Publisert på nettstedet Spilne/ Commons, 27. april 2026. Av Redaksjonen til Spilnyi , Andriy Movchan , Nina Potarska
Den ukrainske krigserfaringa presenteres ofte i geopolitiske termer av øst og vest, der Ukraina forsvarer vestlige verdier mot østlig barbari. I en slik debatt er imperialisme bare skadelig når den er «østlig». Men kan den ukrainske krigserfaringa bli en kilde til solidaritet, ikke bare innad i landet, men også med andre undertrykte folk – også for de som opplever krig støtta fra «våre partnere»?
De ukrainske venstreorienterte aktivistene Andriy Movchan og Nina Potarska har slutta seg til den Sumud-flotiljen, en internasjonal flotilje som har som mål å nå Gaza via sjøveien og bryte den israelske blokaden. Vi snakka med dem om risikoen ved dette oppdraget, situasjonen i Gaza, det ukrainske samfunnet og hvorfor solidaritet mellom mennesker, ikke stater, er viktig.
Fortell oss litt om dere sjøl, deres tidligere erfaringer og hvordan det til slutt førte til at dere deltok i den globale Sumud-flotiljen.
Andriy Movchan: Jeg har sympatisert med den palestinske bevegelsen siden jeg var i tenåra. Sjøl da forsto jeg at det var en okkupasjon der, at folk kjempet for sine grunnleggende rettigheter, som ble brutalt krenka hvert eneste år. Jeg visste at det fantes fenomener som nybyggerkolonialisme. Generelt var det intuitivt klart for meg at Palestinas sak var rettferdig . Seinere, da jeg etablerte et liv eksil, begynte jeg å kommunisere med palestinere, som styrket meg i denneoverbevisninga. Tross alt, til tross for den mangesidige naturen til denne konflikten, er sannheten fortsatt på de undertryktes side. Og den undertrykte parten her er uten tvil det palestinske folket.
Nina Potarska: Jeg har jobba med menneskerettigheter de siste 23 åra. Fokuset mitt er hovedsakelig kvinners rettigheter. Siden starten av fullskala krigen i Ukraina har jeg vært i konstant kontakt med mennesker som bor og oppholder seg i de okkuperte områdene. I tillegg har jeg jobba med WILPF (Women’s International League for Peace and Freedom) i 10 år. WILPF er en internasjonal feministisk antikrigsorganisasjon, og det er takket være denne organisasjonen har jeg hele tida vært i kontakt med grupper og organisasjoner over hele verden. Spesielt har WILPF ei veldig stor gruppe som jobber spesifikt med Midtøsten. Så på en eller annen måte ble det så naturlig fordi jeg allerede jobba med disse menneskene eller var i konstant kontakt med dem.
Da den «nye bølgen» begynte [eskaleringa av konflikten mellom Israel og Palestina – red.] og hendingene 7. oktober fant sted, da alle mulige menneskerettigheter ble krenka, ble det spesielt merkbart hvor omfattende dobbeltmoralen er i FN-systemet. Ærlig talt skamma jeg meg fordi holdninga til det angivelig siviliserte internasjonale samfunnet overfor et land som lider av aggresjon fra europeiske land, er radikalt forskjellig fra holdninga til Ukraina. Overfor mennesker jeg kjenner.
For to år siden flytta jeg til Canada med barna mine. Men fordi alle prosjektene jeg er involvert i gjelder Ukraina, kommer jeg tilbake med jamne mellomrom. Og jeg blir alltid overrasket over at Ukraina – den ukrainske regjerina, det ukrainske samfunnet – ikke ser ut til å assosiere seg med de undertrykte, okkuperte områdene og menneskene som lider under inntrengere [i Palestina].
Etter min mening er støtte til Palestina noe så grunnleggende at det til og med er vanskelig å beskrive med ord . Det handler om verdighet, rettigheter, om den overordna balansen mellom rettferdighet og statens rolle i koordinatsystemet til hver enkelt person. Og for meg er det ingen tvil om hvorvidt denne støtten er riktig. Vi er imot okkupasjonen, og for å uttrykke vår standpunkt, viser vi solidaritet med de undertrykte.
