Publisert på nettstedet «People and Nature», 12.mars 2026. Av Simon Pirani. Dette er den første av to artikler. Den andre kommer meget snart.
Russisk bombing av ukrainsk sivil infrastruktur og boligblokker har fortsatt uavbrutt denne måneden, mens oppmerksomheten har blitt avledet av det kriminelle amerikansk-israelske militæreventyret i Iran. Ukrainske byer kommer seg etter sin hardeste vinter hittil, der Russland gjorde sitt beste for å fryse dem til underkastelse.
Hvordan, eller om, sosialister i Europa forstår de politiske og praktiske utfordringene som Russlands krig medfører, er helt sikkert langt nede på lista over ting som folk flest i det ukrainske samfunnet bryr seg om akkurat nå.
Jeg skal likevel skrive om det her, for hvis «sosialisme» skal bety noe som helst, så spiller det stor rolle hvordan europeiske sosialister reagerer på den blodigste krigen på dette kontinentet på åtti år.
Jeg vil argumentere for at uansett hvilke små skritt vi har tatt for å støtte ukrainsk motstand i internasjonalismens ånd, så blir dette overskygget av vår kollektive manglende evne til å forstå og diskutere de dyptgripende endringene forårsaket av den russiske krigen og til å utarbeide effektive svar.
Med «vi» mener jeg sosialister som fra starten av støtta ukrainsk motstand mot det imperialistiske angrepet. I denne første artikkelen gjør jeg noen tanker på hva vi har gjort og ikke gjort. I en annen artikkel kommenterer jeg den vedvarende innflytelsen fra de som motsetter seg ukrainsk motstand, i praksis, i ord eller begge deler.
De små skrittene vi har tatt kan oppsummeres slik. For det første har deler av den organiserte arbeiderbevegelsen gitt direkte, materiell støtte til sine ukrainske motparter i form av medisinske og andre forsyninger. Sjøl om dette sannsynligvis er en relativt liten del av den totale støttestrømmen fra sivilsamfunnet og fra ukrainere som bor i Europa, inkludert militært utstyr og frivillige soldater, er det alikevel viktig.
For det andre har vi forsøkt å forene støtta til ukrainsk motstand mot russisk imperialisme, og faktisk også til den lille, voldsomt undertrykte antikrigsbevegelsen i Russland, med den massive antikrigsbevegelsen som motarbeidet vestlige regjeringers støtte til israelsk folkemord i Gaza. Vi hevet stemmene våre mot hykleriet til regjeringer som med makt har forsøkt å stilne pro-palestinske stemmer samtidig som de tillot ukrainske.
Krav fra arbeiderbevegelsen om at vestlige regjeringer skal gjøre mer konkret for å støtte Ukraina – for eksempel ved å øke økonomiske sanksjoner eller frigjøre leveranser av bestemte våpentyper – har etter mitt syn hatt begrensa effekt. Det skyldes arbeiderbevegelsens relativt svake politiske stilling, samt krisa i sosialdemokratiske partier over hele Europa.
Vår alvorligste feil har imidlertid, etter min mening, vært mangelen på dyptgående diskusjon om hvordan den russiske krigen har forandra Europa, og hva det betyr for arbeiderbevegelsen og de sosiale bevegelsene.
Det gis for lite oppmerksomhet til ukrainske sosialisters forsøk på kritikk. Meningsfulle diskusjoner om militære spørsmål som stirrer oss rett i ansiktet er nesten fullstendig fraværende, i hvert fall i Storbritannia. Klare tanker om hva krig og dens virkninger betyr for samfunnet, for sosiale bevegelser, for arbeidende mennesker som drivkraft for endring – i motsetning til hva det betyr for staten – blir sjelden formulert.
En konsekvens av denne feilen er at våre reaksjoner på grov «antiimperialisme» som gjør ukrainsk motstand usynlig – uttrykt nylig av for eksempel Zarah Sultana – ikke er robuste nok.
Blant kritikken fra ukrainske sosialister finnes det en indirekte utfordring til oss i vestlige land i refleksjonene til Taras Bilous om de siste fire åra med krig, som bygger på hans vidt spredte «brev til den vestlige venstresida», skrevet den dagen Russland invaderte.
På spørsmål om utsiktene til en forhandlet fred og sikkerhetsgarantier – som ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy fortsatt er et sentralt hinder for en avtale – sa Bilous:
I sammenheng med den internasjonale ordenens kollaps er ingen skriftlige sikkerhetsgarantier pålitelige. For Ukraina finnes det to hovedsikkerhetsgarantier: hæren, og det faktum at Russland har lidd store tap i denne krigen. Nå vil de tenke seg om to ganger før de angriper oss igjen.
