Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 26. mai 2026. Av Olexander Vasilyev
Daniil Bulgakov er programmerer fra Donetsk. Etter at byen ble okkupert i 2014, flytta han til Kharkiv for å studere. I 2020 vendte Daniil hjem for å ta seg av sin alvorlig syke bestemor. Men snart ble den 22 år gamle studenten pågrepet av offiserer fra «Folkerepublikken Donetsk» [DPR»] MGB (Statssikkerhetsdepartementet) og anklaga for «spionasje for Ukraina.» Daniil tilbrakte tre år og fire måneder i russisk fangenskap, hvor han ble utsatt for grusom tortur.
Da jeg ble pågrepet av offiserer fra ‘DPR’ MGB, sa de at jeg var en spion og at de angivelig visste at jeg var en SBU-offiser, som hadde samarbeida med SBU neste siden 2014. Jeg forsto ikke hva som foregikk. Stammende prøvde jeg på en eller annen måte å forklare at dette ikke var sant, at jeg aldri hadde jobba med noen av Ukrainas forsvarsstyrker. Men de var ikke fornøyde med svaret. De tok håndjernene og lenka meg fast til en radiator, og dro. Så jeg måtte tilbringe natta fastlenka til ved radiatoren. Forsøkte å snu meg rundt og prøve å sove, men de hadde bundet armene mine så hardt at det var vondt å sitte der helt til neste morgen.
Dagen etter ankom deres senioretterforsker—jeg tror han het Dmitrij, eller kanskje Roman. Han begynte å oppføre seg mer aggressivt: slo meg umiddelbart i brystet og ansiktet, og gjorde alt han kunne for å påføre meg mest mulig smerte. Og han gjentok stadig at de visste alt, at de har overvåket meg veldig, veldig lenge, og at jeg definitivt var en agent. Og krevde at bare skulle tilståelses-dokumentene.
Neste morgen nekta jeg fortsatt å signere. Deretter tok de med seg en ‘tapik’—en felttelefonenhet med en liten elektrisk generator. Du sveiever på et håndtak, og det produseres elektrisk strøm. De festa elektriske ledninger til hendene mine og begynte å gi meg støt. De syntes det var morsomt; De lo høyt og tilkalte kollegene sine for at de skulle komme og se.
Det gjør vondt under krampene kommer, når musklene trekker seg sammen, kroppen vrir seg, og du ikke kan bevege deg. Og i det tidspunktet er jeg lenka til en stol og klarer knapt å bevege meg. De bytta stadig ut de stedene de festa ledningene — på brystet mitt og på beina. I løpet av kvelden hadde jeg allerede signert alt de serverte meg, fordi jeg innså at jeg ikke holdt ut mer. Og siden de nekter å lar meg få kontakt med en advokat eller noe annet, er det liten sjanse for at de vil handle i samsvar med loven.
Etter at jeg hadde signert alt, ga de meg noe å drikke, lenka meg til radiatoren igjen, og dro. Neste morgen kom de to agentene inn på rommet mitt. De sa: «du hadde signert alt, men vi har en standard protokoll som inkluderer et slags forebyggende tiltak.» De trakk en pose over hodet mitt, tok meg til et annet rom, satte meg i en jernstol og satte håndjern på meg igjen.
En mann som sto ved siden av meg sa at han hadde kommet fra Russland spesielt for å snakke med meg. Han sa at vi nå enten kan ha en god samtale eller en dårlig. Jeg hadde fortsatt ingen anelse om hva jeg skulle svare, for sjøl om jeg hadde signert dokumentene, visste jeg ikke engang nøyaktig hva de inneholdt, i tilfelle de ville at jeg skulle utdype noe. Jeg hadde fortsatt litt håp om at de bare ville torturere meg litt og så slippe meg fri.
De stilte spørsmål jeg ikke kunne svare på, ga meg elektriske støt, og slo meg med nevene; i nakken og hodet. Og da de endelig sa at det ikke var flere spørsmål, sa denne mannen som hadde kommet fra Russland at det siste som gjensto. De puttet inn en slags greie i munnen min som holdt den åpen. Jeg vet ikke hva det var, men det kjentes ut som gummi og metall, og gjorde at jeg ikke kunne lukke munnen. Deretter tok de en rund-fil og begynte å file ned tennene mine til tannkjøttet. Jeg mista bevisstheten flere ganger fordi smerten var uutholdelig.
