Publisert på nettstedet Links, 19. mars 2026 . Av Vavara Sorokina (Først utgitt på Rosa-Luxemburg-Stiftung .)
Den 24. februar gikk krigen som Russland fører mot Ukraina inn i sitt femte år. Dette betyr at den allerede har vart lenger enn den sovjetiske deltakelsen i andre verdenskrig. Til tross for storslåtte proklamasjoner har den russiske sida ennå ikke nådd måla den satte seg. Likevel fortsetter den russiske delegasjonen å være ubøyelig overfor ukrainske representanter i de pågående samtalene under mekling av USA. Sjøl om samtalene lykkes med å få slutt på den væpna konflikten, gjenstår spørsmålet om hvilken innvirkning dette vil ha på Kremls innenrikspolitikk. Tross alt har krigstilstanden som har vart i årevis et fast grep om det russiske samfunnet og dikterer spillereglene – enten det gjelder økonomi, utdanning eller sikkerhetsstyrkenes handlinger.
Krigsøkonomien forverrer sosial ulikhet
Siden starten av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 har de offentlige militærutgiftene og kostnadene for de væpna styrkene steget til astronomiske nivåer. Rundt 40 prosent av statsbudsjettet brukes nå på militæret.
I krigens to første år førte den massive økninga i våpenproduksjonen til økt etterspørsel etter faglærte arbeidere og betydelige lønnsøkninger for spesielt ettertrakta yrker. Etter en nedgang i 2022 registrerte Russlands økonomi en vekst på rundt fire prosent; denne falt betydelig igjen i fjor.
Den sterke kortsiktige veksten var imidlertid basert på en rekke andre aspekter, som den positive eksportbalansen i oljeindustrien, ei liberalisering av reguleringer i finanssektoren, inkludert spesielt konkurs, muligheten til å omgå importsanksjoner og skattelettelser. Staten drev det militærindustrielle komplekset og overlot i stor grad privat sektor til seg sjøl. Det ga positive effekter på kjøpekraften, spesielt i lavinntektsregioner, på grunn av den relativt høye lønna til soldater utplassert på fronten.
I mellomtida hadde den russiske økonomien nådd sine grenser, og den relative veksten fra krigens første år var over . Sjøl våpenproduksjonen har vært i tilbakegang siden høsten 2025 fordi bestillinger må betales av staten, som i økende grad går tom for midler. President Vladimir Putin ønsker å støtte våpenindustrien de neste tre åra ved å øke våpeneksporten til utlandet betydelig, spesielt til afrikanske land.
Russlands budsjett har et planlagt underskudd på minst én prosent av bruttonasjonalproduktet. Dette er ikke et kritisk tall, men for å fylle statskassa har regjeringa beslutta å iverksette drastiske tiltak som påvirker befolkninga direkte og drastisk. Borte er «nåde-tida» for små og mellomstore bedrifter som nå må glemme diverse skattefordeler. Staten økte allerede overskuddsskatten i 2025, og siden 1. januar har også momsen blitt hevet fra 20 prosent til 22 prosent, noe som rammer personer med lav inntekt spesielt hardt.
Problemet med økende lønnsgjeld er å sette bensin på bålet ettersom arbeidsgivere (spesielt i statseide foretak) ikke klarer å betale sine ansatte i tide. Den statlige statistikkmyndigheten Rosstat registrerte en 2,3-dobling bare for 2025 og anslår den totale nåværende etterlønnen til rundt 22 millioner euro. Kort sagt: Russlands krig mot Ukraina koster ikke bare staten dyrt – den økonomiske byrden bæres også av de som aldri har nytt godt av å fremme krigsøkonomien.
Rekrutteringsmaskinen
Med unntak av grenseregioner som Belgorod, hvor luftangrep og droneangrep lenge har vært en del av hverdagen, ser det ut til at kampene finner sted langt unna den russiske befolkninga. Visuelt er imidlertid fronten allestedsnærværende. Sjøl de som unngår den propagandistiske nyhetsstrømmen på statlig fjernsyn, møter hver dag plakater som er vanskelige å overse på reklametavler eller på bussholdeplasser i St. Petersburg eller Moskva.Disse plakatene hyller Russlands frontlinjekjempere som helter – supplert med oppfordringer til å melde seg frivillig til hæren. I det siste har de væpna styrkene lagt vekt på rekruttering av framtidige dronepiloter.
I år skal 261 000 mannlige vernepliktige mellom 18 og 30 år innkalles. Tidligere ble det bare utstedt vernepliktsinnkallinger om våren og høsten, mens militærkontorene nå har kunnet utstede vernepliktsinnkallinger hele året, siden 1. januar 2026. Sjøl om vernepliktige ikke offisielt har lov til å delta i frontlinjeoppdrag, viser realiteten dusinvis av dokumenterte dødsfall blant vernepliktige i kampsoner. Gang på gang har rapporter om unge menn eller deres slektninger kommet til offentlighetens oppmerksomhet, og disse avslører at hærens overordna har brukt press eller falske løfter for å lure dem til å signere en kontrakt som vanlig soldat. Loven fastsetter at voksne i dette tilfellet har lov til å kjempe sjøl uten grunnleggende militær trening.
