Publisert på bloggen The Russian Reader, 16. mai 2026 Kilde: Christian Caryl, «Vladimir Putin er mye svakere enn du tror», Foreign Policy , 6. mai 2026.
Russlands president Vladimir Putin har alltid vært en paranoid mann. Vi vet for eksempel at han lenge har unngått å bruke en personlig mobiltelefon , han er altfor klar over hvor lett de kan spores.
Likevel avslører et Kreml-dokument som nylig ble lekket til pressa av en europeisk etterretningstjeneste et helt nytt nivå av mistro . Besøkende kan bare henvende seg til ham etter at de har gått gjennom to lag med screening. Livvaktene hans har nå full kontroll over hans aktivitetsplan; de har i hovedsak eliminert besøk til steder som har med militæret å gjøre.
Og når det gjelder mobiltelefoner: Ingen som jobber i nærheten av Putin har nå lov til å ha en – de kan bare bære enheter som ikke er kobla til internett. Overvåkingssystemer er plassert i hjemmene til kokkene, sjåførene og renholderne som jobber for ham; de har forbud mot å bruke offentlig transport. Mest avslørende er at han og familiemedlemmene hans ikke lenger bor i sine vanlige boliger. I stedet holder de seg til hemmelige steder med ekstra lag med beskyttelse. Dokumentet hevder at Putin nå bare jobber i bunkere spredt rundt i Sør-Russland.
Det er selvsagt mulig at spionene som sendte dette dokumentet videre til media spiller sitt eget spill – kanskje bruker desinformasjon til å så splid og mistillit i Kreml. Men detaljene som lekkasjen avslørte gir perfekt mening med utgangspunkt i de begrensningene Putin plutselig står overfor.
I januar lyktes amerikanske styrker med å fange Venezuelas president Nicolás Maduro på leirområdet hans, uten sjøl å bli ramma av et eneste dødsfall. I slutten av februar drepte israelerne Irans øverste leder Ali Khamenei på den første dagen av krigen mot Iran – og en rekke andre iranske toppledere også. Det var heller ikke første gang de klarte å spore individuelle mål i Teheran. Amerikanerne og israelerne har gjennomført disse operasjonene gjennom en kombinasjon av nøye kultiverte menneskelige kilder og signaletterretning. De har sporet mobiltelefonsamtaler og internettbruk ikke bare til de som er hovedmål for aksjonen, men også til deres assistenter, vakter og støttepersonell. Alt dette betyr at diktatorer ikke lenger kan sove like lett som de pleide.
Den tidligere sjefen for ukrainsk militæretterretning, Kyrylo Budanov – nå stabssjef for president Volodymyr Zelenskyj – er kjent for å ha studert israelske målretta drap. Studiene hans har gitt resultater: Ukrainerne har myrda en rekke russiske militæroffiserer, politikere og propagandister – noen av dem i hjertet av Moskva.
I desember ble generalløytnant Fanil Sarvarov drept av en bilbombe i hovedstaden . Dette angrepet ser ut til å ha sendt en kollektiv bølge av angst gjennom Russlands maktelite, og ifølge det lekkede dokumentet skal det ha ført til et møte mellom sikkerhetssjefer der de skyldte på hverandre for både virkelige og innbilte feil. Gitt at Russland gjentatte ganger har forsøkt å myrde Zelenskyj, har Putin all grunn til å tro at også han har blink på ryggen.
Putin frykter kanskje interne fiender like mye som han frykter ukrainerne; rykter om kuppplaner florerer i Moskva. Men den russiske presidentens problemer er faktisk større enn som så. Han har klart å holde seg ved makta i 26 år ved alltid å holde seg noen skritt foran fiendene sine. Nå kan det hende han er i ferd med å gå tom for manøvreringsrom.
En russisk offensiv som var planlagt for denne våren har sporet av før den har kommet i gang. Ukrainerne hevder å ha påført russerne 35 000 tap bare i mars – den er den femte måneden på rad, ifølge Kyiv, at antallet drepte og alvorlig såra russere har oversteget Kremls rekrutteringsrate for nye soldater. Kanskje enda viktigere, disse soldatenes ofre var helt forgjeves; ingen større mål ble oppnådd . «Ukraina gjør det ikke bare bedre enn forventa», sa Michael Kofman, seniorforsker ved Carnegie Endowment for International Peace. «Tida er ikke på Russlands side i denne krigen.»
Ukrainerne har faktisk nå pressa russerne tilbake langs flere deler av fronten. Putins militærledere ser ikke ut til å ha noen nye ideer om hvordan de kan endre den grunnleggende dynamikken på slagmarken. Med mindre de kan endre det, vil det vise seg lite matnyttig å sende inn nye mannskaper i kampen.
Ukrainerne, derimot, ser ut til å ha en uendelig forsyning av nye ideer. Hver dag avdukes det et oppsiktsvekkende nytt teknologisk verktøy eller kreativ bruk av et gammelt. Hver dag bringer også nyheter om nok et dristig angrep dypt inne i det russiske hjertet. Den 25. april traff for eksempel ukrainske droner en russisk flyplass i byen Tsjeljabinsk sør i Ural – litt over 1800 kilometer unna Ukraina.
