Publisert på nettstedet Jacobin, 12. august 2026. Av Jeremy Morris [linker markert med * er lagt til av oversetter.]
Ukrainske angrep på drivstoff-infrastruktur og nettbutikken Wildberries forstyrrer middelklassens opplevelse av normalitet i Russland. Tiltak for å trappe opp verneplikten kan presse systemet mot et bristepunkt.
Mens russiske styrker hver natt angriper ukrainske byer med langtrekkende missiler – og stadig flere sivile blir drept etter reduksjonen i den amerikanske militærhjelpen til Kyiv – har Ukraina i år trappet opp sin egen langtrekkende kampanje mot Russland. Drone-angrepene har retta seg mot to typer infrastruktur som er viktig for russernes opplevelse av normalitet: logistikkknutepunktene til Wildberries, en nettbasert markedsplass etter Amazon-modell og Russlands største distribusjonsnettverk for varer, og, kanskje enda viktigere, raffinerier for bensin og diesel. Disse ser ut til å være relativt enkle mål og et sårbart ledd i den innenlandske økonomien.
Utover situasjonen på slagmarken i seg sjøl, er reaksjonene i det russiske samfunnet avgjørende for Kremls muligheter til å holde krigsinnsatsen gående. Det virker stadig mer sannsynlig at myndighetene etter nok et sett med manipulerte parlamentsvalg i september vil forsøke seg på en ny form for tvungen mobilisering.
En slik politikk ble forsøkt i en kort periode høsten 2022, men viste seg raskt å være en politisk fiasko og ble forlatt til fordel for betaling til leiesoldater. Denne siste tilnærminga ser imidlertid nå ut til å nå sine grenser, etter at reservene av potensielle rekrutter blant både etniske minoriteter og russere i vanskeligstilte regioner er i ferd med å bli tømt.
Det er allerede økende krigstrøtthet og misnøye med krigens enorme menneskelige kostnader og dens katastrofale virkninger på økonomien. Som om den kraftige befolkningsnedgangen ikke var ille nok, vil en tilbakevending til det politisk tabubelagte spørsmålet om verneplikt skape en mer spent stemning, preget av frykt og et ønske om forandring. Det vi ennå ikke vet, er hvordan dette politiske øyeblikket vil oppleves. Det kan bli «varmt» og urolig, slik de store massebevegelsene på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var. Eller det kan føles slik det til tider gjorde for det sivilsamfunnet som tappert forsøkte å holde stand mot utviklinga mot enevelde på slutten av 2000-tallet: som å vasse gjennom sand mens man blir forfulgt av en nådeløs horde.
Her ligger et dypere spørsmål om hvordan vi forstår Russland. Når vi nærmer oss dette sammenfallet av sosiale, geopolitiske og økonomiske krefter, skyldes mye av det vi ikke vet, at forståelsen vår av det russiske samfunnet ofte er for snever og overflatisk.
Blinde flekker
En av de viktigste blinde flekkene i ekspertkommentarene skyldes ei gruppetenkning om det russiske samfunnets karakter: Det blir framstilt som passivt, atomisert og i stor grad underdanig. De mange skrivebordsekspertene kommer sjelden forbi denne karikaturen, fordi de er avhengige av et system av målebasert meningskonsensus, som delvis er innlemma i Putins mediehåndtering.
Meningsmålerne presenterer russerne for det riktige spørsmålet: «Støtter du de russiske væpna styrkenes handlinger i Ukraina?» Og på denne måten produseres det pliktskyldigst et flertall som svarer ja. Men sjøl på meningsmålingenes egne premisser begynner det likevel å vise seg sprekker. Ei nylig måling viste for eksempel at bare 30 prosent ønsker at krigen skal fortsette – også innafor et åpenbart selektert utvalg av hovedsakelig lojale borgere, som er villige til å slippe en meningsmåler inn i hjemmet sitt.
Meningsmålinger og tolkninger av diskusjonene blant eliten – det er omtrent hele den nåværende kremlinologien. Det er en sterk motvilje mot feltdata og forskere med faktisk feltkunnskap, delvis som følge av at områdestudier har fått mindre plass i USA. Dermed har den Washington-sentrerte allmenne oppfatninga av Russland blitt hegemonisk. I juni og juli publiserte to anerkjente tenketanker, Carnegie og Kennan, begge tvilsomme versjoner av et argument om en fornyet «samling rundt flagget»-effekt som svar på opptrappinga av Ukrainas angrep.
