Publisert på nettstedet The Insider 25.mars 2026. 4Av Nastya Lukina
I mars 2026 dømte en russisk domstol 68 år gamle Galina Bekhter, bosatt i den okkuperte delen av Zaporizjzja-regionen, til 11 år i en straffekoloni i en sak om «statsforræderi». Siktelsen bygger på ei overføring gjort via en mobilapp til en ukrainsk bank. Ifølge russiske sikkerhetstjenester var pengene ment å støtte de ukrainske væpna styrkene. I de siste månedene har slike saker blitt rutine: tiltale for overføringer gjennom ukrainske banker har blitt en av grunnpilarene i undertrykkende praksis i de okkuperte områdene. Straffesaker kan iverksettes for donasjoner på så lite som 10 dollar, og ofrene er oftest eldre kvinner. Sjøl om pengene ikke har blitt sendt direkte til stiftelser som bistår den ukrainske hæren, kan Moskvas politimyndigheter fortsatt tolke enhver slik overføring som «støtte til de ukrainske væpna styrkene».
«Herregud, en så liten ting, og hvor dyrt det har kostet meg»
Den 5. mars dømte en russisk domstol i den okkuperte delen av Zaporizjzja-regionen 68 år gamle Galina Bekhter til 11 år i en straffekoloni for «statsforræderi». Saken stammet fra en overføring gjort via mobilappen til en ukrainsk bank. Ifølge russiske sikkerhetstjenester gikk pengene til å støtte de ukrainske væpna styrkene. Bekhters sak er langt fra unik. Domstoler i de okkuperte områdene rapporterer jamnlig om domfellelser for pengeoverføringer som etterforskere tolker som bistand til den ukrainske hæren.
Bekhters tilfelle er ikke et isolert tilfelle. Marina Belousova jobba som syerske i det okkuperte Prymorsk i Zaporizjzja-regionen, hvor hun tok vare på sin 86 år gamle mor, som har mista synet. I mai 2025 ble Belousova arrestert. Fra fengselet skrev hun til frivillige: «Herregud, en så liten ting, og hvor dyrt det kostet meg. Det er en vei uten returmuligheter.» Hun refererte til 450 hryvnia (10,27 dollar) som hun hadde sendt til en ukrainsk stiftelse. Ifølge en slektning så ikke Belousova på overføringa som noe alvorlig: «Hun er bare den typen person – hvis hun gjør noe, har det ingen ondsinna hensikt. Hun sa sjøl at hun ikke trodde dette kunne føre til en slik dom.» Retten ga Marina 12,5 år i en straffekoloni.
65 år gamle Irina Sukhovei fra Melitopol bodde alene. Før krigen hadde hun allerede begravet datteren, moren og broren sin. Da okkupasjonen starta, kunne ikke pensjonisten dra – på grunn av en sykdom hovna beina hennes opp til knærne. «Hun sa til meg: ‘Jeg snakker med TV-en – det er min eneste følgesvenn’», sier Irinas søster, Tatyana.
I mars 2023 brukte Irina en bankapp for å sette opp automatiske innbetalinger til en konto som støtter det ukrainske militæret. Ifølge Tatyana fikk hun ikke vite om disse overføringene før søsteren ble arrestert. Kort tid før Irinas arrestasjon kom væpna menn for å ransake hjemmet hennes to ganger. Først tok de telefonen og dokumentene hennes, og noen dager seinere konfiskerte de en ny mobiltelefon som bekjente hadde kjøpt til henne. Da dommen falt, hadde Irina allerede fått russisk statsborgerskap og mottok pensjon, men overføringene fortsatte å bli belasta hennes gamle ukrainske konto. Retten dømte henne til 15 års fengsel.
Da dommen falt, hadde Irina allerede fått russisk statsborgerskap og mottok pensjon, men overføringer fortsatte å bli belasta hennes gamle ukrainske konto.
