Publisert på nettstedet Ukrainska Pravda, 18. august 2026. Av Stanislav Kozliuk og Yevhen Buderatskyi. Oversatt til engelsk av Myroslava Zavadska og Tetiana Buchkovska. Redigert av Teresa Pearce [Vi har tidligere omtalt Mikhailo Puryshevs aktivitet som frivillig. Oversetters merknad)
Mykhailo Puryshev, en frivillig som er godt kjent i Ukraina for gjentatte ganger å ha reist til det beleira Mariupol for å evakuere familier, fløy til Moskva på eget initiativ 17. august 2026. Han sier han gjorde det fordi han ble utsatt for utpressing: Russlands føderale sikkerhetstjeneste, FSB, hadde trua med å verve sønnen hans til den russiske hæren og sende ham for å kjempe mot Ukraina, med mindre Puryshev gikk med på å samarbeide.
Kort tid før avreisen klarte Ukrainska Pravda å få snakka med noen av Mykhailos venner, og med Mykhailo sjøl. Mykhailo var allerede utafor Ukraina, i Polen, da samtalen vår fant sted. Her forteller vi historien hans med hans egne ord.
Det var midt på sommeren 2026. Papirarbeidet var nesten ferdig. Mykhailo Puryshev, en tjenestemann som var nær ved å bli utskrevet, gjorde husarbeid hjemme i utkanten av Kyiv. Et år med militærtjeneste lå bak ham, i likhet med helseproblemene hans, sjøl om han fortsatt kjente ettervirkningene av de to hjerteinfarktene han hadde hatt. Bare noen få dokumenter igjen å få tak i, så kunne han begynne å jobbe frivillig igjen.
Plutselig kom det en telefon på Telegram. Det var sønnen hans, Oleksandr. Mykhailo hadde ikke sett ham på over fire år. Han var voksen nå – 18. Mykhailo ville sannsynligvis ha slitt med å kjenne ham igjen hvis de hadde møttes. Oleksandr hørtes engstelig ut.
Sønnens skremte stemme kunne høres i telefonen. «Pappa, det er noen folk her, og de vil snakk e med deg.»
Mykhailo avslutta samtalen og skyndte seg for å finne en annen telefon. Nok en samtale kom fra sønnens nummer. Mykhailo begynte å ta opp lyden. En mannsstemme som snakka russisk, hørtes i telefonen.
«God ettermiddag, Mikhail [Mykhailo på russisk – red.]. Du forstår hvem du snakker med. Det samme som din «sikkerhetstjeneste». La oss bli venner, Mikhail. Hvis du ikke vil være venner … hjelper du det ukrainske militæret, ikke sant? Hvordan ville du følt det hvis sønnen din var på den andre sida, og sto imot disse menneskene? Hvem betyr mest for deg, Mikhail?»
Først visste ikke Mykhailo hva han skulle gjøre. Hvis de hadde ringt fra et ukjent nummer, kunne han ha bannet til dem og lagt på. Men de ringte fra hans egen sønns nummer. Det betydde at disse menneskene var sammen med ham og hadde ham under sin kontroll. Han måtte finne ut hvordan han skulle redde ham. Hvordan han skulle redde sønnen sin fra FSB.
Familie i Russland, og sønnen brukt som pressmiddel
Mykhailo hadde skilt seg lenge før fullskala invasjonen. Ekskona hans tok med seg de to barna deres – en sønn og en datter – og flytta til Russland. Hun hadde bodd i Pskov siden 2016.[Pskov,i Russland, ligger 1660 km fra Mariupol] Fra tid til annen besøkte sønnen ham i Mariupol. Far og sønn reiste rundt i landet, spiste pølser på bensinstasjoner, bodde på gode hoteller og dro til fornøyelsesparker. Oleksandr var interessert i programmering og dataspill og drømte om å studere i utlandet. Russlands invasjon forandra alt.
Far og sønn begynte å snakke sjeldnere. Mykhailo ville ikke sette Oleksandr i unødvendig fare, på grunn av frivillighetsarbeidet sitt. Så det var vanligvis Oleksandr som ringte. Han fortalte faren sin at de andre barna på skolen ikke snakka særlig pent om Ukraina eller ukrainere. Det virket som om invasjonen tvang ham til å bli fort voksen.
