Publisert på nettstedet Jacobine, 6. februar, 2026. Ved Morten Hammeken

Den russiske staten har tvunget mange venstreorienterte antikrigsaktivister i eksil og dermed isolert dem fra vanlige russere. Men aktivister er tydelige på at endring i Russland må komme innenfra, og mobilisere vanlige mennesker på grunnlag av deres egne interesser.

«Vennligst sjekk med hver deltaker om det er greit å ta bilde av dem.»

Etter at jeg har tatt et bilde av et lysbilde under en av presentasjonene, kommer en mann bort til meg. Det er Mikhail Lobanov , en russisk sosialist, som vennlig minner meg på at dette er et av panelene der talerne ikke skal offentliggjøres. Jeg forsikrer ham om at jeg aldri ville publisere noe uten samtykke. Mikhail aksepterer med et smil og går tilbake til plassen sin.

Jeg har blitt invitert til «Kampen mot Russlands krig og det autoritære regimet», en konferanse organisert av Radical Democracy Network, en bred koalisjon av russiske dissidenter og antikrigsaktivister.

Arrangørene gjør det klart at dette ikke er noen vanlig samling. Flygeblader informerer deltakerne om at vi ikke har lov til å offentliggjøre noe om dagens arrangement av sikkerhetsmessige årsaker. Det er innført en fem dagers «pause» for alle medieartikler. Det handler om å forhindre russisk etterretning fra å spore og kartlegge gjestenes aktivitet – men også for å holde seg under radaren til det danske politiet. Gjestene blir ofte behandla med mistenksomhet av vestlige sikkerhetstjenester.

Denne forståelige bekymringa minner også de andre deltakerne om presset de russiske aktivistene lever under. To av dagens hovedtalere introduseres med en påminning om ikke å filme eller nevne noen navn, da det kan sette nettverkene deres i Russland i fare. Mange russere som er til stede, står allerede på regjeringas liste over «ekstremister som er en trussel mot nasjonal sikkerhet».

«Dette arrangementet er ikke et offentlig seminar, men et forsøk på å få de rette menneskene inn i samme rom. Jeg tror vi har fått til dette», sier Bjarke Friborg fra Dansk Master- og PhD-forening. Friborgs fagforening har bidratt til å organisere arrangementet gjennom det nyoppretta Øst-Europa-nettverket, mens kollegene deres fra IT-fagforeninga (PROSA) har gått med på å være vertskap for arrangementet. Den største fagforbundet i Danmark, 3F, og Dansk Journalistforbund har sponsa reiseutgifter.

Russerne har kommet til København fra hele Europa, hvor de har bodd siden 2022. Marina Simakova bor i en tidligere sovjetrepublikk, og Mikhail Lobanov i Frankrike, mens Denis Leven har kommet fra Berlin. De fleste har ikke sett landet sitt på minst fire år, og lever et liv i usikkerhet og eksil.

Felix, organisator fra Radikaldemokrati, starter med å presentere en visjon som er ment å appellere til både nasjonale og den vestlige offentligheten.

«Den russiske motstanden mot krig blir ofte usynliggjort eller sett på med mistenksomhet. For å styrke arbeidet vårt må vi forene russiske aktivister, feminister og fagforeningsaktivister og bygge bru over kløftene som er mellom oss.»

For den unge akademikeren handler det om å skape en ny, eller kanskje mer nyansert fortelling om den russiske antikrigsbevegelsen.

«Folk i Vesten støtter generelt den ukrainske kampen mot undertrykking. Mitt håp er at vi kan kanalisere noe av det til å støtte vår kamp mot Vladimir Putin.»

Kjemper for noe annet

Etter et innledende foredrag om Radikaldemokrati og den russiske venstresida, begynner spørsmål om krigen i Ukraina å sive inn. Under spørsmål-og-svar-delen om samtidsfeminisme i Russland, bytter en dansk mann i mengden tema. Han vil vite om Radikaldemokrati har kommet med en uttalelse som fordømmer krigen i Ukraina, som han kan henvise folk til. Spørsmålet er velment, men må føles litt støtende for Putin-kritikerne som er samla i København, og som har ofra mye av sin eksistens i kampen mot hans administrasjon. Fagforeningsaktivisten Denis Leven svarer:

«Vi fordømmer utvetydig vårt lands imperialistiske invasjon av Ukraina og gjør alt i vår makt for å gjøre det klart. I Berlin, der jeg bor, samarbeider vi med det ukrainske [eksil-] samfunnet for å organisere antikrigsdemonstrasjoner. Men fokuset vårt er på praktisk arbeid for å sikre nederlaget for regimet vårt, ikke bare å slenge med tomme ord om krigen», sier han.

