Publisert på nettstedet Sotsportal, 11. april2026. Av Olena Tkalich
Mens han tjenestegjorde i de ukrainske væpna styrkene, tok Pavlo Prudnikov kallenavnet «Atom» til ære for fagforeninga si, Atom. Han ble alvorlig skada ved fronten, men stiller nå til valg som leder av Føderasjonen av Fagforeninger i Ukraina (FPU) – den største faglige landsorganisasjonen i landet. Aktivisten med 25 års erfaring sier: Fagforeninger har nok verktøy for innflytelse – fra å delta i utforminga av statlig politikk, til å motsette seg lover som begrenser arbeidernes rettigheter. Det eneste spørsmålet er hvordan man bruker dem.
Fagforeninger er fortsatt et av få instrumenter som ansatte kan bruke for å påvirke myndighetenes beslutninger. De deltar i utforminga av Generalavtalen, et dokument som definerer grunnleggende sosioøkonomiske garantier, og kan delta i utviklinga av lover og blokkere initiativer som forverrer arbeidernes situasjon. I krigstider er rollen ennå viktigere – særlig i beskyttelsen av mobiliserte arbeidere, veteraner og funksjonshemmede.
I fjor trakk lederen for Fagforbundet i Ukraina, 77 år gamle Hryhoriy Osovyi, seg fra vervet i perioden. I mai i år skal FPU velge en ny leder. En av kandidatene er nestlederen for Atomfagforeninga og veteranen Pavlo Prudnikov.
Tidligere spurte Sotsportal ham om fagforeningers deltakelse i reintegreringa av veteraner . Nå forteler Pavlo hva han ønsker å endre med ukrainske fagforeninger og eksemplene fra hvilke land han lar seg inspirere av.
Er Ukraina en sosial stat?
– Under en av talene dine hevda du at Ukraina er en sosial stat i henhold til grunnloven. Hva mener du med det?
Alle vurderer dette problemet gjennom sine egne verktøy. For noen er velferdsstaten en paternalistisk stat som er veldig, veldig opptatt av alle deler av befolkninga, spesielt de sårbare, der sosialpolitikken er svært omfattende og alt brukes på bistand, på å investere store summer i pensjoner, i funksjonshemmede. For andre, som meg, er velferdsstaten først og fremst noe som gir muligheter for alle deler av befolkninga til å leve et anstendig liv.
Høye pensjoner oppstår ikke av seg selv. De er avhengige av at næringslivet skaper verdier, og at folk arbeider og bidrar gjennom hele yrkeslivet for å kunne motta gode lønninger og trygge pensjoner. Utdanning og helsevesen må også fungere godt, slik at mennesker holder seg friske, barn blir født, og folk føler trygghet for framtiden. En velferdsstat er først og fremst et samfunn der enkeltmennesket, og dets liv og helse, står i sentrum for all politikk.
– Og er det sånn vi har det nå?
Nå har vi det ikke sånn. Våre prioriteringer er, Gud vet hva, men i hvertfall ikke mennesker. Hvis vi ser på arbeidsforholda… Arbeidsgiveren er en slaveeier, og personen som jobber er ikke et menneske i det hele tatt. Han må jobbe for småpenger, og uten ferie, uten fridager og, om mulig, 12 timer om dagen.
– Hva er fagforeningenes rolle i å rette opp i denne situasjonen?
Fagforeningene spiller en nøkkelrolle i å løse denne situasjonen. Den nåværende situasjonen i Ukraina er et tydelig eksempel på hva som kan skje i et land der fagforeningene ikke fungerer slik de skal. Det kan nesten virke som om de ikke finnes. Fagforeninger bør være et talerør for rettferdighet og forsvare verdigheten til alle mennesker – enten det gjelder arbeidstakere, arbeidsledige, pensjonister eller studenter.
Fagforeninger er et verktøy for påvirkning
– Hva kan fagforeninger påvirke? Hva er deres viktigste midler for påvirkning?