Det var åpenbart at russerne ville innkalle sønnen hans til hæren så snart han fylte 18. Mykhailo prøvde flere ganger å få ham ut av Russland. Først forsøkte han å få hjelp av ekskona si: han prøvde å overtale henne til å signere noen dokumenter slik at sønnen deres kunne fly for å besøke Mykhailos bror i Canada. Men hun nekta. Så prøvde han å gjøre det i hemmelighet, gjennom bekjente og venner. Planen holdt nesten på å fungere, men i siste øyeblikk sa Oleksandr at han ikke kunne gjennomføre det: hvis han flykta til Canada, ville moren hans bli veldig opprørt.
Så, 16. juli 2026, kom oppfordringa som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen.
Mannen fra «en tilsvarende sikkerhetstjenesten» som hadde foreslått at de skulle «bli venner», stilte faktisk et direkte ultimatum: enten hjalp Mykhailo russerne, eller så ville sønnen hans bli sendt til frontlinjene. Mykhailo ble advart om at hvis han prøvde å fortelle noen om samtalen eller forsøkte å få Oleksandr ut av Russland med hjelp fra slektninger, ville truslene raskt bli gjennomført. Men hvis «vennskapet» deres fungerte, forsikra de ham om at de ville hjelpe til med å ordne med Oleksandrs studier, muligens til og med i utlandet. De lovet til og med å skaffe penger til utdanninga hans.
Russeren spurte om Mykhailo hadde kontakt med ekskona si, og hvorfor forholdet deres var så anstrengt. Vi kjenner ikke detaljene om Mykhailos familieliv, men mannen fra «tilsvarende sikkerhetstjenesten» garanterte at han også kunne ordne opp i det. Han lovet at den neste samtalen ville komme fra ekskonas nummer. De sa også at de ikke ville plage ham for ofte: maks to ganger i måneden.
«Jeg følte meg skitten», mintes Mykhailo. «Alle slags ideer begynte å fare gjennom hodet mitt om hvordan jeg skulle ordne opp i dette. Jeg gråt. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg var bekymra for sønnen min, redd de kanskje hadde låst ham inne et sted. Han var redd. De som hadde kommet for å se ham, var ikke venner; de hadde kommet for å skremme ham. Jeg tror han var livredd.»
Andre gangen russerne ringte, var det via Telegram fra et ukjent nummer, og de var overdrevent høflige. Sjøl da Mykhailo ble opphissa, sa de rolig: «Vi snakker høflig til deg, ikke sant? Og jeg vet mye om deg. Jeg respekterer deg. Og jeg snakker respektfullt til deg.»
Den ukjente innringeren ba Mykhailo om å kjøpe en ny telefon og et nytt SIM-kort, og finne et godt gjemmested til dem. Når tida var inne, skulle han ta kontakt.
De påfølgende samtalene, om man kan kalle dem det, ble mer konkrete: Russerne forklarte hva de forventa av samarbeidet de foreslo. De ønska informasjon om utenlandsk militært personell som tjenestegjorde i Ukrainas forsvarsstyrker og hvor ulike enheter var lokalisert. De var spesielt interessert i Azov.
«Har det skjedd noe med deg? Hvorfor er du så trist? Hvorfor er du ikke på sosiale medier? Hvorfor legger du ikke ut noe?» spurte den uidentifiserte innringeren som ville «være venner».
Mykhailo visste ikke hva han skulle si. Han kunne ikke banne til ham. Han kunne heller ikke direkte nekte å samarbeide. Tross alt holdt russerne sønnen hans som gissel. Mykhailo visste ikke hva som hadde skjedd med ham, hvor han var eller hvilke forhold han ble holdt under. Han visste ikke engang om sønnen hans var fri. Russerne trengte desperat at Mykhailo skulle gå tilbake til frivillig arbeid og sosiale medier som om ingenting hadde skjedd.
«Jeg har nettopp vært gjennom det militære medisinske utvalget og venter på papirene. Jeg blir utskrevet», forklarte Mykhailo. «Og teknisk sett skal jeg være på min faste tjenestestasjon. Så bare for å unngå spørsmål, holder jeg meg hjemme, drar egentlig ikke noe sted, og jeg kommer ikke til å legge ut noe før jeg har dokumentene.»
Russeren fortsatte å spørre når Mykhailo ville kunne gjenoppta frivillig arbeid, fordi det var «svært, svært nødvendig» at han gjorde det. Denne gangen var imidlertid samtalen mer vennlig enn saklig: mannen fra «tilsvarende sikkerhetstjenesten» så ut til å ha endra taktikk og prøvde å oppføre seg mer avslappa, snakka om været, Mykhailos helse, forhold, kvinner. Og nesten i forbifarten spurte han hvor Mykhailos enhet for tida var stasjonert.
