Publisert på nettstedet Ukraine War Enviromental Consequences Work Group. 1. september 2026.Av Eugene Simonov
Med denne artikkelen begynner vi en serie om dyreliv som har blitt offer for Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Krigen har pressa noen arter til randen av utrydding, og mange bestander har forsvunnet. Dette har hatt varig innvirkning på det biologisk mangfoldet i et enormt område, som strekker seg fra Polesye {nær Kaliningrad] til Svartehavet.
Enten det er i frontlinjeområder, hvor livet har blitt et mareritt på grunn av nådeløse kamper, eller i vannveier forurensa av oljeutslipp—dreper krigen ikke bare mennesker og ødelegger infrastruktur, men utrydder også pattedyr, fugler, amfibier, planter og insekter. Alle levende ting påvirkes av de destruktive, sterke ambisjonene til en liten gruppe politikere. Historiene i denne serien – om åkerriksen, delfiner og bestander av gnagere som forsvinner, og planter – er noen ganger personlige, noen ganger mer vitenskapelig. De er alle skrevet med mål om å rette vår oppmerksomhet mot hvordan mennesker, i krigens raseri, ødelegger skjønnheten i verden rundt seg.
Toppdykkeren [som tilhører lappdykker-ordenen] er en fantastisk fugl som hekker i de fleste europeiske land. Mitt første møte med denne arten fant sted på slutten av 1970-tallet ved den hellige innsjøen Pühejarve i det sørlige Estland. Hvert år rodde jeg over innsjøen i en robåt og observerte det lokale dyrelivet. En uvanlig hornfugl bygde reirene sine på flåter av vannplanter og bar de nyklekte ungene sine på ryggen. Å møte denne fargerike og ekstravagante lappedykkeren var en av mine mest betydningsfulle barndomsopplevelser, noe som seinere sannsynligvis førte meg inn på veien mot naturvern.
Disse lappedykkerne, som er i slekt med skarver, er kjent for sine fascinerende, overdådige kurtiseoppvisninger, hvor de danser og bytter tang-bunter. De rituelle oppvisningene til etablerte par fortsetter i flere måneder, sjøl etter paring og reirbygging. Evolusjonsbiologen (og seinere UNESCOs første direktør) Julian Huxley publiserte et spesielt verk i 1914 som var viet temaet «naturlig utvalg», med eksempelet kurtiserende toppdykkere. Han var den første som beskrev hvordan rituell (symbolsk) atferd utvikler seg hos dyr og hvilken rolle den spiller i artens overlevelse.
Toppdykkeren holder avstand til mennesker, fordi den ikke har noe å tjene på å være nær dem. Folk anklager imidlertid noen ganger feilaktig toppdykkeren for å minimere fiskebestandene og går derfor til tiltak som spenner fra å fjerne vannplanter i hekkeområder, til å skremme dem bort eller til og med skyte dem.
Et av de viktigste områdene for overvintrings for toppdykkere i Europa er Svartehavskysten, hvor grunne vann og elvemunninger blokkerer store bølger og vannet vrimler av småfisk og vannlevende virvelløse dyr.
Krigen har imidlertid gjort disse vinterområdene usikre. I begynnelsen ble den store toppdykkeren—som samles i tusenvis i det nordlige Svartehavsområdet—forstyrra av eksplosjoner og andre høye lyder fra menneskelig konflikt. Men så rant olje ut i havet, og lappedykkernes skjebne ble ganske tragisk.
Enhver fugl som blir dekka av petroleumsprodukter (eller olje) mister evnen til å være vannavstøtende og mister den termiske isolasjonen som den fjærkledde rustningen bidrar til. En slik fugl er dømt til å dø til sjøs, ute av stand til å gjenopprette sin beskyttende fjærdrakt på egen hånd. Om vinteren fryser den rett og slett i hjel. Enda verre er det at oljerammede fugler prøver å rense seg sjøl, dermed puster de inn og inntar giftige petroleumsprodukter. Dette forårsaker giftig hepatitt, fettlever, væske i lungene og akutt hjertesvikt. De fleste fuglene som overlever kulda dør av oljeforgiftning.
Noen fugler som kommer levende i land kan bli funnet av frivillige redningsfolk. Dekka av olje opplever de stressende møter med tobeinte frivillige, som forsiktig renser dem med varmt vann og vaskemidler og flytter dem fra eske til eske på vei til sikkerhet. Bare rundt 10 % av de fangede toppdykkerne vil overleve denne prøvelsen, og vil takket være deres velmenende hjelpere, og til slutt bli sluppet ut i kystfarvannene igjen. Men fortsatt er det slik at nye oljeutslipp sannsynligvis kan ramme dem.
Av de titusenvis av fuglene som ble reddet av frivillige i de første dagene av innsatsen etter oljesølet i Kertsjstredet i januar 2025, var 85 % toppskarver. Dette er typiske tall for andre utslipp av petroleumsprodukter og matoljer i Svartehavet.
Den eneste reelle løsninga som kan hjelpe toppdykkeren og andre vannfugler, er en slutt på fiendtligheter og uansvarlig sjøtransport, som begge forårsaker disse giftige utslippene. Også i fredstid må risikofylte oljeleveranser begrenses i de periodene når fuglene samles til sjøs for overvintring eller migrasjoner. Ellers vil mer enn 90 % av toppdykkere som blir ramma i oljeutslipp uunngåelig omkomme.