En ukrainer i eksil om imperialisme, stalinisme og fiaskoen til den europeiske venstresida
Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontiéres, 8. mars 2026, Av MOVCHAN Andrei
Fire år inn i Russlands fullskala-invasjon fortsetter en betydelig del av den europeiske antikapitalistiske venstresida å nekte å stå i solidaritet med ukrainsk motstand. Andriy Movchan — en ukrainsk venstreorientert aktivist i politisk eksil i Barcelona, medgrunnlegger av den anarkosyndikalistiske studentunionen Priama Diia (Direkte Aksjon), og organisator i det europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina (ENSU) — konfronterer dette politiske standpunktet direkte.
Den stalinistiske arven i sør-europeiske kommunistpartier, nasjonalismens uunngåelighet i nasjonale overlevelseskriger, den hyklerske logikken i campisme, og de langsiktige utsiktene for en ukrainsk venstreside som må kjempe på to fronter: mot russisk imperialisme og mot Zelenskyjs nyliberale politikk. [AN]
For å begynne, kan du kort fortelle oss hva det «Europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina»(ENSU) gjør?
Nettverket samler organisasjoner og aktivister — for det meste fra venstresida, med ulike retninger: trotskister, anarkister, sosialister, tilhengere av Ukrainsk uavhengighet og fagforeningsfolk. Dette nettverket jobber for å støtte den ukrainske motstanden og det ukrainske sivilsamfunnet, og for å støtte venstreorienterte, feministiske og andre progressive bevegelser i Ukraina, inkludert de kampene de fører.
Du har nevnt at du har bodd i Barcelona i omtrent elleve år. Hvorfor forlot du Ukraina?
Fordi jeg hadde alvorlige problemer med Ukrainas ytre høyre. Jeg ble utsatt for en rekke angrep på gata. Jeg ble forfulgt av disse folka, og som følge av det måtte jeg forlate landet mitt. Politiet nekta å reagere på disse forbrytelsene. Staten nekta å beskytte meg, og derfor ble jeg tvunget til å søke politisk asyl i Europa.
Jeg hadde vært aktiv i det anarko-syndikalistiske miljøet. Jeg var en av grunnleggerne og aktivistene i en anarkosyndikalistisk studentunion kalt Priama Diia (Direkte Aksjon). [1] Unionen eksisterer fortsatt; Det er en ny generasjon som holder det gående. Det er noe jeg er stolt av — unge mennesker som fortsetter å kjempe sjøl under disse forholda. Jeg var også en venstreorientert journalist og en rimelig kjent blogger.
En betydelig del av den europeiske venstresida— inkludert i den spanske staten — har nekta å støtte ukrainsk motstand mot invasjonen. Noen er åpent pro-Putin; andre nekter å akseptere at Russland er en imperialistisk makt; andre peker på tyngden av ytre høyre i den ukrainske regjeringa og samfunnet. Mener du at tilstedeværelsen av ytre høyre er en faktor som bør avgjøre om man skal støtte et undertrykt folk som står overfor en imperialistisk invasjon?
Det er et veldig komplekst spørsmål. Når en konflikt om nasjonal overlevelse oppstår, vil det alltid oppstå nasjonalisme — mer radikal, mindre radikal, men uansett nasjonalisme. Det er uunngåelig. I Palestina finnes det også mye nasjonalisme. Og normalt, i nasjonale motstandskriger, er den mest motiverte delen den mest radikaliserte nasjonalismen eller religiøs fundamentalisme. Det er uunngåelig.
Under andre verdenskrig ble mange motstandsbevegelser mot de tyske inntrengerne leda av nasjonalistiske eller til og med høyreorienterte elementer som rett og slett ikke ønsket å se nasjonen sin okkupert — som i Polen, for eksempel.
Og det mest klassiske eksempelet venstresida alltid nevner: motstanden til det sovjetiske folket under andre verdenskrig. Mange her mener det var en rent antifascistisk kamp, ideologisk kommunistisk orientert. Men det var det ikke. Mange sovjetiske soldater, intervjuet under eller etter krigen, sa at de kjempa for fedrelandet, for Russland.
Sovjetisk propaganda under krigen bygde ikke på kommunisme, sosialisme eller revolusjon. Tvert imot ble dette skjult, fordi det fantes svært brede sektorern[i samfunnet] som var desillusjonerte på grunn av Stalins politikk; Det som motiverte folk til å kjempe, var forsvaret av hjemlandet. Sovjetisk propaganda henta sterkt inspirasjon fra russisk nasjonalisme og sjåvinisme, med henvisning til det russiske imperiet, tsarene, de mytiske heltene fra det gamle Russland. Det finnes aldri en rein kamp.