Mykhailo ga et vagt svar: «Et sted i øst.»
Det var totalt fem samtaler. Det ble tydelig at russerne mista tålmodigheten og ikke lenger var villige til å tro at byråkratiet i det militære medisinske styret kunne ta så lang tid. De krevde at Mykhailo skulle gå tilbake til frivillig arbeid og endelig begynne å samarbeide med dem.
Den siste samtalen fant sted 3. august. Etter det kommuniserte de kun via tekstmeldinger. Mykhailo sletta til og med tekstmeldingene for å få det til å se ut som om han virkelig var interessert i å samarbeide med russerne.
Avgjørelsen
I mellomtida tok en plan form i hodet hans. Mykhailo snakka med diverse personer som foreslo ulike måter å løse situasjonen på, inkludert å fysisk få Oleksandr ut av Russland.
Men å sette andre menneskers liv i fare var uakseptabelt for Mykhailo, i likhet med å tvinge sønnen hans til å ta en slik risiko. Mykhailo bestemte seg for å fly til Moskva og ordne opp i det en gang for alle.
«Alle er bekymra for om det går bra med meg. Men hvis noen andre skulle hente ut sønnen min, ville ikke de også hatt en familie? Sjølsagt ville de det. Dette er mitt problem, og jeg har prøvd å løse det. Det finnes ingen løsning der ingen lider. Dette er barnet mitt – jeg kan ta ansvar for ham sjøl. Jeg mener dette er den beste løsninga som finnes», forklarte Mykhailo.
Hele tida fortsatte han å prøve å kontakte sønnen sin, men det kom ikke noe svar. Så, rundt begynnelsen av august, ringte ekskona hans slektninger og ba dem gjentatte ganger om å si til Mykhailo at han ikke skulle prøve å kontakte Oleksandr.
Den ukjente russiske mannen som hadde «ønska å bli venner» lovet stadig å avtale en samtale med Mykhailos sønn. På et tidspunkt foreslo han til og med å møtes personlig, og sa at Mykhailo kunne reise til Russland via et tredjeland som Kasakhstan. For å overbevise ham om at han hadde de nødvendige forbindelsene, lovet mannen til og med å sørge for at det ikke ville bli satt noe stempel i passet hans som viste at Mykhailo hadde kryssa inn i Russland. Men Mykhailo fikk aldri høre sønnens stemme.
«Det var vanskelig», sa han. «Jeg vurderte forskjellige måter å løse problemet på. Ingen av dem ville ikke vært ideelle for meg. Hvor lenge kan noen som har hatt to hjerteinfarkt overleve i fangenskap? Ikke lenge, tror jeg. Men det er håp om at ting kanskje vil gå annerledes.»
Jeg sier alltid at uansett hvor jeg har vært og hva jeg enn har gjort, har jeg alltid satt min lit til Gud. Fordi det ikke var noen logikk i noe av det. La dem gjøre hva de vil. Sønnen min vil slutte å være av interesse for dem. Det vil ikke være noen igjen å utpresse meg med, og ingenting å utpresse meg for. Det vil ikke være noen grunn til å kaste bort ressurser.»
Etter hvert reiste Mykhailo til Polen og videre til Tyrkia. På den tyrkiske kysten kjøpte han en flybillett til Sjeremetjevo flyplass i Moskva. Planen hans var å ankomme flyplassen og bli holdt tilbake i passkontrollen.
«Jeg har lagt igjen en video som forklarer alt. Jeg ville at folk skulle forstå meg. Foreldre vil forstå hvorfor jeg gjorde dette. Hvis de er anstendige og ordentlige foreldre, vil ikke grenser bety noe for dem. Foreldre vil gå og hente barna sine, uansett hva det vil koste», sa Mykhailo.
Han sa at rett før flyturen hadde han fått en følelse av lettelse. Plutselig husket han hvor mye han hadde elska å svømme i elva som barn. Han pleide å hoppe ut i vannet fra ei demning. Det var utrolig skummelt. Men når du først hadde tatt det steget, var det ingen vei tilbake. Alt du kunne gjøre var å stupe uti vannet og svømme …
Fra gründer til frivillig
Vi kan ikke vite nøyaktig hva Mykhailo følte. Men han visste absolutt hvem han hadde med å gjøre og hva disse menneskene var i stand til. Tross alt hadde han førstehåndserfaring med å håndtere russiske okkupasjonsstyrker i Mariupol i 2022.