«Den liberale opposisjonen kjemper for det samme Russland med et nytt statsoverhode. Vi kjemper for noe annet.»

Den siste bemerkninga er også et «stik i hjulet» for den mer liberal-konservative delen av den russiske opposisjonen, som får mest oppmerksomhet fra vestlige medier. Dette inkluderer folk som Garry Kasparov, Vladimir Kara-Murza og den drepte Aleksej Navalnyj og hans enke, Julia Navalnaja. Sjøl om de alle kan være enige om å motsette seg Putins krig, føler mange av aktivistene at den liberale opposisjonens endelige mål er overfladisk. «De kjemper for det samme Russland med et nytt statsoverhode. Vi kjemper for noe annet», sier Leven.

Som så ofte ellers er økonomien en begrensende faktor i kampen. Sammenligna med den borgerlige opposisjonen, som delvis er finansiert gjennom opposisjonsoligarker som Mikhail Khodorkovskij, er det knapt med penger for aktivistnettverket, og kassa krymper hver måned, spesielt for folk som fortsatt opererer i Russland. Men hvordan kan man samle inn penger effektivt samtidig som man holder seg utafor regjeringens søkelys? Dagens møte handler også om å løse det spørsmålet.

«– Vi får gjort mest i Russland når vi opererer under radaren», sier Anna.

Heier på hjemmelaget

Seinere på ettermiddagen tar vi for oss et annet spørsmål som alle tenker på: Hva tenker egentlig vanlige russere om krigen og retninga landet er på vei mot? Det er komplisert, forklarer sosiologen Oleg Zhuravlev.

«Offisielle meningsmålinger viser sterk støtte til krigen. Uavhengige undersøkelser og mer grundige studier – som forskninga utført av Public Sociology Laboratory – tyder imidlertid på et annet bilde. Krigen er ikke populær eller genuint støtta av publikum. Dessuten gjør regjeringa alt for at de fleste russere skal kunne leve uten å legge merke til krigen.

Samtidig bidrar krigsøkonomien til å opprettholde stabilitet eller skaper til og med nye muligheter for mange mennesker. Som et resultat føler mange individer en følelse av engasjement i krigens Russland, sjøl om de motsetter seg krigen og er likegyldige til Putin. Når det er sagt, bør man ikke glemme de som lider økonomisk, psykologisk og fysisk under krigen – og mengden av disse fortsetter å vokse.»

«Offisielle meningsmålinger viser høy støtte til krigen. Uavhengige undersøkelser og mer grundige studier tyder imidlertid på et annet bilde.»

Zhuravlev sammenligner følelsene blant en del russere med at folk i USA er kritiske til krigene i Irak og Afghanistan, men fortsatt «støtter troppene». Mange føler seg forplikta til å heie på hjemmelaget, sjøl om de kanskje er uenige i kapteinens avgjørelser. Zhuravlevs presentasjon har også dagens eneste ikke-russiske presentatør, den britiske etnografen og politiske antropologen Jeremy Morris, via Zoom.

Morris undersøker Russland gjennom et post-sovjetisk perspektiv og publiserer mange av funnene sine på den passende navngitte bloggen Postsocialism . Forskninga hans gir ham et unikt glimt inn i vanlige russeres sanne følelser.

En av publikumsdeltakerne vil vite hvem de mest ivrige tilhengerne av krigen er. De fattigste blir ofte framstilt som de som er mest mottakelige for statens revansjistiske, sterkt sovjetisk-nostalgiske synspunkter. Professor Morris er uenig.

«Sjøl om Putin er avhengig av en nasjonalistisk høyreorientert base, kan du finne disse hvor som helst i verden – inkludert her i Danmark. Det vanlige russere bryr seg om er det samme som alle andre, utdanning for barna sine, boligpriser og bilpriser. På disse parameterne svikter regimet for tida», sier Morris.