43 år gamle Olga Gulchak fra Kherson-regionen ble anklaga av en okkupasjonsdomstol for å ha foretatt flere overføringer i 2023 på til sammen 1200 hryvnia (27,38 dollar). Ifølge etterforskninga ble pengene sendt til kontoen til en ukrainsk statsborger og var ment for å gi «økonomisk støtte, materiell og teknisk bistand» til Ukrainas væpna styrker. I en video publisert etter at hun ble arrestert, sa Gulchak at hun hadde overført penger til en bekjent som samla inn hjelp til militæret. I juni 2025 dømte retten henne til 12 år i en straffekoloni.
Mønsteret i alle slike saker er det samme: Etterforskerne hevder at penger ble sendt til en konto «brukt til Ukrainas væpna styrkers behov», og de klassifiserer overføringa som «statsforræderi». I de fleste tilfeller overstiger ikke beløpene det er snakk om 100 dollar, mens straffene nesten alltid er på mer enn 10 år.
Økning i anklager om «statsforræderi»
Før starten av fullskala-krigen anvendte russiske påtalemyndigheter relativt sjelden straffelovens bestemmelser om «statsforræderi» og «spionasje». Ifølge en studie fra menneskerettighetsprosjektet «First Department» og Parubets Analytics-senteret, ble 196 personer tiltalt for disse anklagene etter at vedtaket av straffeloven i 1997 og fram til starten av fullskala-invasjonen i 2022. Det ble bare gitt frifinnelse én gang – til miljøforkjemperen Alexander Nikitin i 1999.
Etter 24. februar 2022 endra situasjonen seg dramatisk: mer enn 1400 personer har blitt anklaga for «statsforræderi». Bare i 2025 avsa domstolene et rekordhøyt antall på 468 dommer i slike saker. Straffene ble også strengere. I 2024 var gjennomsnittsstraffen omtrent 12 år, mens den i 2025 økte til rundt 15 år.
Noen av disse sakene er knytta til pengeoverføringer. Ifølge forskere var omtrent 10 % av anklagene i 2025 knyttet til «statsforræderi», «spionasje» og «samarbeid med en fremmed stat». Disse sakene handlet om penger. Det kunne være donasjoner til ukrainske organisasjoner eller pengeoverføringer. Etterforskerne mente at dette var økonomisk støtte til Ukrainas militære styrker. Samtidig fortsatte Russlands sikkerhetstjenester i 2024–2025 å straffeforfølge folk for transaksjoner gjort helt tilbake i de første månedene av fullskala-krigen.
I 2025 var omtrent 10 % av anklagene under såkalte spionasjebestemmelser knytta til donasjoner til ukrainske organisasjoner.
En betydelig andel av sakene som ble reist under «spionasje»-bestemmelsene gjelder innbyggere i de okkuperte områdene i Ukraina. Av de 468 personene som ble dømt under disse bestemmelsene i 2025, hadde 161 ukrainsk statsborgerskap.
Hvordan sikkerhetstjenester identifiserer overføringer
I mange slike tilfeller er ikke den viktigste beviskilden komplekst operativt arbeid, men en rutinemessig telefonsjekk. Ifølge Yevgeny Smirnov, en advokat i «Første avdeling», skjer dette oftest når en person krysser grensa – for eksempel på Sotsji flyplass eller ved andre filtreringspunkter mellom Russland og de okkuperte områdene.
Under slike kontroller undersøker russiske sikkerhetstjenester innholdet i telefoner, åpner bankapper og gjennomgår transaksjonshistorikk. Hvis de finner ei overføring til en ukrainsk konto som de anser å være knytta til støtte til Ukrainas væpna styrker, kan dette være nok til å starte en straffesak. Noen ganger inneholder saksmaterialet verken bankbetalingsdokumenter eller skjermbilder fra apper; i stedet kan bevisene ganske enkelt bestå av korrespondanse der en person sier at de har overført penger.