Nina Potarska og Andriy Movchan
A.M.: Jeg synes det er viktig å få fram det viktigste her: hvorfor vi bestemte oss for å gjøre dette i utgangspunktet. Etter den forrige flotiljen, i september 2025, hadde jeg en følelse av at min plass burde være der.
Jeg tror det finnes flere nivåer her. For det første er det direkte deltakelse i kampen mot urettferdighet mot det palestinske folket. For det andre er det ønsket om å demonstrere dette for samfunnet vårt, å belyse dette temaet på en ny måte. Slik at vi med forståelig språk og gester kan vise hendinger i Palestina fra en annen vinkel og forklare hvorfor vi bør være solidariske med dette folket.
Og for det tredje, og ikke mindre viktig: å vise resten av verden – spesielt det globale sør og folk i Vesten som er involvert i pro-palestinske kampanjer – at ukrainere ikke står utafor denne katastrofen. At vi ikke bare ber om solidaritet for oss sjøl, men også er i stand til å vise det til de som er i en lignende, og kanskje enda verre, situasjon.
Sjøl om de er fra en annen, relativt sett, geopolitisk leir, er de de samme slags mennesker den militære aggresjonen og okkupasjonen utføres mot. Jeg er oppriktig overbevist om at vi i stor grad mangler en slik dialog med det globale sør og venstresida. Og dette er et av de første forsøkene på å etablere slik kontakt.
La oss snakke litt om Global Sumud-flotiljen. Hva er den, hva er dens hovedideer, oppdrag og verdier? Hvor stort er dette initiativet, og hvem er involvert?
A.M.: Tanken er å opprette en humanitær korridor inn i det blokkerte Gaza. Området er for tida under en fullstendig militær blokade – både på land og til sjøs.
Som et resultat av all denne kampene – som faktisk fortsatt ikke har stansa, sjøl etter at fredsplanen ble vedtatt – ligger hele området i ruiner. Det er en sone med fullstendig humanitær katastrofe: all infrastruktur er ødelagt, sykehus, fullstendig uhygieniske forhold, mangel på vannforsyning.
Folk lever under forferdelige forhold – i telt som oversvømmes etter det første regnet; det er et ekstremt stor spredning av sjukdommer. Og det viktigste er at det fortsatt er sult. Ja, de kritiske, mest akutte øyeblikkene – som var i fjor sommer – er heldigvis over, men masseunderernæring og lidelse fra sult eksisterer fortsatt.
Når det gjelder humanitær hjelp: Det mest paradoksale er at FN har muligheten til å tilby den i tilstrekkelige mengder, men Israel tillater rett og slett ikke disse humanitære lastene til Gaza i riktige mengder . Det vil si at disse lastene bare blir står foran kontrollpunktene og blir ødelagt. Det er umulig å motta noen bistand utenfra, inkludert sjøveien, på grunn av det faktum at sjøveien også er under blokade av den israelske marinen og grensemyndighetene. Dette er utvilsomt ulovlig. Dette er i strid med folkeretten. Israel har ingen juridisk rett til å kontrollere kystfarvannet på Gazastripen. Og derfor er vårt oppdrag å overvinne sjøblokaden. For å etablere en humanitær korridor og sikre tilførsel av tilstrekkelig humanitær last.
Hvordan planlegger aksjonen å etablere denne humanitære korridoren? Så vidt jeg vet har det vært tidligere forsøk på å nå Gazastripa sjøveien for å yte humanitær hjelp. Fortell oss litt om suksessene eller fiaskoene til tidligere oppdrag.