Bilous påpeker på den ene siden betydningen av de direkte forhandlingene mellom Russland og Ukraina som nå finner sted, i motsetning til den amerikansk-russiske «stormakts»-farsen. På den andre siden ser han ingen bevis for at Putin har forlatt planen sin om å ødelegge den ukrainske staten. Og oppfordringer om å overgi den ubesatte delen av Donbas til Russland som potensielt «bare et skritt mot dette».
Disse sterke advarslene innebærer dilemmaer for sosialister over hele Europa. Hvis de eneste virkelige «sikkerhetsgarantiene» er våpenmakt, hva betyr det i Estland? Litauen? Polen? Hva betyr det lenger vest?
Hanna Perekhoda, en ukrainsk sosialist som bor i Sveits, argumenterte i fjor for at ethvert venstreorientert perspektiv ikke måtte starte fra nasjonalstaten eller det europeiske samfunnet, men fra den «globale arbeiderklassen». Man må «huske på at verken menneskeliv, arbeiderrettigheter eller miljøet kan beskyttes» i noen stat som er fanget i «innflytelsessonen» til imperialistiske ressursutnyttende stormakter som Russland, Kina eller USA.
Etter hennes syn krever dette to ting av sosialister i Europa. For det første må de «sikre den strukturelle overlevelsen til et demokratisk rom». For det andre må de «kjempe innenfor dette rommet for å omdefinere dets politiske og sosiale innhold».
I de baltiske statene, Polen og Finland betyr dette å «gjenoppbygge sine [våpenlagre] og styrke infrastrukturen». Hun fortsatte:
Når naboen din er verdens nest største militærmakt, bomber byer daglig, bruker en tredjedel av budsjettet sitt på krig og kaller landet ditt en «historisk feil», er ikke det å bygge opp en evne til å forsvare seg et våpenkappløp. Det er overlevelse.
Østeuropeiske stater kan bare gjøre dette med hjelp fra vesteuropeiske allierte, skriver Perekhoda. I Vest-Europa er «trusselen annerledes. Mindre om invasjon, mer om framveksten av den ytre høyresiden»; og forsvar betyr:
Å bekjempe desinformasjon, beskytte infrastruktur, blokkere utenlandske penger i politikken, forsvare seg mot cyberangrep, sabotasje og energiutpressing. Og hjelpe de som trenger våpen umiddelbart for å overleve.
Perekhoda argumenterer for at sosialister ikke bør motsette seg produksjon av våpen; den virkelige slagmarken er hvem som kontrollerer den [våpenproduksjonen]; «problemet er å la markedet bestemme hva som produseres, for hvem, under hvilke regler».
Hvis vi i Vest-Europa ikke diskuterer disse sakene, hva driver vi med? Det er ikke ukrainske kameraters jobb å ordne opp i problemene våre. De har nok andre ting å bekymre seg for. Det er til vår kollektive skam at Oleksandr Kyselov, en ukrainsk sosialist bosatt i Sverige, markerer fireårsdagen for total krig ved å protestere mot at:
«For store deler av den europeiske venstresida prøver fortsatt å presse gamle og velkjente rammer over en verden som har endra seg. Som om de håper at den nye virkeligheten vil gå dem forbi – bare de nekter, fordømmer og protesterer høyt nok. Samtidig holder de høytidelige taler om internasjonalisme, mens de i praksis styrker grensene rundt sine egne nasjonale enheter.»
Diskusjonen vi må ha, har (minst) to sider. Den første er politisk. Den handler om hvilken innflytelse vi faktisk kan ha på situasjonen nå, når alle militære beslutninger i praksis ligger hos den herskende klassen, staten og dens lydige politikere.
Den andre er mer bevegelsesorientert. Den gjelder hvilke prinsipper en bevegelse bør bygges på for å bli sterk nok til både å utfordre staten og skape sosial forandring.
På den politiske siden er sosialistene i de nordiske landa langt foran oss i Storbritannia, kanskje fordi de geografisk sett er nærmere Russland.
Bjarke Friborg fra Den Rød-Grønne Alliansen [Enhedslisten] i Danmark understreket i et nylig intervju den «svært reelle» trusselen fra Putins regime, «ikke nødvendigvis i form av ‘stridsvogner som ruller inn i Paris’, men absolutt som en trussel mot demokrati, suverenitet og prinsippet om at grenser ikke kan endres med rå makt». Han fortsatte:
Vi motsetter oss russisk imperialisme akkurat som vi har motsatt oss amerikansk og NATO-imperialisme: ikke ved å støtte én blokk mot en annen, men ved å forsvare folks rett til sjølbestemmelse og støtte demokratiske og progressive krefter i Russland og dets klientstat, Belarus.
