Publisert på nettstedet Solidarity Ukraine – Belgique, 24. oktober 2026. Av Anastasia Spartak (pseudonym). Opprinnelig fra en publikasjon fra Rosa Luxemburg-stiftelsen
Hvordan brukes antifascisme egentlig i dag for å rettferdiggjøre krig og diskreditere Russlands motstandere? Den russiske politiske aktivisten Anastasia Spartak avliver de fire mytene hvor Russland bruker elementer av antifascisme for å rettferdiggjøre krigen mot Ukraina.
24. februar 2022 erklærte Putin at det offisielle målet med krigen ville være «demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Samme dag presiserte hans talsmann, Dmitrij Peskov, at «ideelt sett bør Ukraina frigjøres, bli kvitt nazister, nazisympatisører og deres ideologi». Russiske medier stempler russiske soldater som antifascister og ukrainere som nazister, og trekker paralleller med hendingene på østfronten under andre verdenskrig (1941–1945), kjent i Russland som den store patriotiske krigen. «Som i 1945 vil seieren bli vår», skrev Putin 9. mai 2022. Russiske soldater i Ukraina bruker sovjetiske symboler. De bærer symboler som hammer og sigd, plasserer røde flagg på stridsvogner, gjenoppbygger ødelagte Lenin-monumenter i okkuperte ukrainske byer og viser seiersbanneret – en kopi av det som ble heist over Riksdagen 1. mai 1945 – på ukrainske administrative bygninger for å kunngjøre erobringa av territorium.
Hva Putin sier: «Vi må ikke glemme lærdommene fra den fryktelige tragedien nazismen kasta menneskeheten ut i i det tjuende århundre. Vår plikt overfor minnet om de millioner av ofre for andre verdenskrig er å svare bestemt på forsøk på å forfalske historien og å motarbeide spredninga av alle former for nynazisme, russofobi og rasisme. »
I virkeligheten: Russland sprer antifascistisk retorikk på den internasjonale scenen for å legitimere sin utenrikspolitikk. Den organiserer internasjonale antifascistiske fora, finansierer internasjonale antifascistiske organisasjoner og fordømmer glorifisering av nazismen i FN. Samtidig styrker de imidlertid åpent sine bånd til høyreekstreme partier over hele Europa.
Forklaring av myten: Forsøket på å knytte antifascisme til Donbass-separatister begynte i 2014, da St. Georgs-båndet ble et karakteristisk element i uniformene deres. Det er av denne grunn at ukrainerne har gitt dem kallenavnet «koloradi», på grunn av likheten mellom fargene på båndet og fargene til Colorado-potetbillen, også kjent som Colorado-billen.
Seinere, i 2016, ble International Anti-Fascist Union oppretta i den okkuperte ukrainske byen Luhansk, som lanserte nyhetsnettstedet antifashist.com. Det er betydningsfullt at dette mediet er direkte knytta til institusjonene i den såkalte «Luhansk folkerepublikk» og at det bruker russisk oversetting av ordet «antifascist» i sitt domenenavn, i stedet for det engelske ordet «antifascist». Den antifascistiske debatten i seg sjøl er ekstremt underutvikla i Russland: den er usammenhengende, motstridende og ekstremt overfladisk. Og sjøl om det russiske folket som helhet, eller staten Den russiske føderasjon, per definisjon regnes som antifascistiske enheter, har ingen i realiteten en klar idé om hva fascisme og antifascisme er; Ingen institutter i landet driver spesifikk forskning på dette feltet.
Staten ser formelt på seg sjøl som arvtakeren til den staten som beseira fascismen og projiserer dette bildet eksternt, blant annet gjennom symbolske initiativer og internasjonale offentlige arrangementer. I denne sammenheng er Putins uttalelse ovenfor spesielt viktig. Den russiske presidenten ga uttalelsen i august 2022, i forbindelse med åpninga av Armija-2022-forumet, hvor den første internasjonale antifascistiske kongressen ble holdt, organisert av det russiske forsvarsdepartementet. Ideen om å innkalle til en slik kongress ble fremmet av forsvarsminister Sergej Sjojgu en måned etter starten på den «spesielle militæroperasjonen» i Ukraina.
De offisielt erklærte måla for kongressen var å demonstrere sammenhengen i Den russiske føderasjonens posisjon i forsvaret av den historiske sannheten om Sovjetunionens avgjørende bidrag til fascismens nederlag under Den store fedrelandskrigen. På den bakgrunnen skulle man skape en plattform for å koordinere det internasjonale samfunnets innsats i kampen mot ideologien og manifestasjonene av nynazismen i dagens kontekst. Talerne oppfordra til en utvetydig fordømmelse av enhver manifestasjon av fascisme, nynazisme og sjåvinisme i samtida, og oppfordra til samordna handling mot forfalskning av historien og glorifisering av krigsforbrytere.
