Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 29. juli, 2026. Av Halya Coynash,
50 ukrainske krigsfanger ble, følge ei navneliste, flytta til ei ny brakke i Olenivka. De ble enten drept på stedet i en uforklarlig eksplosjon, eller døde som direkte følge av at fengselspersonalet nekta dem medisinsk behandling
Fire år har gått siden 50 ukrainske krigsfanger ble drept i en massiv eksplosjon i Olenivka i okkuperte Donetsk oblast, eller i løpet av de påfølgende timene da fengselspersonalet bevisst nekta dem behandling for skadene. Sjøl om Europakommisjonen åpent kalte dette en massedrap på ukrainske fanger da de innførte nye sanksjoner 14. juli 2026, har det fortsatt ikke vært foretatt noen internasjonal etterforskning spesifikt av hendingene denne natta, som ett vitne har kalt «en demonstrativ henretting».
Den internasjonale straffedomstolen har ennå ikke svart på innlegget som ble fremmet for to år siden av ukrainske menneskerettighets-grupper.
I en uttalelse 28. juli 2026 ba Ukrainas utenriksdepartement spesielt ICC (Den internasjonale straffedomstolen) og andre internasjonale organer om å «fortsette etterforskninga av forbrytelsene knytta til massedrapet på ukrainske krigsfanger i Olenivka. Departementet understreket også at ansvaret må plasseres hos «dem som ga ordren om forbrytelsen, og dem som bidro til å skjule den».
Det er diskutabelt om ordet «fortsett» er passende her.
I begynnelsen av januar 2023 oppløste FNs generalsekretær Antonio Guterres «faktainnsamlings-oppdraget». Oppdraget hadde skapt store overskrifter da det ble kunngjort 3. august 2022, men kom aldri lenger enn det.
Faktisk gjør overskriftene i januar 2023 det ganske klart hvorfor en skikkelig undersøkelse er akutt nødvendig. FN-representanten, sitert av Associated Press. uttalte at teamet hadde blitt oppløst «i fravær av de nødvendige sikkerhetsgarantiene og «betingelsene som kreves for utplassering av oppdraget på stedet.» AP-rapporten sier at både «Russland og Ukraina» krevde ei etterforskning, og følger dermed FN-representanten i å ikke avklare at mangelen på sikkerhetsgarantier kom fra Russland. Dette er av avgjørende betydning, ettersom andre rapporter, som den fra AP, uunngåelig ender i «Russland sier …» og «Ukraina benekter dette og sier …», mens leseren får velge sjøl.
Kvelden før ettårsdagen fordømte FNs menneskerettighetssjef Volker Türk «at ingen er stilt til ansvar for drapene i Olenivka» og avviste Russlands påstand om at eksplosjonen skyldtes et ukrainsk HIMARS-angrep. Han bemerka i det minste Russlands aktive blokkering av enhver ordentlig etterforskning.
Til tross for at Russland blokkerte all tilgang til de overlevende og eksplosjonsstedet for internasjonale etterforskere og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), publiserte Media Institute for Human Rights en knusende rapport allerede på ettårsdagen. På tross av at bakgrunnen for eksplosjonene som skjedde forblir uklar, var det tydelig at brakkene i industrisonen til den tidligere Volnovakha-fengselskolonien nettopp var blitt klargjort. Den 26. juli hadde vakter dukket opp ved kasernen der Azov-regimentets krigsfanger ble holdt, og lest opp navna på dem som skulle flyttes til de nye kasernene.
Det er lite sannsynlig at Russland ønska en ny gransking som fant fysiske bevis på «DNA-nivå», slik som de bevisene som ble henta fra vraket av MH17 i juli 2014, og som viste at et russisk BUK-missil hadde skutt ned passasjerflyet.
Også uten bevis for hva som forårsaka eksplosjonene, finnes det rikelig med bevis for Russlands forbrytelser, inkludert at ni av mennene ikke ble drept på stedet, men på grunn av manglende medisinsk behandling. I januar 2025 rapporterte Dmytro Martsyn, en aktor fra Ukrainas riksadvokatkontor, at 41 menn antas å ha blitt drept i eksplosjonen, mens ni døde av skadene og at fengselspersonalet ikke gjorde noe.
Den 13. januar 2025 snakka Pablo de Greiff, kommissær for den uavhengige internasjonale granskningskommisjonen for Ukraina, om dette under sin tale til et møte i FNs sikkerhetsråd. Etter eksplosjonen, «en eksplosjon der dusinvis av ukrainske soldater ble drept», ga ikke russiske myndigheter nødvendig medisinsk hjelp til alvorlig skadde soldater. Grunnleggende hjelp ble gitt av medfanger, mens koloniens ledelse «sto og så på» mens ukrainske krigsfanger døde av alvorlige skader.
I en tidligere rapport fra 2024 konkluderte den uavhengige internasjonale granskningskommisjonen om Ukraina med at Russlands tortur av ukrainske krigsfanger og sivile er utbredt og systematisk. «De russiske myndighetene har begått tortur som en koordinert statlig politikk og dermed forbrytelser mot menneskeheten.»
Det var av denne grunn at Europakommisjonen tidligere i juli la til Dmitry Neelov [/Neyolov], første nestleder for Olenivka-fengselet, på sin sanksjonsliste. Han er «involvert i tortur, mishandling og ydmykelse av ukrainske krigsfanger og sivile. Han er direkte ansvarlig for massedrapet på ukrainske fanger i Olenivka 28.–29. juli 2022 etter et russisk angrep, ved bevisst å forsinke evakueringen av de sårede.»
Fengselslederen på tidspunktet for drapene var Serhiy Yevsiukov, en ukrainsk forræder, men han antas å ha blitt drept da en bilbombe gikk av i desember 2024.
Ifølge Media Initiative for Human Rights ble over 130 menn skada i eksplosjonen natten mellom 28. og 29. juli 2022. Færre enn halvparten av dem er blitt løslatt i fangeutvekslinger. Mer enn femti menn sitter fortsatt i russisk fangenskap, i strid med Russlands egne løfter. Mens noen holdes isolert, har andre møtt «skuebrød-domstoler» og straffer for de surrealistiske ‘terrorisme’-anklagene. Disse dommene var utelukkende basert på den russiske høyesteretts politisk motiverte avgjørelse 2. august 2022, som hevder at det ukrainske væpna styrkers Azov-regiment er ‘en terrororganisasjon’.