Publisert på nettstedet New Politics, 4. Oktober 2026. Av: Oksana Dutchak og Szymon Martys
Oksana Dutchak:
Ja, Russland vil gå enda lenger. Mine argumenter er veldig enkle, og – siden jeg er venstreorientert – er de basert på en analyse av den materielle virkeligheten. De hviler på tre fakta:
1) Den russiske økonomien er satt i krigsberedskap; Omfanget av det militær-industrielle komplekset har dobla seg mange ganger de siste åra og fortsetter å vokse
2) Som den russiske forskeren Sasha T. forklarer, har hele samfunnskontrakten i Russland blitt skrevet om og tilpassa krigen, med fokus på militærtjeneste og sysselsetting innafor nettopp det samme militær-industrielle komplekset
3) Som Sasha T. også forklarer, har hele utdanningsprosessen i stor grad blitt omorganisert rundt krigen. Omfanget av «indoktrinering» i en ånd av imperialistisk patriotisme og krigsforherligelse er enormt (en sidebemerkning: ingenting slikt skjer i Ukraina, hvor den eneste konsekvente, institusjonaliserte praksisen i skolene er stillhetsminuttet – et talende faktum i seg sjøl)
En militær-industriell maskin som kjører på full kapasitet og akselererer, og et samfunn sentrert rundt krig, utgjør en styrke som ikke kan stoppes av noen «våpenhvile» eller «forhandlinger». Produksjonen fra denne militærindustrielle maskinen må tas i bruk, brukes opp og ødelegges, slik at nytt utstyr kan produseres og deretter tas i bruk. Til sjuende og sist forklarte de klassiske marxistene alt dette for lenge siden.
Hvorfor kjører jeg stadig denne tankegangen gjennom hodet mitt, og konkluderer uunngåelig med at Russland vil gå lenger, bare for å slutte å tro på det igjen? Av én veldig enkel grunn. Russland kan bare fortsette en konvensjonell krig i ett scenario: at Ukraina blir erobra. Denne ene brikken i puslespillet gjør det ene riktige svaret umulig for meg. Derfor må jeg ta den indre debatten på nytt.
Szymon Martys:
Jeg vet ikke om noen av oss egentlig vet svaret på det spørsmålet, men personlig ser jeg mye grunn til bekymring. Faktisk har jeg lignende tanker om den russiske økonomien og det faktum at den nesten er fullstendig militarisert, men jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot noe annet.
Først og fremst er atferdsmønstrene svært like (sjøl om de åpenbart ikke er identiske) med de som man kunne se før den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina. Så vi har CIA-rapporten om en mulig opptrapping av russiske aktiviteter, og vi har Putins bemerkninger om «forfølgelse av russisktalende i de baltiske statene». (Dette var en kommentar i forbifarten på en pressekonferanse, ikke en forberedt og nøye iscenesatt tale om «forfølgelse i Donbas» – men for meg er assosiasjonene likevel ganske like).Til slutt har vi et økende antall militærøvelser i Belarus og rundt Kaliningrad.
Kanskje er dette bare en russisk bløff, et knep for å skape spenning og skremme vestlige samfunn med konsekvensene, dersom de fortsetter å støtte Ukraina (Dessverre er dette, i ulike former, i det minste delvis effektivt), eller kanskje det er noe mer.
Men den forhåndsbestemte avvisninga i mange venstreorienterte (og ikke bare venstreorienterte) kretser av ideen om at Putin kan bestemme seg for å lansere et angrep som strekker seg utover Ukraina virker, for å si det mildt, merkelig. Trump skaper rom for en ny «stormaktskonsert» og hvor ulike imperialistiske og subimperialistiske krefter kan etablere sine egne innflytelsessfærer. Kremls nasjonalistiske politikk er kanskje ikke så forutsigbar som mange tror. I stedet for geopolitisk realisme kan de velge å gjenopprette den ‘russiske verden’, og til slutt kan hybride operasjoner (som Russland har intensivert ikke bare i Sentral- og Østeuropa, men over nesten hele Europa) komme ut av kontroll (fra et fly som blir værende i et NATO-lands luftrom for lenge, til et missil som dreper flere mennesker). osv. Det er rett og slett så mange faktorer som spiller inn her at det ikke er nok å bare spørre om noe er i Putins interesse eller ikke.
Jeg legger merke til at en stor del av venstresida (inkludert de som forsvarer Ukrainas rett til sjølråderett) har lite å si om Russlands hybride aktiviteter. Og generelle slagord om antimilitarisme står i klar motsetning til det de landa som grenser til Russland, Belarus og Ukraina sliter med.
Å bo i en region som grenser til Ukraina, hvor en ny sikkerhetsprotokoll er innført (i Voivodskapene Lubelskie og Podkarpackie[i Polen]), mottar vi tekstmeldinger fra Regjeringas sikkerhetssenter hver gang de vestlige regionene av Ukraina blir angrepet. I tilfelle et slikt angrep blir aktiviteten på flyplassene i Lublin og Rzeszów suspendert. Når det er fare for et reelt luftangrep, går luftalarmsirenene, grenseovergangene stenges og jagerfly sendes opp. Ved én anledning måtte de også øve på å evakuere skoler og offentlige kontorer, men resultatene varierte ganske mye fra sted til sted. Et varslingssystem med varsler pr. telefon, slik Ukraina har, er foreløpig bare under utvikling.
Vi har også en interessant situasjon, for sjøl om jeg i hverdagslige samtaler ofte hører angst og frykt (sjøl om det sjølsagt også er andre stemmer), er det på sosiale medier en sann lavine av «beroligende» stemmer. Dette er alt fra pasifisme («dette er ikke vår krig»), kjærlighet til Russland («Putin vil ta seg av Banderittene») og oppfordringer om å blokkere offisielle kunngjøringer («de prøver bare å skremme oss»).
Oksana Dutchak er en ukrainsk sosiolog og forsker innen arbeidsmarkedsspørsmål og kjønnsulikhet, og redaktør i Commons.
Szymon Martys er polsk medlem av «International Network in Solidarity with Ukraine«.