Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontières, 24. juli 2026. av Adam NOVAK
Ukrainere har vært ute på gatene siden 16. juli. Den umiddelbare årsaken var avskjedigelsen av Mykhailo Fedorov — forsvarsminister i seks måneder, tidligere arkitekten bak Ukrainas dronestrategi som minister for digital transformasjon. President Zelenskyj utnevnte Jevhenii Khmara, leder for sikkerhetstjenesten, til fungerende minister. I løpet av timer fyltes byer over hele Ukraina med papp-plakater. [1] Protestene nådde sitt høydepunkt 17. juli, da over 10 000 samla seg i Kyiv, med demonstrasjoner i mer enn et dusin byer og i diasporaen.
Under press avsatte Zelenskyj øverstkommanderende Oleksandr Syrskyi 21. juli og erstatta ham med general Mykhailo Drapatyi, en reformorientert kommandør som offentlig hadde støtta Fedorovs program. Fedorov avviste deretter Zelenskyjs tilbud om å bli visestatsminister for militære innovasjoner, og insisterte på å bli gjeninnsatt som forsvarsminister. Protestene går nå inn i sin niende dag på rad, riktignok mindre, men fortsatt uløst. [2]
Den dominerende fortellinga i vestlige medier framstiller dette som en konflikt mellom teknologisk modernitet og sovjetisk militær ledelse — Fedorov, den reformorienterte teknokraten, mot Syrskij, den sentraliserende etterslepet fra gamle dager. Den fortellinga fanger opp noen poenger . Men det tjener også de materielle interessene til en bestemt del av den ukrainske eliten mot en annen.
To fraksjoner, én krigsøkonomi
Ukraina, i sitt femte år med fullskala krig, har utvikla en forsvarsøkonomi ulikt noe som har eksistert før 2022.
Innen 2025 hadde Ukrainas forsvarsproduksjonskapasitet vokst 35 ganger siden invasjonen starta — fra 1 milliard dollar (€0,9 milliarder) til 35 milliarder dollar (€31,6 milliarder) — med innenlandske produsenter som sto for 76 % av all statlig forsvarsanskaffelse, opp fra 44 % i 2024. [3] Produksjonsbasen strekker seg langt utover FPV-dronene — som aleine står for over 60 % av russiske tap, produsert med en kapasitet på over 8 millioner årlig av over 160 selskaper, inkludert noen få tilknytta de anarkistiske Solidaritetskollektivene, som leverer dødelig og ikke-dødelig utstyr til anti-autoritære soldater.
Ukraina har også blitt det Ukrainska Pravda beskriver som en effektiv monopolprodusent på flere nærliggende områder: avskjæringsdroner (produksjonskapasiteten ble åttedobla i 2025 og nådde 100 000 enheter; tidlig i 2026 ble den daglige produksjonen av FPV-avskjærere økt til 950–1 500 enheter); bakkerobotsystemer (produksjonen ble seksdobla til 252 millioner dollar (€228 millioner) i 2025); taktiske systemer for elektronisk krigføring (vekst på 215 %); ubemanna overflatefartøy (med en rekkevidde på 1 500 km, og som skal ha ødelagt eller skada nesten 90 russiske fartøy); og langtrekkende angrepsvåpen, blant annet Flamingo-missilet.
Markedet for forsvarsteknologi omfatter også programvare for bruk på slagmarken. AI-assistert målretting og autonome navigasjonssystemer. Innen FPV-interceptorer, bakkerobotikk og ubemanna overflatefartøy har Ukraina ingen tilsvarende konkurrent. Dette på tross av om Russland lukker gapet i produksjon av FPV-droner og beholder teknologisk overlegenhet i visse elektroniske krigførings- og jammingsystemer. Innafor disse områdene kan den vestlige forsvarsindustrien ikke tilby noe lignenede på slagmarken. Det er dette opparbeida teknologiske grunnlaget — bygget nedenfra, gjennom sivile initiativer og distribuert produksjon, svært ulikt vestlige våpenindustrier — som disse industriene nå søker å absorbere.
To fraksjoner av den ukrainske kapitalistklassen har kjempa om hvem som skal kontrollere denne økonomien, på hvilke vilkår, og i hvem sin interesse.
Den første er det man kan kalle drone-liberalerne. Fedorov er deres mest synlige figur, men gruppa er mer omfattende: den teknologi- og oppstartssektoren som vokste fram rundt «den digitale staten» under Zelenskij, investorer i militærteknologi, og de med en forretningsmodell som er bygger på Ukrainas erfaringer innen desentralisert droneproduksjon og asymmetrisk krigføring.