Så kom kvelden. Han sa farvel til meg og kom med et lite kakestykke til meg. Jeg tar det som en slags hån, for du vil ikke kunne spise mye med nedfilte tenner. Og i den tilstanden tok de meg med til løgndetektortesten. Jeg vet ikke hvorfor. Sjøl han som drev med løgndetektoren var rasende: ‘Hvorfor tok du ham med hit? Ikke bare er det sånn at klarer ikke å snakke nå, men han er ikke engang være i en oppegående tilstand.’
Men de gikk likevel videre med løgndetektortesten. Og operatørene hadde allerede fortalt meg at jeg hadde signert dokumenter der jeg tilsto spionasje. Det medførte en straff på 10 til 20 år i henhold til deres lovverk. Vel, de sa at jeg garantert ville komme til å sone hele perioden.
Så begynte de å undersøke meg. Jeg brukte et lite triks for å unngå å bli torturert så mye framover: av en eller annen grunn husket jeg plutselig på at jeg hadde lest noe om en hjertefeil. Så jeg sa at jeg hadde en hjertefeil. Og de var for late til å ta meg til sykehuset for å få det sjekka. De har nettopp spilt det inn. Og de neste gangene torturerte de meg litt mindre.
De dytta meg inn i en bil. Vi kjørte til et industriområdet, hvor de tok meg med ut og overleverte meg til noen folk. Det var ‘Isolasjon.’ Jeg visste ikke engang at et slikt sted eksisterte på dette tidspunktet. De setter meg ‘på en spreaderstang’ i ‘stjerne’-posisjonen. Og de begynte å slå meg på beina og ryggen. Så sa vaktene: ‘Vær forsiktige. Han har en hjertefeil—ikke drep ham.’ Det redda meg fra deres berykta «mottakelse». Når de «mottar» noen, slår de vanligvis personen nesten i hjel. Så de slutta å slå meg og kasta meg bare inn en celle.
Det er ei type celle hvor du tar av deg posen du har fått tredd over hodet og ser et lite rom, omtrent 5 ganger 7 meter. Det er 15 personer der inne. Det er verken ventilasjon eller vinduer – det er veldig tett. Det lukter svette og alt mulig annet. Svermer av fluer surrer rundt. Og hvis døra åpnes, har du halvannet sekund på deg til å ta posen over hodet, reise deg, legge hendene bak ryggen og snu deg bort fra døra. Ellers ville de banke opp alle på cella. Vel, det er Makarenko-prinsippet, som de kaller det, kollektivt ansvar.
De begynte å mate oss dagen etter. De kom med maten: 25 gram hvetegrøt og to tynne brødskiver. Det var hele den daglige rasjonen. Og slik tilbrakte jeg sju måneder i ‘Isolation.’ Konstant juling, stadig trakkasering fra vaktene, og krav om at vi skal underholde dem. Det vil si, vi måtte organisere noen konkurranser mellom cellene og synge den russiske nasjonalsangen for dem. Og, sjølsagt, på en måte de ønska det. Hvis de ikke likte det vi stilte opp med, ville ting bli ille. For å være ærlig, etter seks eller sju måneder, begynner du å venne deg litt til den typen liv. Og sjøl i en sånn situasjon begynner du på en eller annen måte å overleve, på en eller annen sprø måte. Vi begynte å spille spill for å få tida til å gå. For på dagtid har du ikke lov til å ligge i sengene eller sove. Det finnes tross alt ingen klokker; Du bare sitter der til fabrikkfløyta blåser, som signaliserer at det er på tide å ‘legge seg.’
Du må hele tida tåle torturen. Vi tilpassa oss til og med røykeregler. Du kunne bare røyke under lufteturen. Lufteturen var om morgenen, og vi hadde folk som klarte å røyke 3–4 sigaretter på 10 minutter. Fordi de holdt en sigarett i hver hånd. Jeg slutta å røyke i en periode mens jeg var der.
De testa oss for COVID-19 i mars 2021. Og de begynte å overføre oss til straffekoloni 97 i Makiivka. De hadde overtatt en bygning der—en tidligere isolasjonsavdeling (SCHIZO)—hvor vanlige fanger sendes for å ha brutt strenge koloniregler. Vi ble plassert i et lite rom, sannsynligvis omtrent 2 meter bredt og 4 meter langt. For 6 personer. Vel, bare en typisk celle som de alle er vant til å se på TV.
