Publisert på nettstedet Eastern Europe, 24. august 2026. Av Anna Romandash og Nata Yasevych
Det polske samfunnets forhold til Ukraina står for tida overfor mange problemer. En tidlig entusiasme for å hjelpe ukrainere som flykta fra russisk aggresjon har ofte blitt erstatta av anti-migrantstemning. Ny tenkning er nødvendig både i Polen og Ukraina for å opprettholde konstruktive bilaterale forbindelser.
«Temaet om ukrainernes tilstedeværelse i Polen har blitt svært politisk lada,» sier Daryna Sydorenko, seniorrådgiver i Alliance 24/08 NGO og koordinator for «Observatory of Hate – See. Monitor. React., som overvåker hatprat mot Ukraina, desinformasjon og voldshendinger i Polen.
Hun sier at: «Det vi har sett de siste åra, er at situasjonen rundt ukrainernes tilstedeværelse i Polen har endra seg svært betydelig. Vi må ta hensyn til den politiske dimensjonen.»
Sydorenkos prosjekt overvåker det polske informasjonsrommet, leter etter fiendtlige fortellinger og sporer hvordan de beveger seg mellom anonyme sosiale mediekontoer, Telegram-kanaler, politikere og mainstream-media. Teamet dokumenterer også tilfeller av vold og andre hendinger motivert av fiendtlighet mot ukrainere. Den foreløpige overvåkninga fant en sammenheng mellom ei økning av fiendtlig språk på polskspråklige Telegram og aggresjonshandlinger i den virkelige verden.
«I løpet av de siste to åra, på Facebook, TikTok, Telegram og til og med allerede på LinkedIn, har vi sett ei økning i negative kommentarer om ukrainere,» sier Sydorenko. «Dette kan være nyhetssaker om hverdagskonflikter som blir sterkt dramatisert, eller kommentarer om politiske hendinger.»
Endringa i Polens holdning til ukrainere har vært målbar. I månedene etter at Russland starta sin fullskala invasjon i februar 2022, var støtta for å ta imot ukrainske flyktninger usedvanlig høy, med 94 prosent. Men den har siden gått tilbake. I juli 2026 var 52 prosent av polakkene imot å ta imot flyktninger fra Ukraina, mens 42 prosent fortsatt støtter det.
Nedgangen betyr ikke at det polske samfunnet har vendt seg mot Ukraina. Meningene varierer avhengig av saken: flyktninger, militærhjelp, handel, Ukrainas EU-medlemskap og landets framtidige grenser gir alle ulike svar. Men det politiske handlingsrommet rundt Ukraina har blitt mer omstridt, ofte uttrykt gjennom uenigheter om den historisk hukommelse mellom to nasjoner.
Polen har et komplekst forhold til sin østlige nabo, særlig på grunn av historien etter første og andre verdenskrig. Det mest omstridte temaet er volden i Volhynia, Øst-Galicia og Chełm-regionen, der mange ukrainere, polakker og jøder tidligere bodde side om side. Ukrainske opprørsstyrker gjennomførte masseangrep på polske sivile i 1943–45, og opptil hundre tusen mennesker ble drept. Drapene var et organisert forsøk på etnisk rensing, med mål om å drive den polske befolkningen bort fra områder med ukrainsk flertall og dermed legge grunnlaget for en framtidig ukrainsk stat.
Polakker, inkludert elementer tilknytta Hjemmearméen (Armia Krajowa, AK), gjennomførte gjengjeldelsesangrep mot ukrainske sivile som resulterte i opptil tjue tusen dødsfall. Historikere fortsetter å diskutere det nøyaktige antallet ofre, hvordan hendelsene skal klassifiseres som folkemord, kronologien, hvor omfattende samordningen mellom de ulike organisasjonene var, og den breiere politiske og militære sammenhengen.