Det er også noe hyklersk at nasjonalismen til de undertrykte alltid framstilles som problemet i disse konfliktene, mens inntrengerens nasjonalisme ikke blir utfordra— sjøl om invasjonen også foregår under et nasjonalt flagg.
Hvilke argumenter vil du bruke overfor disse gruppene for å bygge støtte for ukrainsk motstand?
Først må man se på den faktiske motivasjonen for å holde tilbake støtte. Jeg ser at for mange er det å ikke gi støtte et forsøk på å svekke NATO — fienden de har kjempet mot i flere tiår. Når en konflikt av denne typen oppstår, og angriperen ikke er Vesten, ikke NATO, men en imperialisme som står opp mot NATO, blir det svært vanskelig å endre perspektiv og tilpasse seg en endra virkelighet. Mange organisasjoner ønsker rett og slett ikke å utvikle seg i takt med virkelighetens transformasjon; De foretrekker å holde fast ved gamle posisjoner som ikke lenger samsvarer med dagens utfordringer.
Så: for å svekke NATO og vestlig imperialisme, hvilken pris er de villige til å betale — hypotetisk? Det er ingen garanti for at det i det hele tatt vil fungere; i tilfelle Ukrainas okkupasjon kan NATO faktisk komme sterkere ut. Hver enkelt person må spørre seg sjøl: er okkupasjonen av Ukraina en akseptabel pris for å svekke NATO? Hvis okkupasjonen av Ukraina og elimineringa av kulturen, språket, nasjonalidentiteten — hvis det er akseptabelt, hva annet er da akseptabelt? Er okkupasjonen av de baltiske statene også akseptabel? Og hva mer? Hvor går grensa? Alle må stille seg det spørsmålet.
Uten tvil har den stalinistiske arven i venstrepartiene vært en betydelig faktor i avvisninga av å støtte ukrainsk motstand. Stalinismen, i stedet for å bryte med Russlands imperialistiske fortid, forsterka den. Hvilken tyngde mener du den stalinistisk arven har på den europeiske venstresida?
I Sør-Europa er denne stalinistiske arven enda sterkere enn i andre deler av Europa, fordi kommunistpartiene under den kalde krigen var blant de ledende kreftene i kampen mot diktaturer, mot imperialisme, mot reaksjon. Og derfor merker sjøl organisasjoner som har lite med stalinismen å gjøre i dag fortsatt den innflytelsen — det er et slags hegemoni.
Her forbindes stalinismen med kampen for frihet, mot undertrykkelse og diktatur.
Men i våre regioner brakte stalinismen stor lidelse til det ukrainske folket og til andre folk — til folket i Kasakhstan, til de baltiske folkene, til nasjonene i Sentral-Europa. [2] Den erfaringa må være hovedreferansen — å tenke på folk, ikke på sin egen politiske identitet. For hva er politikk til for? Det skal tjene folk, tjene menneskene. Ikke for å få seg sjøl til å føle seg overlegen, ikke for å føle seg mer progressiv enn andre. Hvis noens politikk overstyrer lidelsen til et folk, er det en falsk politikk — en politikk som støtter undertrykkeren, ikke folket.’
Som du med rette sier, spilte stalinismen en absolutt reaksjonær rolle gjennom de tidligere sovjetrepublikkene. I Ukraina er det tydeligste eksempelet Holodomor — all elendigheten og sulten landet ble utsatt for. I lang tid i disse regionene, og særlig siden Berlinmurens fall, har ingen ønska å høre ordet «sosialisme». Dette fordi stalinismen har tilsølt ordet og forvrengt det som egentlig skulle være et samfunn preget av frigjøring, frihet og avskaffelse av all undertrykking og utnyttelse. Gitt at Ukrainas framtid forhandles mellom Kreml og Det hvite hus, og at Zelenskyj også nekter å frigjøre seg fra EU og NATO, tror du det er mulig for sosialismen å gjenoppstå som noe attraktivt i Ukraina?
Spørsmålet om sosialisme vil aldri forsvinne så lenge sosiale klasser eksisterer. Det er åpenbart. Men som marxister og materialister må vi også forstå noe om østeuropeiske samfunn: etter at det sovjetiske prosjektet, den autoritære sosialismen, mislyktes, utnytta eaksjonen det, og det å snakke om sosialisme blir tabu i en viss periode, mens traumet vedvarer.
Og når venstreorienterte her i Vest-Europa snakker om at det finnes ei raksjonær regjering i Ukraina — hva kan man forvente? Etter sosialismens fiasko med alle dens motsetninger, kan man åpenbart ikke forvente en boom av revolusjonære bevegelser. Ukraina er intet unntak. I hvert østeuropeisk land som har levd gjennom den sovjetiske erfaringa, fortsetter høyresida å styre — uten unntak.