Sjøl om meningsmålinger fortsatt viser høy støtte til Putin i det russiske samfunnet, kan dette også være misvisende, forklarer Morris.

«De fleste russere sier i utgangspunktet hva de tror forventes av dem, men det tar ikke lang tid før man kan avdekke hard kritikk av staten.»

«Meningsmålinger fra Russland er ikke unyttige, men man må ta dem med en klype salt», legger Oleg Zhuravlev til.

Ideologisk renhet

Aktivistene i Radikaldemokratiet håper å utnytte misnøyen som lurer under overflaten. Men å bygge en sterk opposisjon som kan utfordre det altomfattende partiet Forent Russlands grep om politikken krever enhet.

Gruppene prøver dermed å unngå «ideologisk renhetstesting», som Denis Leven kaller det, og fokuserer på å forene et bredt spekter av meninger og ulike sosiale bevegelser under samme banner.

Bred koalisjonsbygging er avgjørende hvis bevegelsen ønsker å utvikle reell makt i russisk politikk, forklarer Lobanov – og peker på tidligere intervjuer i Jacobin og Meduza , som er det største uavhengige russiskspråklige mediehuset.

For mange av aktivistene betyr dette å skyve sin politiske ideologi i bakgrunnen til fordel for ei mer praktisk tilnærming. Denis Leven nevner en arbeidstakertelefon, som han har vært med på å opprette, som et eksempel på hvordan de prøver å nå vanlige russere og gi dem råd om arbeidstakerrettigheter og faglig veiledning.

Likevel er noen grunnleggende prinsipper nødvendige.

«Sjøl om vi representerer en rekke ulike meninger, er vi enige om noen grunnleggende ting. Vi kommer ikke til å gjeninnføre gulag på dag én, og sannsynligvis ikke på dag to heller», sier Denis.

«Radikaldemokrati har potensial til å forene og spre synspunkter som allerede er enormt populære i Russland», sier Lobanov.

Lobanov, en tidligere matematikkprofessor ved Moskva statsuniversitet, er blant veteranene i den russiske venstreorienterte opposisjonen, og ordene hans har tyngde blant deltakerne. Han bidro til å organisere lærere og forskere under de enorme protestene mot regjeringa i 2011–13, også kjent som «snørevolusjonen».

Lobanov, som beskriver seg sjøl som en demokratisk sosialist i stil med Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, er et eksempel på bevegelsens bredde. Da han stilte til valg i parlamentsvalget i 2021, ble han støtta av både uavhengige fagforeninger og Det russiske føderasjons kommunistparti (CPRF) til tross for at han var en uavhengig kandidat. Hans overbevisende valgseier i Kuntsevo ble imidlertid underkjent av den Russland-kontrollerte valgkommisjonen. Den erklærte motstanderen hans, den profilerte regjeringspropagandisten Jevgenij Popov, som vinner. Etter flere arrestasjoner, trusler og stempling som utenlandsk agent forlot Lobanov Russland i 2023.

På konferansen deltar også tidligere bystyremedlem i Moskva, Jevgenij Stupin, -hans kritikk av krigen ga ham raskt stempelet som utenlandsk agent. Som de fleste dissidenter ble han også utvist fra CPRF på grunn av sin antikrigsholdning og forlot Russland i 2023. Han bor for tida i Tyskland, hvor han driver en YouTube-kanal med over ni hundre tusen abonnenter.

Kollapsen

En presentasjon om den russiske økonomien gir Denis Leven og «Anna» muligheten til å dykke dypere inn i de dystre økonomiske utsiktene som Morris og Zhuravlev berørte.

«Invasjonen av Ukraina har akselerert en nyliberal uthuling av arbeidsmarkedet som har pågått i flere tiår», sier Anna. Som menneskerettighetsadvokat som representerer flere russere som for tida er under tiltale, kan ikke hennes virkelige navn offentliggjøres.

Arbeidsløsheten er lav, sjøl om det offisielle tallet på 1 prosent sannsynligvis er en løgn, sier Denis Leven. Men dette er bare halve historien.

«Etter krigen har arbeidsforholda i Russland blitt kraftig forverra. Sammen med den høye inflasjonsraten har folk flest mindre penger mellom hendene, til tross for økte lønninger», forklarer Anna.