I åpningstalen brukte Shoigu en forkorta definisjon av fascisme som opprinnelig ble formulert av den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov. Han hadde fjerna alle henvisninger til sosiale klasser og bare beholdt meningsløse moralske og etiske vurderinger løsrevet fra sammenhengen: « «Georgi Dimitrov, en standhaftig antifascist, definerte fascisme som bestialsk sjåvinisme, middelaldersk barbari og uhemma aggresjon mot andre folk og land.» Shoigu viet mesteparten av talen sin til Ukraina og den «spesielle militæroperasjonen», med henvisning til «nynazisme i Ukraina».
Kongressen avslutta med å vedta en resolusjon hvor det sto: «[…] Hovedlærdommen i historien er tydelig. Fascismen må ikke gjentas. Deltakerne på den antifascistiske kongressen oppfordrer alle fredselskende krefter i det internasjonale samfunnet til å styrke enheten i kampen mot alle former for fascisme, uavhengig av de ‘nasjonale framtoningene’ som den skjuler seg bak.»
Shoigus tale på den første internasjonale antifascistiske kongressen er interessant av to grunner. For det første var det det første arrangementet offisielt organisert av det russiske forsvarsdepartementet under navnet «antifascist», hvor representanter fra 33 land ble invitert. For det andre bruker Russlands øverste statsledere vanligvis ikke begrepene «fascisme» og «antifascisme» i samme sammenheng. Russiske myndighetspersoner bruker ordene «fascisme» og «fascister» svært ofte, mens «antifascisme» og «antifascister» svært sjelden forekommer i talene til landets øverste ledere. «Antifascisme» tas for gitt. Etter utbruddet av krigen i Ukraina begynte noen patriotiske TV-kanaler å omtale russiske soldater som «antifascister», men oppga gradvis praksisen. I russiske TV-serier brukes ordet «antifascist» kun i en historisk sammenheng eller om medlemmer av Antifa-bevegelsen.
Den antifascistiske kongressen organisert av Forsvarsdepartementet var ikke det eneste initiativet av denne typen. Den 31. mars ble et patriotisk, antifascistisk offentlig forum holdt ved det sørlige føderale universitetet i Rostov-na-Donu; 30. april. Også i Rostov ved Donu, ble den VII internasjonale antifascistkongressen, organisert av International Anti-Fascist Union, avholdt; Den 8. september 2022 fant International Antifascist Forum 2022 sted i Moskva.
Alle disse arrangementene hadde felles kjennetegn. Statlige myndigheter var involvert, på en eller annen måte, i deres organisering. Moskva-forumet åpna med en tale av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Innholdet i talene var i hovedsak identisk: alle fokuserte på å fordømme «nynazismen i Ukraina» og hadde som mål å legitimere krigen i det internasjonale samfunnets øyne. Utenlandske deltakere er invitert til alle disse arrangementene for å understreke deres internasjonale karakter. Som et resultat av forumene ble resolusjoner som fordømmer nynazisme i Ukraina vedtatt, men de er ikke tilgjengelige på Internett.
Lignende konferanser har blitt organisert av den internasjonale organisasjonen «Verden uten nazisme», grunnlagt 22. juni 2010 i Kiev. Organisasjonen framstiller seg som en internasjonal menneskerettighetsbevegelse, forplikta til å forme opinionen til fordel for antifascistiske bevegelser verden over. I virkeligheten er det en russisk organisasjon ledet av Boris Špigel’, en oligark nær Kreml og tidligere medlem av Føderasjonsrådet i den russiske føderale forsamlinga. The Daily Beast beskrev «Verden uten nazisme» som en «statlig organisert ikke-statlig organisasjon» (ONGOG). Det vil si en tilsynelatende uavhengig struktur som en stat, vanligvis autoritær eller ikke-demokratisk, skaper for å etterligne en NGO og bedra media, opinionen og andre regjeringer.
Organisasjonens nettside, stopnazism.net, ble sist oppdatert i 2012 og er ikke lenger tilgjengelig. Den siste informasjonen om organisasjonen stammer fra 2015, da «Verden uten nazisme» kunngjorde at de ville tildele en pris på Krim for resultatene oppnådd i kampen mot nynazismen. I 2024 ble Boris Špigel dømt til elleve års fengsel for korrupsjon.
Et av hovedverktøyene for å legitimere russisk utenrikspolitikk er utenriksdepartementets årlige rapporter som fordømmer «glorifiseringa av nazismen». Siden 2012 har FNs generalforsamling vedtatt resolusjoner foreslått av Russland for å fordømme «glorifiseringa av nazismen». Disse rapportene undersøker framveksten av ekstreme politiske partier, bevegelser, ideologier og grupper med rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger, inkludert nynazister og skinheads, og analyserer gjennomføringa av diskriminerende tiltak og politikk på nasjonalt og lokalt nivå.