Friborg argumenterte for at det å «motsette seg militarisme» og å anerkjenne «behovet for at folk motstår aggresjon» er helt forenlig. Han formulerte dette i form av «folkeforsvar – et demokratisk forsvar basert på borgere og forankra i sivilsamfunnet, ikke et militarisert statsapparat som tjener interessene til næringslivet, våpenindustri og imperialistiske intervensjoner». Alternativet til «folkeforsvar» er å la feltet stå åpent for autoritære makter.
Det er ingen motsetning mellom militær støtte til Ukraina og kritikk av NATO og våpenindustrien.
Hvor står sosialistene i Storbritannia? I oktober i fjor holdt ei gruppe av oss en (liten, ikke offentlig annonsert) diskusjon om «Hvordan vi effektivt kan støtte ukrainsk motstand, samtidig som vi motsetter oss generell europeisk opprustning». En venn som åpna diskusjonen – la oss kalle ham Gerald – begynte med å si at han ikke trodde dette var mulig; at vi ikke kunne gjøre det ene uten det andre (i motsetning til Friborgs syn ).
Slik jeg forsto det, regner Gerald med at europeiske nasjoners militærutgifter har vært relativt lave de siste åra, og at uten milliardinvesteringer i våpensystemer ville de ikke være i stand til å motvirke russisk militarisme i Øst-Europa.
Militære teknologier (som jeg vet svært lite om) ble også nevnt i diskusjonen vår. I hvilken grad USA, europeiske land, Israel og andre er avhengige av hverandre for disse er relevant.
Hvor kan vi begynne med å danne et kollektivt syn på dette vanskelige emnet? Arbeiderklassen og sosialistiske bevegelser kan og må velge hvilke handlinger fra den kapitalistiske staten vi støtter, og hvilke vi motsetter oss. Vi må velge og vrake teknologier.
Vi støtter bygging av skoler og ansettelse av helsearbeidere; vi motsetter oss bygging av nye rullebaner på flyplasser. Hvorfor kan vi ikke støtte levering av luftvernsystemer til Ukraina, samtidig som vi motsetter oss å investere milliarder i Trident[ballistiske missil] og hangarskip? Hvorfor kan vi ikke oppfordre regjeringa til å unngå å kjøpe israelskproduserte våpensystemer?
For å utvikle ei sosialistisk tilnærming langs disse linjene, trenger vi til å begynne med en ærlig vurdering av omfanget og karakteren av den russiske militære trusselen (i) mot Ukraina, (ii) mot andre øst- og sentraleuropeiske stater, og (iii) mot Vest-Europa (sannsynligvis i form av cyber- og annen sabotasje, skjult støtte til høyreorienterte partier osv.).
Videre trenger vi en ærlig vurdering av begrensningene til det europeiske «demokratiet» som hevder å forsvare Ukraina – det samme «demokratiet» som forsterker storkapitalens makt over arbeidende mennesker, som støttet Israels folkemord fullt ut og som opprettholder en «festning» mot forsvarsløse flyktninger. Dette er spørsmålet Hanna Perekhoda tar opp , som jeg har nevnt ovenfor.
Det er dette «demokratiet» som kontrollerer militærteknologien. Påstandene om at investeringer i militære systemer er nødvendige for støtte til Ukraina må vurderes i den sammenhengen. Vi vet at denne støtta er strengt rasjonert, og at den går side om side med den fortsatte våpenhandelen med Israel, Gulfstatene og andre autokratier.
Etter mitt syn må politiske krav om at de europeiske «demokratiene» leverer de forsvarsvåpnene Ukraina trenger, knyttes til en bredere motstand mot imperialistisk militarisme, slik Friborg gjør. Kan kravet om en europeisk embargo mot våpensalg, med unntak for Ukraina, som foreslått av Taras Bilous, være et utgangspunkt?
En britisk politiker har forsiktig antyda at det finnes gode og dårlige våpenforsyninger: John Swinney, Skottlands førsteminister. I september i fjor opphevet han restriksjonene på bruk av offentlig støtte til ammunisjonsproduksjon «i lys av Russlands invasjon av og fortsatte krig mot Ukraina». Samtidig blokkerte han nye tildelinger av offentlige midler til forsvarsselskaper som handler med Israel, på grunn av «plausible bevis for folkemord» i Gaza.
En svært begrensa forpliktelse, -sant nok. Men kan det være et utgangspunkt for et sett med radikale politiske tilnærminger? Kan et skille mellom våpen til Ukraina og våpen til folkemordsregimer innlemmes i slike initiativer som «Plan for et alternativ til russisk okkupasjon», som ble lansert i fjor av parlamentsmedlemmer fra Labour, fagforeningsledere og andre, og støtta av Ukraina Solidarity Campaign?