Deres genuine interesse for en teknologidrevet krigsinnsats – flere droner, mindre massemobilisering og desentralisert initiativ i stedet for sentralisert kommando – sammenfaller direkte med deres økonomiske interesser. De ønsker integrasjon med vestlig våpenindustri på ukrainske premisser, forrang for ukrainske selskaper i forsvarsanskaffelser og utvikling av eksportmarkeder basert på ukrainsk kompetanse. Fedorovs reformer av anbudskonkurranser og hans revisjon som avdekka 6,5 milliarder euro i for store betalinger for innkjøp til forsvaret [4] var reelle prestasjoner — og trua også direkte inntektene til dem som er interessert i lite oversiktlige prosesser.
Den andre fraksjonen er innkjøpsmeglerklikken rundt president Zelenskyj — de med økonomiske posisjoner som ikke hviler på produksjon eller innovasjon, men på å kontrollere flyten av krigskontrakter mellom staten og dens leverandører. Dette er ikke ei monolittisk gruppe, men et sett med sammenkobla nettverk som er innebygd i den militære kommandostrukturen, de eldre forsvarsdepartementene og de politiske nettverkene for makt, som har blitt omorganisert under krigen. Yuri Levchenko fra det venstrepopulistiske Narodovladdia (Folkets Makt Arbeiderparti) nevner dem: ministre under etterforskning av National Anti-Corruption Bureau (NABU), «lærlinger» av personer som lenge har vært tilknytta korrupt anskaffelser, og en statsminister som fungerte som senior-leder for oligarken og parlamentsmedlemmet Ihor Yeremeyev. [5] Da Syrskyi publiserte et Telegram-innlegg 10. juli hvor han insisterte på at den militære situasjonen var «langt fra et vendepunkt», forsvarte han ikke bare en strategisk doktrine, men også en kommandostruktur med en anskaffelsespraksis Fedorovs reformer hadde begynt å «stikke kjepper i hjula» for.
Den ukrainske eliten er opportunistisk, og grensene mellom fraksjonene er uklare. Men konflikten mellom dem er reell. Zelenskyj havner stadig mer i klemma mellom dem, etter hvert som legitimiteten hans svekkes under krigen og utsiktene til hva som skjer etter krigen begynner å påvirke hvordan aktørene opptrer.
Begrensningene ved det liberale tilbudet
Drone-liberalerne har rett når det gjelder militær strategi. Ukraina kan ikke vinne gjennom massemobilisering og sentralisert kommando mot en motstander med langt større ressursreserver. Vitaliy Dudin fra den radikale venstreorganisasjonen Sotsialnyi Rukh (Sosial bevegelse) sier det presist: Russland har råd til enorme menneskelige tap; Ukraina har ikke. En vellykka forsvarsstrategi må kompensere for tallmessig underlegenhet gjennom teknologiske fortrinn, distribuert produksjon og evne til rask tilpasning. [6] Her har demonstrantene rett når de forsvarer det Fedorov har bygde.
Men droneliberalernes økonomiske program er det motsatte av det Ukraina trenger. Deres modell er lavskatt, dereguleringer, eksportorientering: Silicon Valley-entreprenørskap anvendt på forsvarssektoren, med integrering i vestlige våpenindustrier, presentert som et partnerskap mellom likeverdige. Det er det ikke.
Mens noen ukrainske droneselskaper vil vokse internasjonalt, vil de fleste bli kjøpt opp av langt større vesteuropeiske våpenselskaper med langt sterkere nettverk. Den innenlandske småskalasektoren for droneproduksjon – det spredte nettverket av verksteder og sivile produsenter som er en av de viktigste prestasjonene fra Ukrainas folkelige mobilisering siden 2022 – vil ikke overleve denne omstruktureringa.
Konsentrasjon av kapital: Ukrainas særegne fortrinn, bygget på lokalt initiativ og kunnskap, vil bli overtatt av vestlige aktører med langt større økonomiske ressurser og politiske nettverk.En liberalisert modell, med spesielt lave skatter, akselererer denne prosessen. Det Ukraina trenger, er det motsatte: -nasjonal kontroll over det teknologiske grunnlaget det har utvikla, -offentlig kapasitet til å sette vilkår i ethvert partnerskap med utenlandsk industri, og et finansielt rammeverk som holder overskuddet, generert av ukrainsk knowhow, inne i Ukraina.
Den liberale elitefraksjonen står også for mange spesifikke feilvurderinger. Fedorovs nye kontraktssystem — reformen som omformet vilkåra for soldaters tjeneste — har fått vedvarende kritikk fra venstresida og militære tjenestefolk ved fronen. Taras Bilous, historiker, redaktør for venstretidsskriftet Spilne (Commons: Journal of Social Criticism), og tjenestegjørende soldat siden 2022, er tydelig: «hans [Federovs] nye kontraktssystem er elendig. Utskrivnings- og utsettelsesbetingelsene er urettferdige for dem som allerede har tjenestegjort i mer enn ett år.» [7]
Drone-liberalerne tilbyr definitivt en mer effektiv og mindre dødelig militær strategi enn «anskaffelsesklikken». Men de gir ikke reelt større rettigheter til dem som faktisk kjemper.
