Publisert på FB-sida til Oleksandr Kyselov, 29. juni 2026
Jeg kommer tilbake fra Ukraine Recovery Conference 2026 i Gdańsk med blanda følelser – overraskelse, skuffelse og til tider til og med sinne. Pressemeldingene beskriver konferansens fem tematiske dimensjoner og seks integrerte deler, understreker at den tiltrakk seg 70 regjeringsdelegasjoner, og framhever signeringa av nærmere 200 avtaler med en samla verdi på angivelig 10 milliarder euro.
På bakken føltes det annerledes. En ydmykende dans for å kurtisere investorer på næringslivssida. Fortvilte appeller fra filantroper i diskusjonene om sosialpolitikk. Og oppmuntrende taler fra våre vestlige venner om at de vil stå sammen med Ukraina «så lenge det er nødvendig», samtidig som de måler oss opp mot strenge målestokker for vår «framgang».
Alt var pakka inn i PMC-sjargong om reformer, innovasjon, kompetanseheving, samfunnsansvar, tilskudd, nødhjelp, deregulering og smidig omstilling. Og det ble ikke gjort noe forsøk på å skjule at hovedagendaen dreide seg om å slippe private initiativer løs og minimere den offentlige sektorens rolle for enhver pris.
Hvilke problemstillinger mangla på konferansen? En lønn å leve av. Rimelige boliger. Anstendige arbeidsvilkår. En seriøs industripolitikk. Enhver mulighet for reell innflytelse for vanlige lønnsmottakere i Ukraina over de beslutningene som tas om deres egen framtid. Lønnsmottakerne forblir et styringsobjekt: administrert, oppdelt i kategorier og fratatt medbestemmelse – det blir tatt beslutninger for dem, ikke med dem.
Ikke overraskende, med utgangspunkt i hvem som deltok: Av mer enn 7 500 deltakere kom rundt 5 000 fra næringslivet. Over 200 selskaper var representert, men ingen av Ukrainas 82 fagforbund hadde engang en stand, langt mindre en plass i hovedpanelene eller i «workshops». Det sier alt om tilstanden til den såkalte «sosiale dialogen» i denne gjenoppbyggingsprosessen.