Å motstå dette presset krever kunnskap om egne rettigheter og mot til å kreve dem. Juridisk rådgivning er fortsatt tilgjengelig i Russland for menn som ønsker å nekte militærtjeneste; siviltjeneste er også mulig i prinsippet, sjøl om hindringene er høye og sjansene for å lykkes er usikre.
Under studiene er vernepliktige fritatt fra verneplikt. Ved mange universiteter er det mulig å oppnå offisersgrad som et alternativ til militærtjeneste, sjøl om dette medfører risiko for å bli vernepliktig som reservist i krigstider. Krigen nærmer seg også stadig for studenter ved Moskvas universiteter som risikerer å bli miste studieplassen på grunn av dårlige prestasjoner. Siden begynnelsen av året har studentene mottatt brev som informerer dem om at de kan unngå å miste studie-retten ved å signere en ettårskontrakt med Forsvarsdepartementet. De er lovet at de vil bli trent og utplassert som dronepiloter. Ved slutten av kontraktsperioden er de garantert å kunne gjenoppta studiene, forutsatt at de ikke ønsker å forlenge kontrakten sin som vanlig soldat. Denne klausulen er en nyhet. Advokater med kjennskap til saken, ledet av opposisjonsmediet Verstka , tviler imidlertid på at slike løfter vil bli implementert, ettersom de direkte motsier gjeldende regelverk om delvis mobilisering.
Fare for desertører
21. september 2022 signerte Putin en avtale om delvis mobilisering. I løpet av de fem ukene fram til 28. oktober ble over 300 000 mennesker innkalt, ettersom stridslinja hadde utvida seg så mye de foregående månedene at den ikke kunne opprettholdes med enhetene som var tilgjengelige på den tida. I mange regioner tydde rekrutteringskontorene til harde tiltak for å oppfylle de spesifiserte kvotene. Noen av de berørte ble plukka opp hjemme, på gata eller lokket med list om at det bare var et spørsmål om å oppdatere personopplysningene som var registrert i militærregisteret.
En person som ble ramma av sistnevnte var Georgi Avaliani fra Moskva. Han ble innkalt til militærtjeneste mot sin vilje og deportert til fronten, men klarte å rømme til Tyskland. Der avslo myndighetene desertørens asylsøknad med den begrunnelse at han bare ville få bot hvis han returnerte, og viste til at den delvise mobiliseringa, ifølge den daværende russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu, hadde blitt suspendert ved utgangen av 2022.
Realiteten er at Georgi Avaliani i Russland regnes som en desertør, og det betyr femten år i fengsel. Eller, enda verre, han kan bli overført til en straffebataljon ved fronten, noe som nesten helt sikkert ville bety hans død. Argumentasjonen til Det føderale kontoret for migrasjon og flyktninger (BAMF) er derfor fatal feilaktig. Sjøl om delvis mobilisering har vært suspendert siden oktober 2022, er den ennå ikke fullstendig opphevet. Fram til slutten av den såkalte spesielle militæroperasjonen gjelder de samme reglene for soldater som ble innkalt på den tida, som for de som frivillig meldte seg inn i de væpna styrkene mot en relativt høy lønn og bonusutbetalinger.
De har bare tre juridiske alternativer for å forlate tjenesten: å nå den maksimale tillatte øvre alderen for utplassering, dårlig helse eller å bli dømt til fengsel. Sjøl de som de facto er uskikka, kan brukes i frontlinjen, spesielt for kamikaze-oppdrag der store personelltap beregnes. Dette refererer til infanteriframrykninger kjent som «kjøttstormer», som – med liten eller ingen støtte fra lufta eller artilleri – blir levende målskiver for den ukrainske hæren. I de fleste tilfeller er dette tidligere fanger eller soldater som er anklaga for å ha brutt den militære disiplinen. Sjansene deres for å overleve er ekstremt lave.
I midten av februar antyda det amerikanske instituttet for krigsstudier at synkende rekrutteringstall kunne føre til en ny bølge av delvis mobilisering. Hundretusenvis forlot Russland i 2022 som følge av den første bølgen, men de som ble igjen var også svært misfornøyde. Russlands maktapparat må veie risikoene opp mot hverandre: å fortsette krigen for enhver pris vil forverre krigstrøttheten i samfunnet og den stramme budsjettsituasjonen, også blant de borgerne som er lojale mot Kreml.
Sikkerhetsapparatets makt
Det russiske sikkerhetsapparatet er ekstremt mektig. Allerede før krigen hadde det vokst til å bli den sentrale byggesteinen i den russiske maktstrukturen; fortsettelsen av krigen styrker det ytterligere.
Når det gjelder fullmakter, overgår den innenlandske etterretningstjenesten FSB nå til og med sin sovjetiske forgjenger, KGB, og etaten er dessuten underlagt presidentens eneveldig kontroll. I praksis ledsages dette også av et økende antall straffesaker for terrorisme og forræderi, og det er ikke uvanlig at slike lovbrudd straffes med maksimal straff. Bare i løpet av de første elleve månedene av 2025 avsa russiske domstoler hundre livstidsdommer – et rekordnivå.