Den asymmetriske krigføringsmodellen reduserer unødvendige dødsfall på strategisk nivå; Men den tar ikke stilling til hvem som kontrollerer tjenesteforholda, hvem som bestemmer rotasjon, hvem som kan utfordre en kommanderende offisers beslutninger, eller om en soldats familie har juridisk rett til å kreve ytelser når han dør. Ukrainsk verneplikt er så korrupt at menn fra middelklassen, og nesten alle med 10 000 dollar, kan kjøpe fritak.
Bilous støtter fjerninga av Syrskyi — som «mikrostyrte frontlinjene, og med beslutninger som førte til unødvendig høye tap» [8] — og er forsiktig positiv til Drapatyi, som tok personlig ansvar for en treningskatastrofe i juni 2025 ved å trekke seg, og deretter ble gjeninnsatt. Denne gesten av ansvarlighet er ekte og sjelden i det ukrainske militæretablissementet. Men den løser ikke det strukturelle spørsmålet om demokratiske rettigheter innafor de væpna styrkene.
Venstresidas posisjon og utfordring
Sotsialnyi Rukhs Vitalij Dudin peker på det sentrale spørsmålet: dette er ikke først og fremst et spørsmål om hvilke ansatte som innehar hvilke stillinger, men om hva slags stat Ukraina er i ferd med å bli under presset fra en langvarig krig, og hvilke interesser denne staten tjener. [9]
Å motsette seg den økende innflytelsen fra militærledelsen over sivil regjering betyr ikke å støtte Fedorovs nyliberale agenda.
Teknologisk modernisering kan ikke bli «enda ei unnskyldning for nyliberal omstrukturering av staten.» Forsvarssektoren må tjene samfunnet snarere enn private monopoler; Innovasjon må styrke det offentliges evne til å løse oppgavene sine., anstendige arbeidsforhold og demokratisk ansvarlighet — «ikke berike en ny generasjon oligarker eller utenlandske investorer.»
Levchenkos program, fra en annen venstrepopulistisk tradisjon, kommer til tilnærmea sammenfallende konklusjoner for hva som trengs: progressiv formuesbeskatning, nasjonalisering av strategiske virksomheter, en reell offensiv mot korrupte anskaffelsesnettverk, og — et slående konkret forslag — byggeoligarkers maskineri skal pålegges å brukes for å bygge militære befestninger. [10]
Som venstresida erfarer overalt, er det å ha riktig standpunkt bare en del av løsninga. Utfordringa er å organisere en progressiv bevegelse.
Sotsialnyi Rukh har i dag ingen offentlig profilert person med en troverdig merittliste når det gjelder militær organisering – spørsmål om hvordan hæren skal ledes, soldatenes rettigheter og de institusjonelle utfordringene som krigen har satt i sentrum for ukrainsk politikk. Flere SR-medlemmer som har slutta seg til de væpna styrkene har siden forlatt organisasjonen; Dudin sjøl har et legitimt unntak fra verneplikten.
Det Sotsialnyi Rukh har gjort, er av en annen type, men bør ikke undervurderes. I samme uke som Fedorov-protestene brøt ut, hadde Sotsialnyi Rukh og tilknytta organisasjoner allerede vært ute i gatene og kjempa mot en nesten firedobling av kollektivprisene i Kyiv — fra 8 UAH (€0,16) til 30 UAH (€0,59) per reise — ei mobilisering der Dudin sjøl leda den sivile høringen som tvang saken opp på den offentlige agendaen. Bystyret stemte for å kreve ei omgjøring; Saken er fortsatt uløst, men er ikke avslutta. [11] Protestene er fortsatt små, men Sotsialnyi Rukh har fått langt større rekkevidde i sosiale medier. Det tyder på at det politiske og analytiske arbeidet når ut til langt flere enn organisasjonen foreløpig klarer å mobilisere til protester.
Ytre høyre har også vært til stede i Fedorov-protestene, med noen personer som bærer plakater med navnet Andrii Biletskyy — Azovs grunnlegger, leder for National Corps, kommandør for de 3RD Army Corps — som foretrukket erstatning for Syrskyi. Ingen formell uttalelse om protestene har blitt gitt av Svoboda, Pravyi Sektor eller National Corps som organisasjoner. Ytre høyres tilstedeværelsen har vært å operere som en tendens innafor den breiere bevegelsen, og ikke (ennå) som en separat organisert strømning. Dette skillet er mindre viktig enn det kan virke. En bevegelse som løfter fram Biletskyj uten å ha et eget program, er allerede med på å forme protestens politiske innhold, sjøl om den ikke sier det åpent.Spørsmålet om hvem som erstatter Syrskyi — på hvilke kriterier, valgt av hvem, ansvarlig for hva — er ikke et sekundært personellspørsmål. Det er det politiske innholdet i krisa, og ytre høyre har et enkelt svar klart.