Rapportene oppfordrer medlemsstatene til å fortsette å vedta passende tiltak, blant annet gjennom nasjonal lovgivning, for å forhindre og eliminere oppfordring til vold mot rase-, etniske og religiøse minoriteter, samt spre budskap med forestilling om egen rases overlegenhet eller hat. Siden 2014 har resolusjonene hatt tittelen «Glorifisering av nazisme, nynazisme og andre praksiser som bidrar til å nære samtidige former for rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og relatert intoleranse».
USA og Ukraina har konsekvent stemt imot disse resolusjonene.
Rapporten fra 2022 framhever intensiveringa av kampanjen i flere land for å forvrenge historien, forfalske Sovjetunionens rolle i å beseire nazismen og skape det moderne systemet for internasjonale relasjoner, samt fremme praksiser som historisk revisjonisme og revansjisme. Teksten sier uttrykkelig at «i de baltiske statene og Ukraina framstilles nazikollaboratører som deltakere i nasjonale frigjøringsbevegelser som kjempet for sine lands ‘uavhengighet’.» Den 15. desember 2022 vedtok plenumssesjonen i den 77. sesjonen av FNs generalforsamling, med 120 stemmer for, 50 mot og 10 avholdende, resolusjonen som ble fremma av delegasjonen fra Den russiske føderasjon på vegne av 32 medforslagsstillere fra alle regioner i verden.
Rapporten i seg sjøl er skrevet med stor grundighet og beskriver situasjonen for høyreekstreme bevegelser, eller til og med isolerte hendinger med ekstremistisk vold, i mer enn førti land. Mesteparten av rapporten fokuserer på Ukraina, de baltiske statene, Storbritannia, Frankrike og USA. I tillegg kritiserer rapporten eksplisitt Alternative für Deutschland, den franske Front National og Österreichs Frihetsparti, og kaller dem eksplisitt ytre høyre.
Vestlige forskere, som den franske statsviteren Marlène Laruelle, er meget godt klar over at Moskva siden annekteringen av Krim i 2014 ikke har hatt noen nærmere venner i Europa enn de høyreekstreme partiene, inkludert Italias Nordliga og Ungarns Jobbik.
Representanter for disse partiene signerte samarbeidsavtaler med det regjerende partiet Forent Russland, besøkte Krim og Donbas i anledning valgene, oppfordra til å oppheve sanksjonene mot Russland, og knytta vennskap med den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov, den russiske ideologen Alexander Dugin og den ortodokse forretningsmannen Konstantin Malofeev.
Ut fra informasjonen som lekka til media, har de blitt generøst belønna av Kreml. Ifølge en nylig etterforskning skal ei gruppe politiske rådgivere knytta til Kreml ha bestukket høyreekstreme europeiske politikere til å gå med på å legge fram resolusjoner med mål om å oppheve sanksjonene mot Russland.
I nyere tid har mange presseartikler og studier blitt publisert om forbindelsene mellom Russland og den internasjonale ytre høyre, men det er viktig å huske hvor det hele begynte. Da den såkalte «migrasjonskrisa» brøt ut i 2015, begynte EUs høyreekstreme partier å bli mer populære. Kreml bestemte seg deretter for å støtte dem, i håp om at de ville komme til makta og hjelpe Russland med å frigjøre seg fra sanksjonene.
Den europeiske ytre høyresida sympatiserer med Russland av flere grunner. For det første motsetter disse partiene seg det «liberale etablissementet», som de sier har tatt makta i Vesten og påtvinger samfunnet sin agenda: feminisme, LHBTQIA+-rettigheter og minoritetsrettigheter. De ser på Putin som en slags motpol, en forsvarer av tradisjonelle og kristne verdier.
For det andre ser noen representanter for ytre høyre den russisk-ortodokse kirken som et religiøst alternativ til moderniteten, mens protestantismen forbindes med liberalismens hovedstrøm.
For det tredje representerer figuren Putin, en autoritær, sterk og viril politiker, et forbilde for ytre høyre.
For det fjerde støtter noen vestlige tilhengere av Covid-19-konspirasjonsteorier Putins handlinger fordi de ikke stoler på sine egne liberale regjeringer.
Etter 24. februar 2022 har den tyske Querdenken-bevegelsen blitt en av hovedvektorene for spredning av russisk propaganda. Kreml har forsøkt å skape et stort høyreekstremt miljø i Europa, ved å tilføre midler til ulike organisasjoner, opprette fora og forskningssentre. Et viktig eksempel er det russiske internasjonale konservative forumet, som ble holdt i 2015 i St. Petersburg. Forumet samla rundt 150 representanter fra elleve konservative og nasjonalistiske partier og organisasjoner, samt fire hundre deltakere fra femten land. Blant gjesteforeleserne var den beryktede nynazisten Udo Voigt.