Hvis man også vurderer i hvilken grad russiske myndigheter nå bruker digitale kontrollverktøy, blir det tydelig at åpen motstand mot Kremls militaristiske samfunnsmodell i hovedsak er umulig.
Yunarmiya: Den «unge hæren»
Det handler ikke bare om å stanse motstand før den får fotfeste, men også om aktivt å bekrefte Kremls linje. Det gjøres derfor mye for å forberede den yngre generasjonen til å tjene staten og dens interesser – også med våpen. I Yunarmiya, en organisasjon grunnlagt i 2016 for barn og unge mellom 8 og 18 år, formidler medlemmenes sandfargede uniformer og røde bereter et militært preg. Gutter og jenter lærer å stille seg opp til navneopprop, stå i giv akt, ta maskingevær fra hverandre og sette dem sammen igjen – med bind for øynene. De blir invitert av offisielle organisasjoner og kurtisert som den framtidige eliten som skal garantere nasjonal sikkerhet. Ifølge deres egne tall har over 1,7 millioner mindreårige gjennomgått det militærinspirerte utdanningsprogrammet de siste ti åra.
«De Førstes Bevegelse», som ble grunnlagt først i 2022 og muliggjør deltakelse fra første klasse, har en enda bredere innvirkning enn Yunarmiya. Et tilsvarende lovgivningsinitiativ ble symbolsk framlagt for Dumaen på hundreårsdagen for grunnleggelsen av den tidligere kommunistiske pionerorganisasjonen «Vladimir Iljitsj Lenin». I løpet av bare noen få år har antallet medlemmer i «De Førstes Bevegelse» steget til nesten 14 millioner (sjøl om de egentlig burde omtales som deltakere, ettersom det ikke finnes noe offisielt medlemskap). Foreldre må formelt gi sitt samtykke før barna fyller 14 år, men dette ser ofte ut til å bli oversett i skolehverdagen. Datteren til en av personene jeg har snakka med, havna for eksempel automatisk i rekkene til «De Første» uten å bli spurt, rett og slett fordi hun hadde deltatt i flere skole-olympiader.
Barn og tenåringer lokkes med fritidsaktiviteter: sport, minnemarkeringer for å bevare minnet om en strålende russisk historie, utgivelse av egne aviser eller blader, osv. Målet er å lære det grunnleggende om militær patriotisme på en leken måte, hvor teoretisk undervisning og praktiske øvelser som utfyller hverandre. Det er ingen formell forpliktelse til å delta, men som eksemplet ovenfor viser, er grenser flytende.
Den Oscar-nominerte britiske dokumentaren Mr. Nobody mot Putin viser levende hvordan militærpatriotisk utdanning fant veien inn i skolehverdagen etter 2022. Å stille seg opp til navneopprop, marsjere med russisk flagg eller beundre erfarne frontlinjesoldater som skal gjøre dødens ærend attraktivt for potensielle soldater – det finnes mange slike lærdommer.
For barn og ungdom er imidlertid lærdommen en annen. En av informantene forteller at datteren hennes nå bare kobler ut når temaet er «Den store fedrelandskrigen». Lærere framstår ikke nødvendigvis som overbevisende når de bare følger pålegg ovenfra for å kunne krysse av på bestemte punkter. Som en lærer forteller, gir deltakelse i statssponsede aktiviteter «bonuspoeng» for elevene, og det er trolig derfor mange foreldre støtter at barna deres deltar.
Militarismen stopper ikke engang ved førskoleutdanning. I oppkjøringa til 23. februar, «Fedrelandsforsvarerdagen», møtte deltakere fra krigen opp hos dem. I begynnelsen av februar hevda en rekke barnehager stolt, på sosiale medier, at de hadde organisert dukketeaterforestillinger , som den om kaninen som melder seg frivillig til hæren. Hovedkarakterene i sentrum av forestillinga er stolte av at troppen har ført dem sammen.
Skoler har utvilsomt et viktig pedagogisk oppdrag, men de representerer bare en del av virkeligheten. Programmene som tilbys av «de første», klarer ofte ikke å engasjere målgruppene følelsesmessig, mens propagandistiske filmer ikke har som mål å oppdra eller undervise. De utforsker hvordan den yngre generasjonens emosjonelle forbindelse til en heroisk krigsfortelling kan etableres effektivt. Animasjonsfilmen «Den lille T-34», utvikla av studenter og forelesere ved Moskvas filmakademi, som skildrer livet og utviklinga til en «stridsvogn», er bare ett av mange eksempler.
Uansett finnes det mange eksempler på sosiale nettverk som viser i hvilken grad en del av den yngre generasjonen nå har internalisert den allestedsnærværende militære tonen. Dette går så langt at uniformerte tenåringer nylig marsjerte foran alteret med skytevåpen i en kirke ikke langt fra Moskva. Dette illustrerer også hvor dypt militariseringa har blitt forankra i det russiske samfunnet.