N.P.: Dessverre har tidligere forsøk bare vært vellykka mediemessig. Bare én båt har nesten klart nå land. De sier at den bare hadde 20 kilometer igjen. Det er ikke mye. Denne gangen planlegger de å involvere flere folk, flere båter. Taktikken er denne: Israel har faktisk ikke nok kapasitet nå til å stanse hele flotiljen — sist gang var de nær ved å tømme kapasiteten sin fullstendig. I tillegg er Israel for tida opptatt med en ny krig. Det er håp om at i det minste noen av båtene vil klare å nå land.
Båtene som ankom sist gang ble arrestert, og deltakerne sjøl ble varetektsfengsla. Noen ble løslatt nesten umiddelbart, i løpet av få timer, og noen etter noen dager. Det var en offisiell prosedyre med varetektsfengsling og deportasjon.
Som en del av flotiljen gjennomgikk vi opplæring, der de forklarte oss hvordan vi skulle oppføre oss under en arrestasjon. Dessverre er sjansen for å bli arrestert med påfølgende deportasjon til den enkelte deltakers hjemland svært høy. Alle deltakerne forstår dette.
På opplæringa hørte jeg at israelske myndigheters holdning til etniske palestinere er radikalt annerledes – også under arrestasjon. Ulike tilnærminger brukes overfor de som kan identifiseres som å være av palestinsk opprinnelse. Mange aktivister bekrefter at behandlinga du får, både ved arrestasjon og fengsling, er forskjellige avhengig av passet ditt. Grovt sett, om du vil bli slått og hvor lenge du vil bli holdt – alt dette avhenger først og fremst av statsborgerskapet ditt.
A.M.: Denne gangen er det rundt 80 båter som seiler og rundt tusen deltakere med ulik bakgrunn. Det er profesjonelle seilere som har meldt seg frivillig til å styre skipene, det er medie-aktivister, humanitære arbeidere. Blant de sistnevnte er leger og lærere, som det er stor mangel på i Gaza akkurat nå. Og også spesialister på gjenoppbygging, fordi alt der er ødelagt og må restaureres.
N.P.: Vår hovedoppgave er å nå land. Det er klart at det vil bli arrestasjoner, men de som ikke blir arrestert, må danne en korridor og holde den åpen for andre båter, som deretter raskt vil kunne ankomme fra Tyrkia og andre naboland. Minimumsoppgaven er å sørge for at folkeretten overholdes, det vil si at farvannene i Gaza ikke er ulovlig kontrollert av de israelske okkupasjonsstyrkene.
Hvilken reaksjon forventer du fra israelske myndigheter? Du har allerede nevnt arrestasjoner og deportasjoner. Forventer du militære mottiltak?
A.M.: Under tidligere oppdrag var det dramatiske hendelser, som hendelsen med det tyrkiske skipet Mavi Marmara. Et sivilt skip ble stormet den gangen, og ti mennesker ble drept som følge av det. Aktivistene gjorde motstand: de prøvde å bekjempe helikoptrene – sjøl bare med hjelp av spretterter – og nøytralisere de væpna spesialstyrkene som landa på dekket. Det var denne konfrontasjonen som førte til eskalering av vold og menneskelige tap. Etter denne hendelsen ble taktikken radikalt revidert. Handlingene fra ubevæpna personer mot spesialiserte elitestyrker var ekstremt modig, men de viste seg å være irrasjonelle og ineffektive.
Fra nå av er hovedprinsippet for oppdraget maksimal ikke-vold.
Andriy Movchan
N.P.: Ved pågripelse eller fengsling må deltakerne opptre fredelig og ikke gjøre motstand for ikke å sette seg sjøl og andre fartøy i fare, og viktigst av alt, for å unngå nye ofre.
A.M.: Vi håper at alt vil forløpe relativt rolig, så langt det er mulig, gitt at en avskjæring sannsynligvis vil finne sted.For det første har Israel for tida alvorlige problemer med sitt internasjonale omdømme, og handlingene deres er under nøye og kritisk oppmerksomhet fra verdenspressa. For det andre inkluderer oppdraget mange borgere med «sterke pass» – representanter fra USA, Canada, EU-land, Australia og Japan. Det er åpenbart at det under slike forhold er mye vanskeligere for sikkerhetsstyrkene å tillate seg å gjøre mot oss, det de vanligvis gjør mot palestinere i de okkuperte områdene. Derfor har vi rimelige forhåpninger om at det denne gangen ikke vil bli noen betydelig vold.