«Invasjonen av Ukraina har akselerert en nyliberal uthuling av arbeidsmarkedet som har pågått i flere tiår.»

Aktivistene tegner et dystert bilde. Enda færre russiske jobber lever opp til Den internasjonale arbeidsorganisasjonens kriterier for anstendig arbeid. Overtidsbetaling er borte for mange arbeidere, mens ny programvare brukes til å overvåke ansatte. Terskelen for barnearbeid er senka til fjorten år, og tvangsarbeid, spesielt innenfor det russiske straffesystemet, vinner terreng som en måte å finne billige arbeidere for de største selskapene.

Sjøl om mange av disse problemstillingene kan virke kjent for et vestlig publikum, føles situasjonen i Russland forverra. Samtidig som arbeidernes rettigheter uthules, er et økende antall også ansatt i usikre jobber uten garanterte arbeidstider.

I møte med bratte salgsnedganger har selskaper som AvtoVAZ og Kamaz, de største bilprodusentene i Russland, også begynt å redusere de ansattes arbeidstid som et skjult kostnadsbesparende tiltak, forklarer Denis Leven. Konteksten er en bratt nedgang i bilsalget, noe som bringer noen av Russlands største produsenter til randen av konkurs.

«I Vesten er firedagers arbeidsuke et tema for mye diskusjon. Vel, i Russland har det allerede blitt realiteten for mange – sjøl om konteksten er litt annerledes», legger han spøkefullt til.

Jeg spør panelet om en fersk artikkel som avslører planer om å importere opptil én million arbeidere fra India . Hvordan spiller dette tilsynelatende desperate behovet for flere arbeidere inn i dette regnestykket?

«Den russiske staten har alltid vært avhengig av å importere billig arbeidskraft. Etter krigen i Ukraina er færre mennesker fra sentralasiatiske land som Tadsjikistan og Usbekistan tilbøyelige til å migrere for å få arbeid, og velger heller andre land som Kasakhstan. Så de prøver å tette dette gapet med arbeidere fra India. Dette legger enda mer press på arbeidstakerrettigheter», sier Denis Leven.

«Dette gjelder også de okkuperte områdene og den russiske periferien. Den russiske staten utnytter kynisk koloniserte og undertrykte mennesker som billig arbeidskraft», legger feministforskeren Alexandra Talaver til. «Her ser vi også at russisk statsborgerskap bli brukt som et pressmiddel mot arbeidere, hvor trusselen om fjerning av statsborgskap er hengende over folks hoder, sjøl for folk født med russisk statsborgerskap.»

Talaver nevner opposisjonspolitikeren Ilja Jasjin som et aktuelt eksempel. Den tidligere protegéen til den drepte opposisjonslederen Boris Nemtsov ble erklært statsløs i september i fjor, etter å ha blitt dømt til åtte og et halvt års fengsel i desember 2022 for å ha uttalt seg mot krigen (Jasjin ble løslatt i august 2024 som en del av en fangeutveksling, som også inkluderte de amerikanske journalistene Alsu Kurmasheva og Evan Gershkovich).

Spredt for alle vinder

Det offisielle programmet er avslutta. For de russiske dissidentene er bare det å ha kunnet møtes ansikt til ansikt, en liten seier.

«Vi er spredt for alle vinder. Det beste vi kan gjøre i den situasjonen er å fortsette arbeidet fra våre nye hjem», forteller Katya Shuvalova meg over en pizza på kjøkkenet. Hun har bodd i Tyskland siden 2019 og har ikke vært tilbake i Russland siden 2021. I sitt nye land jobber hun med samfunnsopplæring og mediekunnskap – som også innebærer å motvirke russisk desinformasjon.

«Det er ille i Tyskland. Mange tror på Kremls falske fortellinger der», sier hun.

Som mange andre i rommet har ikke historikeren Marina Simakova satt sin fot i hjemlandet på nesten fire år. Hun bruker arbeidet sitt for å forklare hvordan russisk aggresjon tok form. Hun deler denne innsikten med de andre antikrigsaktivistene for å avklare hva som skjer hjemme og hva som kan gjøres med det.

