Av Nettverk for en Rettferdig Fred / Netzwerk Gerechter Frieden (NGF)
I forkant av Die Linkes landsmøte 19.–21. juni forsøker det nyoppretta «Nettverk for en Rettferdig Fred» (NGF) å samle støtte til et forslag som skal forene motstand mot militarisering og våpenindustriens profitter, med klar støtte til Ukrainas rett til sjølforsvar. Manifestet retter seg direkte mot forslag G.26, «Vi betaler ikke for deres kriger!» som er lagt fram til behandling på landsmøtet,
Nettverket omfatter både ukrainere og russisktalende i Tyskland.
Nei til opprustning som profittmaskin.
Nei til å se bort ifra russisk imperialisme.
For en venstreorientert fredspolitikk som forener sjølforsvar og demokratisk kontroll.
1. Hva saken handler om
En fredspolitikk som glemmer dem som blir angrepet, er ingen fredspolitikk. Det er problemet med forslag G.26 «Vi betaler ikke for deres kriger!», som skal behandles på Die Linkes kommende landsmøte. Det er et forslag som tar sikte på å stramme inn partiets fredspolitiske linje i en situasjon prega av opprustning, sosiale kutt og økende internasjonale konflikter.
Lest isolert i lys av den tyske budsjettdebatten kan teksten framstå som et konsekvent antimilitaristisk svar. Den kritiserer milliardbevilgninger til militæret, våpenindustriens krigsprofitter og den voksende normaliseringa av militær tenkning. Den argumenterer for omstilling av våpenproduksjon til sivile formål og forsvarer retten til militærnekting.
Vi er enige i den samfunnsmessige analysen: Når man i 2026 uten problemer kan finne mer enn 108 milliarder euro til forsvarsutgifter, samtidig som man fryser den sosiale grunnstønaden på 563 euro (ca. 4200 kroner, red.) per måned, så er dette klassekamp ovenfra. Når Rheinmetalls aksjekurs har blitt 16-dobla siden Russlands invasjon i 2022, er det ikke bare en markedsanomali, men et resultat av politiske valg. Her er det venstresidas oppgave å bekjempe sosiale kutt, krigsprofitt og en militarisering av hverdagen. Samtidig må venstresida også si tydelig ifra at Tyskland i årevis bidro til å finansiere Putins krigsmaskin gjennom import av billig energi – også etter annektering av Krim i 2014, og mens russiske regimekritikere ble fengsla.
Forslag G.26 fremmes ikke i et politisk tomrom. Det kommer etter mer enn fire år med russisk angrepskrig mot Ukraina og midt i en programdebatt der Die Linke skal ta stilling til om partiet fortsatt vil behandle østeuropeiske sikkerhetsbekymringer som en fotnote. Det er her problemet ligger: Forslaget kritiserer opprustning, krigsprofitt og en voksende dagsorden om å gjøre samfunnet klar for krig. Men samtidig usynliggjør det Ukraina og landa i Øst-Europa som lever med trusselen fra russisk imperialisme. Russisk imperialisme reduseres til ei bisetning.
Men samfunn under angrep er ikke bare brikker i et geopolitisk spill mellom stormakter. De er politiske subjekter med egen historie, egne sosiale kamper og egen rett til å bestemme sin framtid.
Derfor skriver vi ikke bare som akademiske observatører, men som venstreorienterte med røtter i Øst-Europa. Vi vet hva Putins «fred» betyr – og nettopp derfor er vi imot den. Forslag G.26 bygger på noen riktige observasjoner, men kommer til tre feil konklusjoner som dette maifestet tar avstand fra: en feil historisk analyse, en feil teori om symmetri og et feil forslag til løsning.
I. Feil historie – referansen til 1914
Forslag G.26 viser til sosialdemokratiets støtte til krigsbevilgningene i 1914. SPD støtta finansieringa av den tyske krigsinnsatsen. Noe som var en politisk kapitulasjon for nasjonalisme og borgerfred, der partiet støtta en imperialistisk aggresjon mellom imperialistiske stormakter. Det handla ikke om å frigjøre noen, men om å ofre noen.
2022 er imidlertid ikke 1914. Henvisninga til krigskreditter kunne gi mening dersom dagens militærstøtte hadde handla om det samme som den gang: støtte til ens egen imperialistiske stats krig. Men det gjør den ikke. Den ene siden forsvarer seg. Den andre har angrepet. Ukraina er ikke det tyske keiserriket. Ukraina er den angrepne republikken. Angrepet er en imperialistisk handling retta mot Ukrainas sjølråderett.
Den som visker ut denne forskjellen, viderefører ikke bolsjevikenes antikrigsholdning fra 1914, men gjentar snarere feilen hos de Moskva-lojale delene av venstresida som kalte oppstanden i Ungarn i 1956 «kontrarevolusjonær», Praha-våren i 1968 «villedet» og Georgia i 2008 «provoserende». Hver gang sto Moskva bak stridsvognene. Hver gang fikk det forståelse i deler av den vestlige venstresida. Den tradisjonen er ikke vår tradisjon.