Hvordan er utvelgelsesprosessen for den globale Sumud-flotiljen? Må man oppfylle noen krav?
A.M.: Jeg tror ikke vi kan avsløre alle detaljene i organisasjonsprosessen her, heller ikke når det gjelder sikkerhetsspørsmål, inkludert informasjonssikkerhet. Men generelt sett finnes det flere generelle prinsipper.
N.P.: Et søknadsskjema ligger åpent på den offisielle nettsida. Seinere er det i hvert land er et representasjonskontor eller ei aktivistgruppe som var involvert i utvelgelsen av kandidater. Jeg gikk gjennom denne fasen gjennom den kanadiske gruppa.
Spørreskjemaet inneholder spalter om bostedsland og statsborgerskap. Sjøl om Andriy og jeg søkte som representanter for Ukraina, gikk han til slutt gjennom den spanske gruppa, og jeg gikk gjennom den kanadiske. Seinere bemerka imidlertid den kanadiske gruppa at ettersom jeg bare har et ukrainsk pass og ikke har noe pass i Canada, vil de ikke kunne «backe meg» meg juridisk. Jeg ble råda til å kontakte for eksempel polakkene.
Disse detaljene framhever viktigheten av «passmakt»-faktoren. Noen nasjonale grupper har sterk juridisk støtte og betydelig innflytelse. I noen land var søkerlistene ekstremt lange, så det ble foretatt en nøye utvelgelse, men de nøyaktige kriteriene er fortsatt en intern sak for arrangørene.
Fortell oss litt mer om deltakerne fra periferilandene eller det såkalte globale sør.
NP: Det er faktisk ikke mange mennesker fra det globale sør. Det finnes ei tyrkisk gruppe og palestinere som kanskje har andre pass, men er etnisk palestinske.
A.M.: Representanter fra det globale sør var bredere representert i Barcelona. Vi starter fra Sicilia, og den første delen av flotiljen hadde allerede forlatt Barcelona for ei uke siden da intervjuet ble holdt. Jeg så gruppas avreise. Det var mange mennesker fra Malaysia, Indonesia og Sør-Afrika. For ikke å nevne Latin-Amerika: Argentina, Brasil og andre land er svært godt representert.
Etter planen skal den første gruppa komme til oss, i Italia, og deretter reiser vi av sted sammen. Vi kan ikke avsløre neste punkt på ruta. Ved hvert «stopp» venter vi på nye båter, slår oss sammen og seiler videre sammen.
Det er interessant at fra det postsovjetiske rommet var det bare én fyr fra Litauen med i den siste flotiljen. Så vidt jeg vet, er gruppa fra Ukraina den eneste representanten for denne regionen. Det er ingen aktivister her fra Russland, Belarus eller andre postsovjetiske land. På en måte er vi pionerer.
Tror du at en slik delt grasrotopplevelse av solidaritet kan bli et framtidig praktisk grunnlag for forståelse innafor den globale venstresida, rundt antiimperialistiske prinsipper og menneskerettigheter?
N.P.: Vi visste egentlig ikke på forhånd hvem som ville være blant deltakerne, men hver dag møter vi folk som har vært i Ukraina en gang eller ganske nylig. Noen har jobba der som lege, noen har vært involvert i humanitære oppdrag. For eksempel traff vi ei jente fra Nederland, en representant for De Grønne: hun fortalte oss at de nettopp hadde sendt en ny humanitær forsendelse til Ukraina.