Vi så det tydelig i 2019, da Verkhovna Rada (parlamentet) forsøkte å vedta lovforslaget «Om arbeid», som i praksis ville gjort arbeidstakere til slaver gjennom lovverket. Vi så gatene fylles av mennesker og folkets sinne vokse. Det var tusenvis i protest, og hvis man teller alle byene i Ukraina, var det millioner som reiste seg. Det var en felles bølge av motstand, et uttrykk for sjølorganisering og med ett klart budskap: «Stopp arbeidsslaveriet». Vi er i stand til å skape slike bevegelser.
Men i dag ser vi for eksempel forslaget til en ny arbeidslov, og jeg ser ingen tydelig retning for hvordan dette skal stoppes. Krigen gjør det selvsagt vanskeligere, særlig med forbud mot solidariske aksjoner, men vi har fortsatt sterke verktøy gjennom media.
Vi kan organisere store informasjonskampanjer. I tillegg har vi et kraftig verktøy i et memorandum undertegna på gjenoppbyggingskonferansen i 2025 i Roma, som tydelig slår fast at det er nødvendig å samles i arbeidsgrupper for å diskutere reform i arbeidslovgivningen. Regjeringa påtar seg visse forpliktelser, fagforeninger påtar seg visse forpliktelser. Jeg forventa fra de som tar avgjørelser i dette landet – i staten, i næringslivet og i fagforeningene – at det ville være bevegelse i retninga, med systematisk arbeid og møter. Men ingenting skjer.
– Hvordan vil du karakterisere konsolideringa av fagforeningenes rolle i europeiske integrasjonsdokumenter?
Da jeg var på rehabilitering i Tyskland, hadde vi en veldig lang dialog med lederne for tyske fagforeninger. Så kom konferansen om gjenoppbygging av Ukraina, i Berlin. Og jeg overbeviste dem om å insistere på at delegasjonen, i disse prosessene, også måtte inkludere ukrainske fagforeninger. På den tida var ingen representanter fra fagforeninger inkluderte i noen av delegasjonene eller arbeidsgruppene som diskuterte restaureringa av Ukraina. Så de tyske fagforeningene hevda da overfor den tyske regjeringa at de måtte fremme dette som en betingelse for deltakelse fra den ukrainske delegasjonen, at fagbevegelsen måtte være med.
Gjenoppbygginga av Ukraina er umulig uten en tydelig sosial dialog, uten arbeidskraftkomponenten [deltar i diskusjoner] om infrastruktur og investeringsprosjekter. Fagforeninger må delta i å forme hvordan og under hvilke betingelser Ukraina skal gjenoppbygges, og, viktigst av alt, hva slags Ukraina vi skal bygge, hva slags sosioøkonomisk modell skal være målet. Derfor vender vi tilbake til den sosiale staten igjen. Vil vi bygge et sosialt Ukraina? Eller? Og på grunnlag av hvilke bransjer, hvilke næringer?
Industriell gjenoppbygging er et spørsmål om å overleve.
– Hvilke bransjer vil bli prioritert under gjenoppbygginga, og hva med utsiktene i disse bransjene?
Som fagforeningsmann ser jeg at Ukraina må reindustrialiseres, det må etableres et kraftig produksjonskompleks. Vi kommer ikke langt med en modell basert på en jordbruksrepublikk, eller et land som kun kan tilby tjenester, spesielt med en slik nabo som vi har.
Vi må ha en veldig sterk og mektig produksjons- og industribase. Et veldig sterkt vitenskapelig kompleks av innovasjoner og sjølsagt en digital industri. Før krigen eksisterte det en IT-fagforening. Hva som skjer med den nå, kan jeg ikke si. I energisektoren er fagforeningene veldig mektige. Slik jeg ser framtidige endringer nå, bør dette være desentralisert energi og mest sannsynlig basert på bygging av små modulære kjernereaktorer. Det er usannsynlig at noen vil restaurere termiske kraftverk. Så vidt jeg vet, jobber DTEK [Ukrainas største private energiselskap] nå veldig grundig med dette temaet. Og fagforeningene der er veldig mektige. Og generelt, i produksjon, i industri, har fagforeningene alltid vært sterke. Dette er fagforeningenes base. Fagforeninger av metallurger, jernbanearbeidere eller bygningsarbeidere. Dette er seriøse fagforeninger.