Russerne var interessert i Mykhailo Purysjev av en grunn. Han var en av de få frivillige som hadde klart å komme seg inn i Mariupol under okkupasjonen og evakuere folk. Han fortsatte seinere å hjelpe sivile med å evakuere fra frontlinjebyer, inkludert Kherson.
Før Russlands fullskala-invasjon av Ukraina anså ikke Mykhailo seg sjøl som frivillig. Han bodde i byen og drev flere bedrifter, inkludert et IT-selskap og en nattklubb. 24. februar 2022 fikk han flytta familie og slektninger i sikkerhet i vest-Ukraina, kjøpte en rød Mercedes-minibuss, malte «Volunteer» over hele bilen og kjørte tilbake til Mariupol. Han klarte å komme seg inn i byen 8. mars. Han var heldig: på den tida forsto han ikke hvor enorme risikoene kom til å møte.
Mykhailo Puryshev etter å ha evakuert folk fra Mariupol. mars 2022.Foto: Mykhailo på Facebook
Mykhailo reiste til Mariupol seks ganger totalt. Han brakte hjelp til byen i sin røde minibuss, og på tilbaketuren tok han med seg barnefamilier ut. Det fantes ingen humanitære korridorer, så det ville bli angrep under evakueringene.
På seinere turer ble også andre personer Mykhailo kjente med ham i sine egne kjøretøy, noe som betydde at de kunne redde flere mennesker. Etter hans anslag ble rundt tusen innbyggere i Mariupol reddet i løpet av våren 2022. De ble rapporter om de frivilliges turer av ukrainske og internasjonale medier, inkludert Euronews , Fox News , CNN , den ukrainske allmennkringkasteren Suspilne , 1+1 , NV og den lokale kanalen Mrpl.city .
Det var ikke lett å komme seg gjennom de russiske kontrollpostene. De russiske okkupasjonsstyrkene trodde Mykhailo enten var gal eller spion. De gjennomsøkte kjøretøyet hans grundig. Etter hvert begynte de å kjenne ham igjen. De trodde han enten ville bli drept av russisk artilleri eller ved et uhell skutt av sin egen side. Under en av turene hans landet en granat i nærheten av minibussen hans, noe som skada panseret og sprengte en av sidedørene.
Hans siste tur til Mariupol var i mai [2022]. Mykhailo hadde fått vite at det kunne være barn inne i stålverket i Azovstal, så han bestemte seg for å prøve å redde dem. Han tok med seg to megafoner i tillegg til sine vanlige humanitære forsyninger. Han planla å kjøre rundt anlegget og kringkaste en innspilt melding som tilbød evakuering. Mykhailo håpet at ved å gjøre dette ville han kunne finne sivile som søkte ly for det konstante bombardementet, sammen med de ukrainske troppene.
Mykhailo Purysjev og hans røde minibuss etter å ha evakuert folk fra den russisk-okkuperte delen av Zaporizhzja oblast. 2022.Foto: Mykhailo på Facebook
Denne gangen klarte han imidlertid ikke å nå fram til byen. Under sin forrige reise hadde han blitt trua av såkalte militante fra «DPR» (den sjølerklærte Folkerepublikken Donetsk) ved et av kontrollpunktene. De sa at hvis de så Mercedesen hans igjen, ville de sette ham i en kjeller og enten holde ham fanga eller skyte ham.
Mykhailo ble arrestert ved et kontrollpunkt i nærheten av Mariupol. Kjøretøyet hans ble konfiskert, og han ble tatt med til avhør. Det var mange mennesker i bygningen der han ble holdt. De ble alle tatt med til avhør. De ble også torturert. Elektrisk støt var hovedmetoden.
Det var éi hending Mykhailo neppe vil glemme. En av fangene ble torturert så brutalt at han bokstavelig talt ikke kunne gå lenger. Kroppen hans ble slept inn i rommet.
«Fyren hadde forlatt rommet på egne ben, men da han kom tilbake, måtte de dra ham inn», minnes Mykhailo. «Folk begynte umiddelbart å lete etter måter å hjelpe ham på, og lette etter smertestillende. Stanken av brent hud var overveldende – de hadde utsatt ham for kraftige elektriske støt. Det føltes som om menneskeliv absolutt ikke betydde noen ting.»
