Russlands krig: slutt å prøve å delegitimere motstand

Publisert på nettstedet «People and Nature», 12. mars, 2026. Av Simon Piarani. Dette er den andre av to lenkede artikler. Den første er her: Europeisk sosialisme, imperialistisk militarisme og forsvaret av Ukraina

I arbeiderbevegelsen og sivilsamfunnsorganisasjoner i Storbritannia blir støtta til ukrainsk motstand mot russisk imperialisme motarbeida av folk som hevder at Ukraina bare er en stedfortreder for vestlige makter.

Den underliggende ideen om at den eneste «ekte» imperialismen er vestlig – og at motstand mot russisk eller kinesisk imperialisme, eller deres marionetter i f.eks. Syria eller Iran, derfor er illegitim – har sine røtter i stalinismen på 1900-tallet. Men den har fortsatt sitt grep, delvis fordi det vestlige imperiets forbrytelser er så forferdelige. Det er Gaza, og klimaendringene, som framfor alt gjør unge mennesker i Storbritannia sinte.

Denne «campismen» (delinga av verden i en USA-sentrert «leir» og «de andre», ikke så ille, leirer) smitter delvis over på aktivister som søker enkle prinsipper for bygge sosiale bevegelser.

Campismen har igjen vist sitt stygge ansikt under den amerikansk-israelske krigen mot Iran denne måneden, og behandla det teokratiske, autoritære regimet som offeret, snarere enn det iranske folket som er fanga mellom regimet og det morderiske amerikansk-israelske angrepet.

Denne artikkelen er en bønn om å styre unna en slik enkel tilnærming. Den har vokst ut av en e-post, skrevet i fjor til en slik aktivist, som fortalte meg at jeg tok feil da jeg støtta våpenforsyninger til ukrainere som motstår russisk aggresjon. Jeg stilte ham disse fem spørsmåla, og jeg håper fortsatt at han vil svare.

1. Hva er karakteren til russisk imperialisme, og hva er dens forhold til Ukraina?

Vi hører eller leser ofte på «venstresida» at krigen i Ukraina er en «interimperialistisk krig». Jeg er ikke enig. Det er absolutt en interimperialistisk konflikt som danner konteksten, men den faktiske krigen er mellom Russland (et i hovedsak imperialistisk land) og Ukraina (tydeligvis ikke et imperialistisk land). Jeg kommer tilbake til krigens karakter nedenfor (spørsmål 2). Men jeg tror vi er enige om at Russland i hovedsak er imperialistisk. Hva slags imperialisme?

For alle sosialister på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var Russland det mest fryktinngytende imperiet, og Ukraina var dets eldste og største koloni. Så vidt jeg vet, argumenterte ingen av versjonene av sosialisme eller kommunisme, uansett hvor eksotiske, for at Ukraina og de andre 13 ikke-russiske republikkene på en eller annen måte hadde forsvunnet eller mista retten til sjølbestemmelse.

For ekstreme stalinister var denne retten garantert av den sovjetiske grunnloven, og alt var i orden. Det var mange diskusjoner om i hvilket omfang det skulle å snakkes ukrainsk i Ukraina, kasakhisk i Kasakhstan, aserbajdsjansk i Aserbajdsjan osv. Men så vidt jeg vet, var det ikke noen som antyda at dette ikke var nasjoner med sitt eget språk og sin egen kultur, sjøl da den stalinistiske nasjonalitetspolitikken utvikla seg til ekstrem galskap.

Russland kom ut av sovjetperioden som et sterkt svekka imperium, eller et potensielt imperium, men fortsatt et imperium. Den store mengden atomvåpen og en gigantisk hær kompenserte for det Russland mangla økonomisk.

En stor del av Putins prosjekt er å styrke det russiske imperiet. Det var det de utrolig brutale krigene i Tsjetsjenia på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet handla om, og en stor del av det den russiske intervensjonen i Syria handla om. Etter min mening er dette i hovedsak også det krigen i Ukraina handler om.

Hva med Ukraina? Vennen jeg krangla med skrev til meg: «Vi snakker ikke om et ‘undertrykt folk’ i den forstand at vi kan snakke om motstand i Palestina, vi snakker om en avansert kapitalistisk stats hær, som støttes av NATO-maktene og er i krig med en annen stats hær, med alle de konsekvenser det medfører.»

La oss se nærmere på dette. Sjølsagt finnes det ingen sammenligning, verken i Ukraina eller noe annet sted, med den lange historien om voldelig etnisk rensing i Palestina, og enda mindre med folkemordet som nå utføres. Det ville være analytisk meningsløst, og jeg vil si moralsk tvilsomt, å prøve å trekke en sammenligning. Så la oss ikke prøve.

