulig, dersom Russland gjør Donbas om til en militarisert sone, en plattform for videre militæraksjon.
Det de imidlertid kan se, er at sjøl de som ønsket inntrengernes såkalte «russiske verden» velkommen, er alvorlig desillusjonerte. Alle løftene har vist seg å være tomme, og den sosioøkonomiske situasjonen er katastrofal. Sjøl de som angivelig fant arbeid, med å rydde ruiner i begynnelsen, eller på byggeplasser, har ikke endt opp med å få betalt for arbeidet sitt.
Sjøl om det hovedsakelig var eldre mennesker som ble værende i byene som ble erobra av russerne i 2022, finnes det fortsatt unge mennesker og til og med barn i disse byene. Artiukh bemerker at det ikke er noe for unge mennesker å gjøre, og at utsiktene deres er ekstremt dystre. Han minner om at det var denne aldersgruppa, unge mennesker født rundt år 2000, som mest sannsynlig var pro-ukrainske i sine synspunkter. Svært mange av disse unge menneskene, sier han, bor nå i andre europeiske land.
På alt okkupert territorium har Russland, helt fra okkupasjonens første dager, brukt enorme summer penger og krefter på indoktrinering og militarisering. Artiukh rapporterer at en lokal innbygger fortalte ham at « hvis det tidligere i det minste ble viet litt tid på skolene til å faktisk lære noe, er det nå i praksis konstant propaganda . Det har nådd et punkt hvor massebølgen av kampanjer for å (få folk til å signere) kontrakter for å bli med i Russlands væpna styrker har blitt gjennomført i barnehager. Det var annonser hengt opp der. Det er tydelig at de var retta mot foreldrene, ikke mot barna, men likevel – annonser for kontrakter i den russiske hæren i barnehager! Vi har sett retningslinjene for vervingsmetoder, utstedt av de som har myndighet, der lærerne skal rapportere om hvor mye de har drevet kampanje blant foreldrene.»
Barn blir kontinuerlig pressa til å passe inn, de har såkalte «veteraner fra den spesielle militæroperasjonen», tidligere «LPR-krigere» med i timene. De blir tvunget til å tegne postkort for russiske soldater og synge «patriotiske» sanger. De starter opp «militære kadettklasser» og sender barn fra okkuperte territorier til forskjellige militaristiske leirer.
Vi forstår at russerne ser en viss fare i den yngre generasjonen. Fordi unge mennesker vanligvis mottar informasjon fra internett og er mer motstandsdyktige mot propaganda enn den eldre generasjonen.
Se også:
Occupied Donbas residents ask Russia why it ‘liberated’ them from food and water