«Det skaper inntrykk av at de allerede vet hvem de skal stoppe ved grensa.. Personen blir umiddelbart tatt til side, telefonen deres blir beslaglagt, og bankapper blir sjekka. Det kan være tilfeldige kontroller. Eller de kan allerede ha noen databaser eller lekkasjer, enten fra ukrainske banker eller fra stiftelsene som donasjoner samles inn gjennom. Vi vet ikke sikkert», sier Smirnov.
Kontroller skjer ikke bare ved grensa. I de okkuperte områdene kan telefoner bli inspisert ved kontrollposter eller under såkalte filtreringsprosedyrer. «Også advokater som jobber i disse områdene kan få telefonene sine sjekka. Det er i praksis en gråsone, hvor slike kontroller skjer konstant», forklarer Smirnov.
«Også advokater som jobber i de okkuperte områdene kan få telefonene sine sjekka. Det er i praksis en gråsone.»
Samtidig har innbyggere i de okkuperte områdene så godt som ingen juridisk beskyttelse. Sikkerhetstjenester kan komme til folks hjem for ransaking og beslaglegge dokumenter og enheter «for inspeksjon». Noen ganger drar denne prosessen ut i uker eller måneder.
Dette var hva som skjedde med Marina Belousova fra det okkuperte Prymorsk. Ifølge en slektning lette sikkerhetsvakter etter henne med et trykt fotografi fra Facebook, og avhørte naboer i boligblokken hennes. Da de fant Belousova, ble hun ført ut av leiligheten sin i håndjern med en pose over hodet. «De fortalte henne umiddelbart hva slags dom hun kunne få – nesten en livstidsdom. Men den gangen lot de henne gå og advarte: ‘vi kommer tilbake for å hente deg.’ Et år seinere kom de tilbake og tok Marina bort for godt», sier slektningen.
«Enhver ukrainsk konto er et rødt flagg for sikkerhetstjenester»
I slike tilfeller ser innholdet i anklagene nesten alltid det samme ut: Etterforskerne hevder at de overførte pengene ble sendt til kontoer «brukt til støtte for Ukrainas væpna styrkers behov». Disse kan omfatte overføringer både til veldedige stiftelser og til privatpersoner. «Enhver ukrainsk konto er et rødt flagg for sikkerhetstjenestene», sier advokat Nikolai Polozov.
I saker som gjelder veldedige organisasjoner, bruker etterforskerne ofte informasjon om hva pengene skulle gå til, eller rapporter om hvordan de faktisk ble brukt, som bevis. Hvis for eksempel en stiftelse rapporterer at de innsamla pengene ble brukt til å kjøpe proteser til såra ukrainske soldater, kan dette bli grunnlag for å åpne en straffesak mot giveren.
I andre tilfeller er private kontoer involvert – for eksempel innsamlingsaksjoner for en bestemt stridende, organisert av slektninger eller venner. Ifølge Irina Sukhoveis søster, Tatyana, viste sikkerhetsvaktene spesiell interesse for pengeoverføringer fra Irinas slektninger under ransakinga. «Mannen min og jeg sendte henne penger for å vedlikeholde leiligheten slik at hun kunne betale strømregninger», sier Tatyana.
I praksis er bevisgrunnlaget for slike anklager ofte bygget på interne dokumenter fra sikkerhetsorganer. I noen tilfeller utgjør dette bare noen få linjer i et FSB-memorandum som slår fast at en bestemt konto brukes til å støtte Ukrainas væpna styrker.
Som advokat Polozov forklarer, blir slike dokumenter ofte hovedargumentet for påtalemyndigheten. «FSB-offiserer er i praksis uten begrensninger i sin fantasi. Et klassifisert notat eller resultatene av operative søkeaktiviteter kan dukke opp i en saksmappe, og det er umulig å bekrefte hva disse konklusjonene er basert på», sier han.
Ifølge Polozov tjener slike saker også en annen funksjon: de fungerer som en demonstrasjon for andre. Russiske myndigheter bruker dem til å kutte båndene mellom innbyggere i de okkuperte områdene og deres slektninger og bekjente som bor i territorier under ukrainsk kontroll.