Jeg ville heller ikke sammenligna Irlands situasjon med Palestina, men jeg vil si at Irland – som også har en «avansert kapitalistisk stat», ikke sant? – og Ukraina begge er eksempler på land som historisk sett har vært underlagt, henholdsvis Storbritannia og Russland, gjennom langvarige former for imperialistisk dominans.  

Noen tror at den russiske dominansen i Ukraina har falma i den postsovjetiske perioden. Jeg trodde det sjøl, tidlig på 2000-tallet, og det viste seg hvor feil jeg tok.

Det ukrainske borgerskapet prøvde riktignok å bane vei for en uavhengig økonomisk vei seg sjøl (eller rettere sagt, en vei mot tettere økonomisk integrasjon med Europa), med en viss suksess. Andre republikker tok økonomisk avstand fra Russland: Aserbajdsjan i retning Tyrkia, noen av de sentralasiatiske statene i retning Kina. Men Ukrainas ambisjoner fikk et knusende slag under finanskrisa i 2008–09. Russland forsøkte å gjenerobre kontrollen gjennom lokale politikere, men havna i en blindvei i 2014. Kreml valgte deretter militær undergraving.

2. Hva forårsaket krigen (som er relevant for hvordan den kan stoppes)?

Standardforklaringa på invasjonen i 2014 fra campister og «realister» er at Putins håndtering ble påtvunget av NATO. Etter min mening er dette (i) rent tøv, og (ii) selv om det fantes en tankeretning i NATO-landene om at Putin burde holdes strammere i tøylene – uten at den var dominerende eller konsekvent – er det misvisende å framstille dette som årsaken til invasjonen. Faktisk ble Janukovitsj tvunget til å gå av en folkelig bevegelse – ekstremt politisk sammensatt, men likevel en bevegelse – og Putin følte seg tvunget til å handle.

Jeg husker at jeg dro til Kyiv bokstavelig talt dagen etter at Janukovitsj dro. Jeg møtte en venninne. Hun sa: «Russerne skal invadere.» Jeg sa: «Nei, det skal de ikke. Det ville være galskap, det ville ødelegge alt de har prøvd å gjøre med økonomien i årevis.» Det var galskap, det ødela Russlands økonomiske strategi, men de gjorde det likevel.

Hvorfor? Jeg jobba da ved Oxford Institute for Energy Studies, og i den sammenhengen måtte jeg samhandle med russiske forretningsfolk og forskere. Jeg brukte flere år på å spørre dem: hvorfor trodde de Kreml handla som de gjorde? Det beste svaret jeg fikk var: «Fordi de kunne, på grunn av forvirringa i Ukraina i det øyeblikket. Og fordi hvis de ikke hadde benytta anledninga, ville de ha måttet stille til ansvar overfor militæret og overfor nasjonalistene hvorfor de ikke hadde gjort det.» (Ei kommende bok av Alexandra Prokopenko svarer på et litt annet spørsmål, dvs. hvorfor gjorde ikke den russiske eliten, hvorav de fleste så krigen som en katastrofe, mer i 2022 for å stoppe den.)

Hva var den sosiale virkeligheten rundt den første invasjonen i 2014? Hva drev russiske tropper og de russiskstøtta styrkene i Donetsk og Luhansk med i 2014–21 ? «Campistene» og «realistene» har lite eller ingenting å si om dette.
Svaret er at de terroriserte folk som utfordra retten deres til å opprette små lokal diktaturer. De fengsla fagforeningsfolk. De innførte et vilkårlig og autoritært rettssystem. De prøvde å hindre folk i å snakke eller lære barn ukrainsk, og så videre.

Det er anslått at disse drittsekkene, i tillegg til å ødelegge økonomien, klarte å halvere befolkninga mellom 2014 og 2018 eller så. Mange som var unge og i stand til å flytte, dro.

Dette var vel ikke en inter-imperialistisk krig? Og uten å forstå dette, er det umulig å påstå seriøst at konflikten etter 2022 er en inter-imperialistisk krig. Militært er det en krig mellom Russland og Ukraina, og den vokste ut av krigen i 2014–2021. Uansett hvor mye støtte vestmaktene gir Ukraina – og den er faktisk ganske liten etter historiske standarder – er ikke dette en konflikt mellom to imperialistiske hærer.

3. Finnes det omstendigheter der sosialister, på en bakgrunn av interimperialistisk konflikt, ville tatt parti for én stat mot en annen?

Sjølsagt finnes det – noe som er enda et hull, eller snarere et krater, i «campistiske» og «realistiske» argumenter.

Jada, det pågår en interimperialistisk konflikt. Men jeg vil si at sosialister har rett til å støtte Ukraina fordi vi står for nasjoners rett til sjølbestemmelse, fri for imperialistisk mobbing.

