Publisert på nettstedet Europe’s Edge,, 2. oktober 2026. Av Elena Davlikanova
Store deler av Europa klarer fortsatt ikke å se på Ukraina som kontinentets første forsvarslinje. Den strategiske avstanden fra Kyiv framstår i økende grad som et svik.
Ukraina går inn i vinteren med enda et bevis på militær dyktighet, ei utslitt befolkning som fortsatt nekter å gi opp, og vestlige partnere som fortsatt forveksler forsiktighet med strategi. Det gjør i praksis at Russland inviteres til å teste grenser som for lengst har slutta å være røde – men som likevel er røde av blod.
Operasjon Vivaldi i nordlige Donetsk oblast har vært en triumf. 3. armékorps har kombinert elektronisk krigføring, luftforsvar, luftdroner og ubemanna bakkekjøretøy i en offensiv rundt Lyman. Ukrainske styrker sier de har gjenoppretta kontrollen over 125 kvadratkilometer, et betydelig framskritt i en utmattelseskrig.
Ukraina gjeninnførte til og med suksess stridsvogner, pansra kjøretøy og elementer av mekanisert manøvrering på en slagmark som i økende grad har blitt dominert av droner og posisjonell krigføring.
Det har vært noen imponerende innovasjoner, ikke minst bruken av tunge droner for å slippe kamikaze-bakkeroboter mer enn 10 km bak russiske linjer. Samtidig mens elektronisk krigføring og luftvernenheter jobba med å slå ut russiske rekognoseringsdroner og hindre russerne i å oppdage angrepsretningen. Det er ikke første gang ukrainsk innovasjon viser hvordan en framtidig krig kan se ut – en krig mange NATO-offiserer innrømmer at de ikke er klare for å utkjempe.
Roboter beveget seg også foran infanteriet mens andre ubemanna bakkekjøretøy rydda veier og la ut miner. Rundt landsbyen Shandryholove rydda robotsystemer 30 km med vei på to netter, en jobb som ville tatt to ingeniørkompanier ei uke, under dødelig fiendtlig ild. I en annen robotoperasjon ble de lagt ut 400 meter med miner på to netter.
Endringer kommer også raskt til sjøs. Den 12. september vant et ubemanna ukrainsk overflatefartøy verdens første drone-mot-drone sjøslag ved å ødelegge en ubemanna russisk båt i Svartehavet. En trefning The Naval Engagement between the Merrimac and the Monitor at Hampton Roads/ on the 9th of March 1862 | National Museum of American History som kan bli stående som like viktig som sjøslaget mellom Monitor og Merrimack under den amerikanske borgerkrigen i 1862.
I juli transporterte et ubemanna overflatefartøy en bevæpna bakkerobot til land på den russiskokkuperte Kinburn Spit, hvor den ble utplassert i kamp under droneobservasjon.
Operasjon Vivaldi har tatt erfaringene fra disse oppdragene og fletta sammen taktikker, utstyr og teknikker til en større samla operasjon.
Dette er Ukrainas egentlige militære revolusjon. Det handler mindre om å finne opp et vidundervåpen og mer om å hele tiden korte ned veien fra oppfinnelse, utprøving i kamp, feil og justeringer til massebruk – i et samspill mellom mange aktører ved fronten. I løpet av de første åtte månedene av 2026, gjennomførte ukrainske bakkeroboter mer enn 100 000 logistikk- og evakueringsoppdrag. Et land som ble invadert fordi det ble sett på som den svakere naboen, skriver nå læreboka for neste generasjon krigføring.
Likevel, uansett hvor langt Ukraina strekker grensene for militær fantasi, har de fortsatt ikke overbevist Vesten om å tøye grensene for sin tilnærming til Russland, slik Thomas Kent nylig skrev på CEPAs Europe’s Edge.
Moskva har gang på gang blitt stoppa på slagmarken. Likevel har vestlig politikk pressa Ukraina til å gi fra seg noe, for å få en avtale Russland ikke har gjort seg fortjent til.
