Publisert på nettstedet The Insider, 3. juli 2026. Av Sergei Shestakov
Sevastopol, den største byen i det russisk-okkuperte Krim, sto helt uten strøm over natten fram til 24. juni. Drivstoffkrisa på halvøya forverres raskt, ettersom Ukraina fortsetter å angripe Russlands transportinfrastruktur. De Moskva-installerte myndighetene har innført planlagte strømbrudd, og bensin selges offisielt ikke lenger til publikum. Bare de mest iherdige turistene er der fortsatt, og bedrifter går konkurs i stort omfang.
En varm sommer
Livet på Krim endra seg kraftig i juni. Inntil da hadde rutinen til lokalbefolkninga bare blitt avbrutt av sporadiske luftalarmer i Sevastopol. Men siden starten av sommeren har nyhetene blitt stadig verre: en passasjer-togvogn drevet av Grand Service Express tok fyr, jernbanestasjonen i Dzhankoi ble stengt etter at en angrep ramma hovedbygningen, bensin forsvant fra lokale bensinstasjoner, kraftverket i Simferopol ble slått ut, og strømforsyninga ble redusert.
Et passasjertog tok fyr, bensin forsvant fra lokale bensinstasjoner, kraftverket i Simferopol ble slått ut, og strømforsyninga ble redusert
«Vi satt i en av passasjervognene. De begynte å skyte, og vi prøvde å løpe ut, men døren satte seg fast. En mann løp forbi, og vi ropte på ham om hjelp. På en eller annen måte åpna han døra til vogna. Vi løp til stasjonen og tenkte vi kunne søke ly der. De begynte også å skyte på den, så vi løp til en nabobygning og venta der. Ingen ønsker å reise noe sted med tog,» sa en innbygger i Sevastopol.
Hele spekteret av transportmuligheter har blitt påvirka. Togtrafikken gjennom Dzhankoi stasjon ble helt kansellert, og de fleste rutene på halvøya har gått over til busstjenester. Ukrainske styrker angrep ferger ved Kerch-overgangen gjennom natt til 21. juni, noe som gjorde det vanskeligere å komme til det russiske fastlandet. Og bensinsalget til sivile har blitt stoppa helt. Elektrisk pendlertransport begynte også å gå merkbart dårligere, med krimtatarer som klaga over at forstadstog ankom to timer for seint.
En mislykket turistsesong
Gitt omstendighetene avlyser turister ferieopphold i stort antall, noe som fratar mange lokale innbyggere deres viktigste inntektskilde. Ifølge TravelLine har bestillingene falt med 58 % år for år, og lokalbefolkninga sier at den virkelige situasjonen føles enda verre.
De få besøkende som kommer, er ofte folk som ikke tror på nyhetene eller er ihuga fans av halvøya. For russerne hadde Krim alltid vært primært forbundet med ferie. Det ble først klart for dem at det har blitt en del av Russlands militære logistikkinfrastruktur, da ukrainske droner begynte å angripe mål der.
I midten av juni er Sudaks strender vanligvis full av turister. For bare ett år siden måtte folk bokstavelig talt klemme seg gjennom folkemengdene, spesielt nær kiosker som solgte chebureki (stekte kjøttbakverk) og øl
Det er ikke tomt i år. Alexandra, en blond kvinne som jobber i en utfluktsbod, prøver energisk å overtale folk til å ta en tur til Cape Meganom. «Foreløpig kommer de fortsatt,» sier hun, siden mange har kjøpt omvisninger på forhånd og ikke vil avlyse.
Faktisk selger billettene til Sudak Fortress godt, og grupper på ti eller flere stiller seg i kø én etter én. Nikita, en sjarmerende guide, forklarer at genoveserne levde ganske godt, men ikke lenge — i gjennomsnitt 35 til 45 år — på grunn av raid, hungersnød og branner. Turistene nikker forståelsesfullt.[Handelsmenn fra Genova hadde på 12-1400-tallet masse festninger og handelssentre rundt hele Svarthavet. Oversetters merknad]
Etter omvisninga går mange for å få seg kaffe og lunsj i en nærliggende kafeteria. Det er fortsatt ingen mangel på mat, og det er mange tomme seter og rikelig med mat. Prisene er rimelige etter lokale standarder: lunsj koster 500 til 700 rubler. I nærheten ligger imidlertid en trendy Sudak-kaffebar hvor drikkene starter på 200 rubler og desserter koster nesten 300 rubler. Der er det ingen kunder. Baristaen sukker og sier at turistene har blitt gjerrige, mens lokalbefolkningen ikke vil bruke penger fordi de sparer til bensin.