Det var betraktelig mindre tortur i denne perioden. Jeg mener, det ble stort sett håndtert av vaktene, hvis det var noe de ville oppnå. Vaktene dytta deg bare rundt, ydmyka deg og banka deg opp. Og det var uansett færre folk i cellene – bare seks personer– så det var lettere å overleve. Det var også noen goder. De tillot oss å ha TV-er. De som hadde råd, mottok pakker. Innsatte som ble tatt ut til rettshøring i sine saker, kunne motta pakker.
Vi satt der og venta på at ei fangeutveksling skulle finne sted. Men det kom ingen fangeutveksling. Dette var i slutten av 2021 og begynnelsen av 2022. Alle begynte å si at det ville bli en slags krig. Vi følte allerede at det kom til å skje. Og morgenen 24. februar begynte med at vi hørte et utrolig brøl, fordi kolonien lå ganske nærmere de russiske miltære posisjonene. Akkurat fra der de hadde beskutt Avdiivka med tungt artilleri i lang tid. Vi fikk ikke med oss de vanlige TV-sendingene lenger. I stedet begynte det å sendes russiske nyhetsmaraton å sendes konstant. Fra morgen til kveld så vi på mens raketter fløy inn over på ukrainsk territorium.
Mange av oss hadde familie i disse områdene. Noen hadde famile i Bucha; andre hadde familie i Mariupol. Og du innser at noe utrolig forferdelig er i ferd med å utfolde seg. Jeg mener, Russlands raske framrykning. Tross alt har vi fulgt med på de russiske nyhetene. Vaktene der sier allerede at «vi (russerne) har kommet inn i Kyiv, at vi heiser flagget vårt over ulike regioner, og at vi allerede begynner å omringe sentrale Ukraina slik at ingen kan rømme.» Og du tror på det. Jeg mener, du tror allerede at alt er over—og at ditt siste håp er definitivt borte.
Så begynte de å bringe inn nylig arresterte personer til oss. De som hadde hjulpet Ukrainas væpna styrker. De som ble tatt til fange i Mariupol, Mangush og andre lignende byer. Og vi lærte at situasjonen for russerne ikke var så lys som de hevda. Det kom flere Azov-soldater som hadde kjempet ved Azovstal. De brakte inn tre utlendinger som ‘DPR’ hadde dømt til døden. De var ganske godt kjente; de har siden blitt bytta i fangeutveksling. Gode folk. Vi prøvde å hjelpe dem så godt vi kunne. Vi bidro til og med til dem i cellene, og hver av oss delte det ekstra vi hadde med dem—klær og varme klær. Fordi det ikke var vinduer i cellene, og det var ikke særlig varmt om vinteren.
Heldigvis var det også noen gode øyeblikk. For eksempel kunne vi stille inn på ukrainske TV-kanaler på disse TV-ene. Jeg sov ikke om natta. Jeg prøvde å sove om dagen når vaktene ikke så, og om natta fulgte jeg med på ukrainske nyheter. Mottakerforholda var veldig dårlig, men jeg er veldig takknemlig for TV-kanalen ‘Rada’. De har en rullende tekstlinje nederst på skjermen. Dermed, sjøl om du ikke kan høre hva de sier på grunn av dårlig lydkvalitet på sendinga, kan du fortsatt lese nyhetene på tekstlinja. Og på en eller annen måte ga det meg en sjanse til å få nytt mot og håp.
Noen mennesker møtte undertrykkinga med svært sterk motstand. For eksempel hadde jeg—av prinsipp—tatt to plastposer, en blå og en gul, og laget et improvisert ukrainsk flagg på sengekanten. Vaktene ble lei av å måtte fjerne det. De brant flagget, og jeg lagde et nytt neste dag. Jeg begynte å sy små gule og blå flagg av filler og delte dem ut til de andre cellene.
Det var en talende historie om en representant fra ‘Wagner’-gruppa som kom til oss og prøvde å rekruttere oss—vi som var såkalte ‘spioner’—til hæren, og alle nekta. Ikke en eneste person ved vårt SIZO (varetektsfengsel), som hadde 193 fanger, sa ja til rekruttering.
Da tida for løslatelsen nærma seg (det var juli 2023), hadde jeg allerede gått i sultestreik—sammen med flere andre fanger. Vi bestemte oss: enten setter dere oss for retten, eller så slipper dere oss fri. For dere sier jo sjøl at vi ikke omfattes av russisk lov. Og takket være denne uklare juridiske situasjonen klarte jeg å «snike meg gjennom et veldig smalt [juridisk] vindu».