Marx og Engels støtta de polske opprørene mot tsarstyret – ikke av nasjonalromantiske grunner, men fordi de forsto at undertrykking av et helt folk som et hinder for demokratisk og sosialistisk frigjøring. De internasjonale brigadene dro til Spania i 1936 – ikke for å bekjempe «begge sider», men for å bekjempe Franco. Også i Rojava har venstresida forstått at sjølforsvar mot reaksjonær vold ikke kan erstattes av appeller og erklæringer. Antifascisme er konkret: den tar side og er villig til å ta risiko. Det er denne tradisjonen vi viderefører.
II. Feil symmetri – systematisk fortielse av overgriperen
Den feilaktige historiske analysen skaper også en falsk symmetri som går igjen i hele teksten.
Forslaget nevner Israel og USA når aggressorer skal navngis. Men det nevner ikke hva Russland har gjort. Ikke et ord om Butsja. Ikke et ord om Mariupol. Ikke et ord om ukrainske barn som er deportert til Russland. Det som utelates er også et politisk valg. Den som ikke kaller denne krigen ved sitt rette navn, har allerede delvis akseptert den.
Samtidig snakker forslaget om «den arbeidende befolkninga i Ukraina så vel som i Russland», som om begge sider hadde samme handlingsrom. Det har de ikke. Den ene siden ble angrepet. Den andre angrep. Å sette opp en symmetri mellom angriper og angrepet er ikke pasifisme – det er å stille seg på den sterkestes side.
Dette betyr ikke at man ikke skal skille mellom den russiske staten og de delene av befolkninga som nekter å delta i krigen. Solidaritet med russiske desertører og militærnektere er ikke et alternativ til solidaritet med Ukraina, men en direkte konsekvens av en konsekvent antimilitarisme. En påstått «solidaritet med Russland» som reduserer fengsla krigsmotstandere til bare en speiling av lidelsen i Ukraina, gjør begge usynlige: både statlig undertrykking i Russland og virkeligheten i Ukraina under daglige bombardementer.
Dette er ikke en ny svakhet i partiet. Når det gjelder Krim i 2014, Syria, den russiske fullskalainvasjonen i 2022 og Gaza, har Die Linke altfor ofte vært splitta, for seint ute eller for opptatt av interne diskusjoner. Dette er allerede erkjent i programdebatten. Men det er ikke en løsning dersom neste fredsforslag fortsatt har den samme blinde flekken.
IV. Feil svar – ikke våpen til profitt, men våpen til de som blir angrepet
En feil antakelse om symmetri fører til feil politiske svar. Ja, militærutgifter brukes til å legitimere sosiale kutt. Ja, Rheinmetall og andre selskaper gjør krig til en forretningsmodell. Ja, venstresida må ikke legitimere denne profittmaskinen. Men det følger ikke av dette at militær støtte til Ukraina er feil.
Spørsmålet er ikke «våpen eller ikke våpen», men hvordan sikkerhet organiseres: som et privat profittdrevet prosjekt eller som en demokratisk kontrollert offentlig oppgave.
Den som sier «nei til våpen fordi Rheinmetall tjener penger», overlater Ukraina til russisk imperialisme og sikkerhetspolitikken til høyresida og våpenindustrien. Den som sier «flere våpen uansett hvordan», gjør enhver krise til en unnskyldning for profitt og maktmisbruk. Et venstreorientert svar må avvise begge.
Spørsmålet er ikke om angrepne samfunn har rett til sjølforsvar – det har de. Ifølge FN-pakten artikkel 51 er retten til sjølforsvar grunnleggende.
Spørsmålet er under hvilke samfunnsmessige vilkår dette skal støttes.
V. Hva vi krever
- Klar anerkjenning av Ukrainas rett til sjølforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51.
- Fortsatte leveranser av defensive våpen til Ukraina under demokratisk kontroll.
- Demokratisk styrt våpenproduksjon og offentlig kontroll, ikke profittdrevet industri.
- Medbestemmelse i omstilling mellom militær og sivil produksjon.
- Beskyttelse av russiske desertører og militærnektere.
- En antifascistisk sikkerhetspolitikk uavhengig av NATO- og våpenindustrilogikk.
VI. Hvem er vi som står bak dette mainfestet
Dette manifestet er et bidrag fra Netzwerk Gerechter Frieden (NGF).
(Ukrainische Linke Initiative – ULI) og BAG Russischsprachige Linke (RL) står bak initiativet.
VII. Avslutning
Vi vil ikke betale for Rheinmetalls profitter. Vi vil ikke betale for opprustningsfantasier. Men vi vil heller ikke la Ukraina betale med sine byer, sine barn og sin sjølråderett.
Solidaritet er ikke symmetrisk.
Antimilitarisme er ikke å vende blikket bort.
Fred er ikke stillhet fra de angrepne.
Fred er opphør av aggresjon.
Fred er sjølråderett – ikke underkastelse.