Det er også en fyr fra Tyrkia som holder kontakt med Serhiy Movchan fra Solidaritetskollektivene. Det viser seg at disse menneskene ikke bare seiler til Palestina – de har også hjulpet Ukraina, sjøl om vi ikke visste noe om det på forhånd. For meg er det veldig viktig å kunne synliggjøre deres deltakelse og denne felles solidariteten. Jeg hadde ikke forventa å møte så mange likesinnede her – journalister, leger, aktivister. Dette er en spesiell type mennesker – aktivister, venstreorienterte, anarkister, som lever i henhold til solidaritetsprinsippet. Og Ukraina, akkurat som Palestina, er i deres oppmerksomhetsfelt og handlingsfelt.
A.M.: Men likevel, for rettferdighetens skyld, bør det bemerkes: ikke alle venstreorienterte utvider sin solidaritet med alle folkene som står opp mot okkupasjon. Spesielt i Sør-Europa og Latin-Amerika finnes det en innflytelsesrik leir, basert på «campisme». Dette er for det meste folk fra stalinistiske eller post-stalinistiske bevegelser, eller folk som er sterkt påvirka av slike tendenser.
Disse menneskene deler verden inn i svart og hvitt: det er «vår» leir, som inkluderer alle som er imot USA, og det er alle de andre. En slik forenkla skjematisering fører til at de, med stor sjølsikkerhet, inntar ekstremt forferdelige avgjørelser – som til å med kan medføre benekte Ukrainas rett til å eksistere.
Nina Potarska
N.P.: Vi er overbevist om at dette må motarbeides, særlig gjennom solidarisk spraksis og å sette ulike folks kamper i en felles sammenheng. Jeg mener at mine egne erfaringer passer inn i dette bildet. Jeg har vært i Mexico og Colombia, og har snakka med ulike kvinneorganisasjoner og venstreorienterte grupper. For meg går dette skillet langs ei linje mellom autoritære og ikke-autoritære venstreorienterte. De som heller mot autoritarisme er mer sannsynlig å assosiere seg med statlige interesser og globale internasjonale koalisjoner.
For eksempel; i Mexico blir ikke spørsmålet om Ukraina sett på som et spørsmål om at ukrainere lider under krig, men som en del av motstand mot amerikanske interesser. Siden de sjøl lider under Washingtons politikk, oppfattes Russland av dem svært skjematisk – som en fjern, men «taktisk alliert» i kampen mot Amerika.
Dette kan forstås, men jeg anser at solidaritet er noe som bygges mellom mennesker, ikke mellom stater. Det virker for meg som at det er her den viktigste skillelinjen går. Det virker som om det er her det største skille i forståelse av virkeligheten ligger. I verden blir Ukraina fortsatt ofte oppfatta gjennom sin offisielle politiske posisjonering, og ikke gjennom stemmene «nedenfra»: aktivister, humanitære arbeidere eller menneskerettighetsforkjempere.
Jeg driver mye internasjonalt solidaritetsarbeid nå, og jeg har ikke hatt noen konflikter med kolleger eller kvinnegrupper fra Afrika og Midtøsten. Men det er nettopp dette horisontale nivået som står i opposisjon til statlig politikk eller til den offisielle representasjonen av en nasjon gjennom statlige interesser.
Siden starten av fullskala-invasjonen har det vært ei oppfatning om at all verdens oppmerksomhet burde være retta mot Ukraina, og at enhver distraksjon til andre konflikter bare skader oss. Med andre ord, hvorfor hjelper dere Gaza når det er behov for hjelp hjemme?
A.M.: I forbindelse med flotiljen mener jeg dette også er en form for støtte til Ukraina. Det er en form for folk-til-folk-diplomati – en måte å bygge broer til grupper som i dag i stor grad blir oversett av både sivilsamfunnet vårt og det diplomatiske apparatet.
Dette er noe som få andre enn oss egentlig kan gjøre. Derfor anser jeg dette oppdraget som viktig, ikke bare for direkte støtte til palestinerne, men også for å komme med synspunkter om Ukraina på steder der vi ikke har blitt hørt før.