Baristaen sukker og sier at turistene har blitt gjerrige, mens lokalbefolkninga sparer penger for å kjøpe bensin
Det spilles popmusikk på stranda, og synlig berusa mennesker danser til den. Når de blir trøtte, glir noen inn i 1990-tallsinspirerte spisesteder, som stolt kaller seg «restauranter». Prisene der er også høye: salater og supper koster 500 til 600 rubler, mens hovedrettene starter på 800 rubler. Det er få kunder der også.
«Jeg stengte kafeen min i Sudak for sesongen. Du må betale husleie, du må kjøpe mat — og å kjøpe det er én ting, men du må også få frakta det. Jeg så bensinsituasjonen og bestemte meg for å stenge før jeg endte opp med å skylde penger til alle,» sa Mikhail, en lokal innbygger. «Kanskje jeg skal kjøre taxi. Jeg står opp om natta, står i kø, fyller tanken, og kjører folk rundt.
«Når det gjelder konkurs, i Shtormove, nær Jevpatoria, kjempet folk i årevis for å få strendene sine åpnet. De ble stengt da krigen startet. De skrev til presidenten, de skrev overalt. Og hva skjedde? De gikk konkurs og dro for å prøve å komme seg på beina igjen på fastlandet. Og de skyldte fortsatt store summer. Jeg vil ikke ha det. Jeg så at et totalt kaos startet, så jeg stengte, og det var det. Staten vil uansett ikke hjelpe meg.»
Andre prøver fortsatt å holde seg flytende. Eieren av et lite gjestehus som ligger ti minutters gange fra stranda, sier at han ikke har planer om å forlate virksomheten. En to-roms bo-enhet koster beskjedne 3 000 rubler, men sengene knirker, rør-opplegget ser ut til å stamme fra «Kutsjma-æraen», og toalettet og dusjen ser skremmende ut, sjøl i dagslys. [ Leonid Kutsjma var Ukrainas president fra 1994 til 2005. Oversetters merknad]
«Vel, hva vil du? I det minste er det billig,» sier eieren. «Sjølsagt finnes det ingen mennesker. Men noen vil leie den, og det går fint. I det minste er det litt penger. Det er ingen oppvarming nå, og for vann har vi vårt eget betalingssystem her, et krimsk opplegg. Kort sagt ; komplisert.»
Eieren har en slektning som jobber på et pensjonat i Sudak, hvor nesten alle august-reservasjoner er kansellert. Turister ønsker ikke å ta risikoen ved å komme til Krim, og sjøl om trusselen fra ukrainske droner ikke er nok til å holde dem unna, er det fortsatt nødvendig med transport for å nå feriebyen, midt i en drivstoffsituasjon som ikke viser tegn til bedring. Den 21. juni sa Sergei Aksyonov, den russisk-innsatte «lederen» for Krim, at det åpne drivstoffsalget var stoppa og forsyninger ble reservert for statlige selskaper, og Sevastopols «guvernør» Mikhail Razvozhaev fulgte raskt etter hans eksempel.
Heroisk galskap
Drivstoffsituasjonen i Sudak er fortsatt relativt håndterbar. Profitørene der selger bensin for omtrent tre ganger prisen før krisa, og før angrepet på fergene 21. juni kunne førerne fylle bensin etter å ha venta i kø i kun 30 minutter.
Krims utkanter er en annen sak — og det gjelder også Sevastopol. «Heltebyen», som den er kjent som for sin rolle under andre verdenskrig, ser ut til å være under beleiring igjen. Det finnes nesten ingen private bensinstasjoner, og siden bensinkrisa starta har sjåfører måttet stå i kø i fem til seks timer for å fylle bensin. Kort fortalt gjorde et system som ga sjåførene ukentlige QR-koder det mulig å fylle ut på så kort tid som 15 minutter, men angrepene på ferga i Kerch har komplisert situasjonen igjen. Det er imidlertid verdt å merke seg at i nabobyene Bakhchisarai og Simferopol kan sjåfører fylle, uten koder, etter bare 15 til 20 minutters venting, og noen ganger uten køer i det hele tatt.
