Den russiske programmereren Alexander Okunev satt fyr på seg sjøl på treårsdagen for fullskala-invasjonen. Ingen fikk høre om det.
Publisert på nettstedet iStories, 6. mai 2026. Forfattere: Maria Zholobova, Filipp Gorenshtein, Holger Roonemaa (Delfi Estland), Indrė Makaraitytė (LRT), Ilya Ber (Delfi Estland)
Informasjon om en innbygger i Kaliningrad, født i 1988 i protest mot krigen, satte fyr på seg sjøl på en slik måte at han avgikk med døden, ble først publisert i en åpen rapport fra Estlands utenriksetterretningstjeneste. Forfatterne av rapporten oppga ikke navnet på den avdøde. Vi klarte å finne ut detaljene rundt hva som hendte, sammen med Delfi Estonia og den litauiske kringkasteren LRT. Vi rekonstruerte hva som skjedde, basert på dokumenter fra den russiske etterforskningskomiteen, samtaler med Okunevs slektninger og kolleger, samt europeiske sikkerhetskilder.
Fem overvåkningskameraer er installert foran minnesmerket for 1200 gardister i Kaliningrad, Sovjetunionens første monument over soldater drept i Den store fedrelandskrigen, 1941–1945. I midten av minnesmerket står Den evige flammen. Fra tid til annen skjer ulike hendinger nær minnesmerket. Dette blir deretter bredt omtalt i lokalnyhetene, og gjerningspersonene blir gjenstand for straffesaker. Siden i fjor har det blitt gitt en straff på opptil fem års fengsel for «vanhelligelse av krigsminnesmerker».
I en annen situasjon, i februar i år, ønsket en beruset innbygger i Kaliningrad i februar i år å tenne en sigarett fra ilden på minnesmerket og i tillegg varme føttene sine over flammene. I januar 2026 stjal et par innbyggere en kurv med blomster fra monumentet. I september 2025 hadde et annet par sex på minnesmerket.
Seks måneder før det, rundt klokka 05.00 den 24. februar 2025, brente den 37 år gamle Kaliningrad-beboeren Alexander Okunev seg levende ved minnesmerket for 1200 gardister i protest mot krigen — og ingen fikk vite om det.
«Han satt for seg sjøl i et hjørne, ikke der alle folkene var»
På 2010-tallet fikk Kaliningrad tittelen som protesthovedstad i Russland, og en rekke store demonstrasjoner førte til og med til at guvernør Georgy Boos ble erstatta.
Siden starten på fullskala-krigen i Ukraina har imidlertid ikke byen vist noen bemerkelsesverdig protestaktivitet. I de første dagene av invasjonen feide en bølge av antikrigsaksjoner gjennom Kaliningrad. På et tidspunkt ble byen en leder i antall protokoller som ble utstedt for å «diskreditere» hæren. Men nesten umiddelbart døde protestene ut, slik de gjorde over hele landet. Igor Luzin, en Kaliningrad-aktivist og tidligere ansatt ved Navalnys lokale hovedkvarter, forklarer at det «politiske feltet» i Kaliningrad er «rydda opp», akkurat som resten av Russland.
Alexander Okunev var ikke en aktivist. Han unngikk å snakke politikk på jobben (han var systemadministrator i et firma som solgte utstyr). Han krangla ikke om fullskala-krigen med familien, og var tilsynelatende ikke aktiv på sosiale medier. Okunev hadde nesten ingen venner, ingen kjæreste, og bodde aleine.
Han snakka praktisk talt ikke med kollegene sine, kunne til og med ignorere sine overordna. Han kunne være reagere med ikke å svare på en hilsen, eller ikke svare på spørsmål han fikk. På bedriftsmarkeringer, for eksempel nyttårsaften, prøvde han å unngå å forlate kontoret sitt.
«Satt der i et hjørne, ikke der alle folkene var … På en eller annen måte levde han alltid sitt eget liv for seg sjøl,» minnes hans tidligere kollega. «Innelukket. Merkelig.» Det var imidlertid ingen klager på arbeidet hans: «Programmererhjernen hans var helt på høyden». Kollegaen mener at Alexander kunne ha fått en god karriere, «men det føles som om han ikke brydde seg så mye om penger». Da Okunev bestemte seg for å slutte (omtrent seks måneder før hendinga), ble alle veldig overraska.