Ei tilbakevending til det tabubelagte spørsmålet om verneplikt vil føre til, om ikke ei åpen politisk krise, så i det minste en mer spent atmosfære preget av frykt og lengsel etter forandring.
Som en av de siste i en tradisjon av antropologer som undersøker politikk nedenfra, synes jeg det er foruroligende at det har oppstått en gruppetenkning rundt forestillingen om at russerne entusiastisk støtter krigen og dens mål, samtidig som det blir stadig vanskeligere å ignorere kostnadene inne i Russland. Snakker man med et hvilket som helst utvalg av vanlige mennesker, er det tydelig at et stort flertall ønsker at krigen skal ta slutt nå, på hvilke som helst vilkår så lenge de slipper å betale krigserstatninger. Men diskusjonene om folkestemningen forsterker bare inntrykket av at vi ikke engang er i stand til å utvikle et språk som gjør det mulig å diskutere den langsiktige krisen i Russland, som krigen bare er et symptom på.
Invasjonen av Ukraina er ikke et brudd med Putins normale styreform, men snarere den sykelige kulminasjonen av en sosioøkonomisk krise som ligger innebygd i autoritær nyliberal styring. I over to tiår har regimet fungert som en konsentrert form for ubegrenset politisk makt, rettet mot oppsamling av økonomisk grunnrente, kontroll over eierskap hos innsidere og nettverk av patroner og klienter. Dette har skjedd samtidig som velferdsstaten er blitt tappet for ressurser – et system som skarpsindige observatører som Nick Trickett har kalt et «innstrammingenes imperium». En grunn til det katastrofale utfallet av sikkerhetselitens beslutning om å gå til krig er at den samme eliten ikke forsto hvor svakt det russiske samfunnet var blitt, som følge av en systematisk vegring mot å investere i offentlige goder utover det aller minste som var nødvendig for å håndtere akutte kriser. Denne krigen er det råtnende resultatet av et system som lenge har prioritert beskyttelsen av en liten, grådig elite fremfor befolkningens grunnleggende overlevelse.
Som jeg argumenterer for i min nyere bok om krigen og dens mindre umiddelbare årsaker, har Russland blitt et toppmoderne laboratorium for produksjon av fattigdom og innføring av nyliberal rasjonalitet – et land som nå særlig beundres av en tilsvarende type politiske kapitalister rundt Donald Trump og utenfor hans krets. I motsetning til karikaturene i vestlige medier er den russiske staten ikke en levning fra sovjetisk planøkonomi. Den fremmer i stedet markedsorienterte subjektiviteter, der individet tvinges til å bli deltaker i et marerittaktig spill om sosial reproduksjon, i en atmosfære preget av kynisme og likegyldighet overfor menneskelige kostnader. Dette systemet har med hell avpolitisert sosial ulikhet ved å fremstille skillet mellom vinnere og tapere som et spørsmål om personlig mislykkethet, snarere enn strukturell frarøvelse.
Putinismens legitimitet har bygget på en uthult samfunnskontrakt: Staten gir folk et skinn av et behagelig forbrukerliv, symbolisert av plattformselskaper som Wildberries, mot at de holder seg politisk passive. Men bak denne bekvemmeligheten skjuler det seg en brutal sosial og økonomisk kamp for å overleve. Eliten og myndighetene – også de som sto bak avindustrialiseringa, plyndringa av landets gjenværende verdier og at titalls millioner ble fattige på 1990-tallet – liker samtidig å snakke om russernes angivelige medfødte underdanighet. Russerne framstilles som tankeløse tyggere av grovt fôr, herda med lidelse og knapphet, som forventer almisser og en paternalistisk stat uten å forstå at «mennesket er menneskets ulv», som det heter, og at «staten skylder deg ingenting».
Siden finanskrisa i 2008 har russerne opplevd en av de verste stagnasjonene i inntekt i den utvikla verden, samtidig som rikdommen er blitt langt mer konsentrert enn i USA eller Kina. Putinismen har møtt denne langsiktige forvitringa, ikke ved å investere olje- og gassinntektene i landets framtid, men ved å føre en neokonservativ «kulturkrig» mot det som kalles Vestens «ettergivenhet». Samtidig brukes «suverent demokrati» som et påskudd for å beskytte rikdommene til en elite i sikkerhetsapparatet, som har skaffet seg disse verdiene på urettmessig vis.