N.P.: Hvis vi tenker i solidaritetsbegreper, er det verdt å huske at staten ofte ikke representerer de reelle behovene og stemningene til de menneskene den skal representere. På grunn av dette befinner ukrainere i Europa, Amerika eller Latin-Amerika – tross alt finnes det flyktninger overalt nå – seg i vanskelige og noen ganger farlige situasjoner. For eksempel i Polen, hvor vi ikke er velkomne overalt.
For befolkninga i mange land har krigen i Ukraina begynt å bli assosiert med stadig minkende ressurser : folk føler at de blir fattigere, og denne negativiteten, og noen ganger til og med hatet på hverdagsnivå, blir lett retta mot ukrainere. Vi blir oppfatta som de som bare bryr seg om oss sjøl, at andre stadig skylder oss noe, mens vi angivelig er likegyldige til andre folks behov og problemer. Dette er en et noe egosentrisk posisjon, som andre aktivistgrupper og solidaritetsgrupper synes det er svært vanskelig å finne et felles grunnlag med.
Har du noen gang måttet delta i politiske diskusjoner med utenlandske kolleger, inkludert angående problemet med lav støtte til Palestina blant ukrainere?
N.P.: Vi har ikke trengt å diskutere det ennå, fordi vi i starten var anspente og bekymra for det ukjente. Etter ankomsten stolte vi fullt og helt på arrangørene, som trener og forbereder oss. Det som skjer her er ikke så mye ideologiske forberedeelser (sjøl om konseptet med flotiljen og hendingene i Gaza også ble diskutert), men heller å gjennomarbeide de tekniske detaljene ved aksjonen. Vi har allerede brukt én dag på båten: vaska den, klargjort den for avreise. Ytterligere opplæring, inkludert medisinsk opplæring, venter oss i morgen. Det er så mange organisatoriske spørsmål at det rett og slett ikke er nok tid og rom for politiske diskusjoner. Tvert imot prøver vi nå å finne kontakter blant folk vi kan samarbeide med eller intervjue, eller personer som allerede har jobbet i Ukraina, eller i det minste forstår konteksten rundt det som skjer der.
I løpet av den første uka prøver vi å orientere oss: hvor vi er, hvem vi er, hva vi kan gjøre i dette rommet, og hvordan vi skal opptre trygt. Det er mange sikkerhetstiltak på plass, og siden vi allerede har blitt enige om å delta og samhandle, må vi stole på koordinatorene når det gjelder de tekniske og organisatoriske spørsmåla.
A.M.: Angående politiske diskusjoner, hadde jeg noen forbehold. Gitt den betydelige innflytelsen fra stalinistiske tendenser i Sør-Europa, hadde jeg noen ubehagelige forutanelser. Men da vi begynte å bli kjent med folk, ble jeg positivt overraska over hvor åpne, positive og ikke-dogmatiske de vi møtte var.
Det har virkelig gjort sterkt inntrykk på meg. Kanskje vi bare har vært heldige. Jeg antar at skjebnen i det minste foreløpig beskytter oss mot å møte folk vi helst ikke vil treffe.
Nina Potarska og Andriy Movchan
Hvorfor mener du at folk fra det post-sovjetiske rommet ikke er så villige til å bli med på initiativer til støtte for Palestina?
N.P.: Jeg tror det er på grunn av språket og fordi vi ikke var en koloni i det britiske samveldet. Vi står i en litt annen kontekst. I Ukraina er det generelt ikke mange som er interessert i globale prosesser, og akkurat nå ser den internasjonale nyhetsstrømmen ut til å være spesielt svak. Folk sin forståelse av det som skjer i verden blir stadig mer innadvendt og lukket. Dette er en svært bekymringsfull utvikling.