Denne tragedien, som tidligere var relativt fjernt fra det offentlige rom i Polen, spesielt under kommunismen, har blitt et stort tema i Polen det siste tiåret. Dette følger etter at parlamentet etablerte den nasjonale minnedagen 11. juli i 2016. For eksempel sa bare 20 prosent av polakkene i 2008 at de visste mye om massakrene i Volhynia, mens 41 prosent sa de ikke hadde hørt noe om dette. Innen 2023 sa 64 prosent at de var godt informert, og 92 prosent oppga at de kjente til hendingene.
Denne økninga i bevissthet har sammenfalt med en periode hvor forholdet mellom de to landa har vært både uvanlig nært og konfliktfylt. Etter februar 2022 ble Polen en av Ukrainas viktigste støttespillere. Nærmere en million ukrainske flyktninger er under midlertidig beskyttelse i Polen, mens det polske samfunnet har gitt omfattende bistand. Samtidig begynte konfliker om kornimport, jordbruk, flyktningpolitikk og militær støtte å trenge inn i både polsk og ukrainsk innenrikspolitikk.
Den historiske konflikten har også gått inn i en ny fase. Polen og Ukraina har gjenopptatt samarbeidet om søk og oppgraving av ofre for krigsvold. I juli 2026, Polske spesialister starta utgravninger på stedene nær de tidligere landsbyene Ostrówki og Wola Ostrowiecka i Volhynia, etter godkjenning fra ukrainske myndigheter.
For Anna Mierzyńska, en polsk journalist og analytiker på sosiale medier som studerer desinformasjon, er eksistensen av en historisk konflikt i seg sjøl ikke bevis på manipulasjon.
«En god debatt innebærer alltid at man lytter til hverandre, tar hensyn til synspunktene til begge sider og vurderer nye utviklinger», sier hun. «Målet er ikke å angripe eller skape hat, men å forklare problemene og finne fram til enighet.»
Problemet, sier hun, er hva som skjer når beskrivelser av historiske grusomheter gjentatte ganger plasseres ved siden av negative historier om ukrainere i dagens Polen. Ifølge Mierzyńska har denne historiske komponenten blitt en del av et breiere sett av fortellinger som har som mål å redusere støtten til Ukraina.
«Et av krava fra [høyreekstreme] grupper var å grave opp ofrene for massakrene i Volhynia,» sier hun, «Da oppgravinga av levningene begynte, viste det seg at de ikke betydde noe for dem.»
Ifølge eksperten indikerer dette at sjøl når det gjøres forsøk på å ta tak i historiske klager, forblir det politiske budskapet uendra.
Mange innlegg er provoserende og fokuserer på beskrivelser av de grusomme forbrytelsene og torturen som ofrene for massakrene i Volhynia angivelig ble utsatt for», sier Mierzyńska. «Noen inneholder falsk informasjon. Disse innleggene publiseres ofte på sosiale medier og har blitt gjentatt i årevis.»
Hun peker på flere temaer som går igjen: Ukrainere som en fysisk trussel, bruk av drapene i Volhynia for å skape frykt blant polakker for ukrainere, og påstander om at ukrainere kan komme til å gjøre krav på polsk territorium etter den pågående russisk-ukrainske krigen. Tidligere handla fortellingene mer om konkurranse om jobber, helsetjenester og plasser i skoler og barnehager.
«Etter den russiske fullskala aggresjonen mot Ukraina, har [disse fortellingene] vært sammenvevd med nåværende rapporter om forbrytelser begått av ukrainske borgere i Polen, hvor mange av disse er falske nyheter,» legger eksperten til.
«De vanligste fortellingene er ment å avskrekke folk fra å hjelpe ukrainere,» sier hun. «Ukrainske flyktninger får skylden for problemer som allerede eksisterer i Polen.»
Resultatet, sier Mierzyńska, er en spesiell type politisk budskap: volden på 1940-tallet presenteres som bevis på hvordan ukrainere som bor i Polen oppfører seg på 2020-tallet.
«Å kombinere stadig mer anspente beskrivelser av historiske grusomheter med saker fra vår samtid om lovbrudd, skaper sterk frykt, misnøye og hat mot ukrainere,» sier hun.