For journalisten Maria Menshikova (eller «Masha») er valget om å holde seg unna Russland like enkelt. Hun satte sist foten i Russland i november 2021, og ble dømt in absentia til sju års fengsel i september 2024 for å rettferdiggjøre «terrorisme».

«Jeg hadde egentlig ikke gjort noe. Magasinet jeg var med i, Doxa , hadde lagt ut to innlegg på [det sosiale nettverket] VKontakte til støtte for politiske fanger. Men de trengte en syndebukk, og ettersom jeg var oppført som administrator, var jeg et lett mål», sier Masha med et resignert smil.

Vitaly Bovar forteller den samme historien. Som tidligere bystyremedlem i St. Petersburg for det liberale partiet Yabloko ble han suspendert i mai 2021 etter å ha deltatt på en konferanse som ble erklært ulovlig, på grunn av brudd på reglene ved COVID-19-nedstengninga. Bovar risikerer tre års fengsel hvis han returnerer til Russland.

«Jeg rømte fra Russland samme dag som dommen ble avsagt. Jeg hoppet inn i en taxi og dro. Myndighetene var nok glade for at jeg dro, så det var overraskende lett å komme seg ut», sier han.

Kollaps vil ikke komme fra eksternt press eller som et resultat av strategisk utvikling i Ukraina. For at Russland skal forandre seg, må arbeiderklassen reise seg igjen.

Marina, Masha og Vitalys historier understreker presset de opposisjonelle opererer under. Dette forverres i enda større grad av presset de står overfor i deres nye liv i Europa, hvor mange antikrigsaktivister blir behandla med mistenksomhet og synes det er vanskelig å etablere en trygg tilværelse.

Felix sier at han for tida står i fare for å bli utvist fra Danmark, hvor han har bodd med sin kone de siste to og et halvt åra. Han søker for tida om forlengelse av oppholdstillatelsen sin, men frykter at søknaden hans kan bli avvist, med utgangspunkt i danske migrasjonsmyndigheters restriktive holdning overfor russiske statsborgere. De krever også at han finner en jobb som betaler tilstrekkelig til å rettferdiggjøre et videre opphold, noe som er lettere sagt enn gjort.

«Hvis oppholdstillatelsen min i EU ikke blir forlenget, er neste stopp for meg sannsynligvis Armenia. Det ville skapt stor usikkerhet for meg og familien min. Russisk sikkerhet har et bredt kontaktnett i de tidligere sovjetrepublikkene», sier han.

Sprekken i rustningen

Idag er spørsmålet på alles lepper om Putins styre kan kollapse under vekten av sine imperialistiske ambisjoner. For dissidentene som er samla i København, har dette spørsmålet følger for hele deres livssyn. Både Denis Leven og Alexandra Talaver ser tegn på at 2026 kan bli et vendepunkt.

Er det ei nøktern vurdering eller en ønskedrøm om en bedre morgendag?

Leven vender nok en gang tilbake til Russlands dystre økonomiske utsikter. Sjøl om regjeringa har vist seg å være motstandsdyktig i møte med sanksjoner, mener opposisjonsfolk at sprekker begynner å vise seg i den tilsynelatende solide rustninga. Det nasjonale formuesfondet, Putins krigskasse, er i ferd med å gå tom, og likvide midler som gull selges i rekordfart . Overproduksjon førte til at oljeprisene falt med nesten 20 prosent i 2025, noe som bidro til en enorm svekking av en av statens viktigste inntektskilder.

Sjøl Kremls egne vekstprognoser på omtrent 1 prosent indikerer problemer i horisonten, og avgiftsøkninger, som de som nylig ble ilagt på elektronikk, smarttelefoner og belysningsprodukter vil være lite populære i befolkning.

Sjøl om slike problemer tydeligvis øker, er aktivistene enige om at kollapsen ikke vil komme fra eksternt press eller som et resultat av strategisk utvikling i Ukraina. For at Russland skal forandre seg, må arbeiderklassen reise seg igjen og kvitte seg med despoten.

«Vi er på riktig side av historien. Alle flinke studenter av marxismen vet at et regime som det russiske er dømt til å kollapse – nok en gang», sier Leven, og avslutter presentasjonen sin med en stridslysten tone.

«Når det skjer, må vi være forberedt.»