Det som må sies
Protestene har vist noe viktig: under krigsforhold kan organisert offentlig press fortsatt tvinge fram innrømmelser i spørsmål om sivilt og militært lederskap. Syrskyis avskjed ville ikke ha skjedd da den gjorde, det uten gateprotestene. Dette betyr noe. Det betyr at
det politiske landskapet er mer åpent enn sivile frihetsbegrensninger i ei krigstid i utgangspunktet legger opp til.
Den droneliberale fraksjonen vil bruke denne sjansen til å konsolidere sin posisjon. Hvis Fedorov blir gjeninnsatt — eller hans allierte personer plasseres i generalstaben og forsvarsdepartementet sammen med Drapatyi — vil de være bedre rusta for neste runde med kamper innad i eliten, inkludert den politiske maktkampen som vil følge etter Zelenskyjs endelige avgang. Den suksessen former allerede elitens atferd, sjøl om den ikke er klart uttalt.
Ukrainas radikale venstreside nekter å velge mellom disse fraksjonene, og presser på for det ingen av representanter for eliten vil fremme: nasjonal kontroll over forsvarsøkonomien, beskatning av superprofitt, innføring av ekte soldatrettigheter
som inkluderer retten til å utfordre kommandobeslutninger gjennom institusjonelle kanaler, og demokratisk ansvarlighet fra militæret overfor samfunnet, i stedet for overfor en del av den politiske klassen.
Soldatene har stått ved fronten og i gatene siden 2022. De har forsvart Ukraina og opplevd mobiliseringsmetoder som Bilous med rette beskriver som ødeleggende for den demokratiske kulturen i motstandsbevegelsen. Samtidig har mange vært med på å bygge fagforeninger og andre demokratiske organisasjoner. De fortjener ei venstreside som tar utgangspunkt i deres erfaringer, ikke bare snakker i generelle prinsipper. Å bygge opp en slik politisk kraft er like viktig som enhver annen oppgave den ukrainske venstresida og den internasjonale solidaritetsbevegelsen står overfor.
Fotnoter:
1] For an account of the protests in their first days, the organisations involved, and the political demands raised, see Adam Novak, “Ukraine: The Streets Are Asking Questions the Leaders Cannot Answer”, ESSF, July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79459
[2] Espreso TV, “У Києві дев’ятий день вимагають повернути Федорова в Міноборони”, 24 July 2026, https://espreso.tv/suspilstvo-u-kievi-devyatiy-den-trivae-mirna-aktsiya-z-vimogoyu-povernuti-fedorova-na-posadu-ministra-oboroni
[3] National Security and Defense Council of Ukraine, “Ukrainian Defense Industry: Scale, Effectiveness, Results”, 2026, https://www.rnbo.gov.ua/en/Diialnist/7384.html; Ukrainska Pravda, “Engineers, missile strikes and high technology: can Ukraine produce more weapons in 2026?”, 4 January 2026, https://www.pravda.com.ua/eng/articles/2026/01/04/8014603/
[4] Euromaidan Press, “Fedorov’s audit exposed $7.2 billion in overspending”, 17 July 2026, https://euromaidanpress.com/2026/07/17/
[5] Yuri Levchenko, “Ukraine needs more than this new-old oligarchic government of servants”, ESSF, 17 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79498
[6] Vitaliy Dudin, “The dismissal of Fedorov is not the main issue. The future of Ukraine is”, ESSF, 18 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79453
[7] Taras Bilous, Facebook post, cited in Mikael Hertoft, “Zelenskyy’s dismissal of Mykhailo Fedorov as Ukraine’s defence minister triggers crisis and public protests”, Solidaritet, translated for ESSF, 19 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79471
[8] Taras Bilous, quoted in Johanne Oleah Hovland and Eva Sapieżyńska, “Ukraine: ’The real question is what kind of state Ukraine is becoming’”, Klassekampen, translated for ESSF, 23 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79501
[9] Vitaliy Dudin, “The dismissal of Fedorov is not the main issue. The future of Ukraine is”, ESSF, 18 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79453
[10] Yuri Levchenko, “Ukraine needs more than this new-old oligarchic government of servants”, ESSF, 17 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79498
[11] Olena Tkalich, “Kyiv’s public advisory council demands reversal of wartime fare hike”, ESSF, 16 July 2026, https://www.europe-solidaire.org/spip.php?article79426