Først publisert på Mediapart, 22. mai 2026. Av Ilja Budrajtskis. (Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se .)
Artikkelforfatteren er en russisk historiker og aktiv sosialist som for tida bor i USA. Han er medlem av den venstreorienterte russiske antikrigsplattformen Posle.Media, som ble danna i 2022 etter den russiske invasjonen av Ukraina, se About Posle.
De siste ukene ser det ut til at Vladimir Putins regime kjemper mot «en perfekte storm». Krigen mot Ukraina har kjørt seg fast, og i tillegg til stagnasjonen som preger økonomien kommer regimets åpenbare manglende evne til å håndtere problemer som oversvømmelsene i Nord-Kaukasus og utbruddene av munn- og klovsyke i Sibir.
Stengingen av internett og sikkerhetstjenestens forsøk på å ta full kontroll over sosiale medier har skapt stor misnøye. Svært skarpe kritiske uttalelser fra personer som regnes som lojale mot Kreml, som bloggeren Victoria Bonja, er tydelige signaler om økende misnøye både i eliten og i samfunnslag som hittil har blitt oppfatta som upolitiske.
Samtidig har vestlige medier publisert en rekke artikler om Vladimir Putins synkende popularitet, og noen har til og med omtalt planer om et militærkupp. Putin sjøl har kommet med flere uttalelser for å roe situasjonen – blant annet at begrensningene på internett bare var «midlertidige», og at krigen «går mot slutten».
Skal dette ses som begynnelsen på en regimekrise?
I Russland har første halvår vært prega av økende inflasjon og fallende levestandard. Det er tydelig at tida er i ferd med å renne ut for «militær keynesianisme» (det vil si en økonomisk vekst som drives fram gjennom massive investeringer i krigsindustrien).
Ifølge regjeringa vil lønningene bare øke med 2 prosent i år, mens den offisielle inflasjonen oppgis til 5 prosent.
Det er viktig å være klar over at økninga i statens budsjettutgifter siden 2022 utelukkende har gått til våpenproduksjon og enorme lønnsutbetalinger til kontraktssoldater. Dette har bare gjort de delene av befolkninga som har vært direkte involvert i krigen mot Ukraina rikere.
Samtidig har politikken med høye renter, som sentralbanken urokkelig har holdt fast ved, ført til en forverra situasjon for industrien som produserer forbruksvarer for hjemmemarkedet – byggebransjen, kull-utvinning, bilproduksjon og så videre.
Ligner krisa på 1990-tallet?
Husholdningenes synkende inntekter skjer samtidig som budsjettunderskuddet vokser raskt. Det er nå oppe i 2,5 prosent og dermed høyere enn de 1,6 prosentene regimet tidligere har varsla for i år.
Regimet kan bare tette hullene gjennom nye skatteøkninger og kutt i offentlig sektor.
Denne økonomiske forverringa er i ferd med å knuse myten om at Vladimir Putin er ensbetydende med stabilitet – en forestilling som lenge har vært avgjørende for regimets legitimitet.
De siste tjuefem åra har propagandaen uavbrutt satt «gullalderen» under Vladimir Putin opp mot kaoset under de postsovjetiske «markedsreformene» på 1990-tallet.
Ifølge denne framstillinga har statsoverhodet, helt på egen hånd, hindra landet fra å bryte sammen og løftet befolkninga ut av fattigdom.
I denne ideologiske konstruksjonen finnes det en klar sammenheng mellom Russlands gjenreisning som stormakt og den økte levestandarden for flertallet av befolkninga.
Sjøl etter invasjonen av Ukraina har myten om stabilitet beholdt sin betydning, fordi det store flertallet av russerne ikke har merka noen økonomiske eller humanitære konsekvenser av krigen.
Den siste tida har imidlertid økende inflasjon, arbeidsledighet og en generell følelse av usikkerhet om framtida i stadig større grad vekket til live stemningene som rådet på 1990-tallet.
Parallellen til denne perioden forklarer også hvorfor den økonomiske krisen ikke automatisk fører til store protester mot systemet.