Observatører baserer seg ofte på en dårlig tilpassa oversetting fra en helt annen kulturell og historisk sammenheng – USA etter 11. september og forestillinga om ei «samling rundt flagget». for å forklare det som fremstår som russernes manglende motstand mot krigen, eller til og med entusiasme for den. Jeg foretrekker derimot å forstå det som ei defensiv konsolidering. Russerne har ikke «samla seg» i patriotisk begeistring.
De har snarere trukket seg tilbake til trøstende fortellinger om omringing og sivilisatorisk fare. Noen av disse stemmer overens med propagandaen, andre gjør det ikke. De gjør dette for å håndtere både langvarige sosioøkonomiske traumer og en følelse av hjelpeløshet som er blitt forsterka av krigen og belastningene den har ført med seg. Etter invasjonen i 2022 samla mange seg bak Putins myndigheter ut fra et desperat, uutalt håp: at krigen endelig skulle bryte den dystre nyliberale samfunnskontrakten og tvinge staten tilbake til et mer sosialt og kollektivistisk prosjekt, slik man husket det fra sovjettidas sosiale garantier.
Militærkeynesianisme?
Dette håpet om en mer beskyttende stat har imidlertid vist seg å være en illusjon. Den «militære keynesianismen» som både Kreml og enkelte deler av venstresida framhever, når de hevder at arbeiderklassen «tjener» på krigsøkonomien, er en fantasi. Sjøl om realinntektene økte en kort periode og nådde toppen i 2024, var denne «multiplikatoreffekten» geografisk begrensa. Og ikke minst er den er allerede blitt spist opp av inflasjonen, med en påfølgende kraftige økning i bankrenta og kapasitetsbegrensninger i økonomien, som følge av manglende investeringer. Krigsøkonomiens «sosiale heis» er i ferd med å nå grensa, mens arbeidskraftens strukturelle makt fortsatt er undertrykt av et lovverk som gjør det nesten umulig å forsvare arbeidernes rettigheter.
Den virkelige oppløsninga av Putin-epoken vil ikke komme gjennom den revolusjonære, demokratiserende aktøren som mange drømte om, og som Aleksej Navalnyj legemliggjorde, fram til staten drepte ham. Vestens, russiske liberaleres og kommentatorklassens følelsesmessige investering i personer som Navalnyj har ført til analytisk tunnelsyn.
I stedet for den smarte og karismatiske lederen som ble omtalt femten ganger i Forbes mellom arrestasjonen i 2021 og døden i 2024, vil en langt mer sannsynlig person til å utnytte e framtidig krise – eller til og med utløse den – være en sammensatt figur med trekk som minner mer om 1990-tallet: en rødbrun politiker fra den eksisterende sikkerhetseliten, som lover å løse motsetninga mellom elitens enorme rikdom og vanlige menneskers økonomiske utrygghet.
Dette skyldes at virkeligheten med økende ulikhet kombinert med innstramminger og en stat som ikke er i stand til å sikre grunnleggende menneskelige behov som tilstrekkelig helsehjelp, er mer «virkelig» for russerne enn krigen i seg sjøl.
Til tross for retorikken om «militær keynesianisme» er den målbare ulikheten fortsatt like tydelig som før. Den rikeste prosenten eier 70 prosent av alle verdier. Russland skiller seg ut blant land som scorer høyt på FNs indeks for menneskelig utvikling: De 10 prosent rikeste mottar halvparten av alle inntekter, mens 96 prosent av alle som sparer, har ubetydelige sparebeløp. Skattesystemet er et mesterverk i regressiv omfordeling. Staten finansierer krigen gjennom skatter og avgifter i like stor grad som gjennom salg av olje og gass.
Disse skattene rammer de fattige uforholdsmessig hardt, mens en mye omtalt flat inntektsskatt sørger for at sjøl mennesker i ekstrem fattigdom betaler en større relativ andel enn de som eier verdier. Det finnes ingen formuesskatt, og arveavgifta ble avskaffa for nesten tjue år siden for å gjøre det lettere å føre rikdom videre innenfor plutokratiet.