Kyivs styrker har brukt betydelige ressurser på å eliminere russisk luftforsvar, som nå rett og slett ikke er tilstrekkelig til å beskytte alle strategiske mål. For noen uker siden stengte trusselen om ukrainske angrep alle de fire internasjonale flyplassene i Moskva samtidig. Faktisk ser det ut til at det økende antallet ukrainske angrep har påvirka Kremls beslutning om å ekskludere militært utstyr fra å delta i seiersdagen-feiringen 9. mai. Ydmykelsen var stor da Putin til og med følte seg tvunget til å be USAs president Donald Trump om å fraråde ukrainerne å angripe under paraden. Russerne er tydelig rysta.
Likevel iscenesetter ikke Kyiv slike angrep for å oppnå psykologisk effekt. Bevisene tyder på at ukrainske planleggere tenker hardere enn noen gang på hvordan de skal maksimere effekten av angrepene sine. I slutten av april angrep et ukrainsk langtrekkende droneangrep et oljeraffineri i Perm, mer enn 1450 kilometer fra grensa, destillasjonskolonner – systemene som muliggjør separasjon av råolje til bensin og andre petroleumsprodukter. Å treffe lagringstanker gir spektakulære opptak av branner, men de er relativt enkle å reparere; kjerneinfrastruktur som disse kolonnene er en helt annen sak.
«Ukrainerne har utvikla en seiersteori som innebærer ødelegging av Russlands olje- og gassinfrastruktur», sa Ben Hodges, en tidligere kommandør for den amerikanske hæren i Europa. «Uten det blir det veldig vanskelig for Russland å opprettholde det de gjør.»
I slutten av mars konkluderte en analyse fra Reuters med at angrepskampanjen hadde lyktes med å kutte Russlands oljeeksportkapasitet med 40 prosent. Dette er riktignok kanskje ikke nok til å fullt ut oppveie den uventa gevinsten Moskva har fått av den kraftige økninga i globale oljepriser, som følge av den amerikansk-israelske krigen mot Iran. Likevel oversteg Russlands budsjettunderskudd allerede målsettinga for hele året i første kvartal i år. Finansrepresentanter nevnte et fall på 45 prosent i olje- og gassinntektene.
Dette mønsteret med smarte angrep gjentar seg på tvers av bransjer. I sine angrep på kjemiske fabrikker , halvlederfabrikker og stålfabrikker fortsetter ukrainerne å treffe kjernekomponenter i de industrielle prosessene som forsyner Russlands militærmaskineri. Påfallende nok ser russerne ut til å være ute av stand til å gjengjelde Ukraina med samme mynt.
Desentraliseringa av Ukrainas militærproduksjon – spredt over utallige små fabrikker på lite iøynefallende steder – gjør det ekstremt vanskelig for russerne å finne effektive mål. Så de fortsetter å angripe kraftverk og sivile, – grusomme taktikker som faktisk kan bidra til å styrke den ukrainske motstandsviljen.
At momentumet har snudd i Ukrainas favør, demonstreres også av Zelenskyjs stadig mer sjølsikre tone overfor USA. «Etter min mening manipulerte Russland amerikanerne igjen – manipulerte USAs president», sa han nylig , da han kommenterte Trumps politikk om å la Russland omgå sanksjoner mot oljesalg. Dagene med smiger og ettergivenhet er over.
Ukraina har sjølsagt mange problemer. Deres omfavnelse av droner er delvis drevet fram av vedvarende mangel på arbeidskraft ; mange ukrainske menn nekter å bli med i militæret. Og regjeringa fortsetter å kjempe med korrupsjonsskandaler .
Likevel opplever Kyiv en styrking av sin internasjonale posisjon, samtidig som Moskva møter nye utfordringer.
Krigen i Iran har gitt nye diplomatiske muligheter for ukrainerne, som har utnytta sin ekspertise innen dronevern til å finne nye venner blant monarkiene i Persiabukta. Trump virker såpass opptatt av sin egen krig at han finner færre muligheter til å presse Kyiv til ugunstige fredsavtaler.
Og det nylige valgnederlaget til den ungarske statsministeren Viktor Orbán har frarøvet Putin hans mest pålitelige venn i EU. Orbáns uttreden har endelig gjort det mulig for EU å bryte den fastlåste situasjonen rundt en lenge etterlengta hjelpepakke på 106 milliarder dollar til Kyiv. Det er nok til å sikre ukrainerne en tilgjengelig våpenbeholdning i lang tid framover – helt utenom de mange fellesforetakene for våpenproduksjon som de har oppretta med partnere over hele verden.
Bare for å gjøre det hele enda verre, er Moskva også i ferd med å miste en av sine omtalte nye allierte i Afrika: Den Moskva-støtta militærregjeringa i Mali taper kampen mot islamistiske opprørere.
Å tape Mali vil ikke være nok til å koste Putin tronen. Men å tape krigen i Ukraina kan absolutt føre til det – spesielt når det kombineres med en stillestående økonomi, stressa oligarker og ei befolkning som er opprørt over Kremls nylige aksjon mot internett. Sjøl Russlands militærbloggere, lenge de mest entusiastiske støttespillerne av krigen, begynner å miste trua. «Litt etter litt går fordelen til våre fiender», skrev en av dem nylig . «Fienden går til motangrep, og han lykkes.» Andre russere kan godt komme til samme konklusjon.