På samme måte som på 1990-tallet, da flertallet av befolkninga måtte konsentrere seg om å overleve, kan også dagens fallende levestandard først og fremst føre til avpolitisering og enda større passivitet.
For øvrig er det i dag umulig å forestille seg lovlige streiker eller store masseprotester. Etter Sovjetunionens oppløsning fantes det i det minste et minimum av demokratiske rettigheter, noe den store gruvestreiken sommeren 1998 viste.
Uten tro på framtida
En annen viktig forskjell fra den omfattende fattigdommen på 1990-tallet er at regjeringa den gangen sto for noe som ligna en framtidsvisjon – nemlig utopien om at markedet ville skape velstand og lykke, og at befolkninga derfor måtte tåle en periode med forsakelser.
I 2026, fire år etter at krigen i Ukraina begynte, har regimet ikke noe annet å tilby enn utsiktene til at de sjøl blir sittende ved makta.
For to år siden kunne de fleste fortsatt håpe på en tilbakevending til stabilitet når den «spesielle militære operasjonen» først var avslutta. I dag virker et slikt scenario stadig mer usannsynlig. Den økende intensiteten i de ukrainske droneangrepene mot de store byene viser tvert imot at Russland ikke er på vei til å vinne krigen. Den utbredte følelsen av uro for framtida, avmakt og fatalisme står i stadig sterkere kontrast til den militaristiske tonen i den offisielle propagandaen, som entusiastisk rapporterer om den russiske hærens stadige framrykninger og truer Europa med atomvåpen.
Ønsket om et normalt liv, det vil si et fredelig og forutsigbart liv, blir stadig sterkere, sjøl om alle grupper som forsøker å gi uttrykk for slike ønsker, blir utsatt for brutal undertrykking. Sikkerhetstjenestens strategi går ut på å knuse alle former for uavhengig organisering som kan gi en stemme til den utbredte, men uformelige misnøyen, som i seg sjøl ikke utgjør noen politisk trussel.
Men forsøkene på å etablere total kontroll over sosiale medier griper inn i den personlige autonomien. Dermed bryter de med spillereglene regimet tidligere hadde etablert, der innskrenkingen av demokratiske rettigheter og borgernes mulighet til å bli hørt politisk ble kompensert ved at privatlivet deres ble skjerma.
Tidligere henta regimet en stor del av sin legitimitet fra rolla som garantist for stabilitet. Nå bygger det i stadig større grad, i en situasjon prega av en krig uten ende, på frykt for politi og sikkerhetstjeneste. Bruken av brutal vold blir dermed metoden for et regime som har mista sin folkelige støtte.
Underdanig elite
At befolkninga har mista tilliten til regimet, sammenfaller med en økende latent misnøye i eliten, som også i stor grad hører til taperne ved en fortsatt krig. Scenariet om et statskupp, og at Vladimir Putin skal ha blitt redd og skjuler seg, som en rekke vestlige medier har begynt å snakke om, virker derimot lite sannsynlig.
For det første er frykten for undertrykkinga stor, noe som gjør eliten svak og splitta. De siste åra har et titalls høytstående personer i forsvarsdepartementet blitt arrestert (blant dem flere nære medarbeidere av den tidligere forsvarsministeren Sergej Sjojgu), sammen med representanter fra andre statlige organer. I 2024 tok transportminister Roman Starovojt sitt eget liv da det så ut til at han ville bli arrestert. Helt nylig flykta Denis Butsajev, viseminister for naturressurser, til USA av samme grunn. Flere ledende forretningsmenn som har vært mistenkt for manglende politisk lojalitet, har fått eiendelene sine beslaglagt og blitt fengsla (for eksempel Vadim Mosjkovitsj, eier av en av de største landbrukskonsernene).
Slike undertrykkende tiltak blir stadig vanligere, og ofrene kommer fra mange ulike grupper: statsbyråkratiet, militærledelsen og storselskaper. Det er velkjent at Vladimir Putin alltid har betrakta statseliten med en viss mistillit. Det er ennå ikke klart om han har bestemt seg for en større omrokering i eliten. Men flere av uttalelsene hans tyder klart på at han er skuffa over sine tidligere allierte og over dem som hadde viktige politiske og økonomiske stillinger før invasjonen av Ukraina.
