Publisert på nettstedet sozialismus.ch (Sveits) , 8. mai 2026, Av Olena Tkalich og Oleksandr Kyselov (Sotsialnyi Rukh)
Fire år etter starten av den russiske invasjonen har skillelinja mellom mange på den vesteuropeiske venstresida, som ser krigen i Ukraina som ikke noe mer enn en imperialistisk konflikt mellom Russland og NATO, og den ukrainske venstresida, som føler seg forlatt, blitt fullstendig forankra. I en fengslende og personlig tekst henvender de ukrainske sosialistene Olena Tkalich og Oleksandr Kyselov seg nok en gang til den vestlige venstresida og taler for en solidaritetsbasert antiimperialisme. (Redaktørens merknad)
Vi skriver ikke for å formidle den ultimate sannheten. Vi er sjøl fulle av tvil. Vårt eneste mål er å dele våre tanker og påpeke feilene i tankegangen vi en gang også var en del av. Olena skammer seg fortsatt når hun tenker på hvordan venstreorienterte europeiske journalister, bare dager før krigsutbruddet, kom til Kyiv og spurte henne om et mulig russisk angrep. Hun avfeide dette sjølsikkert som et fullstendig urealistisk scenario og foreslo at de i stedet skulle snakke om hvor dårlig vårt sosiale trygdesystem er.
Oleksandr, som allerede hadde blitt fordrevet fra hjembyen sin i 2014, kunne ikke forestille seg denne grusomheten et sekund. Kvelden før det hele begynte, avslutta han en leksjon med en mann fra Kharkiv, som han hadde undervist i engelsk, og til tross for mangelen på informasjon avfeide begge en fullskala invasjon og mente at behovet for en forebyggende evakuering var absurd. Men krigen kom, og fire år seinere, uforberedt og overraska, står ukrainerne overfor valget mellom enten å underkaste seg det nyfascistiske regimet i Moskva eller å selge seg til dets snart ikke-eksisterende motpart i Washington.
Frustrasjon over den vestlige venstresida
Når landet ditt herjes av en imperialistisk makt som prøver å trekke deg tilbake til sin innflytelsessfære, er det få ting som er mer frustrerende enn å lytte til høylytt retorikk om hvordan det onde Vesten provoserer fram krig og utnytter våre dødsfall for egen vinning. Retorikk som behandler deg og dine ønsker som et null. Retorikk som glemmer å tilby et meningsfullt, frigjørende alternativ. Diskurser der motstand mot Vesten blir et mål i seg sjøl. Derfor var det så viktig for oss å komme til «Det andre Davos 2026» for å diskutere disse problemstillingene med den britisk-syriske aktivisten Leila al-Shami, som var en av de første som protesterte mot dårskapen i ei slik tilnærming. Heldigvis er synet på Russland som en antiimperialistisk makt en ytterposisjon i Sveits, spesielt etter tilnærminga mellom Putin og Trump.
Sikkerhet som en utfordring
Den instinktive motstanden mot den pågående opprustninga i Europa er langt vanskeligere å håndtere enn venstresida …Det er en ikke ubetydelig risiko for at dette bare er nok et eksempel på sjokkdoktrinen i aksjon, der den utnytter frykt og forvirring om den globale situasjonen til å presse gjennom en fullstendig demontering av velferdsstaten. Det er en velbegrunna bekymring for at europeere slipper løs mørke, høyre-ekstreme krefter som følger sin egen udemokratiske logikk og som ingen kan kontrollere.
På den annen side står Europa rikt, men dårlig forsvart i en verden der de to supermaktene, USA og Russland, er overbevist om at makt gir rett. Det ene, Russland, har samla moderne militær erfaring som ingen andre land, enn Ukraina, besitter. Det er oppmuntra av sin suksess og straffrihet. Hva ville hindre Russland i å avansere videre, hvis vi vurderer verst tenkelige scenario? Hva ville hindre den andre, USA, i å kreve en pris for å yte beskyttelse?