Tvungent skifte av pass
For at russiske myndigheter skal kunne starte en sak om «statsforræderi», må den anklagede ha russisk statsborgerskap. For ukrainske innbyggere i de okkuperte områdene blir det ofte så godt som uunngåelig å måtte skaffe seg russiske dokumenter. Tatyana Sukhovei sier at søsteren Irina motsatte seg det så lenge hun kunne. «De lot være å legge henne inn på sykehus. De sa: ‘uten pass kan vi ikke behandle deg.’ Så hun hadde ikke noe annet valg enn å skaffe seg et», sier Tatyana. Under okkupasjonen mistet ukrainere uten russiske dokumenter stadig flere muligheter. Først fikk de såkalte «flyttepenger». Seinere ble det sagt at all støtte ville stoppe hvis de ikke hadde russisk pass.
Marina Belousova utsatte også å skaffe dokumenter så lenge som mulig, forteller slektningen hennes. Men over tid ble det klart at uten dokumenter var det umulig å bevege seg rundt, sjøl innafor regionen. «Det er kontrollposter mellom byer overalt. De stopper deg og spør: ‘hvorfor har du ikke et russisk pass?’ Uten det slipper de deg kanskje ikke gjennom. Til slutt innser du at enten du vil eller ikke, må du skaffe deg et», sier kvinnen.
Tvungent skifte av pass øker i omfang: uten russiske dokumenter er det umulig å bevege seg normalt, sjøl innafor den okkuperte regionen.
I mange tilfeller var det også nødvendig med russiske dokumenter for å beholde eiendom. Ifølge advokat Jevgenij Smirnov blir folk som har forlatt de okkuperte områdene ofte tvunget til å returnere for å registrere leiligheter eller hus på nytt, i henhold til russisk lov. «Myndighetene krever nå personlig tilstedeværelse for å omregistrere eiendom. Hvis dette ikke gjøres, risikerer folk å miste eiendommen sin. Mange bestemmer seg for å reise tilbake, og det er under slike reiser at det ofte oppstår problemer», forteller advokaten.
Hvorfor så mange av de anklaga er kvinner
Blant de sikta i saker som gjelder overføringer til ukrainske kontoer, er mange kvinner, ofte eldre. Eldre kvinner fortsetter sannsynligvis oftere å reise mellom de okkuperte områdene og Russland for å håndtere hverdagslige saker, knytta til bolig eller dokumenter, noe som gjør dem mer utsatt for inspeksjon.
Samtidig, ifølge advokat Nikolai Polozov, kan fokuset på kvinner også være knytta til sjølve undertrykkingas logikk. «Målet er å terrorisere ulike deler av befolkninga, å vise at ingen er beskytta – verken mann eller kvinne, eldre personer eller en yngre», sier han.
Som Polozov bemerker, har forfølgelsen av sårbare mennesker en sterk demoraliserende effekt: «Det er et forsøk på å bruke disse kvinnenes tragiske skjebne til å demonstrere for andre hva som skjer med dem som motsetter seg russiske myndigheter.»
«Statsforræderi» uten statsborgerskap: en ny trussel for utlendinger
Ved utgangen av 2024 ble en ny lovparagraf – 276.1, «Å yte bistand til motstanderen i aktiviteter som bevisst er retta mot Den russiske føderasjonens sikkerhet» – lagt til den russiske straffeloven. Den gjentar formuleringa om «statsforræderi», men tillater straffeforfølging, ikke bare av russiske statsborgere, men også av utlendinger eller statsløse personer.
«Nå er ikke bare russiske statsborgere i faresonen. Denne artikkelen tillater også straffeforfølging av utlendinger, dersom etterforskerne mener at de støtter motstanderen», sier advokat Smirnov.
Dommer i henhold til den nye artikkelen har allerede blitt avsagt . Advokater bemerker at formålet med slike saker ikke bare er å straffe påstått støtte til Ukraina, men også å bryte opp eventuelle bånd mellom folk som bor på forskjellige sider av frontlinja.