A.M.: Det er mange faktorer som kan forklare hvorfor Israels posisjon er mer forståelig for oss [ukrainere]. Dette skyldes ganske objektive faktorer, spesielt det faktum at Israel er et svært vestlig samfunn. Når det gjelder kultur og livsstil, er det mye nærmere vårt, sammenligna med andre samfunn i Midtøsten. På grunn av dette framstår skyskraperne, strendene i Tel Aviv og nattklubbene som mye mer gjenkjennelige enn bilder fra den muslimske verden, med fattige bydeler og store familier – sjøl om israelske bosettere også ofte har store familier.
En annen faktor er at det finnes en enorm russisktalende post-sovjetisk diaspora i Israel. Det virker som om nesten alle har noen bekjente, naboer eller slektninger som har havna der, og dette skaper en spesiell kommunikasjonskanal.
N.P.: Og sjølsagt tragedien til det jødiske folket under andre verdenskrig. Vi er mer bevisste på disse tapene og denne urettferdigheten. Kanskje vi rett og slett føler mer med tragedien til det jødiske folket. Og dette til tross for at vi sjøl før fullskala krigen hadde angrep på synagoger. Sjølsagt har situasjonen endra seg dramatisk de siste åra.
Israel er i seg sjøl et forbilde for mange ukrainere: både hæren og evnen til å motstå fiendtlige omgivelser. Slike budskap har alltid blitt spredd i vårt informasjonsrom.
Folk pleide ikke å være særlig interessert i internasjonal politikk og hendinger i andre land. Men det som skjer i Palestina er ikke bare de nåværende massedrapene, det er en historie som har en viss kontinuitet. Dette er flere tiår med ulovlige arrestasjoner – inkludert av barn – og umenneskelige levekår. Det er litt som i Donetsk- og Luhansk-regionene nå: Jeg hører ofte fra folk som bor der at de tidligere «ikke var ukrainske nok» for noen, og nå er de «ikke russiske nok» for Russland. Det er en slags gråsone som alle forsøker å bruke og kjempe om, men i realiteten er det ingen som er interessert i menneskene som bor der. Og det som skjer i Palestina minner meg ofte om noe lignende.
Ogsåfør Israel starta sin bakkeoperasjon, hørte vi sjelden om forholda folk lever under der, om former for vold eller ulovlige fengslinger av palestinere. Eller om at folk bokstavelig talt ikke har tilgang til grunnleggende nødvendigheter. Da vi var i Canada, møtte jeg flere palestinere. De ønska stadig å kjøpe helt grunnleggende ting – tannkrem, hygiene-produkter – fordi de rett og slett ikke hadde det hjemme. Man må forstå forholds disse menneskene har levd under i mange år. Det som skjedde seinere, var kulminasjonen av dette – en respons på én urett med en annen.
A.M.: Det er også verdt å legge til at propagandas kraft ikke kan undervurderes. Israel har en ekstremt kraftig propagandamaskin. Vi kjenner godt til russisk propaganda, men israelsk propaganda fungerer ikke dårligere, og kanskje mye bedre. Hele enheter jobber med dette og bruker kunstig intelligens – alt er svært godt organisert.
Med tanke på at 20 % av den israelske befolkninga er russisktalende, ta en titt på YouTube-innholdet vårt: det er full av israelske politiske, økonomiske og militære eksperter. Det vi hører om konfliktene i Midtøsten presenteres for det meste gjennom prismen av israelsk militærpropaganda. Dette er det russiskspråklige innholdet vi har tilgang til, i motsetning til det arabiskspråklige innholdet.
Dessverre klarer israelsk propaganda å manipulere det krigstraumatiserte ukrainske samfunnet. Når du får høre: «Hei, kompis, vi er i samme geopolitiske leir, det er enkelt – velg et lag og hei på det», blir en slik vulgarisert og primitiv plan lett akseptert.
Men hvis vi husker prinsippene som ukrainsk motstand mot russisk aggresjon er basert på – motstand mot imperialisme, motstand mot kolonial erobring og overholdelse av folkeretten – så er det nettopp dette palestinerne har krevd for seg sjøl i mange tiår. Kanskje det er her vi bør lete etter nøklene til å forstå konfliktene i Midtøsten.