Et eksempel på dette er Iran, som med stor sikkerthet er en like «avansert kapitalistisk stat» som Ukraina, og også helt sikkert nær Russland og Kina geopolitisk. Betyr det at vi som sosialister er likegyldige til angrepet på Iran fra USA og Israel? Sjølsagt ikke. Vi var heller ikke likegyldige til angrepet på Irak i 2003.

Jeg kan faktisk tenke meg eksempler på sosialister som faktisk støtter en kapitalistisk, kanskje potensiell imperialistisk, makt som invaderer et annet land. Et slikt eksempel er den indiske invasjonen av Bangladesh i 1971, da Pakistan trua med å knuse den bangladeshiske uavhengighetsbevegelsen militært. Jeg skrev til en indisk sosialistisk venn for å spørre om dette, og hun svarte:

Jeg er ikke sikker på om det er riktig å omtale India på den tida som en «potensiell imperialistisk makt», sjøl om det absolutt var den dominerende makta i Sør-Asia. Men du har rett i at indiske sosialister, inkludert Indias kommunistparti og Indias kommunistparti (marxistisk), med unntak av maoistene, støtta den indiske intervensjonen for å stoppe det jeg seinere ville kalt et folkemordsangrep på Øst-Bengal, med et spesielt forferdelig antall voldtekter. Det er ingen tvil om at [den indiske statsministeren] Indira Gandhi var opportunistisk, og som jeg seinere oppdaga da jeg besøkte Bangladesh, hadde arbeiderne der ingen illusjoner om henne eller India. Men voldtektene og drapene måtte stoppes, og hun gjorde det.

Hvis vi går tilbake til 1930- og 40-tallet, finnes det en rekke eksempler på sosialister som støtta våpenforsyning til stater, og kvasistatlige formasjoner, fra imperialistiske land. Sosialister i Storbritannia og over hele Europa støtta våpenforsyninger fra britisk og amerikansk imperialisme til den franske motstandsbevegelsen. En motstandsbevegelse som ble ledet av en gjeng reaksjonære borgerlige politikere, som etter krigen ledet reaksjonære borgerlige regjeringer. Jeg vet ikke hva irske sosialister syntes om våpenforsyningen til IRA fra Nazi-Tyskland, men de stilte absolutt ingen høylytte krav om at våpnene skulle sendes tilbake.
Sjølsagt finnes det politiske grunner til å være forsiktig med å fokusere på våpenleveranser. Det henger sammen med vårt mer overordna syn på militarisme og på staten. (Jeg har nevnt disse i denne relaterte artikkelen .)

Men la oss igjen se på Ukraina spesifikt. I sin e-post satt vennen min palestinere (et «undertrykt folk») opp mot ukrainere (som har «en avansert kapitalistisk stats hær»). Hvilken forskjell gjør dette?

Etter mitt syn er fraværet av en palestinsk kapitalistisk stat med våpen, en nøkkelfaktor som har gjort folkemordet i Gaza mulig. Det er ingen tilfeldighet at den israelske høyresida har brukt det siste kvarte århundret på å sørge for at det ikke tas noen skritt i retning av danning av en slik stat («tostatsløsninga»).

Om bare palestinerne hadde hatt den avanserte staten med en hær, som ukrainerne har!

For å se hva som skjer med folk som blir angrepet av Russland uten en fullverdig stat og hær til å beskytte dem, trenger vi bare å se til Tsjetsjenia, som ble utsatt for en masseutryddelsekrig som følge av dette.

4. Er det en forskjell mellom måten sosial kontroll utøves på i Russland på den ene sida, og Ukraina, Polen og andre østeuropeiske land på den andre? Og utgjør dette noen forskjell?

I fjor gikk jeg i polemikk med folk som beskriver krigen i Ukraina som en konfrontasjon mellom autoritærisme og demokrati. Jeg mener det for lett glir inn i fortellinga til vestlige imperialistmakter. Men spørsmålet om borgerlig demokrati er ikke irrelevant.

I Ukraina er det, uansett hvor vanskelig situasjonen er, fortsatt mulig å demonstrere og kritisere myndighetene – som vi så tydelig med «antikorruptions»-demonstrasjonene i fjor sommer. Med andre ord kan folk utøve ytrings- og forsamlingsfrihet, med en undertrykkelsesrisiko som trolig er lav og sammenlignbar med Storbritannia.

I Russland er dette åpenbart ikke tilfelle. Vi har ikke sett noen bevegelser som involverer gatedemonstrasjoner siden 2022, og standardstraffen for å kritisere krigen på sosiale medier er syv eller åtte års fengsel. Tallrike mennesker har blitt drept for å ha motarbeida regjeringa. Våre sosialistiske og anarkistiske venner og kamerater sitter enten i fengsel, har forlatt landet, eller, hvis de ikke har kunnet gjøre det, har de slutta å drive med offentlig politisk aktivitet eller organisering.