Fra historien til nyhetsstrømmen
Det samme mønsteret vises i Sydorenkos overvåking av polskspråklige Telegram-kanaler. Telegram er ikke like mye brukt i Polen som Facebook eller X, men hun sier det er nyttig fordi det samler materiale fra andre plattformer og lar forskere se hvilke fortellinger og politikere som blir fremma.
«Folk som ser på seg sjøl som utafor systemet bruker det,» sier hun, «De leter etter alternativ informasjon. De er ikke fornøyde med måten nyheter presenteres av etablerte, verifiserte medier, eller de føler at disse mediene ikke gjenspeiler deres synspunkter.»
«Det er et uregulert område», sier hun. «Og nettopp gjennom slike marginale kanaler kan enkelte ideer bli ført inn i den breiere offentlige debatten. En av de mest utbredte er forestillinga om faren som ukrainere utgjør, altså ideen om at ukrainere er kriminelle og en trussel mot Polen.»
Et eksempel gjaldt en grenseoverskridende operasjon mot narkotikalaboratorier. Den faktiske operasjonen involverte ukrainske og polske myndigheter og laboratorier i Ukraina, Polen og Moldova. Men i den versjon av historien som blir delt, framstår dette som et bevis på at ukrainske kriminelle gjenger har brakt narkotika inn i Polen.
«Nyheten ble presentert som en tilstrømning av ukrainske gjenger til Polen,» sier Sydorenko. «I virkeligheten var nyhetssaken i hovedsak at ukrainske og polske myndighetstjenester hadde stengt flere narkotikalaboratorier i en felles operasjon.»
Andre fortellinger er bygget rundt individuelle lovbrudd. Sydorenko sier at sjøl når det har vært en forbrytelse, blir den ofte presentert på en måte som kan gi den en annen betydning.
Hennes team fant saker der polske medier framhevet en mistenkts ukrainske nasjonalitet når det ikke var relevant for saken. I en sak som involverte falskmyntnere, var to mistenkte polske, én ukrainsk og én russisk, men kun den ukrainske statsborgeren ble nevnt i overskriften.
«Dette er ikke i tråd med journalistiske standarder, når man hele tida framhever nasjonaliteten til en person som har begått en forbrytelse», sier Sydorenko. «Da blir ukraineren i seg sjøl knytta til kriminalitet. Du trenger ikke engang å ønske å fremme dette narrativet, men hvis du velger ut slike historier uforholdsmessig ofte, begynner det å se ut som om dette faktisk er tilfelle.»
De historiske fortellingene opererer side om side med disse historiene. Sydorenko sier at teamet hennes har overvåket påstander om at en «banderittskole» er etablert i det vestlige Ukraina, og at ideologien til Stepan Bandera – lederen for Ukrainas nasjonalistiske bevegelse under og etter andre verdenskrig – sprer seg. Disse meldingene dukker opp sammen med diskusjoner om den ukrainske opprørshæren (UPA), massakrene i Volhynia og den pågående oppgraving av levninger.
Hun sier at «I et verbalt angrep på ukrainske tenåringer i Polen brukte gjerningspersonen også dette språket. Han kalte dem «Banderitt-barn» og ba dem dra tilbake til Ukraina.»
I et annet tilfelle ble en video som viste en ukrainer motta en trafikkbot sirkulert på Telegram. Kommentarer krevde utvisning av personen.
«Kanalene forsøkte å skape et bilde der lovbrudd begått av ukrainere viser seg å være et fellestrekk,» sier Sydorenko. «At de er arrogante, at de bryter polske lover og at de misbruker polsk gjestfrihet.»
Hvor raskt hat på nettet sprer seg til verbal og til og med fysisk mishandling, var tydelig i Wrocław i juli, hvor et ukrainsk par ble angrepet utafor en nærbutikk, bare fordi de snakka ukrainsk.
Sydorenko sier at fiendtligheten er synlig sjøl under historier som har lite med Ukrainas regjering eller sjølve krigen å gjøre.
«Omtalen av Ukraina og ukrainere ledsages alltid av svært sterke følelser. For eksempel sinne, aggresjon og irritasjon.»