Ukrainas angrep på nettbutikken Wildberries rammer selve kjernen i den bekvemme forbrukerkulturen som har erstattet politisk legitimitet blant middelklassen i byene.
Det er i denne sammenhengen vi må se de nylige angrepene på Wildberries’ infrastruktur. Angrepene rammer sjølve kjerna i den bekvemme forbrukerkulturen som har erstatta politisk legitimitet blant middelklassen i byene. Når disse logistikk-knutepunktene angripes, fjernes den siste gjenværende masken fra den nyliberale samfunnskontrakten. Putinismen kan ikke tilby sikkerhet, den kan ikke tilby sosial mobilitet, og nå kan den heller ikke lenger garantere den friksjonsfrie forbruksøkonomien som er bygget på ryggen av en utnytta og en arbeidsstyrke som blir stadig mer proletarisert.
Betingelser for protest
Perioder med tilsynelatende urokkelig politisk orden har ofte skjult voksende reservoarer av folkelig misnøye, som uventa bryter fram når de eksisterende måtene å tilpasse seg systemet på ikke lenger fungerer. Katarina II møtte et enormt bondeopprør til tross for at hun styrte et av Europas sterkeste keiserdømmer. Revolusjonene i 1905 og 1917 oppsto i samfunn som lenge var blitt betrakta som politisk pasifiserte. Novocherkassk-massakren* i 1962 minnet sovjetiske myndigheter om at arbeiderne fortsatt var i stand til tilsynelatende spontan kollektiv motstand, til tross for omfattende brutal undertrykking. Kullgruvearbeidernes streiker i 1989* bidro til å destabilisere et system som bare noen få år tidligere hadde framstått som institusjonelt ugjennomtrengelig.
I nyere tid viste arbeidskonflikter, sosiale protester mot tap av ytelser og pensjoner, miljøkampanjer og lokale mobiliseringer mot bolig-riving på 2000- og 2010-tallet at kollektiv handling aldri forsvant under Putinismen. Den opererte bare i fragmenterte og lokale former, typiske for det som kan kalles en raffinert og relativt høflig form for klassisk autoritært styre.
Før krigen var arbeidsrelaterte protester på et rekordhøyt nivå, til tross for den juridiske undertrykkinga av fagforeningene og i praksis et forbud mot lovlige arbeidskamper. Arbeidskamper aleine vil neppe utvikle seg til politiske protester. Men de kan, slik den ledende forskeren Pjotr Bizjukov hevder, skape betingelser for at andre former for politisk motstand kan oppstå.
I dag ulmer det allerede en mikropolitisk motstand, fra sabotasje mot militære rekrutteringskontorer til nettaktivister som viser folk hvordan de kan unngå mobilisering. Det er faktisk vanskelig å holde oversikt over de mange gruppene som fortsatt organiserer seg, om enn i det skjulte, på nettet eller fra utlandet.
Som jeg argumenterer for i boka mi, lever minnet om et framtidsretta «fellesskap» (obshchnost på russisk) og idealet om et oppnåelig, om enn mangelfullt, postkapitalistisk samfunn som ga offentlige goder til alle fortsatt. Dette utgjør en varig politisk hindring for regimets i stor grad tomme retorikk og dets manglende evne til å tilby russerne bedre framtidsutsikter.
Sjøl Vladimir Putin syntes nylig å bli konfrontert med dette da han fikk et «forbløffende» spørsmål om hvilke positive roller russerne kunne se fram til etter krigen. Han virka tydelig overraska da en vanlig borger stilte ham det gamle russiske spørsmålet: «Hva må gjøres?» * Han tolka dette som et spørsmål om folks behov for å bli innlemma i en «stor sak».
Når landet går inn i en periode med stagflasjon og illusjonene om krigsøkonomien forsvinner, kan statens vegring mot å erkjenne at dens viktigste oppgave er å sikre befolkningas sosiale reproduksjon, endelig møte grensa for russernes tålmodighet. I sitt store laboratorium for plyndring, utnytting og nå også forsendelse av mennesker til slagmarken, har den autoritære nyliberalismens fortropp lenge behandla vanlige russere som søppel. Nå, fire år inn i en krig som sjøl Russlands ledere ikke lenger kan forklare, er denne eliten på vei inn i en stadig skarpere konfrontasjon med det samme folket.