«Vi spurte ham, har du funnet en annen jobb? -Nei… Skal du noe sted? -Kanskje. Ingen hadde noen anelse om hva eller hvorfor han dro,» sier hans tidligere kollega. Bekjente kaller Okunev «snill, lydhør, rettferdig»: «Han hjalp alltid alle». Han var glad i origami, og når en av kollegene hans hadde bursdag, kunne han i hemmelighet legge «noen blomster» på bordet deres. Når det gjelder hobbyene hans, sier folk nær ham at han likte å se filmer og sykle.
Etter oppsigelsen fant Okunev egentlig ikke noe annet arbeid. «Han satt hjemme, han snakka praktisk talt ikke med noen,» fortalte hans tidligere kollega.
Opprydding
Etter å ha bestemt seg for en så desperat protestaksjon som å tenne på seg sjøl, virker det ikke som om Alexander Okunev forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomhet. Kanskje han var redd for at noen kunne stoppe ham. Men han valgte åpenbart datoen (årsdagen for den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina) og stedet (hovedkrigsminnesmerket i byen) av en grunn. Kanskje også tiden: det første russiske missilet traff Kyiv 24. februar 2022, omtrent klokka fem om morgenen.
Okunevs forkullede lik ble, til tross for de mange kameraene ved minnesmerket, oppdaga av en tilfeldig forbipasserende først rundt klokka 06:40. Snøen ser ut til å ha blitt spraymalt med slagordet «Nei til krig». Ansatte fra etterforskningsavdelinga for Leninsky-distriktet i Kaliningrad dro til stedet. I rapporten om nattas hendinger nevnes Okunevs sjølantenning sammen med rapporter om to andre lik og ei jente i niende klasse som hadde forlatt hjemmet.
Hendinga ble rapportert til lederen for byadministrasjonen, Elena Dyatlova. Hun tok umiddelbart full kontroll, henda den europeiske etterretningsoffiseren. Hun ble assistert av Evgeny Maslov, leder for den lokale tjenesten for beskyttelse av kulturarv. Det viktigste for dem var å raskt kvitte seg med liket og slagordet på snøen.
Tjenestemennene var mest bekymra for at journalistene skulle få vite hva som hadde skjedd.
Kultur- og turistministeren i Kaliningrad oblast, Andrey Yermak, var spesielt bekymra for at episoden med at Okunev tente på seg sjøl fant sted nær monumentet fra Den store fedrelandskrigen — dette ble altfor symbolsk..
Alt var ordna innen klokka 09:15. Spor etter hendinga ble fjerna, og myndighetene var letta over å kunne rapportere til den lokale guvernøren og andre lokale tjenestemenn at ingen hadde sett noe, opplyste kilden til IStories Media.
Informasjon om den [til nå] navnløse innbyggeren i Kaliningrad ble først offentliggjort sammen med en rapport fra estisk etterretning vinteren 2026: «På treårsdagen for Russlands fullskalakrig, klokka fem om morgenen 24. februar 2025, skrev en mann, født i 1988, ‘Nei til krig’ i snøen nær monumentet til en russisk soldat i Kaliningrad og satte fyr på seg sjøl i protest.»
Ingen av mediene i Kaliningrad rapporterte noen gang om nyheten. Det fantes ingen innlegg fra lokale eller propagandakanaler på Telegram eller andre innlegg på sosiale medier om Okunev. Familien Alexanders spredte heller ikke ordet om hendinga. «Hva er poenget med å på en eller annen måte offentliggjøre og fortelle alt dette? Hvorfor skal man gjøre det?» sa en av dem til journalister.
«Det finnes en annen vei»
En bekjent sier at Okunev på kvelden før sjølmordet oppførte seg «helt normalt». Det var ingen antydning om hva han skulle gjøre, og «det som skjedde kom som et sjokk for alle.» Okunevs slektninger omtaler noen «ekspertundersøkelser» som ble gjennomført som en del av etterforskningen, som kom fram til at «det ikke var noen ytre påvirkning» på Aexander. Familien ble avhørt av den lokale etterforskningskomiteen; politiet kom til Okunevs tidligere kolleger for en «karakteristikk av ham», men endte med «Fungerte bra, men kommuniserte ikke med noen.»