Ukraina overlevde det innledende angrepet i fullskala invasjonen, har bevart en fungerende tilstand under missil- og droneangrep, gjenoppbygd militære enheter under kamp, og improvisert en kampanje for å hindre fienden i å bruke sjøen uten å ha en konvensjonell marine som kan matche Russlands Svartehavsflåte.
Den gjorde billige førstepersons-droner (FPV) om til våpen, bygde stadig mer sofistikerte langtrekkende angrepssystemer, og utvikla metoder for å integrere kommersiell teknologi i «kill chains» i en hastighet mange NATO-anskaffelsessystemer har slitt med å studere. Så kom fjorårets Operasjon Spiderweb, hvor droner ble smugla bak fiendens linjer i lastebiler for å ødelegge russiske fly på bakken.
Noen av disse prestasjonene har hatt nytte av vestlig bistand; andre ble oppnådd til tross for restriksjonene, forsinkelsene og den politiske forsiktigheten som fulgte med vestlig støtte.
Midt oppi alt dette er det avgjørende for Vesten å huske at Russland også lærer.
Everywhere War Tracker gir et bilde av en langvarig russisk kampanje med sabotasje, cyberangrep, krenkelser av luftrom og territorialfarvann, og andre handlinger over hele Europa.
For ett år siden var russisk fiendtlig aktivitet på kontinentet fortsatt noe de fleste hovedsteder foretrakk å diskutere stille. Men nå kommer advarsler om at Moskva kan komme til å teste NATOs artikkel 5, om kollektivt forsvar, fra NATO-tjenestemenn, nasjonale regjeringer og europeiske sikkerhetsmyndigheter.
Operasjoner som Vivaldi er mer enn bare ukrainske suksesser på slagmarken; de er en del av Europas fremre forsvar, enten europeiske ledere velger å beskrive dem slik eller ikke.
Moskva trenger ikke å avskaffe NATO eller demontere EU; Det er nok å gjøre dem strategisk tomme for innhold. En allianse som er redd for å svare på sabotasje, droneangrep eller angrep på infrastruktur, vil miste mye av sin avskrekkende verdi.
Slovakias statsminister Robert Fico har allerede sagt at han vil unngå å delta i kampen for NATO-allierte for enhver pris, noe som reflekterer eksisterende splittelser blant mindre engasjerte alliansemedlemmer.
Nesten fem år inn i Europas største krig siden 1945 fortsetter diskusjonene om russiske krav på områder Russland ikke har klart å erobre på slagmarken. Det gjelder blant annet krav om at Ukraina skal trekke seg ut av områder Russland ikke kontrollerer, være nøytralt og begrense både de væpna styrkene og langtrekkende våpensystemer.
Samtidig er Kyivs NATO-medlemskap fortsatt uoppnåelig, og prosessen med tilslutning til EU går svært sakte.
Det noen kaller realpolitikk framstår i økende grad som strategisk sjølskading forkledd som forsiktighet. Strategien med å slite ut Russland gjennom Ukrainas utmattelse har slitt ut seg sjøl.
Elena Davlikanova er seniorforsker ved Center for European Policy Analysis (CEPA) og Sahaidachnyi Security Center. Arbeidet hennes handler om Ukraina, innenrikspolitiske forhold i Russland og hvordan disse påvirker den globale freden. Hun er en erfaren forsker og ekspert på framtidsanalyser, og står blant annet bak studiene «Russia-2032 Scenarios: A Decade Past the Full-Scale Invasion» og «The War of Narratives: The Image of Ukraine in Media».
Europe’s Edge er CEPAs nettbaserte tidsskrift som dekker viktige temaer innen utenrikspolitikk i Europa og Nord-Amerika. Alle meninger som uttrykkes på Europe’s Edge er kun forfatterens egne , og representerer nødvendigvis ikke de institusjonene de representerer eller Center for European Policy Analysis. CEPA opprettholder en streng politikk for intellektuell uavhengighet i alle sine prosjekter og publikasjoner.