– Har dere noen modeller fra fagforeninger fra andre land som kan følges? Først og fremst i EU.
Sjølsagt. Våre partnere er den tyske fagforbundet for gruve-, kjemisk- og energiindustrien IGBCE . I tillegg er de finske fagforeningene svært mektige. Det danske 3F har vært vår mentor i mange år. Nå har vi mange felles opplæringsseminarer med dem.
– Hvis vi håper at det blir en produksjonsoppgang i Ukraina, vil industriell gjenoppbygging bli en ny drivkraft for ukrainske fagforeninger?
Jeg håper at det blir industriell gjenoppbygging. Ellers har vi ingen muligheter for sameksistens med aggressoren. Industriell gjenoppbygging er en av hovedfaktorene for Ukrainas overlevelse. Og hvis det skjer en reindustrialisering, kan det sjølsagt ikke unngås at fagforeninger oppstår der.
– Finnes det visse nyliberale reformer som regjeringa foreslår som presenteres som europeisk integrasjon? Har fagforeningene mulighet til å få bekrefta dette?
Vi samarbeider direkte med globale fagforeninger, med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og med Europakommisjonen. Derfor kan vi alltid kontrollere hvilke krav som faktisk gjelder. Vi har klar, pålitelig og sannferdig informasjon om hva som faktisk kreves for europeisk integrasjon og for vedtakelsen av en bestemt lov.
– Har det internasjonale samarbeidet deres blitt sterkere etter den russiske invasjonen?
Det har blitt mer presserende nå. Vi har nå mye informasjon fra den europeiske siden og om den europeiske integrasjonsprosessen.
Veteraner i arbeid: Hva bør endres?
– Kan du fortelle meg hvor mange fagforeningsfolk som for tida tjenestegjør i hæren?
Ifølge vår Atomfagforening deltar 5 % av våre medlemmer i rekkene til de ukrainske væpna styrkene. Vi har mulighet til 100 % reservasjon [fritak fra militærtjeneste] i nesten alle bedrifter i vår bransje. Det vil si at disse 5 % alle har meldt seg frivillig. Vi hadde nettopp et møte med fagforeninga for jernbanearbeidere i Ukraina. De har omtrent 15 000 ansatte i rekkene til de ukrainske væpna styrkene.
– Kan vi si at ryggraden i hæren er industriarbeiderklassen?
Ja, sjølsagt. Eller selvstendig næringsdrivende. I min miitære avdeling var det mange mennesker, som hadde enkeltpersonforetak, eller bare var sjølstendig næringsdrivende som var engasjert i reparasjon av leiligheter, reparasjon av utstyr, service, tjenesteyting, transport og lignende. Nå tjenestegjør de fortsatt, og noen døde. Dette er også arbeiderklassen, ikke sant? En person som arbeider med sine egne hender, men mange av dem jobba i «gråsonen» i arbeidslivet. Likevel hadde de jobba de fra morgen til kveld, uten fridager. Nå kjemper de alle i fronten.
– Hvordan bør være fagforeningenes veteranpolitikk være?
Det er viktig at fagforeninger har implementert veteranpolitikk på bedriftsnivå. På delstatsnivå, på departementsnivå, på lokalt rådsnivå [kommunalt nivå] jobber de aktivt med denne politikken, den har en effekt. Det finnes veterankommisjonærer. Men det er på bedriftsnivå, når en person kommer tilbake til arbeidsplassen sin, at dette systemet også bør fungere. Psykologer har mye å jobbe med i den sammenhengen.
Først, med kollegaene i teamet: hvordan kommunisere med en veteran. De samme psykologene bør også jobbe med hjemvendte militære tjenstemenn. Vi er heldige som har slike psykologer i staben på våre kjernekraftverk. De har sjøl, på eget initiativ, utarbeida slike seminarer, opplæring i å hjelpe familier, jobbe med personell, jobbe med ledelse, hvordan man oppfører seg ordentlig overfor veteran.