Like etter på utstedte Russland ordre om å sende alle bort—du vet, de løslot dem gjennom en rettskjennelse, bare for umiddelbart å arrestere dem igjen og sende dem til Kyzyl eller andre fengsler i Nord-Russland. Akkurat gjennom dette [tids-]vinduet snek jeg meg ut. De løslot meg mot kausjon i seks måneder. Etterforskeren kalte meg bare inn og sa: ‘Det var det. Du er fri til å gå.’ Han ga det ukrainske passet mitt tilbake til meg, med et bilde som nesten var revet istykker.
Jeg dro til Donetsk, fortsatt usikker på hva jeg skulle gjøre. Du har ingen penger, ingenting, og du er allerede under strenge betingelser: hvis du ikke vil ende opp i fengsel igjen, finn en telefon innen lørdag, og ring etterforskeren annenhver dag for å rapportere hvor du er. Heldigvis fant jeg noen pro-ukrainske folk på markedet som tilbød meg en jobb. Jeg kom tilfeldigvis over disse pro-ukrainske folka. Da de fikk vite at jeg hadde vært fange, lot de meg jobbe i butikken deres. Jeg solgte elektronisk utstyr for dem på radiomarkedet. De ga meg en telefon, og jeg prøvde å ringe etterforskeren tilbake jamnlig. Likevel, advokaten min tok kontakt med meg og sa at de sannsynligvis ville låse meg inne igjen. Og jeg visste at jeg måtte flykte.
Jeg prøvde å dra til Russland gjennom Luhansk-regionen, krysse den russiske grensa der, og deretter dra inn i Ukraina igjen. Dessverre kan du ikke komme inn i Russland fra de okkuperte områdene med et innenlandsk ukrainsk pass, du må ha et internasjonalt ukrainsk pass. Så jeg dro tilbake til Donetsk. Mitt første forsøk på å rømme mislyktes. Så tenkte jeg på å dra ved å krysse frontlinja. Jeg innså allerede at jeg måtte rømme på en eller annen måte. Men samme dag som jeg pakka sakene mine—en liten ryggsekk—og satte kursen mot Avdiivka, satte russerne i gang et massivt angrep på Avdiivka. Brannen var så intens der at jeg ikke engang kom nær frontlinja. Jeg dro tilbake til Donetsk igjen. Men, overraskende nok, slapp etterforskeren meg rett før nyttår. Den 24. desember 2023 ga de meg et dokument som bekrefta at FSB [den russiske sikkerhetstjenesten] etter gjennomgang av saken ikke hadde funnet bevis for min skyld.
Alle begrensninger i min mulighet for bevegelse ble opphevet. Jeg lånte litt penger og dro tilbake til Ukraina via Belarus. I Kyiv var det ingen som lenger sa til meg at jeg skulle avhøres videre, eller at jeg måtte avgi forklaring.re til meg: ‘Nå kan du gå hvor du vil.’
Dette er problemet med folk som kommer tilbake fra fangenskap utenom fangeutvekslinger. Frivillige vet ikke om dem, og staten husker dem ikke. Mange er helt fortapt. De vet ikke engang hvordan man bruker en telefon. Jeg gikk gjennom denne fasen mens jeg tilpassa meg livet under okkupasjon. Jeg vendte tilbake til noe som ligna et normalt liv og begynte å sende inn dokumenter til kommisjonen under Reintegrasjonsdepartementet, som fortsatt eksisterte i sin helhet på den tida, for å få status som tidligere russisk fange.
Jeg fikk hjelp av NGO-en ‘Blakytnyi Ptakh’ (Den blå fuglen), Andriyivs Family Foundation og andre.
Jeg koordinerer nå tre sivilsamfunnsorganisasjoner. Jeg ønsker også å etablere min egen menneskerettighets-NGO. Jeg samarbeider med mange offentlige strukturer. For eksempel arbeidsgrupper, grupper med fokus på lovgivningsreform og tverr-etatlige arbeidsgrupper. Jeg jobber også som saksbehandler i Andriyivs Family Charitable Foundation. I samarbeid med Ombudsmannens kontor i Ukraina gir vi innledende bistand og saksbehandling til personer som har kommet tilbake fra fangenskap gjennom utvekslingsprogrammet. Under de to siste utvekslingene som involverte sivile, ønska jeg dem velkommen og hjalp dem fra det øyeblikket de ankom. Akkurat nå legger vi ned mye arbeid i å endre loven slik at disse menneskene kan få juridisk status.