Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 31. august 2026. Av Halya Coynash
Victoria Serhieieva ble holdt isolert i flere måneder, og FSB trua med å hente barna hennes, for å tvinge henne til å ’tilstå’.
Ett år etter at Victoria Serhieieva ble pågrepet ved ankomst til en russisk flyplass og forsvant, har en ‘domstol’ i okkuperte Krim dømt den 56 år gamle kvinnen til 15 år for angivelig ‘landsforræderi’. Disse ble «lag til» påståtte donasjoner til støtte for Ukrainas væpna styrker. Dette tar utgangspunkt i at Russland brukte hennes russiske statsborgerskap, som de påtvinger alle ukrainere som bor på okkupert territorium, dermed blir det hevda at støtte til Serhieievas eget land, Ukraina, medførte ‘landsforræderi’.
Sjøl om slike monstrøse straffer for å støtte Ukraina har blitt vanlige.
Victoria Serhieievas sak skiller seg ut fordi hun i praksis ble bortført og utsatt for tortur for å få henne til å innrømme anklagene. Den skiller seg også ut ved at Serhieieva benekter å ha gitt slike donasjoner siden 2021 og trakk tilbake «tilståelsen» som kom fram gjennom tortur.
Som rapportert forsvant Serhijjeva etter ankomst til Sotsji lufthavn fra Istanbul 21. august 2025, seks måneder før Russlands FSB dikta opp ‘landsforræderi’-anklager. Som det stadig oftere skjer, var dette mer som en tvungen forsvinning enn en arrestasjon. Typisk ved at Victorias barn som lenge ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd med moren deres og hvor hun var.
Detaljene kom først fram i mai 2026 i en rapport fra det russisk menneskerettighetsinitiativet Pyerviy Otdel, basert på Serhieievas egen beretning. De russiske grensevaktene hadde umiddelbart krevd å få se hennes ukrainske pass og forsto ut fra dette at hun hadde tilbrakt nesten hele sommeren på det ukrainske fastlandet. De grilla henne sjøl og henta også inn FSB.
Serhieievas mobiltelefon ble tatt fra henne nesten umiddelbart og, ulovlig, sjekka uten at hun var til stede. Russerne krevde å få vite passordene på hennes ukrainske bankapper, ropte og trua henne til hun gikk med på det.
Litt seinere viste de henne bankoverføringer i Hryvnia, som hun angivelig hadde gjort for å støtte Ukrainas væpna styrker, samt til noen ukrainske sivile innsamlinger. Hun hevder at hun aldri gjorde slike overføringer og sier at hun praktisk talt ikke hadde brukt ukrainske banktjenester siden 2021 og at hun hadde lagt igjen telefonen som var knytta til kontoen på det ukrainske fastlandet.
Betjentene som avhørte henne i starten, trakk oppmerksomheten mot barnas pass, og antydet at også de kunne få ‘problemer’. Serhijeva husker at hun var fra seg av angst og signerte dokumentet med sin påståtte ’tilståelse’ som de holdt foran henne. Hun gjorde det imidlertid på grunnlag av løfter om at alt skulle ende med en bot, og at hun kunne dra hjem.
I stedet ble hun arrestert, men gikk først igjennom en rekke ‘karusellarrestasjoner’ på administrative anklager. Hun ble først fengsla i 13 dager for angivelig ikke å ha vist passet sitt, deretter ytterligere 15 dager for ikke å ha adlydt politiet. Det var fire slike administrative arrestasjoner, hvor FSB og politiet, igjen og igjen, møtte opp med en ny tiltaleprotokoll når hun skulle forlate fengselet.
Serhieievas forespørsler både om å oppsøke advokat og kontakte barna sine ble avslått. Hun husker også at under en av disse fengselsoppholdene fikk hun bare mat og medisiner når hun gikk med på å signere protokollen de la fram for henne.
I september 2025 fikk hun beskjed om at «Moskva har godkjent din tiltale for landsforræderi» og at hun skulle flyttes til Voronezj oblast. Dette var til det berykta Borisoglebsk SIZO [varetektsfengsel] hvor fengselspersonalet, i tillegg til ukrainske krigsfanger, angivelig torturerte kvinner.
Hun og de andre kvinnene, som ikke var dømt for noen forbrytelse, ble stadig fornærmet, ropt opp, tvunget til å stå og lytte til eller synge den russiske nasjonalsangen både morgen og kveld. Under inspeksjoner av cellene måtte kvinnene stå, med ansiktet mot veggen, med beina utstrakt og armene hevet. Etter dusjen ble de tvunget til å stå, utstrakt, i 10-15 minutter, lese ‘patriotisk vers’ og ‘takke’ vaktene for vasken.
Serhieieva hevder også at kvinnene under medisinske undersøkelser ble tvunget til å kle av seg foran menn med masker som kommenterte kroppene deres og lo av dem. Hun sjøl ble slått én gang, etter at hun klaga over smerter i knærne. Ved en annen anledning trua de med å bruke elektriske støt mot henne.
Serhijeeva ble holdt isolert, i nærmest total isolasjon, i nesten fem måneder. Det var først 28. januar 2026 at hun offisielt ble sikta for ‘landsforræderi’, etter artikkel 275 i Russlands straffelov.
Hemmeligholdet fortsatte, og ukrainske menneskerettighetsgrupper fikk først i slutten av august vite at Victoria Serhieieva var blitt «dømt» 31. juli. Hun ble idømt 15 års fengsel med middels sikkerhet, etterfulgt av ytterligere ett års begrenset frihet. Ingen navn ble oppgitt, men Krimprosessen bemerker at personens fødselsår og andre omstendigheter gjorde det klart at det var Serhieieva som var målet.
Det ble hevda at hun fra april til oktober 2022 hadde overført over 23 tusen rubler (230 euro) til en bankkonto for å samle inn penger til Ukrainas væpna styrker, og at hun «innså at pengene vil bli brukt til å motstå og skade de russiske væpna styrkene».
Serhieieva hadde trukket tilbake ’tilståelsen’ som var innhenta under tvang, men ‘rettssaken’ for okkupasjonsretten i ‘Krims høyesterett’ besto av bare åtte ‘høringer’, alle holdt bak lukkede dører. ‘Dommeren’ i saken var Victor Ivanovich Zinkov, som er etterlyst i Ukraina for landsforræderi og som har vært involvert i å dømme andre ukrainske politiske fanger. Han leda ‘domstolen’ i den politiske rettssaken mot Mejlis-leder Akhtem Chiygoz tilbake i 2017, og mot Mejlis-lederen, journalisten og samfunnsaktivisten Nariman Dzhelyal og to fettere, Asan og Aziz Akhtemov, i 2022.
Dommen kan fortsatt ankes. Men det er liten grunn til å håpe på et annet utfall. Det er like liten grunn til å tro at bortføringa av Victoria Serhieieva og de forhåndsbestemte høringene i en okkupasjonsdomstol på Krim hadde noe som helst med en rettferdig rettssak å gjøre.