Allerede i 2024 sa den russiske presidenten at «bare ordet elite har fått et dårlig rykte på grunn av alle dem som ikke har gjort noe til gagn for samfunnet, og som har betrakta seg sjøl som en slags kaste med særlige rettigheter og privilegier». En virkelig elite måtte [i følge Putin] bestå av «besluttsomme arbeidere og krigere som har bevist sin lojalitet». Flere av dem som har deltatt i «den militære spesialoperasjonen», har også fått høye stillinger, blant annet i ledelsen av flere russiske regioner.
For øyeblikket er det sikkerhetstjenesten FSB som driver fram undertrykkinga av den russiske eliten. FSB har raskt utvida sin makt og er nå den viktigste støttespilleren for Putins regime. I motsetning til sin historiske forgjenger, KGB, blir ikke FSBs innflytelse balansert av den posisjonen det ledende partiet en gang hadde. I dagens Russland finnes det ingen politisk institusjon som er i stand til å utfordre denne mektige sikkerhetstjenesten.
«Vesten» har forsvunnet
Den andre grunnen til at et palasskupp er lite sannsynlig, er den uklare politiske agendaen som preger misnøyen. Eliten har ingen klar forestilling om hvordan et alternativ i utenrikspolitikken skulle se ut, og heller ikke om hvordan krigen kan avsluttes.
I begynnelsen av konflikten var det kanskje fortsatt tenkelig at Vladimir Putin kunne bli avsatt mot at sanksjonene ble opphevet og forholdet til EU og USA normalisert. Men dagens verden ser annerledes ut. Endringene i USAs politikk under Donald Trump og de økende problemene i EU har ført til at det ikke lenger finnes noe «Vesten» som den russiske eliten kan samle seg om.
Like viktig er den ideologiske krisa som har oppstått fordi vestlig liberalt demokrati ikke lenger framstår som den normen andre land forsøker å oppnå. Fire år med krig har ført til at den «multipolare verden» som den russiske presidenten stadig viser til i sin retorikk, har blitt en realitet. Dermed har hvert enkelt land nå ikke har noe annet valg enn å forsvare sine egne interesser og de «verdiene» som gjelder innafor deres egen sivilisasjon.
Følgen er at Vladimir Putins strategi – å utøve militært press mot Europa for å bli anerkjent som en fullverdig stormakt – ikke lenger framstår som like virkelighetsfjern eller som et brudd på de reglene som tidligere gjaldt.
I denne nye verden framstår Vladimir Putin ikke lenger verken som en pariakaste eller som en krigsforbryter, men som en sterk leder som blir respektert både av Xi Jinping og Donald Trump. En eventuell etterfølger etter et militært statskupp ville ha små muligheter til å nyte den samme personlige autoriteten på den internasjonale arenaen. Framfor alt ville en slik etterfølger ikke ha noe annet valg enn å videreføre det autoritære politiske systemet som Putin har bygget opp.
Hvis Putin forsvinner, kan resultatet bli en omfattende intern maktkamp. I løpet av sine tjuefem år ved makta har Vladimir Putin knust alle politiske institusjoner i landet og blitt den eneste faktoren som opprettholder en relativ maktbalanse mellom de ulike interessene innen den russiske eliten. Derfor er den russiske eliten mer bekymra for hva som vil skje dersom Putin forsvinner, enn for konsekvensene av en ødeleggende videreføring av de militære eventyrene.
Lesetips
Den russiske sosialisten Ilja Budrajtskis har skrevet omfattende kommentarer om krigen i Ukraina. På Marxistarkivet finnes en rekke av bidragene hans (artikler, intervjuer m.m.) oversatt til svensk. Se: Tekster av den russiske sosialisten Ilja Budrajtskis. Budrajtskis,
Se også artikkelen American Leftists and Solidarity with Ukraine av Budrajtskis og Tanya Vyhovsky, publisert på det amerikanske uavhengige sosialistiske debattforumet New Politics.