Bestillingssituasjonen [fra potensielle turister] er ikke bedre. Turister tilbys rabatter og 20 liter bensin for minst noen dagers opphold. Men gjestene kommer fortsatt ikke.
«Siden tidlig i juni begynte de å kansellere bestillinger for juli og august, og de avlyser fortsatt. Mange sier: ‘Vi leser ikke offisielle medier, vi ser på ukrainske Telegram-kanaler. De forteller sannheten der, og vi ser hva som skjer i ditt område,» forklarte Yelena, en lokal innbygger som leier ut leiligheter hver dag. Hun sier at alt håp nå hviler på lokalbefolkninga, og elskere som gjemmer seg for ektefellene sine gir henne i det minste noe inntekt. De leier leiligheter for 2 000 rubler i tre eller fire timer, noe som hjelper til med å dekke strømregningene.
Alt håp hviler nå på den del av lokalbefolkninga som vil ha sex et annet sted enn hjemme
Yelena legger til at eiendombesittere fortsatt overlever på et vis, men underholdningssektoren er i en mye verre tilstand. En venninne driver en liten bod i Omega Bay, et tradisjonelt turiststed. Lokalbefolkninga svømmer ikke der — det er grunt og skittent. Turister elsker imidlertid bukta: vannet er varmt, og det finnes mange spisesteder og lekerom for barn. Bordene er imidlertid stort sett tomme.
Situasjonen er noe bedre i Victory Park, som lokalbefolkninga ofte besøker. Der er strendene fulle, og populære kafeer er i det minste ikke tomme.
«Det er alltid folk på Three Palms; Det er et godt markedsført sted. Men hos oss kommer det nesten ingen,» sa Sergei, en ung hurtigmatselger som jobber på en matbod. «For et år sida tjente vi 80 000 til 100 000 rubler, og nå ingenting. Når det er luftalarmer, sitter vi her og ser missiler bli skutt ned over havet. Det er skummelt, men hva kan man gjøre? Alle forstår at denne lille boksen ikke vil beskytte oss. Vi jobber til klokka 23, tar deretter en taxi tilbake og deler billettprisen — 200 rubler hver. Det er tre gutter her. Jeg har en moped, men nå kan du ikke kjøre med den etter klokka 22.»
En solbrun, velernært mann som driver en nærliggende utleiestasjon for elektriske biler for barn, sier at situasjonen ikke skremmer ham.
«For et par uker siden falt en drone på en bil på parkeringsplassen til Victory Park. Jeg så det satt en fyren der borte i skyggen. Og han bare dro han dronen bort fra bilen. Hva kan du gjøre? Hvis det treffer meg, så treffer det meg. Det er bare skjebnen.»
I det øyeblikket går en gutt på omtrent sju år forbi og ser ut til å si til faren: «Se, fuglene flyr lavt. Det betyr at vi må dra. Det vil komme droner.» Faren øker farten litt, men prøver å roe sønnen og forsikrer ham om at det betyr at det kommer regn. Samtidig rapporterer Telegram-kanaler om en dronetrussel i Sevastopol. Gutten hadde rett.
De kommer fram til en elektrisk skyttelbuss som frakter passasjerer fra strandpromenaden til et stoppested for kollektivtransport. Turen tar 10 til 15 minutter, noen ganger er cet lenge nok til at droner rekker å komme fram.
«Du skulle sett hva som skjedde her for et par dager siden, da de skjøt ned en drone over havet! Du kunne høre og se alt. Folk løp til meg og sa: ‘Få oss ut herfra raskt.’ Vel, jeg tok betalt for vanlig billett og kjørte av gårde. Ingenting falt,» sier den elektriske skyttelbuss-sjåføren, og uttrykket hans signaliserer at han ikke er redd for droner i det hele tatt
Litt lenger unna spiller et band. De har nettopp ankommet stranda ved Victory Park . Ordene i en sang av det russiske bandet SerGa kan høres: «Og hva trenger vi? Bare et lys i vinduet. Og hva drømmer vi om? At krigen vil ta slutt.» Folk synger stille med — de kan jo rapporteres, tross alt. Snart kunngjøres en luftalarm. Stranda begynner sakte å tømmes.