Publisert på nettstedet til ZMINA, 15. desember 2025 Kilde: GMX
At Russland bortfører ukrainske barn fra okkuperte områder, er ikke nytt. At noen av disse barna sendes helt til Nord-Korea, er derimot nytt. Vi har snakka med en ekspert om saken.
Songdowon [i Nord-Korea]– navnet gir assosiasjoner til ferie. I hvert fall hvis man ser på beskrivelsene og bildene av denne fritidsleiren. Et sted der barn leker i vannparker, slapper av på stranda, ser på fisk i akvariet og sovner i sovesaler om kvelden. Her skal barn få «en god, underholdende og uforglemmelig tid», slik en russisk tjenesteperson en gang uttrykte det.
Så dukker to navn opp i denne tilsynelatende idylliske kulissen: Misja, tolv år gammel, fra den russisk-okkuperte ukrainske regionen Donetsk. Liza, 16 år, fra Simferopol på den av Russland annekterte Krim-halvøya. Tidlig i desember fortalte Kateryna Rasjevskaja fra «Ukrainas regionale senter for menneskerettigheter» under en høring, i en underkomité i den amerikanske Kongressen, at Russland hadde sendt disse to ukrainske barna til denne nordkoreanske leiren – som del av russiske barnegrupper.
Er dette ei ny eskalering i Russlands krig mot Ukraina – eller bare en videreføring av en kjent strategi? Det har tross alt vært kjent i flere år at Russland bortfører ukrainske barn. Allerede i 2023 utstedte Den internasjonale straffedomstolen arrestordre mot Russlands president Vladimir Putin og landets barneombud Maria Lvova-Belova nettopp på grunn av dette. Ifølge Onysiia Syniuk er svaret ja på begge deler. Hun er juridisk analytiker ved det ukrainske menneskerettighetssenteret ZMINA og leder organisasjonens forskningsavdeling. Det nye elementet, sier hun, er geografien. Metoden, i seg sjøl, er derimot velkjent.
Hvorfor Russland sender barn til Nord-Korea
Syniuk forklarer at Putins strategi har utvikla seg gjennom åra med invasjon. I 2022 fokuserte Russland først og fremst på massevis av deportasjoner fra de okkuperte områdene. I 2024 og 2025 har tilnærminga endra seg. Etter at administrasjonene i de okkuperte områdene er etablert og «alle nødvendige systemer for indoktrinering og militarisering» er på plass, rettes innsatsen i større grad mot å påvirke barn der de allerede bor. Russland trenger ikke lenger å flytte hvert enkelt barn fysisk, for å kunne forme deres verdensbilde. Det er nok å integrere dem i et system der krig, lydighet og lojalitet mot staten framstilles som normalt.
Nettopp derfor er leirer som Songdowon ikke harmløse, forklarer hun. «Dette er ikke vanlige sommerleirer», sier Syniuk. «Det er lukka miljøer der fritid kombineres med propaganda, glorifisering av staten og legitimering av undertrykking.» Effekten forsterkes når barna tas ut av sine vante omgivelser – særlig når de er isolert fra voksne de stoler på. Foreldre, slektninger og andre omsorgspersoner mangler som korrektiv, noe som gjør det lettere å påvirke barna.
I tillegg bruker Russland allerede indoktrinerte og militariserte ungdommer aktivt til å påvirke jevnaldrende. Ved å skape «talspersoner» innafor samme aldersgruppe pakkes propagandaen inn på en sosialt mer akseptabel måte – og blir dermed mer effektiv. At Misja og Liza ikke ble valgt tilfeldig, passer inn i dette mønsteret. Ifølge Syniuk hadde begge allerede vært aktive i russiske paramilitære ungdomsstrukturer.
Reiser presenteres som belønning
Reisen til Nord-Korea er dermed et mindre grad et sprang inn i det ukjente, enn en utviding av et etablert system. Praksisen med å sende barn til militær-patriotiske leirer, involvere dem i militariserte ungdomsbevegelser og innføre ideologiske læreplaner i skolene i de okkuperte områdene, er allerede godt dokumentert, sier Syniuk. ZMINA har også registrert tilfeller der barn fra okkuperte områder er sendt til Belarus for lignende programmer.