Spiller denne forskjellen noen rolle? Betyr det at noen av vurderingene fra 1940-tallet – at aksemaktene, altså ikke bare Nazi-Tyskland, men også fascistisk Italia og fascistisk Spania – utgjorde en trussel mot demokratiet som var kvalitativt annerledes enn den britiske, franske og amerikanske borgerskapets trussel? Jeg mener det er viktig, og at det igjen påvirker om sosialister bør støtte Ukraina i krigen.

5. Kan vi gjøre det klart at vi favoriserer bruk av våpen av den kapitalistiske staten til én ting (forsvar av det ukrainske folket), men ikke til noe annet (generell opprustning)?

I sin e-post sa vennen min at han ville synes det var vanskelig å rettferdiggjøre våpenleveranser overfor briter i arbeiderklassen som står overfor enorme nedskjæringer. Vi må diskutere dette seriøst og analytisk.

Jeg synes det er åpenbart at det finnes noen former for maktbruk fra staten som vi støtter, og noen former vi ikke gjør. Hvis vi var på en motdemonstrasjon mot en gjeng fascister utafor et hotell som brukes til å huse migranter, og var i betydelig mindretall, og alt som beskytta hotellet var ei linje med politifolk ville vi vel ikke oppfordra politifolkene til å gå, ville vi? Vi ville ikke kritisert deres forsvar av hotellet på samme måte som vi kritiserer mange andre ting politifolk gjør, ville vi vel?

Vi håper sjølsagt å ikke havne i den situasjonen, og vi vil legge all vekt på å mobilisere for å sikre oss at motdemonstrasjonene blir større.

Men ukrainere i arbeiderklassen ønsket heller aldri å være i den situasjonen de er i.

Dette argumentet kan lett utvides til eksempler på militærmakt. Jeg spurte noen argentinske kamerater om Malvinas-krigen [«Falklandskrigen»] i 1982. Mange i den stort sett underjordiske arbeiderbevegelsen oppfordra militærdiktaturet, som hadde drept, torturert og fengsla mange tusen av deres venner og kamerater, til å omdirigere ressursene sine til å bekjempe de væpna styrkene som Margaret Thatcher sendte til øyene. En kamerat skrev til meg at de argentinske trotskistorganisasjonene

hadde en kritisk holdning. De støttet Malvinas-saken, men skilte den fra militærjuntaens ledelse, som de så på som et folkemordsdiktatur diktatur som brukte krigen for å holde seg ved makta. Deler av venstresida foreslo nasjonalisering av britisk-eide eiendommer, konfiskering av britiske eiendeler og manglende betaling av utenlandsgjelden til Storbritannia, i et forsøk på å gjøre krigen «populær» og ikke styrt av militærjuntaen.

Den argentinske venstresida opprettholdt en standpunkt om nasjonal suverenitet over øyene og har fordømt den britiske okkupasjonen, som har pågått siden 1833. Den kritiserte diktaturets håndtering av krigen og så på konflikten som en måte militærjuntaen forsøkte å videreføre sin makt på. Den generelle tilnærminga er suverenistisk og antiimperialistisk, noe som skiller den fra posisjonene til sentrum-høyre eller liberale grupper.

Hadde de argentinske sosialistene rett i å støtte krigen og kreve at den skulle «gjøres populær», også i møte med et brutalt og umenneskelig diktatur?  

Hvorfor skulle vi ikke nå kreve at den rasistiske, arbeiderklassefiendtlige og folkemordstøttende Starmer-regjeringa øker britiske våpenleveranser til Ukraina?

Vennen min sa i e-posten sin at han «rett og slett ikke kunne møte [arbeiderklassefolk i vanskelige omstendigheter], eller menneskene jeg jobber sammen med angående [klimapåvirkning] og forsvare den absurde summen penger som har gått med til å fortsette denne blodige fastlåste situasjonen».

Jeg ville foreslått at han kunne si til kameratene sine: staten kan finansiere dette hvis den har vilje til det. Staten kan beskatte de rike, eller hva det måtte være. Det er ikke et enten/eller. Det er et prinsipielt spørsmål.

Konklusjon

Skaden påført av vestlige «venstreside»-kynikere ved å delegitimere ukrainsk motstand, er allerede skjedd – helt siden 2014, og med full styrke i 2022. Alltid pakka inn i tomme, alvorlige ord om «anti-imperialisme». Skaden rammer ikke det ukrainske folket – det er det russiske bomber, gangstere og torturister som har kommet til makta i Donbas som gjør. Det disse «venstreside».kynikerne skader er sosialismen og dens utvikling som bevegelse.

Simon Pirani, 12. mars 2026.

□ En lenket artikkel: Europeisk sosialisme, imperial militarisme og forsvaret av Ukraina