Men kollaboratørene var de mest brutale. Til tider var de enda mer ondsinna enn russerne. I sin iver etter å vise seg nyttige for de russiske okkupasjonsmaktene, kunne de torturere fanger i et forsøk på å utvinne informasjon som ikke engang eksisterte.
Russerne lo av Mykhailos besluttsomhet om å nå Azovstal. Da de innså at han mente alvor, spurte de ham hvordan han i det hele tatt kunne tenke seg å gjøre det. Til slutt, under et av avhørene, ble Mykhailo løslatt. Russerne returnerte til og med den røde minibussen han hadde ankommet i. På vei til Zaporizjzjzja klarte han å evakuere to barnefamilier til. Han ringte de andre frivillige og rådet dem til ikke å reise til byen lenger: det ble for farlig.
Men det var ikke slutten på frivillighetsarbeidet hans. Mykhailo brukte en del tid på å levere humanitær hjelp til Kyiv og Kharkiv oblaster etter at de var blitt frigjort. Under en av turene sine til Kramatorsk kom han opp med ideen om å sette opp «uovervinnelighetssentre» – oppvarma lokaler fylt med mat- og powebanks for å hjelpe folk som står overfor vanskeligheter på grunn av strømbrudd – for både militært personell og sivile. Vann var et stort problem i frontlinjebyene: folk hadde ikke vært i stand til å vaske seg ordentlig på flere måneder.
Det første uovervinnelighetssenteret ble etablert i Bakhmut. En brønn ble boret i en kjeller, og et filtreringssystem gjorde det mulig å pumpe opptil 1000 liter vann i timen gjennom den. Folk begynte å komme til den rosa kjelleren – Mykhailo og de andre frivillige malte sentrene rosa – for å vaske seg, vaske klær eller plukke opp leker som frivillige hadde lagt igjen der til barna.
Slik fant de også barnefamilier som var motvillige til å dra. Mykhailo og vennene hans holdt øye med dem og prøvde å overtale dem til å evakuere. Noen ganger lyktes de. Lignende uovervinnelighetssentre ble seinere etablert i Avdiivka, Vuhledar, Kupiansk, Druzhkivka, Kostiantynivka, Kherson og Huljaipole. Det dyreste kosta litt over en halv million hryvnia (omtrent 11 100 amerikanske dollar). Etter hvert begynte russerne å bombe sentrene. De hevda på russisk fjernsyn at de frivillige «hjalp nazistene».
De frivillige mistenkte at lokale kollabratører hjalp russerne med å finne kjellerne som var utstyrt for vask og klesvask, ettersom de gikk inn i lokalene og filma dem. De frivillige klarte å ta en av disse «hjelperne» på fersken, og flere andre ble tatt seinere.
Mykhailo Puryshev med sin frivillige minibuss høsten 2024.Foto: Mykhailo på Facebook
Mykhailo registrerte offisielt sin frivillige organisasjon og kalte den Folkets Enhet. Noen medlemmer av teamet bestemte seg for å verve seg til de ukrainske væpna styrkene, og han ble også med i dem. Han ville passe på vennene sine.
Men etter å ha hatt to hjerteinfarkt og relaterte helseproblemer, ble Mykhailo ansett som uskikka for militærtjeneste – han måtte ta fire forskjellige medisiner hver dag for å holde tilstanden under kontroll. Han returnerte til hjemmet sitt i nærheten av Kyiv, hvor han fullførte papirarbeidet og planla sine neste frivillige prosjekter, da han 16. juli mottok telefonsamtalen fra FSB.
***
Mykhailo Puryshev landa i Sjeremetjevo morgenen 17. august. Han har ikke vært i kontakt med noen siden. Vennene hans har ingen informasjon om hva som har skjedd med ham.
Videoer fortsetter å dukke opp på Mykhailos sosiale mediekontoer, men han sa at teamet hans ville håndtere all kommunikasjon fra da av.
– –
PS Ukrainska Pravda har kontakta menneskerettighetsforkjempere som er klar over Puryshevs situasjon og prøver å finne måter å hjelpe ham på.
UP ba også om en kommentar fra Ukrainas sikkerhetstjeneste, men hadde ikke mottatt svar da denne artikkelen ble publisert.
PPS Under samtalene våre med Mykhailo og vennene hans uttrykte vi bekymring for avgjørelsen hans og advarte ham om mulige risikoer. Det var imidlertid tydelig ut fra samtalene våre at Mykhailo dessverre ikke kom til å endre planene sine.