For det andre: Når en veteran kommer tilbake til arbeidsplassen sin, må han få støtte som fagperson. Årene ved fronten gjør at mange mister viktige yrkesferdigheter. De har lært å kjempe, laste og losse biler eller kjøre stridsvogner, men samtidig har de gradvis mistet ferdighetene de hadde i sitt vanlige arbeid.Han må ha et kurs for å friske opp sine faglige ferdigheter. Hvis han kommer tilbake med en skade som gjør at han ikke kan utføre sin tidligere arbeidsfunksjon, må bedriften bære kostnadene for omskoleringa hans. Omskolering til et yrket som passer ham.
Og det er ikke bare én person som vil komme tilbake, der er mange av dem. De må møtes et sted, få noen å kommunisere og dele erfaringer med. Fagforeninger kan ta initiativer og være skapere av et slikt system i bedrifter.
Militær erfaring bidrar til å tenke nytt om fagforeningenes rolle
– Fikk militæropplevelsen deg til å revurdere fagforeningas rolle?
Ja. Sannsynligvis må vi snakke mindre og jobbe mer. Hvis vi har tatt en beslutning, må vi gjennomføre den. Hvis vi har mulighet til å handle i stedet for å vente, må vi gå videre.
– Kan vi si at dette til en viss grad pressa deg til å bestemme deg for å stille som leder av Ukrainas fagforeningsforbund?
Dette var en av hovedmotivasjonene. Etter min mening er det i dag en virkelig enorm krise i fagbevegelsen. Og jeg vil ikke fornærme ledergruppa i FPU, men det virker som om vi trenger et litt annet team, med en annen visjon. Jeg har en annen tilnærming til hva FPU bør gjøre. Det er derfor jeg bestemte meg for å lede organisasjonen.
– Hvilke hasteendringer bør gjøres i arbeidet?
En endring i logikken, med en overgang fra en reaktiv posisjon, der vi bare reagerer, til en proaktiv. Vi må sjøl bygge framtida. Vi må ha vår egen visjon for reformer, vår egen visjon for nasjonale standarder, vår egen visjon for hva som er rettferdig lønn. Og vi må også utvikle en sterk forhandlingsstyrke. Slik at vi kan forsvare vår visjon. Eller hvis vår egen vilje ikke er nok, så må vi i det minste klare å motvirke de mest fagforenings- og arbeiderfiendtlige initiativene. Nå ser jeg ikke at det er styrke til det.
– Hva er det mest fagforenings- og arbeidsrettsfiendtlige lovforslaget akkurat nå? Er det utkastet til den nye arbeidsloven?
Ja, det er den nye arbeidsloven i Ukraina. Men jeg ville ikke avvist lovforslaget om sosial dialog, og jeg ville ikke avvist lovforslaget om sikkerhet og helsevern på arbeidsplassen. Dette er tre lovforslag, der det i dag er svært store mangler som forverrer arbeidstakerens situasjon.
«Ukraina har historisk alltid vært sterkest gjennom solidaritet»
Hvorfor bør ukrainere, de som ennå ikke er medlemmer av fagforeninger, vurdere å bli med i ei fagforening?
Ukraina har alltid vært sterk på solidaritet. Et gammelt ordtak sier at det er lettere å kjempe sammen enn aleine. Et annet ordtak, «Mitt hus står ytterst», fortsetter slik: «Jeg vil ødelegge mitt hus – jeg vil være den første til å møte fienden.» Det viser både sjøloppofrelse og fellesskap.
Det er nettopp solidaritet og vilja til å ofre seg for andre som har hjulpet ukrainere å overleve gjennom hele historien. Dette er også grunnprinsippene i fagbevegelsen. Vi tilbyr ikke noe nytt – vi bygger videre på verdier som allerede er dypt forankra i det ukrainsk samfunn. Fagbevegelsen hører naturlig hjemme i Ukraina.