Teamet hennes har sett hundrevis av negative kommentarer dukke opp under historier om relativt små episoder som involverer ukrainere. Et eksempel var en video av en person som hadde velta ei søppelbøtte, og som angivelig var ukrainsk. Hendinga ble etterfulgt av kommentarer som krevde at ukrainere skulle deporteres og argumenterte for at Polen hadde gitt dem for mye.
«Det kom uttalelser om at vi har gitt ukrainerne for mye, og nå oppfører de seg så utakknemlig,» sier Sydorenko.
Russlands rolle er viktig i å spre hat mot ukrainere på polske sosiale medier. Men bortsett fra de mange robotene, har mange av de hatefulle fortellingene blitt plukka opp av vanlige borgere, uten tilknytning til Kreml.
«Forskere i Polen observerer høy aktivitet blant pro-russiske miljøer, russiske kontoer og influensere på sosiale medier i disse områdene,» sier Mierzyńska. «Svært likt anti-ukrainsk innhold dukker opp parallelt på russiske Telegram-kanaler, noen ganger i russiske statlige medier, blant pro-russiske aktivister i Polen og i høyreekstreme kretser.»
Hun legger til at «Det er også kjent at Russland drar nytte av populariseringa av anti-ukrainsk innhold. Derfor er det irrelevant om innholdet spres av russiske aktører sjøl, eller om de bare inspirerer spesifikke grupper i Polen. Eller kanskje – og dette bør også tas i betraktning – noen grupper bare får betalt for å spre det. Det som betyr noe er effekten.»
Sydorenko beskriver en lignende flyt av innhold mellom plattformer og politiske aktører. Hun sier at noen fortellinger begynner i anonyme kanaler, plukkes opp av influensere eller politiske figurer og dukker seinere opp i mainstream media. Også seriøse medier kan også styrke ei fortelling uten bevisst å støtte den, særlig gjennom flashy overskrifter.
«Mediekonkurransen er veldig høy,» sier hun. «De må holde seg flytende ved å trekke fram materiale som virkelig tiltrekker seg oppmerksomhet.»
En nøytral historie kan derfor passe inn i en fiendtlig fortelling bare gjennom sin presentasjon.
«Ingen sier at historier ikke skal dekkes hvis de er viktige,» sier Sydorenko. «Men det er viktig å forstå at for eksempel overskriften de velger kan virke bygge opp om hat.»
Sydorenko hevder at journalister har et spesielt ansvar fordi de både kan avbryte eller forsterke prosessen. «Det er svært viktig at journalister ikke bare følger med på russisk propaganda, men også sørger for at de sjøl ikke blir videreformidlere av disse tankene, holdningene og forestillingene.»
For Mierzyńska vil faktasjekk aleine ikke løse problemet, fordi hat- og falske nyhetskampanjer skjer gjennom gjentatt følelsesmessig eksponering.
«Påvirknings-operasjoner påvirker først og fremst følelser», sier hun. «Jo oftere mottakerne møter følelsesladde saker om et bestemt tema, desto mer endrer måten de tenker seg sjøl, under påvirkning av dem.»
Hennes forslag handler mindre om enda en runde med diskusjoner om enkeltstående påstander, og mer om forholdet mellom de to samfunnene.
«Vi kan ikke bygge motstandskraft hvis vi bare handler på informasjonsnivå,» sier hun. «Det er nødvendig å ivareta gode relasjoner mellom polakker og ukrainere. Integrasjon, å bli kjent med hverandre og bygge tillit er nødvendig.»
«Når [dette skjer], vil ekstern påvirkning ha liten betydning. Begge sider bør jobbe med dette: polakker og ukrainere, samt den ukrainske diasporaen i Polen. Dette er det vi trenger mest i dag.»
For Polen og Ukraina forsvinner ikke den historiske konflikten. Massakrene i Volhynia er fortsatt en sentral del av polsk minne, og leitinga etter alle ofrene og identifisering av dem bør fortsette – sammen med ukrainske partnere.