Det nye, ifølge eksperten, er at Moskva nå utsetter barn for en annen ekstrem samfunnsmodell: et samfunn uten ytringsfrihet, uten fritt internett og uten toleranse for avvikende meninger – og lærer dem at dette er akseptabelt, ja til og med ideelt. Spesielt fordi slike reiser ofte framstilles som ei «belønning».
Ifølge ukrainske myndigheter er over 19 500 barn bortført av Russland. Dette er imidlertid kun de bekrefta tilfellene. Kyiv antar at det reelle tallet kan være betydelig høyere.
Juridisk sett er saken komplisert, fordi det foreløpig ikke kan fastslås med sikkerhet at disse konkrete barna ble bortført med makt. Dette sa Kateryna Rasjevskaja til Deutsche Welle: «Det finnes per i dag ikke tilstrekkelige bevis for å fastslå elementer av ulovlig deportasjon», forklarte hun. Samtidig finnes det også andre alvorlige brudd på barns rettigheter. Dette gjelder blant annet politisk indoktrinering, militarisering og bruk av barn i russisk propaganda. Hun viser til artikkel 50 i den fjerde Genèvekonvensjonen, som forbyr å bruke barn på denne måten eller å rekruttere dem til organisasjoner eller grupper.
Moskva styrker forholdet til Nord-Korea
At Nord-Korea nå dukker opp i denne sammenhengen, er ifølge Syniuk et tydelig signal om at Moskva styrker båndene til andre autoritære regimer. «Dette skjer ikke for å fremme fred», sier hun, «men for å sikre seg allierte for videre aggresjon og fortsatte overgrep.»
Innafor denne alliansen har Nord-Korea levert ammunisjon og soldater til krigen i Ukraina, mens Russland har bidratt med mat, drivstoff og militær teknologi. Nordkoreanske myndigheter har nylig også offisielt bekrefta at landet har hatt soldater i Russland: Kim Jong-un tok nylig imot soldater som hadde returnert fra fronten. I dette gjensidige forholdet mellom to autokratier bruker Putin ifølge Syniuk ukrainske barn som et redskap i en form for «barnediplomati».
Hva betyr dette for Europa? Ifølge Syniuk bør Tyskland og EU se dette som et tegn på at Russland styrker samarbeidet med autoritære regimer – og vurderinger av politiske beslutninger angående Russland og Nord-Korea må ta høyde for dette. Når det gjelder Nord-Korea, anser hun først og fremst indirekte pressmidler som realistiske: via partnere og allierte – og gjennom økt press direkte på Russland. Ytterligere sanksjoner og politisk press mot Moskva vil også påvirke Pyongyang. Avgjørende er en koordinert sanksjonspolitikk, kombinert med nøye overvåking av muligheter for omgåelse– både på EU-nivå og sammen med nære allierte gjennom parallelle, harmoniserte tiltak.
Til slutt gjenstår spørsmålet om politisk forankring. Syniuk viser til FNs nylige resolusjon om ukrainske barn, der FN krever at Russland løslater de titusener av barn som er bortført under krigen. Elleve medlemsland stemte imot resolusjonen, blant dem Belarus, Nord-Korea og Iran. Likevel mener Syniuk at dette er et skritt i riktig retning. Samtidig påpeker hun at det snakkes mye om overgrep, men for lite om konkrete tiltak.
Krav om økt press på Russland
Kjerna ligger, ifølge Syniuk, i tydelige og konkrete krav: For å sikre retur av barna må Russland presses til å offentliggjøre antall, identitet og oppholdssted for deporterte og tvangsflytta barn. Internasjonale organisasjoner må få tilgang til barna, og all ulovlig praksis må stanses umiddelbart. Denne ulovlige praksisen inkluderer tvangsflytting, indoktrinering og militarisering, påtvunget russisk statsborgerskap og utplassering i russiske familier. Alle disse punktene bør være ufravikelige krav i enhver fredsforhandling, understreker hun.
Også kommunikativt advarer Syniuk mot en vanlig fallgruve: Det farligste er å framstille slike saker som eksotiske enkelthendinger eller sensasjoner. «Dette handler ikke om to tenåringer», sier hun. «Det handler om et system.»