Publisert på nettstedet Byline Times, 3. september 2026. Av Théo Prouvost
På et område hvor kjøretøy kan bli oppdaga og truffet av droner når som helst, slutter Theo Prouvost seg til de frivillige som risikerer livet for å redde innbyggerne.
Den svarte varebilen kjører avgårde i 130 km/t på en vei, med solsikkeåkere på begge sider. Bak rattet på ambulansen holder Andrey, en frivillig i hjelpeorganisasjonen, blikket festa på veien. Ved siden av ham sitter Sacha, en tidligere soldat som siden har gått over til å evakuere sivile, -han holde øyet med himmelen, med telefonen i hånden.
Ei melding har nettopp dukket opp på en militær app: en russisk rekognoseringsdrone er blitt observert innafor en radius på to til fem kilometer. «Så langt, så bra,» sier han, uten å ta øynene fra skjermen. «Den største faren kommer fra dronene vi kaller ‘speidere’,» forklarer Sacha. «De kan ligge i bakhold langs veikanten. Du kan ikke oppdage dem før de er helt nær og kommer i stor fart mot oss.»
‘Det spiller ingen rolle om det er en ambulanse eller et militært kjøretøy’
For disse hjelpeteamene er faren svært reell. Den 4. februar ble et team av frivillige angrepet av en fiberoptisk drone, etterfulgt av artilleriild, denne gangen i byen Berislav i Kherson-regionen. Flere sivile ble alvorlig skada under evakueringa. En frivillig politibetjent filmet scenen med sitt GoPro-kamera.
«For russerne er en ambulanse og et militært kjøretøy ett og det samme.» Andrey oppsummerer uten å ta øynene fra veien. «Hvis de ser et kjøretøy, ødelegger de det,» fortsetter han, og griper nervøst rattet mens Sacha husker tilbake til en tidligere evakuering. «Vi hørte lyden av dronene. Vi gikk raskt ut av bilen og gjemte oss i buskene,» sier han. «Vi kunne høre en summende lyd, men dronen så oss ikke. Det var skremmende,» sier han.
Slik har evakueringa av de siste sivile fra frontlinjesonen foregått i flere måneder. FPV-droner (First Person View), billige og enkle å fly, svermer nå over denne 30 kilometer dype stripa langs frontlinja, som innbyggere og soldater har begynt å kalle «dødssonen».
Ambulansen bremser plutselig opp. Tre landsbyboere kommer ut av hjemmene sine og går inn, hjulpet av frivillige. «Takk! Tusen takk, mine engler,» utbryter en av landsbyens innbyggere. Bakerst i det pansa kjøretøyet sitter tre sivile som nettopp har forlatt Borova, omtrent 5 km fra frontlinja, midt i kampområdet. I løpet av bare noen få minutter ble de evakuert fra området, med tre slunkne handleposer i hendene.
‘Droner fløy rundt som bier’
Under reisen for å evakuere disse sivile til trygge områder, åpner Halyna Mykolaïvna, født i 1965, seg, og begynner å fortelle. Hun klemmer veska sin hardt. Hun beskriver hva hun etterlot seg. Huset hennes «står fortsatt foreløpig.» I nabolaget hennes har andre hus allerede blitt ødelagt, og naboer har dødd. «Det er veldig skummelt,» sier hun. Hun ser utmattet ut og skanner landskapet som passerer, som for å forsikre seg om at faren virkelig er borte.
«Droner fløy konstant over området. De ødelegger alt,» forklarer hun. «De angriper militære kjøretøy og, framfor alt, sivile.»
«Dronene fløy rundt som bier,» forteller hun. Hun stopper opp før hun avslutter med å hviske; «Det var ingenting igjen i byen. Vi kunne bare høre eksplosjonene hele dagen.»
De som er mest motvillige til å dra, er ofte de eldre, som har resignert og lar skjebne råde. Det er her frivillige trer inn, med forhåndssamtykke fra familiemedlemmene. Gjennom en sikker telefonlinje mottar de dusinvis av samtaler hver dag fra panikkslagne familier, hvor minst én av deres kjære fortsatt er fanga i «dødssonen. Det som følger er en prosess med å finne personen, ta kontakt, og deretter hente dem ut under ild, på bare noen få minutter.
To hundre personer per dag, per mottakssenter
Alle de provisoriske rutene fører til slutt til samme sted: et transittsenter i Kharkiv, et obligatorisk stopp for evakuerte fra hele regionen. I lobbyen sitter familiene på benker, med bager stabla ved føttene.
«Vi mottar for øyeblikket mellom 200 og 250 evakuerte hver dag,» forklarer Serhii, som har vært en av senterets koordinatorer i flere år. Han bemerker at dette er et tempo han aldri har sett før, og et tempo som fortsetter å øke. Han tilskriver denne økninga at krigshandlingene har blitt mer intense i flere distrikter i Kharkiv oblast og Donbas. Det største antallet ankomster i dag kommer fra lokalsamfunnene Kupiansk og Sloviansk, hvor også innbyggerne fortsetter å strømme til byen.
Alle som ankommer senteret er kvalifisert for ulike hjelpetiltak: et stipend på omtrent 12 300 hryvnia per person (nesten £200), mat og medisinske utstyr, samt juridisk bistand. Når det gjelder bolig, finnes det et digitalt system kalt «Poruch» («nabo» på ukrainsk) som gjør det mulig for evakuerte å bestille egne overnattingssteder og velge de forholda som passer dem. De som ønsker assistanse kan fullføre prosessen på stedet, hvor personalet presenterer tilgjengelige alternativer, behandler registreringa og deretter ordner transport, enten til midlertidig bolig eller til en mer permanent destinasjon.
Senteret drives utelukkende takket være frivillige, «tjuefire totalt», ifølge Serhii. «Gitt den nåværende situasjonen, utvides evakueringssonen, og mange mennesker forlater området.» Han trekker pusten. «Jeg tror folk vil fortsette å søke seg til trygge steder, men jeg kan ikke se lenger enn det. Vi har forsvarsstyrker som holder fronten og presser fienden tilbake fra vårt territorium. Men hva vil skje videre… Jeg vet ikke,» sier han stille. Omtrent 100 000 mennesker har blitt evakuert av hjelpekoordinerings-senteret.
En siste ‘takk’
«Det vanskeligste er når familier er permanent fanga i dødssonen og vi ikke kan gjøre noe for å hjelpe, som i Kostiantynivka eller Pokrovsk. Vi gjør vårt beste, men vi kan ikke redde alle,» sier Sacha. Den 18. august kunngjorde Oleh Syniehubov, leder for Kharkiv regionale militæradministrasjon, utvidelsen av den obligatoriske evakueringssonen i Kharkiv-distriktet til å inkludere nye lokaliteter.
Etter hvert som kampene nærmer seg og frontlinja fortsetter å rykke fram, øker antallet sivile som tvinges til å forlate hjemmene sine. For de som er igjen, er hver dag i «dødssonen» under konstant trussel fra droner og bombardementer.
Mens morgenens oppdrag nærmer seg slutten, blir Halyna tatt hånd om av sosialtjenesten. «Takk igjen,» sier hun til Sacha og Andrey. Datteren hennes skal komme og hente henne. Sacha og Andrey vinker til henne og går for å forberede morgendagens oppdrag. Denne gangen er det i Sloviansk-området.