Publisert på nettstedet «The Conversation, 5. februar 2026. Av Stefan Wolff
Russland, Ukraina og USA møttes for andre gang denne uka til trilaterale samtaler for å diskutere en mulig stans i fiendtlighetene. Nok en gang ble lite løst, bortsett fra ei fangeutveksling, noe som har skjedd flere ganger i løpet av de fire åra med fullskala konflikt mellom de to landa.
Mangelen på noe vesentlig gjennombrudd var ganske forutsigbar, med utgangspunkt i omstendighetene. Denne ukas møte fikk den samme deprimerende starten som det første hadde uka før.
3. februar, kvelden før de tre partene samla seg i Abu Dhabi, ble nok en gang kritisk sivil infrastruktur i ukrainske byer, inkludert hovedstaden Kyiv, angrepet av en massiv sperreild av 521 droner og cruisemissiler .
Og mens samtalene var i full gang, fulgte Russland opp sine nattlige angrep ved å utplassere klaseammunisjon ved et marked i Druzhkivka, en av de belejrede byene i det som gjenstår av Ukrainas festningsbelte i Donetsk-regionen.
Dette er ikke den mest lovende starten på samtaler som tar sikte på å stoppe kampene mellom de to sidene. I tillegg kommer det faktum at de grunnleggende forhandlingsposisjonene til Moskva og Kyiv fortsatt er like langt fra hverandre som alltid, og enhvert håp om et nært forestående gjennombrudd til fred i Ukraina fordamper raskt.
De mer tekniske diskusjonene om militære spørsmål, inkludert detaljene rundt en våpenhvile og hvordan den skal overvåkes, ser ut til å være generelt mer konstruktive . Bortsett fra ei fangeutveksling ble det ikke oppnådd noen ytterligere avtale. Men sjøl slike små tillitsbyggende skritt er nyttige. Og sjøl om ingen avtale er gjennomførbar foreløpig, er det viktig å identifisere sannsynlige problemer og kartlegge løsninger som potensielt er akseptable for Moskva og Kyiv, og det er et viktig forberedende arbeid for ei framtidig løsning.
Uten et gjennombrudd i politiske spørsmål bringer det imidlertid ikke partene i konflikten nærmere en fredsavtale. Disse politiske spørsmåla er fortsatt sentrert rundt spørsmålet om territorium. Russland insisterer på den såkalte «Anchorage-formelen». Nemlig at Ukraina skal trekke seg tilbake fra de områdene av Donetsk som de fortsatt kontrollerer, og at Russland samtykker i å fryse frontlinjene andre steder.
Kyiv har gjentatte ganger gjort det klart at dette er uakseptabelt. Amerikanske meklingsinnsatser har så langt ikke klart å bryte denne fastlåste situasjonen.
Den politiske fastlåste situasjonen strekker seg imidlertid tydeligvis utover territorium. Uten å nevne noen spesifikke hindringer for en avtale, bemerka Jurij Usjakov, en sentral rådgiver for den russiske presidenten Vladimir Putin, nylig at det var andre omstridte spørsmål for forhindra muligheten for enigheten. Blant dem er sannsynligvis sikkerhetsgarantiene som Ukraina har krevd for å sikre at Russland ikke vil bryte en avtale.
Disse framtidige sikkerhetsgarantiene ser ut til å være avtalt mellom Kyiv og landets europeiske og amerikanske partnere. De innebærer en gradvis eskalerende respons på russiske brudd på våpenhvileavtalen, som til sjuende og sist vil involvere direkte europeisk og amerikansk militær innsats.
Hull i veien til fred
Kremls motstand mot en slik ordning er neppe overraskende. Men det sår ytterligere tvil om hvor oppriktig Putin er når det gjelder en varig fredsavtale med Ukraina. Det forklarer igjen Kyivs motvilje mot å gjøre noen innrømmelser, langt mindre de som er på den nåværende liste over russiske krav.
Det som kompliserer disse diskusjonene ytterligere er det faktum at USA knytter sikkerhetsgarantier for Kyiv til ukrainske innrømmelser på territorium i tråd med den Moskva-godkjente «Anchorage-formelen».
Dette kan virke som et fornuftig og rettferdig kompromiss, men det er noen åpenbare problemer med det. For det første er det avhengig av USAs pålitelighet som en ultimat sikkerhetsgaranti. Men (særlig europeisk) tillit til hvor pålitelige amerikanske løfter faktisk er, har blitt kraftig svekka i løpet av de første 12 månedene av Donald Trumps andre periode i Det hvite hus.
For det andre går det smertelig sakte for Europa å fylle tomrommet som ble etterlatt av USAs beslutning om å stanse finansieringa til Ukraina. Detaljene for et lån på 90 milliarder euro (78 milliarder pund) som EU-lederne i prinsippet ble enige om i desember, har nettopp blitt ferdigstilt.
Det er også fortsatt tvil – slik det ble uttrykt av NATOs generalsekretær Mark Rutte – om hvorvidt Europa, sjøl på lang sikt, har en troverdig mulighet til å utvikle tilstrekkelig uavhengige militære kapasiteter, utafor den transatlantiske alliansen.
Få insentiver for å inngå en avtale
Som et resultat er det få insentiver for Kyiv til å bøye seg for amerikansk press og gi fra seg mer territorium til Russland i bytte mot sikkerhetsgarantier, som kanskje ikke er like solide i virkeligheten som de framstår på papiret. På samme måte gir det liten mening for Moskva å akseptere sjøl en hypotetisk vestlig sikkerhetsgaranti i bytte mot territorium som Kreml fortsatt er trygg på at de kan ta med makt om nødvendig.
Etter Xi Jinpings offentlige bekrefta kinesisk støtte til Russland i en videosamtale mellom de to landenes presidenter på årsdagen for erklæringa om deres «partnerskap uten grenser» i februar 2022, er det usannsynlig at Putin vil føle noe reelt press for å endre sin posisjon.
Putin følre seg ytterligere beroliget i sin posisjon av det faktum at det fortsatt ikke er noen framgang med et nytt sanksjonslovforslag i det amerikanske senatet – fire uker etter at Trump angivelig ga «grønt lys» for lovgivninga. I tillegg er Trumps toppforhandlere for Ukraina – Steve Witkoff og Jared Kushner – nå også engasjert i forhandlinger med Iran. Dette svekker USAs diplomatiske kapasitet ytterligere og vil bare forsterke Moskvas uforsonlighet.
Enhver påstand om framgang i forhandlingene i Abu Dhabi er derfor i beste fall overoptimistisk og i verste fall sjølbedrageri. Og når slike påstander kommer fra Putins utsending Kirill Dmitriev, understreker det nok en gang at USAs megling mellom Russland og Ukraina først og fremst tjener formålet om å gjenopprette de økonomiske forbindelsene mellom Moskva og Washington. I likhet med Kushner og Witkoff er Dmitriev først og fremst en forretningsmann.
Ikke bare forklarer dette parallelle sporet av økonomiske samtaler mellom Russland og USA Trumps motvilje mot å legge noe meningsfullt press på Putin, det avslører også den dype ironien i den amerikanske tilnærminga for å avslutte krigen. Som Europa smertelig har lært gjennom mer enn to tiår med engasjement med Putins Russland, demper ikke økonomisk integrasjon Kremls ekspansjonisme, men muliggjør den.