Det finnes et høyrevridd hegemoni. Minst er det behov for et generasjonsskifte. Men dagens krig flytter oss bare lenger bort fra det perspektivet, ikke nærmere. Fordi Russland også bruker mange referanser til den sovjetiske erfaringa — de setter sovjetiske flagg på stridsvognene sine, og disse stridsvognene dreper våre soldater, dreper sivile, ødelegger byene og tettstedene våre. Spør deg sjøl: øker det sosialismens popularitet i Ukraina? Åpenbart ikke.
Samtidig har det under krigen vært eksempler på sjølorganisering — fra fabrikker, nabolag, fagforeninger. Kanskje er det en måte å vise at de eneste du til slutt kan stole på er dine egne folk og deres evne til sjølorganisering, i stedet for å være avhengige av aktører utenifram, som er ute etter å tjene deres egne interesser.
Sjølsagt fortsetter den sosiale kampen, klassekampen i Ukraina. Det finnes fagforeninger, feministiske bevegelser, en studentbevegelse, uavhengig journalistikk. Alle disse folkelige sektorene prøver å bidra til kampen mot urettferdighet, sjøl under krigen — sjøl om det er veldig vanskelig. Det er unntakstilstand; Det finnes sensurrestriksjoner; demonstrasjoner er forbudt; Streiker er forbudt. Dette er krigsforhold. Men til tross for alt dette fortsetter folkelige sektorer å kjempe, kritisere politikere, korrupsjon, kapitalister. [3]
Til slutt, hva mener du er nødvendig for at det ukrainske folket ikke bare skal drive ut inntrengeren, men oppnå ekte uavhengighet? Og hvilke utsikter har Ukrainas framtid?
Framfor alt trenger det ukrainske folket støtte og solidaritet — ikke bare fra vestlige regjeringer, men også fra sivilsamfunnet over hele Europa og andre kontinenter. Vi må bli forstått. Vi ønsker å overleve som en uavhengig nasjon, og for det trenger vi støtte, og vi trenger press retta mot angriperen.
Ikke nødvendigvis militært press, men diplomatisk press. Bevegelser i det globale sør kan presse sine regjeringer til å holde tilbake støtte til angriperen og kutte handelsforbindelser. De kan overbevise innbyggerne sine — eller informere dem — om ikke å tjene som leiesoldater i denne krigen. Russland rekrutterer store mengder kanonføde i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det finnes mange måter å gi støtte på, og det betyr enormt mye. Sjøl symbolsk støtte er svært viktig for ukrainere. Vi må bli forstått.
Andriy Movchan er en ukrainsk venstreorientert aktivist som har levd i politisk eksil i Barcelona i elleve år, etter å ha blitt tvunget til å forlate Ukraina etter gjentatte høyreekstreme angrep. Han er medgrunnlegger,venstreorientert journalist. og tidligere aktivist i den anarkosyndikalistiske studentunionen Priama Diia (Direkte Aksjon). Han er for tida aktiv i det europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina (ENSU).
Dette intervjuet ble gjennomført av redaksjonsteamet til Presente Rojo (Corriente Roja / Red Current).
P.S.
Kilde: Presente Rojo Número Especial, nr. 3, februar 2026. Utgitt av Corriente Roja / Liga Internacional de los Trabajadores – Cuarta Internacional (LIT-CI). Tilgjengelig på: www.corrienteroja.net
Fotnoter
[1] Om Priama Diia, se: «Independent Student Unionism in Wartime Ukraine», ESSF, 2025. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article77700; og «Ukraine: Rebuilding the student union Priama Diia (’Direkte Aksjon’)», ESSF, 2025. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article74597
[2] Holodomor (1932–33) var en menneskeskapt hungersnød påført sovjetiske Ukraina under Stalin som drepte millioner av ukrainere. Det er allment anerkjent som et folkemord. Om den stalinistiske arven og dens politiske konsekvenser for den ukrainske venstresida, se: «Building Bridges, Not Walls: Learning from Ukraine’s Anti-Imperialist Left», ESSF, 2024. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article75613; og «What Socialists Are Doing in Ukraine», ESSF, 2022. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article62584
[3] Om ukrainske venstreorienterte organisasjoner aktive under krigen, inkludert de antiautoritære Solidaritetskollektivene og Priama Diia, se: «After Four Years of War — Support for the Resistance and Popular Self-Organisation», ESSF, februar 2026. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article78162; og «The Wartime Experience of Ukraine’s Anarchist Solidarity Collectives», ESSF, 2025. Tilgjengelig på: http://www.europe-solidaire.org/spip.php?article75840