Publisert på nettstedet til Sotsialnyi Rukh, 6. februar 2026. Av Vitalij Dudin, Sotsialnyi Rukh («Sosial Bevegelse»)
Utkastet til ny arbeidslov i Ukraina nr. 14386 ble 04. februar 2026 anbefalt av den relevante komiteen i Verkhovna Rada (Ukrainas parlament) for førstegangsbehandling. Det har samtidig ikke vært noen faglig drøfting av de største risikoene i forslaget, særlig svekkinga av vernet mot ulovlig oppsigelse. Ei liberalisering av reguleringa på dette området vil føre til at arbeidsgivere kan sette sammen arbeidsstokken utelukkende av lojale arbeidstakere som ikke vil kreve anstendige arbeidsvilkår.
Ifølge forfatternes plan skal den nye arbeidslivsloven tre i kraft først etter at krigen er avslutta, men innholdet fastsettes nå – i en situasjon prega av unntakstilstand, svekka fagforeninger og hvor arbeidstakere er fratatt muligheten til å delta i diskusjoner av endringene, ikke minst på grunn av utbredte strømbrudd. Likevel hevder de som bak arbeidsreformen, som Darija Martjak fra økonomidepartementet, at arbeidsmarkedet bare kan utvikle seg dersom arbeidstakernes vern svekkes.
Særlig bekymringsfullt er det at forslaget til arbeidslivslov lagt fram for parlamentet uten endelig godkjenning fra fagbevegelsen. Dette er ikke bare et prosedyrebrudd, men en bevisst ignorering av sosial dialog som undergraver reformens legitimitet og sender et signal til millioner av arbeidstakere: deres syn blir atter en gang ikke respektert. I en krigssituasjon, der arbeidstakere både er soldater og de som holder sykehus, jernbane og industri i gang, og som bærer byrden av økonomisk ustabilitet og mobilisering, vil en slik praksis bare øke mistilliten til statens arbeidslivspolitikk. Myndighetene bør løse dagens problemer for arbeidsfolk, ikke konstruere et paradis for kapitalen i framtida.
Ideologisk bygger dette forslaget på nyliberale prinsipper: arbeidstaker og arbeidsgiver framstilles som formelt likeverdige parter i kontrakten, sjøl om de i realiteten står i ulike makt- og ressursposisjoner. Ved å vise til enkelte bestemmelser i arbeidslovgivninga i EU-land, river forfatterne disse bestemmelsene ut av sin sosiale sammenheng og bruker dem som dekke for å demontere arbeidsrettens beskyttende funksjon. Fagforeningenes kontrollrolle snevres inn, og arbeidstakernes rett til å delta i virksomhetsstyring viskes ut.
Hovedargumentet til reformtilhengerne er påstanden om at mindre «streng» arbeidslovgivning automatisk vil føre til økonomisk vekst. Fleksibilitet framstilles som et gode som vil gjøre det mulig for arbeidstakere å tjene mer. Men i praksis betyr det bare én ting – større muligeter for utnyttinga av ansatte, med fortsatt lave lønninger, uten stabilitet og garantier. I et land der en betydelig del av arbeidsfolk allerede lever i utrygge ansettelsesforhold, vil en slik modell bare øke fattigdommen.
Den mest merkbare konsekvensen av de foreslåtte endringene blir forenkling av oppsigelsesprosedyrene. Her vil «fleksibilitet» for arbeidsgivere bety at deres makt over arbeidstakerne styrkes. Når oppsigelse blir rask, billig og nesten uten kontroll, forsvinner insentivet til å forhandle, ta hensyn til fagforeninger eller forbedre arbeidsvilkår.
En detaljert gjennomgang av de nye rutinene ved oppsigelse på arbeidsgivers initiativ, viser at disse vil svekke fagforeningenes stilling og ramme sårbare grupper (bl.a. mødre og unge):
De viktigste truslene når det gjelder svekka oppsigelsesvern er vern er:
- Ordninga med krav om fagforeningas samtykke ved oppsigelse av medlemmer erstattes med kun konsultasjoner som ikke påvirker arbeidsgivers beslutning (art. 104 i arbeidslivsloven). Ved oppsigelse av medlemmer av fagforeningsorganer kreves ikke godkjenning fra overordna fagforeningsorgan (art. 105).
- Oppheving av oppsigelsesvern for mødre med barn over 1,5 år (art. 103). Samtidig gjelder ikke lenger vernet for gravide arbeidstakere og arbeidstakere med barn under 1,5 år dersom arbeidsgiver sier dem opp på grunn av at de ikke har bestått prøvetid eller fravær fra arbeid på grunn av sykdom i mer enn 120 dager (ved midlertidige kontrakter kan tillatt fraværsperiode forkortes).
- Ved oppsigelse på grunn av gjentatt brudd på arbeidsplikter (art. 97) blir det ikke lenger først påbudt å gi en formell advarsel for det første bruddet, slik dagens lov krever og som kan prøves i retten. Det åpnes også for oppsigelse ved en enkelt overtredelse av arbeidsgivers interne regler om helse og sikkerhet på arbeidsplassen.
- Ved oppsigelse som følge av manglende kvalifikasjoner vil det ikke bli utbetalt sluttvederlag (art. 101). Garantien i dagens arbeidslov § 198 om at mindreårige arbeidstakere bare kan sies opp på dette grunnlaget i unntakstilfeller og med plikt til å skaffe ny jobb, fjernes.
- Ved oppsigelse av økonomiske årsaker, særlig ved nedbemanning eller reduksjon av stillinger (art. 94), trenger ikke arbeidsgiver å begrunne endringer i organiseringa av produksjon og arbeid. De trenger heller ikke å følge regler om fortrinnsrett til å beholde jobben. Tilbud om andre stillinger begrenses til et bestemt geografisk område. Arbeidsgiver kan erstatte oppsigelsesfrist med økonomisk kompensasjon for raskere å kvitte seg med illojale arbeidstakere.
Vi krever at regjeringa trekker dette lovforslaget, som truer arbeidstakernes velferd og innskrenker deres rettigheter i strid med artikkel 22 i Ukrainas grunnlov!
Vitalij Dudin,
Sotsialnyi Rukh