Spørsmålet om våpenleveranser
Sjokket fra den russiske invasjonen lærte oss at enhver kritikk av den interne utviklinga i Ukraina alltid bør ledsages av en bevissthet om vår evne til å motstå utenlandsk imperialisme. Det ene er meningsløst uten det andre.
Denne evnen er imidlertid i dag sterkt avhengig av å skaffe de nødvendige ressursene – først og fremst våpen. Ukrainernes vilje til å kjempe er ikke helt samstemt. Den vakler stadig mer, og resignasjonen vokser. Men til tross for et år med forhandlinger er ingen fred i sikte, ikke engang en våpenhvile. Ødelegging og drap fortsetter uforminska. I denne situasjonen oppfattes sabotasje og stopp av våpenleveranser, uavhengig av årsak, i praksis som å ha ett enkelt mål: å tvinge Kyiv til å gi innrømmelser til Moskva. Og for det ukrainske folket betyr dette ikke bare at de er fratatt et valg, men også at avgjørelsen tas over hodet på dem.
Venstresidas stemme er kanskje ikke avgjørende når det gjelder våpen, men å ta et tydelig standpunkt, i stedet for å distansere seg med en avvisende holdning, åpner opp andre veier for å bidra i solidaritet. Den samme solidariteten som støtter Ukrainas rett til sjølforsvar, bør også støtte ukrainernes rett til sjøl å bestemme hva de forsvarer.
Klassesolidaritet
Arbeiderbefolkninga er det siste den herskende klassen tenker på, sjøl om arbeidskraften deres er uunnværlig i tider med flere kriser. Dette er ikke unikt for Ukraina. Men i motsetning til i andre land mangler lønnsmottakere i Ukraina i hovedsak alle midler til å gi uttrykk for sine bekymringer og bli hørt, og krig er neppe det mest beleilige tidspunktet for å skape nye måter.
Så lenge regjeringa vår er avhengig av hjelpen fra deres vesteuropeiske land, vil den muligens også reagere sterkere på presset som utøves gjennom deres politiske innflytelse. Enten det er å donere til en av de mange aktive innsamlingsaksjonene, bistå ukrainske flyktninger for å hjelpe dem med vanskelighetene deres, eller gjenta kravet om inkludering av ukrainske lønnsmottakere i diskusjoner og institusjonene som former politikken i landet vårt – alt dette støtter fornyelsen av venstresida i Ukraina.
En handlingsplan for forsvaret av Ukraina innafor ramma av det eksisterende og dypt mangelfulle nyliberale systemet vil neppe være inspirerende for venstreorienterte aktivister. Men når man står overfor et valg mellom demokrati og autoritarisme, er det overbevisende grunner til å velge det første. Ingen som har opplevd det siste på nært hold lengter etter det, sjøl i de desperate øyeblikkene når de er klare til å overgi seg og inngå kompromisser. Tenk på hele historien og utviklinga i lokalsamfunnene rundt deg – alle seirene, uansett hvor små, alle de gradvise suksessene som har gjort dagens kamp for enda større frigjøring mulig. Har du virkelig ingenting å forsvare?
Solidaritet mot imperialisme
Grunnlaget for solidaritet er anerkjennelsen av den gjensidige forbindelsen og avhengigheten mellom likestilte. Det som gjelder for dere, gjelder også for oss – og omvendt; bare at handlingsrommet for feil er mindre i dag. I en multipolar verden med eskalerende imperialistiske ambisjoner, blir svakhet sett på som en mulighet til å tvinge fram innrømmelser.
Utfordringa for venstresida verden over er å utvikle en tankegang som ikke har illusjonen om at det er nok å fordømme problemer, som om noen andre da ville løse dem. En tankegang som ikke er utelukkende fiksert på Vesten, som om dens undergang aleine ville fjerne den største hindringa for fred og velstand. Grensene for hva som er mulig settes av de som har makta til å håndheve dem. Spørsmålet er derfor: Hvordan kan vi bygge ei slik makt for å skape den verden vi ser for oss?
Av Olena Tkalich og Oleksandr Kyselov (Sotsialnyi Rukh)