Publisert på bloggen People and Nature, 14. september 2026.
Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) forbereder en ny sak, for høyforræderi, mot Ruslan Siddiqi, den russisk-italienske anarkisten som soner en dom på 29-år for å ha sabotert et tog som frakta ammunisjon til den ukrainske fronten.
Siddiqi ble dømt i mai i fjor, og den militære lagmannsretten opprettholdt dommen 1. juli i år. I 2023 sprengte han jernbanespor i Rjazan-regionen, avsporet et godstog med ammunisjon, og organiserte et droneangrep på Dyagilevo militærflyplass.
Siddiqi tilsto disse handlingene og fortalte retten at han ser på seg sjøl som en partisan, som kjemper mot Russlands krig mot Ukraina. Han nekta for ytterligere anklager om å ha forberedt et nytt angrep. Han ble torturert omfattende under avhør, men myndighetene har nekta å etterforske dette.
Fires of Freedom, som gir juridisk og annen støtte til Siddiqi, sa at sjøl om han burde ha blitt overført til fengsel etter domfellelsen, holdes han i et varetektsfengsel (SIZO) i Rjazan. Overføringa er nå utsatt på grunn av den nye saken.
Her er et Facebook-innlegg om de nye anklagene fra Ivan Astashin, som forsvarer fanger, oversatt av Giuliano Vivaldi:
«Er ikke det nok for dem?» er den første tanken som automatisk dukker opp når man hører nyheten om en ny straffesak mot anarkisten Ruslan Siddiqi, som allerede er dømt til 29 års fengsel for to sabotasjeaksjoner mot krigen og nå også er sikta for forræderi. Og likevel er alt mye mer hverdagslig for sikkerhetsstyrkene. Det handler mer om en praktisk begrunnelse for det de gjør. Dommen i seg sjøl spiller ingen rolle her.
Det var etterforskningskomiteen [et føderalt organ som er direkte ansvarlig overfor Kreml] som tok på seg den første saken mot Ruslan. Og det er ikke bare et lokalt distriktskontor, men den sentrale avdelinga i Etterforskningskomiteen – nærmere bestemt avdelinga som etterforsker krigsforbrytelser, folkemord og rehabilitering av nazismen. Den ble oppretta av lederen for Etterforskningskomiteen, Aleksandr Bastrykin, i 2022.
Samtidig er det i henhold til straffeprosessloven bare den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) som kan etterforske saker om høyforræderi. Så hvis etterforskningskomiteen hadde «oppdaga» tegn på høyforræderi i Ruslans handlinger, måtte den ha overlevert saken til sikkerhetstjenestene.
Naturligvis ønska ikke etterforskningskomiteen å gi en så saftig sak til noen andre, så de «oppdaga» ikke høyforræderi, men bare terrorisme, terrorisme og atter terrorisme … som etterforskningskomiteen har rett til å etterforske på lik linje med FSB.
Samtidig blir versjonen om at Ruslan samarbeida med ukrainsk militæretterretning, som nå har blitt grunnlaget for forræderianklagen, alltid framhevet. Det var faktisk et av de sentrale poengene i påtalemyndighetens sak.
Etterforskninga gikk eksplisitt ut fra antagelsen om at Siddiqi koordinerte handlingene sine med representanter for Ukrainas øverste etterretningsdirektorat. Det var nettopp gjennom denne versjonen at handlingene hans blant annet ble klassifisert som begått av ei «organisert gruppe».
Så bevisene som FSB nå bygger en ny forrædersak på, fantes allerede i materialet i den første saken. Men å gjøre disse bevisene om til en separat tiltale basert på brudd på artikkel 275, ville ha betydd å overføre saken til et annet organ, FSB.
Etterforskningskomiteens hovedkontor tok på seg en høyprofilert sak, «etterforska» den sjøl, samla «bevisene» sjøl, reiste tiltale i ni (!) straffesaker og fulgte saken til domfelling. Det var absolutt ingen grunn til å overføre en slik sak til et annet organ
Nå er etterforskningskomiteens arbeid ferdig. Dommen er avsagt; anken er behandla. Og det er her stafettpinnen allerede er gitt videre til FSB-direktoratet for Rjazan-regionen.
For dem er det en perfekt sak. Den tiltalte sitter allerede i varetekt. Skjelettet til saken er satt sammen av kolleger fra et annet byrå. Alt som gjenstår er å omskrive etterforskningskomiteens materiale slik at det passer inn i strukturen i straffelovens artikkel om forræderi, og få en ferdigprodusert forbrytelse mot statens sikkerhet, som allerede er «løst».»
Jeg har allerede fortalt en lignende historie om Aleksander Leleko : Han ble dømt som tenåring for å ha satt fyr på reléskap på jernbanen, og flere år seinere begynte FSB å omarbeide de samme hendingene til en ny forrædersak. [Leleko, fra den lille sibirske byen Sharypovo, ble arrestert i 2023, da 16 år gammel, og dømt til seks og et halvt års fengsel. I april i år ble det rapportert at han var på sykehus i fengselet og fikk psykofarmaka, mens etterforskerne forsøkte å snekre sammen den nye saken.]
Derfor gir spørsmålet «Er ikke 29 år nok for dem?» knapt mening her. Det handler ikke om straffen, men om oppklaringsgraden for kriminalitet, som etterforskningsmyndighetene våre sårt trenger å forbedre. Spesielt nå, når generaler blir sprengt og skutt hjemme.
Denne situasjonen illustrerer poenget mitt veldig godt om at et repressivt system har regler. Det kan gi et fullstendig uhyrlig resultat, men internt forblir det fortsatt en byråkratisk maskin med jurisdiksjonsgrenser, avdelingsinteresser, rapporteringskrav og sine egne regler.
En allmektig sikkerhetsansvarlig kan ikke bare ta en hvilken som helst ønskelig artikkel i straffeloven og sette den inn i saksbehandlinga sin. Sjøl når avgjørelsen om å fengsle noen allerede er tatt, må man fortsatt dokumentere nøyaktig hvem som skal fengsle dem og under hvilken paragraf.
Kanskje sikkerhetsfolkene i Rjazan også har en mer personlig motivasjon når det gjelder Ruslan. De klarte ikke å finne ham etter den første aksjonen. Først tre uker etter den andre aksjonen fikk de tak i ham, og da utsatte de ham for brutal tortur.
Men en mye mer hverdagslig og dermed kanskje mer skremmende mekanisme er nok til å forklare framveksten av en ny sak: etaten trengte sin egen straffesak; en ferdig tiltalt var tilgjengelig med et «bevismateriale» som allerede lå på skrivebordet.
For sikkerhetsetatene er personene involvert i disse sakene først og fremst tall i en rapport, ikke mennesker.
□ Fires of Freedom, som støtter Ruslan, er på Telegram (kun russisk). På engelsk finnes det rapporter om Ruslan Siddiqis sak, og informasjon om hvordan man kan gi støtte, på nettsida til Autonomous Action, f.eks. her , her og her . Ivan Astashin ble intervjuet her .
□ Ruslan Siddiqis siste rettserklæring og brev som beskriver hans antikrigsaksjon og arrestasjon er inkludert i boka Voices Against Putin’s War, som kan lastes ned gratis her . Brevene ble publisert av Russian Reader her