En nær venn av Okunev fortalte IStories Media om innholdet i sjølmordsbrevet: «Han skrev at det finnes en annen vei. Tilsynelatende mente han en verden med fred. Og han ville ikke leve i den verdenen vi har, så han tok denne avgjørelsen… Men vi er alle klar over at verdensfred er en utopi.»
Notatet viser også at Okunev forsto at «mest sannsynlig vil det ikke komme i nyhetene noe sted, -det vil ikke bli bredt dekket noe sted», forteller kilden til IStories Media.
Elena Maslova, leder for Kaliningrad-administrasjonen, og Evgeny Maslov, leder for tjenesten for beskyttelse av kulturarv, har ikke svart på journalistenes forespørsler.
Kulturminister Andrei Yermak svarte at han ikke var kjent med resultatene av etterforskninga av denne «ulykken», så han ville ikke kommentere noe. Han uttrykte tillit til at myndigheter «vil kommentere situasjonen så snart etterforskninga er ferdig.»
«Disse menneskene er ikke redde for folket, men for sine overordna»
Da Jan Palach,en filosofistudent ved Karlsuniversitetet i Praha, i januar 1969 satt fyr på seg sjøl, reagerte titusenvis av mennesker med å gå ut i gatene og ble et symbol på motstand mot den sovjetiske okkupasjonen i Tsjekkoslovakia. Da gateselgeren Mohammed Bouazizi [i 2011] gjorde det samme, utløste det masseprotester i Tunisia, noe som til slutt førte til at landets president trakk seg.
I Russland førte det ikke til noen bemerkelsesverdige kollektiv handlinger journalisten Irina Slavina og udmurtforskeren Albert Razin satt fyr på seg sjøl. Kunne Okunevs sjølmord ha utløst protester hvis folk hadde fått vite om det?
Sosiologen Margarita Zavadskaya mener ikke det. «Å sette fyr på seg sjøl er en kraftfull symbolsk handling,» sier hun, «men offentlig harme aleine er ikke nok til å utløse storskala kollektiv handling under forhold med alvorlig undertrykking og begrensa tilgang til informasjon.»
Så hvorfor prøvde de russiske myndighetene så hardt å skjule informasjon om hva som hadde skjedd? For å forhindre «protestsmitte» og at flere skulle etterligne handlingen, forklarer hun. Dessuten motsier et slikt anti-krigs sjølmord regjeringens påstand om en universell offentlig konsensus om krigen. Og lokale tjenestemenn ville framstå som ute av stand til å opprettholde kontrollen i øyne til sine overordna.
Statsviteren Ekaterina Shulman mener heller ikke at frykten for ytterligere protester sto bak Kaliningrad-myndighetenes behandlinga av saken. «Lokale myndigheter er ikke redde for folket, ikke for protester. De er redde for sine overordna,» sier hun, «de var redde for å høre:
«De er redde for sine overordna», sier hun. «De var redde for å høre: ‘Du hadde ansvaret, du lot en skandale skje, det finnes medieoppslag – hva får du egentlig lønn for?’»
«Autoritære regimer er redde for symbolske gnister. De forstår at en enkelt protesthandling kanskje ikke umiddelbart fører til en massebevegelse, men kan bli et moralsk symbol som gjør at spredt uro og misnøye begynner å vise seg,» sier den litauiske statsviteren Nerijus Malukiavicius. «Det er derfor slike regimer søker å ‘rydde opp’, kvele historien og diskreditere offeret.»
Hei! Mitt navn er Maria Zholobova.
Jeg vet dette er vanskelig å lese. Det var heller ikke lett å skrive. Men det betyr noe for meg at du vet hvem Alexander Okunev var, og hvilken anti-krigsuttalelse han kom med — uansett hvor hardt myndighetene har jobba for å viske ham ut av historien. Dette er det jobben min som journalist er til for. Det er derfor Important Stories eksisterer. Vi graver fram fakta som staten prøver å skjule. Vi bevarer minnet om menneskene staten prøver å skrive ut av historien, som om de aldri hadde eksistert.
Vil du støtte Important Stories? Klikk på denne linken.