Katechon-senteret, grunnlagt i 2015 og støtta av den ultrakonservative russisk-ortodokse oligarken Konstantin Malofeev, publiserer tekster av høyreorienterte tyske forfattere. I slutten av mai 2014 organiserte og modererte Malofeev et møte i Wien mellom russiske og europeiske høyreekstreme politikere. I april 2014 bidro han også til å skaffe et lån til Marine Le Pen til fordel for sitt parti.
Det tyske magasinet Compact, grunnlagt i 2010 som en prorussisk, men fortsatt «venstreorientert» publikasjon, har blitt åpent ytre høyre i løpet av de siste åras opptrapping. Med sin radikalisering mot høyre har magasinet fått karakter av en ultranasjonalistisk publikasjon, Magazin für Souveränität, med direktøren, Jürgen Elsässer, som deltok i 2014-bevegelsen Vigils for Peace.
Vladimir Bakunin, Putins fortrolige, grunnla det internasjonale offentlige forumet «Sivilisasjonenes dialog» i Berlin sommeren 2016. Det München-baserte senteret for kontinentalt samarbeid kan også beskrives som et prorussisk høyreorientert forskningssenter. Det tyske senteret for eurasiske studier (DZES), med hovedkontor i Berlin, ble grunnlagt i april 2016 og oppløst 8. november 2018. I Østerrike finnes det et annet pro-russisk forskningssenter, Suvorov-instituttet.
I mellomtida, etter den russiske invasjonen, fordømte den europeiske ytre høyresida den militære aggresjonen og distanserte seg raskt fra Russland. Kremls satsing på europeiske høyreekstreme partier hadde mislyktes. Bare det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) kan fortsette å insistere på ytterligere oppheving av sanksjonene mot Russland. Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) sa også at sanksjonene mot Russland gikk imot tyske interesser. Mediene har også utpekt den ungarske lederen Viktor Orbán og hans parti, Fidesz, som en av Russlands viktigste allierte i Europa.
Alt dette viser den doble standarden i russisk utenrikspolitikk: på den ene siden kjemper Moskva mot nynazismen i internasjonale fora, og på den andre støttes politiske krefter som deler radikale høyreekstreme posisjoner. Derfor, for å forstå i det minste delvis motivasjonene som driver Putin til å kjempe denne krigen, må man undersøke historien til Den russiske føderasjon og Ukraina, som ble født på ruinene av Sovjetunionen. Det bør huskes at sjøl om Putin kommer fra det sovjetiske apparatet er måla til den nye herskerklassen diametralt motsatte av de i systemet han kom ut av. Den nåværende russiske eliten oppsto på 1990-tallet, i konteksten av en av de mest brutale formene for rovgriske ultrakapitalisme. Den har utvikla seg gradvis til det noen samtidige forskere kaller «politisk kapitalisme»: «et økonomisk og politisk system der økonomiske og politiske eliter samarbeider til gjensidig fordel … et system der politiske og økonomiske eliter setter reglene slik at de kan bruke det politiske systemet til å opprettholde sine privilegerte posisjoner.»
Et av de karakteristiske trekkene ved politiske kapitalister har vært bruken av uformelle relasjoner med statlige tjenestemenn for å privatisere offentlige eiendeler til lave priser, overføre overskuddet fra formelt offentlige enheter til enkeltpersoner, og unngå skatt gjennom bevisst skapte juridiske smutthull. Når noen kapitalister mottar fordeler fra staten, i form av subsidier, privilegier, kontrakter eller andre former for støtte, blir det avgjørende for dem å forsvare sin monopolposisjon i møte med konkurranse. De søker derfor å opprettholde kontrollen over et gitt territorium – i vid forstand: marked, industrisektor, osv. —slik at de ikke trenger å dele overskuddet med konkurrentene.
For Putin og hans klasse av politiske kapitalister er antifascisme bare en ressurs og et ideologisk verktøy som kan manipuleres etter deres bekvemmelighet. Dette er grunnen til at begrepet antifascisme i Russland sjøl er så underutvikla: Det har ingen reell sjølstendig plass i det politiske livet. Ingen diskuterer det i landet, fordi det tas for gitt. Det finnes heller ingen institusjoner som utvikler antifascistisk offentlig debatt, bortsett fra tradisjonene fra hæren og minneritualene. Denne ideologiske tvetydigheten gjør det mulig å bruke merkelappen «fascisme» på enhver motstander av Russland. Det er av denne grunn at sjøl ytre høyre i Russland noen ganger, på kynisk vis, kaller seg antifascistisk, slik Dugin og Rogozin gjorde. Dette har ingenting med en frigjøringspolitikk å gjøre.