Planen oppfordrer til økt våpenforsyning og strengere sanksjoner mot Russland, og krever at Ukrainas internasjonale gjeld slettes og at frosne russiske finansielle eiendeler, overføres til Ukraina.
Den tar også til orde for at det innkalles til et «nødtoppmøte for europeiske og allierte nasjoner om å «Redde Ukraina», gjennom nødvendig militær og økonomisk støtte». Etter min mening er dette en «Pandoras eske» [dvs. ei løsning som framstår som god, men som viser seg å være en «forbannelse»].
Hvordan skal arbeiderbevegelsen, og/eller politikere alliert med den, forhindre at et slikt toppmøte blir et verktøy for europeiske regjeringer til å tvinge Ukraina til å gjøre det de befaler? Hva kan vi lære av erfaringene fra konferansene om ukrainsk økonomisk gjenoppbygging i 2022–23, der europeiske selskaper kjempa om hedersplassen i EU-finansierte programmer etter krigen?
Det er mangel på åpenhjertig, seriøs diskusjon om logikken bak slike politiske krav.
Vi trenger også en diskusjon om hvordan slike politiske krav om våpenforsyninger, retta mot Storbritannia og andre reaksjonære regjeringer, forholder seg til sosialistiske prinsipper som utviklinga av arbeiderbevegelsen og sosiale bevegelser kan baseres på. (Dette er hva jeg mente ovenfor med bevegelsesorientert tilnærming. Dette bygger på ideen om at sosialisme innebærer en omforming av hele samfunnet, gjennom samfunnet selv, med arbeiderklassen i sentrum – ikke bare politiske endringer i staten.)
Motstand mot imperialistisk militarisme, og støtte til alle som blir angrepet av den, må stå i sentrum, etter min mening. Dette betyr, for det første:
□ Arbeide for å forene europeisk støtte til ukrainsk motstand med støtte til palestinsk motstand mot israelsk kolonialisme og folkemord – med andre ord, arbeide for å forene bevegelser for menneskelig frigjøring på begge sider av det geopolitiske skillet.
□ I Storbritannia og Europa, støtte menneskerettighetene til alle flyktninger og asylsøkere i møte med myndighetenes rasistiske, splittende manipulering av regler for å spille ut ukrainske flyktninger mot de fra afrikanske, asiatiske og Midtøsten-land.
□ Dette handler om å kombinere grunnleggende internasjonalistiske prinsipper med kampen for å stoppe angrepene på arbeiderklassens levestandard og offentlige tjenester i Storbritannia og Europa. Kampen må rettes mot kapitalen, og mot ekstremhøyres forsøk på å sette arbeiderklassen i Europa opp mot Ukraine eller mot flyktninger og migranter
□ Samarbeid og koordinering med den ukrainske arbeiderbevegelsen og sivilsamfunns-organisasjoner er viktig. Disse organisasjonene står sammen med den høyreorienterte Zelensky-regjeringa mot russisk aggresjon. Samtidig er de i konflikt med regjeringa i arbeidet for å utvide sosiale og sivile rettigheter. De motarbeider også autoritarisme og korrupsjon i staten. I tillegg kjemper de mot økonomisk politikk som favoriserer vestlige selskaper.
Slike grunnleggende prinsipper kommer ikke nok fram i debatten. Vår parole «From Ukraine to Palestine, occupation is a crime» blir tatt varmt imot på demonstrasjoner, men det er fortsatt et slagord for et mindretall. Stemmer som Adeeb Shaheens , som peker på fellestrekkene i kampene mot vestlig og russisk imperialisme, må forsterkes.
Hvis støtta til ukrainsk motstand ikke er forankra i slike prinsipper, er det fare for at den blir til et vedheng til Arbeiderpartiets militaristiske politikk.
Det ser ut til å være den nåværende oppdraget til Paul Mason, journalisten som har beveget seg fra venstre til høyre. Han viser støtte til våpenleveranser til Ukraine, samtidig som han uttrykker «stolthet» over Labour-partiets støtte til Israels handlinger, applauderer autoritære tiltak mot pro-Palestina-demonstrasjoner og beklager at Labour straffes av venstrevelgere.
Mason råder regjeringa om at Storbritannias generelle opprustningsprogram kan være til samfunnets fordel.
Å knytte Ukrainas kamp sammen med imperialistisk militarisme er akkurat det motsatte av ekte solidaritet med ukrainsk motstand, og speilbildet av «campistisk» opposisjon mot denne motstanden, som jeg har skrevet om i en annen artikkel .
Simon Pirani, 12. mars 2026